Bestyring av Agder i eldre tid

«Enhver veed, at en Amtmand i Norge aldrig gives Bestalling paa at bestyre to eller flere Amter.»

Dette slo Stortinget fast for to hundre år siden i forbindelse med en debatt om Agder. Likevel – fra 1. januar 2016 bestyres begge agderfylkene av én fylkesmann. Embetet heter Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder. Gjennom årene har det vært foretatt mange og ulike typer endringer i styret av Agder.

Syssel og sysselmann

På 1200-tallet var syssel betegnelsen på forvaltningsdistriktet som var ledet av kongens fremste representant samme sted, nemlig sysselmannen. Agder kan ha bestått av to sysler, nemlig «Aust-Agder» og «Vest-Agder» (det siste også kalt «Nord-Agder»). Betegnelsene forekommer i gamle kilder.

Len og lensherre

Fra 1300-tallet og til 1660-årene var Norge inndelt i len. Hvert len ble overdratt av kongen til en lensherre – også kalt befalingsmann – som vederlag for tjenester som lensherren skulle utføre. En av tjenestene kunne være å bidra militært. Vederlaget kunne være å beholde lenets inntekter, for eksempel skatter som innbyggerne betalte.

Kort og forenklet besto Agder av fire len; Nedenes, Råbyggelaget, Mandal og Lister. Nedenes besto av kystbygdene i øst, mens de indre bygdene i øst utgjorde Råbyggelaget.

En lensherre kunne ha hele eller deler av Agder i len. For eksempel var Palle Rosenkrantz lensherre over Mandal, Nedenes og Råbyggelaget i årene 1631–1648. Fra 1637 hadde han også ansvaret for Lister len mens befalingsmannen der var hos kongen. Det var for øvrig Palle Rosenkrantz som fikk bygd Oddernes kongsgård i 1630-årene, og som bosatte seg der. Gården eksisterer ikke lenger i dag.

Amt og stiftamt

I 1662 startet prosessen med å avskaffe lensvesenet i Norge. I stedet ble landet gradvis inndelt i amt og fikk i årene framover et stadig mer utbygd lokalt og regionalt embetsverk. De to østlige lenene ble slått sammen til Nedenes og Råbyggelagets amt, og de to vestlige til Lister og Mandals amt.

Det tyske ordet amt betyr embete. Embetsmannen som bestyrte amtet, fikk tittelen amtmann.

Men i tillegg til amtene ble det i 1671 etablert fire regionale hovedamt (overamt) i Norge. Den sørligste hovedamtsregionen skulle hete «Christianssands eller Agdesidens hovedamt», ifølge bestemmelsen i 1671. Hovedamtene falt sammen med bispedømmenes grenser. Den vanlige betegnelsen på bispedømme var stift. Hovedamtene kom derfor til å bli kalt stiftamt. Det vanlige navnet på det sørligste hovedamtet ble etter hvert «Christianssands stiftamt». Det omfattet begge agderamtene og i tillegg Bratsberg amt (Telemark) og Stavanger amt (Rogaland).

En av stiftamtmannens oppgaver var å være myndighet over byene i stiftamtet. Noen saksområder hadde han i fellesskap med biskopen, for eksempel innen kirke-, skole- og fattigstell.

Kombinert embete

Ludvig Rosenkrantz, stiftamtmann
i Stavanger/Kristiansand 1680-1685.
Maleri av David.

Den som var stiftamtmann, skulle bo i stiftsbyen. Derfor bodde stiftamtmannen for Agdesiden i Stavanger i begynnelsen, det vil si fra 1660-årene.

I 1682 bestemte kongen at Stavanger stift skulle endre navn til «Christianssands stift», og at stiftamtmannen og biskopen skulle flytte fra Stavanger til den nye stiftsstaden, Kristiansand. Dermed fikk kirka i Kristiansand status som domkirke.

I praksis flyttet stiftamtmann Ludvig Rosenkrantz motvillig til den «skarpe og magre ort» Kristiansand i 1683. Biskopen flyttet året etter.

I 1691 kom en organisatorisk nyordning for styret av Agder. Fra nå av skulle stiftamtmannen også være amtmann i Nedenes og Råbyggelagets amt. Denne ordningen holdt seg helt til 1815. Også andre steder i landet var stiftamtmannen samtidig amtmann over ett av amtene.

Stiftamtmannens residens i Kristiansand fra 1683 lå nederst i Elvegata. Der bodde flere av stiftamtmennene gjennom 1700-tallet.

Bytte av amt

I 1815 ble det foretatt en justering av overøvrighetsfunksjonene i Norge. Det skjedde ved en kongelig resolusjon av 16. mars det året. Noen av punktene gjaldt Agder.

Amtmannsuniform befalt av kongen i 1801.
Statsarkivet i Kristiansand.

Stiftamtmannen i Kristiansand skulle heretter også være amtmann i Lister og Mandals amt i stedet for Nedenes og Råbyggelagets amt. Det ble tydeligvis sett på som mer naturlig i og med at Kristiansand lå i Lister og Mandals amt.

Den daværende amtmannen i Lister og Mandals amt skulle i stedet bli amtmann i Nedenes og Råbyggelaget. Byttet av amt skjedde 22. mai 1815. Daværende stiftamtmann var Oluf Borch de Schouboe. Han byttet amt med broren, Ulrik Frederik Anton de Schouboe, som satt med Lister og Mandals amt inntil våren 1815. Sistnevnte bodde i Kristiansand. Han ble nå pålagt å bosette seg «i eller ved Arendal». Det ville han ikke. Han ble værende i Kristiansand til han sluttet i embetet i 1837. Deretter har embetet hatt sitt kontor i Arendal fram til i dag.

I 1812 kjøpte staten Kirkegata 9 i Kristiansand og oppførte et stort trehus som stiftamtmann Schouboe bosatte seg i. Der ble stiftamtmennene boende helt til huset brant i 1892, og så videre i det nye, fine murhuset som ble oppført på branntomta.

Fire amt?

I mange av dokumentene fra 1700- og 1800-tallet brukes betegnelsene «Nedenes og Råbyggelagets amter» og «Lister og Mandals amter», altså i flertall. Til Riksforsamlingen våren 1814 skulle hvert amt i Norge stille med tre representanter. Fra Agder kom det tre fra «Nedenes amt», tre fra «Råbyggelagets amt», tre fra «Lister amt» og tre fra «Mandals amt». Her tillot Agder seg å opptre som om det besto av fire amt. Også ved valget høsten 1814 til det overordentlige storting ble det valgt representanter fra hvert av de fire «amtene».

Spørsmålet om Agders amtsinndeling og kombinerte eller todelte amtsnavn ble diskutert i Stortinget i 1815 og i 1818. Det endte med klar tale:

At et Amt har tvende Navne gjør intet til Sagen. Raabygdelaugets og Nedenæs samt Listers og Mandals Amter, som de i daglig Tale kaldes, [...] udgjøre kun hver for sig eet Amt, hvilket er notorisk og behøver intet Beviis, og det saameget mindre, som at enhver veed, at en Amtmand i Norge aldrig gives Bestalling paa at bestyre to eller flere Amter.

Hver amtmann kunne altså bare bestyre ett amt. Det mente i hvert fall Stortinget den gang.

Fylke og fylkesmann

Gjennom 1800-tallet – etter at Norge i 1814 slapp vekk fra det danske eneveldet – kom det opp flere forslag om å endre amtsnavnene her i landet og ta i bruk gamle, norske landskapsnavn og betegnelser. Dette føyde seg inn i fornorskingsprosessen og utviklinga av nasjonalfølelsen på den tida. Saken ble ikke mindre aktuell etter unionsoppløsninga i 1905. Under første verdenskrig ville man også gjerne kvitte seg med den tyske betegnelsen amt.

Et av forslagene i en komité i 1905 gikk ut på å erstatte amt med det gamle norske ordet syssel, og at Agder skulle bestå av «Østagder syssel» og «Vestagder syssel». Under debatten som fulgte i årene 1914–1918 gikk man heller inn for å velge fylke, som også var en norsk betegnelse på et administrativt område i middelalderen. Blant forslagene til tittel på embetsmannen ble jarl, fylkeshøvding og sysselmann lagt fram, men man endte med fylkesmann.

Ved lov av 14. august 1918 ble amt forandret til fylke. De to amtsnavnene på Agder ble forandret til Aust-Agder fylke og Vest-Agder fylke. Det ble én fylkesmann for Aust-Agder og én for Vest-Agder. Tittelen stiftamtmann falt bort. På det tidspunktet var det likevel ikke noe særlig igjen av stiftamtmannens opprinnelige særoppgaver. Samtidig ble stift endret til bispedømme, og Kristiansand stift skulle nå hete Agder bispedømme. Endringene skulle tre i kraft fra 1. januar 1919.

------

Statsarkivet i Kristiansand oppbevarer arkivene etter Stiftamtmannen i Kristiansand, Amtmannen i Nedenes (og Råbyggelaget), Amtmannen i Lister og Mandal, Fylkesmannen i Aust-Agder og Fylkesmannen i Vest-Agder.
------

Dette er en redigert versjon av min artikkel «Den gang amtmannen kunne bestyre bare ett amt» i Fædrelandsvennen 4. mai 2015.

Dødfødsler rundt år 1800

Å føde kunne være svært komplisert og risikabelt før i tida. I arkivene finnes det detaljerte beskrivelser av dette.

Tragedien på Taksdal i Time

Det er søndag 18. desember i 1803. På Taksdal i Time bor Anne Nilsdatter og mannen Torkild Jespersen. Anne er høygravid – hun er «fuldgaaet» med barnet. Om morgenen begynner Anne å føle sterke fødselssmerter. De varer hele dagen. Om kvelden kommer barnets venstre arm ut helt til skulderbladet. Anne har mannen sin og ei nabokone til stede. Jordmor finnes ikke i nærheten.

Jordmor som tar imot et barn.
Fra: Eucharius Rösslin: Der Swangern frawen vnd
hebamme(n) roszgarte(n). 1515
(Håndbok for jordmødre.)

Torkild og nabokona prøver nå å få den lille armen inn igjen for å få en bedre «vending» på barnet, men det er helt umulig. Anne er «... underkastet heftige Lidelser og hendes Kræfter aftog ...». Etter hvert merker de at den ufødte er død. Hele mandag går. På tirsdag ser de seg nødt til å gå til det drastiske skrittet å skjære armen av barnet ved skulderbladet for å komme videre med forløsningen.

Annes lidelser fortsetter, «... og tiltoeg hendes Afmægtighed meere og meere ...». I denne tilstanden ligger hun helt til onsdag kveld, men hun klarer i mellomtida å få «en vederqvægende Søvn». Så kommer fødselssmertene tilbake. Endelig klarer de omsider å dreie barnet så det får den rette «vending». Et kvarter etterpå blir Anne forløst, men ikke uten problemer, for «... dog hang Barnets Hoved fast saa at der maatte slides et Stykke af Overdeelen af Hovedet, som fulgte med, dog fødtes Fødderne og Bagdelen først og Hovedet sidst». Barnet er en gutt.

Folketellingen 1801 viser at Torkild Jespersen var 27 det året, ugift, korporal og tømmermann. Han bodde hjemme på Taksdal sammen med foreldre og søsken. Anne Nilsdatter kom fra Øvre Time og var 3 år yngre enn Torkild. De giftet seg i 1802 og fikk sønnen Jesper det året.

Anne hadde ikke fått noe dødfødt barn tidligere, og fødselen i desember 1803 var hennes andre barselseng. Hun overlevde den dramatiske hendelsen, men ikke uten helsemessige konsekvenser: «... hendes Helbred er total ruineret, saa hun bestandig maae sidde inde i en Stue, og alt hendes Arbeyde bestaar i at spinde lidet paa en Rok». I 1805 mistet ekteparet også sønnen Jesper. Anne levde til 1818. Torkild ble gift på ny i 1820 og fikk en datter som ble gift og fikk etterkommere på Norheim i Time, ifølge gards- og ættesoga for Time. Gards- og ættesoga har ikke fått med seg hendelsen i 1803.

Beskrivelse av dødfødselen på Taksdal i 1803. Utsnitt.
Statsarkivet i Kristiansand, Biskopen i Kristiansand, Fødte, viede og døde 1804.

Torkild har selv fortalt prosten på Jæren om fødselen. Beretningen finnes i Statsarkivet i Kristiansand i arkivet etter biskopen i Kristiansand i lister over fødte, viede og døde for kirkeåret 1804, det vil si perioden advent 1803 – advent 1804.

Myndighetenes engasjement

På 1700-tallet ble de dødfødte ofte registrert i kirkeboka, men da helst bare under døde/begravde og ikke under fødte/døpte. I de årlige listene som prestene og prostene sendte til biskopen, varierte det i hvor stor grad antallet dødfødte var oppført. Mot slutten av 1700-tallet innskjerpet myndighetene plikten til å registrere dødfødsler, men det var likevel forvirring blant de geistlige om antallet dødfødsler skulle registreres både under fødte og døde eller holdes utenfor begge.

Myndighetene var svært interessert i å finne ut hvor mange dødfødsler som egentlig fant sted i kongeriket, og hvorfor eller hvordan de skjedde. Hensikten var å iverksette helsemessige tiltak for å begrense antallet dødfødsler. Et av motivene må ha vært å holde folketallet oppe, slik at man kunne ha så mange soldater som mulig i ufredstider. Fra 1800 skulle de geistliges lister ha egne rubrikker for dødfødte jenter og gutter som var over 7 måneder i mors liv, og det skulle oppgis at disse tallene ikke inngikk i antallet fødte. Men sentralmyndighetene var fortsatt ikke fornøyd med resultatet – opplysningene ble ikke pålitelige nok. Derfor ble følgende bestemt ved reskript 24. desember 1802:

Jordmødre som var med på en dødfødsel, skulle rapportere om dette til presten. Der skulle det stå foreldrenes navn, hvor lenge svangerskapet hadde vart, årsaken til tidlig fødsel, måten fødselen skjedde på, bruk av vending og instrumenter og andre hjelpemetoder, om det var livstegn og om mora hadde født døde barn tidligere. Rapportene skulle sendes til stiftets «physicus», som skulle påføre kommentarene sine og sende dem til biskopen. Dessuten skulle fra nå av antallet dødfødte oppgis for seg og i tillegg inkluderes både i antallet fødte og døde i listene.

For kirkeåret 1804 finner vi beskrivelser av dødfødslene sammen med tallene over fødte, viede og døde. Beretningene gir informasjon om de punktene som bestemmelsen fra 1802 påla. Noen beretninger er korte, andre er lange, de fleste er ført i pennen av presten, vi får navn på foreldre, av og til nabokona eller jordmor, av og til har jordmora signert, og stiftsphysicus har gitt korte eller lange kommentarer.

I bispearkivet finnes det også rapporter om dødfødsler for senere år enn 1804. Etter hvert ble det laget egne trykte skjemaer for slike opplysninger.

Når det gjelder antallet dødfødsler, var det 132 slike i Kristiansand stift (bispedømme) i kirkeåret 1804. Det totale antallet fødsler var 4103. De dødfødte utgjorde dermed 3,2 %, men trolig var det en underregistrering av antallet dødfødsler. I år 2000 var det 225 dødfødte i hele Norge. Det utgjorde 0,38 % av i alt 59 459 fødsler.

Mangel på jordmødre

Forordning av 4. desember 1672 påla de offentlige legene å lære opp jordmødre i byene. Det kom en ny bestemmelse om opplæring og tilsetting av jordmødre i Norge ved reskript 16. mars 1764. Men fortsatt var det i lang tid framover stor mangel på jordmødre, særlig på landet. Gjennom hele 1800-tallet kom det flere bestemmelser for å bøte på jordmormangelen. Rapportene om dødfødsler inneholder flere uttalelser om jordmormangelen. Et eksempel er fra Mo i Telemark, hvor det heter at den fødende «... havde Naboe Konen tilstæde – men ingen Giordemoder, som ei her haves af Navn – ei heller nogen Læge, Khirurg, eller deslige, som Tellemarken, i en Distance fra nærmeste Kiøbstæd, 10, 15 til 20 Miile og derover, aldeles er blottet for».

I noen tilfeller der jordmor fantes på stedet, unnlot de fødende å tilkalle henne. I Mandal fikk et ektepar et dødfødt barn, men ba ikke om hjelp, for de var fattige og trodde at de måtte betale jordmora. Denne jordmora pleide imidlertid ikke å ta betaling av fattige.

Det tryggeste var å kunne få besøk av ei jordmor som kunne «... bruge sine fornødne Haandgreb...». Når hun ikke fantes, måtte den fødende ofte sette sin lit til nabokoner, men de visste ikke alltid nok om fødsler.

Mangel på kunnskaper

Et risikomoment i forbindelse med fødsler var at det ofte var så som så med kunnskapene hos dem som måtte hjelpe til. I hvert fall var det få som klarte kunsten å vende fosteret til et bedre leie.

I Lårdal bodde Margrete Tarjesdatter i 1804, gift med husmann Jakob Osmundsen. De fikk et dødfødt barn. Det var uten liv to dager før fødselen. Ingeborg Tarjesdatter, som skulle hjelpe til i jordmoras sted, forklarte at «... Barnet laae bagvendt i Bekkenet, og at Bagdelen blev først fød efterat den arme Moder i flere Dage havde været jammerlig syg, da her er ingen GjordeModer, som forstaaer det allerringeste, endsige at foretage Vending med Fosteret». Stiftsphysicus kommenterer til slutt i rapporten at «Kunsten havde her kundet frie Moderen fra mange Dages Smerter og, efter ald Rimelighed, ogsaa ræddet Barnet».

I Kviteseid rapporterer presten om tre dødfødsler. Stiftsphysicus kommenterer at «I alle disse Tilfælde føler man haardt at Kunstens Hielp formanglet». I Mandal hadde en kvinne fått døde tvillinger. Hun bodde så langt unna byen at det ikke var mulig å tilkalle jordmora. Her fortelles det om medhjelperne: «De tilstædeværende ukyndige Koner have ikke vidst at bruge noget Middel til at bringe disse Børn til Live».

I mange tilfeller ble barnet født levende, men døde straks etter. Her manglet det av og til kunnskaper om hvordan man kunne få liv i den nyfødte. I Vanse var det 11 dødfødte barn i 1804. Etter å ha lest beskrivelsene kommenterer stiftsphysicus: «Mange dødfødte Børn ere vist nok kun skindøde, der ved rigtig Behandling kunde bringes til Live, i Stædet for at Almuen deels af Uvidenhed, deels af Skiødesløshed, for lidet bekymre sig om at komme saadant et Barn til Hielp».

Så kommer han med et konkret forslag; han mener at det kunne ha vært til hjelp hvis man lot trykke og dele ut gratis en kort undervisning om hva man burde gjøre med barn som tilsynelatende så ut til å være dødfødt.

Metoder for å vekke til liv

Rapportene inneholder flere beskrivelser av hvilke metoder jordmødrene eller nabokonene brukte for å få nyfødte til å puste.

I Mo fortelles det at barnet ble «... badet i lunket Melk blandet med Vand, men røbede ved Badningen intet Liv». En fødselshjelper i Høyland «...pustede igienom dets Mund og Næse...», mens en annen hadde «... givet det nogle Slag i den bagerste Deel ...». I Hidra prøvde man «Børstning under Fødderne og Bestænkning af koldt Vand paa Brystet». I Valle i Vest-Agder forsøkte man å få liv «... ved at blæse det i Munden, bruge Vand paa Brystet m.m.»

Umulige tilfeller

I mange tilfeller var barnet uten liv lenge før det kom ut, og da var det neppe mye som ville ha hjulpet.

I Moland forteller presten at det ikke fantes noen jordmor. Når noen trengte hjelp ved fødsel, brukte man å tilkalle en eller flere av nabokonene der. Gunnild Giermundsdtr. og Alf Knudsen fikk et dødfødt barn. De bodde på Espelien, som lå så langt unna nærmeste gård at det ikke var mulig å få hjelp. Gunnild mente at hun gikk tida ut, men hun hadde blitt syk 3 uker før fødselen. Hun fikk «... Frost og Kulde i Legemet ...», og fra den tida kjente hun ikke at fosteret beveget seg. Fosteret kom ut uten bruk av vending eller instrumenter. Foreldrene merket ikke liv hos fosteret, som hadde begynt å gå i forråtnelse. Stiftsphysicus skriver at her kunne «Kunsten» ikke ha hjulpet. Det var mange slike tilfeller i stiftet.

Av og til kunne en tragisk utgang skyldes andre forhold enn sykdom, f.eks. slag eller fall. I Håland skriver presten om et annet tilfelle. Etter nærmere undersøkelse mente han at årsaken til for tidlig nedkomst og dødfødsel nok var en «... heftig Vrede formedelst misforstaaelse med een af sine Naboekoner».

Dødfødsler tross hjelp

I noen tilfeller døde barnet selv om jordmor eller lege var til stede.

I Mandal var det 106 fødte og 8 dødfødte i 1804. Lensmannens kone, som fikk et dødfødt barn, hadde tidligere hatt 2 dødfødte. Jordmora prøvde flere metoder for å få liv i barnet, men forgjeves.

Kaptein Knophs frue i Stavanger fikk et dødfødt barn. Jordmora forteller i rapporten sin at fosterets hode var så stort at hun måtte få legen til å ta ut barnet med tang. Hodet var fullt av vann.

Samme jordmor forteller om et annet tilfelle i byen. Da hun merket at fosteret var dødt og satt fast, prøvde hun å løsne og vende det med hånda. Da det ikke gikk, sendte hun bud på legen. Han skriver at fosteret lå helt fast. Etter to timers forgjeves arbeid besluttet han å bruke instrumenter for «... at faae Fosteret stykkeviis frem». Under denne operasjonen døde kvinnen.

------

Mange av dødfødslene i Norge skjedde fordi det ofte ikke fantes noen jordmor eller lege i nærheten og fordi kunnskapen om livreddende knep i forbindelse med en fødsel var dårlig hos folk flest. Enkelte familier bodde også svært langt fra nærmeste familie slik at det var umulig å få tak i nabokona når fødselen kom brått på og mannen ikke hadde kunnskaper nok. De som bodde i eller ved byer, fikk oftere hjelp av jordmor og lege.

Jeg presenterte stoffet i 2010 på Statsarkivet i Kristiansands nettsider, men de eksisterer ikke lenger.