Folketallet i Finnmark - en gammel hodepine

Bekymring for lavt eller nedadgående folketall i mitt gamle hjemfylke Finnmark er ikke noe nytt i 2022.

Ikke minst det siste året har det skapt bekymring både lokalt i Finnmark og sentralt at det er for mye fraflytting, for lite tilflytting og en stadig eldre befolkning i Finnmark, kanskje særlig i øst. For eksempel er folketallet i Vardø halvert på 50 år.

Men Norge er ikke alene om å slite med dette. I Murmansk oblast (fylke), som omfatter Kolahalvøya, var folketallet 1,2 millioner i 1990, mens det var nede i ca. 730 000 i 2021.

Det har kommet flere forslag i år til tiltak for å lokke nordmenn til å bli værende i Finnmark eller å flytte dit. Blant forslagene er en doblng av barnetrygden, gratis barnehage og SFO, billigere flybilletter, lengre ferie, tilskudd til kjøp av bolig, en dobling av nedskrivingssatsene for ettergivelse av studielån og redusert personbeskatning.

Per i dag gjelder flere ordninger for den såkalte tiltakssonen, som er Finnmark og sju kommuner i Nord-Troms.

Allerede for over 300 år siden fantes det tiltak for å lokke folk til Finnmark, for eksempel fritak for skatt og militærtjeneste. Likevel kom det stadig meldinger til sentralmyndighetene om at Finnmark var i ferd med å bli avfolket og "nesten øde".

Forsvaret i Finnmark besto rundt 1680 av garnisonen på Vardøhus med én arkelimester (våpenoppsynsmann) og kun fem soldater - fra 1688 ti soldater.

Undersøkelseskommisjon i 1690

En av tidsperiodene hvor det ble satt fokus på økonomiske og andre forhold i Finnmark, var 1680-årene. Den gang hadde kjøpmenn i Bergen monopol på handel med finnmarkingene. Handelen besto særlig av mel og andre varer nordover og tørrfisk sørover.

Da bergenskjøpmennene klaget til myndighetene over blant annet at embetsmenn i Finnmark drev handel med innbyggerne, ble det nedsatt en kommisjon som skulle undersøke hvordan det egentlig sto til i Finnmark. Kommisjonen ble ledet av kansellisekretær Henrich Adelaer. Den undersøkte forholdene på hvert tingsted i Finnmark i 1690 og skrev en rapport på om lag 1200 sider.

"Folketelling"

Kommisjonen skriver selv at den ønsket blant annet å se "huorledes landet er bleven populerit", det vil si befolket. Hver eneste husstand er registrert. Hovedpersonen i hver husstand er oppgitt med blant annet navn, fødested, hvor lenge han hadde vært i Finnmark, hvem han eventuelt var hyrt av, og hvilke andre som var i husstanden. De siste er riktignok ikke navngitt.

Grunnen til at kommisjonen spurte om hovedpersonenes fødested og hvem de var hyrt av, var at hver bergenskjøpmann som handlet på Finnmark, hadde som en av pliktene sine å skaffe minst én mann og én kvinne til amtet årlig.

Tellingen omfatter alle "nordmenn" og sjøsamer. Fjellsamene deltok nemlig ikke i handel med bergenskjøpmennene. Til sammen er om lag 530 "nordmenn" registrert som innbyggere i Finnmark, inklusiv alle i husstanden, og ca. 290 samer.

I og med at hver eneste kystbeboer er med i tellingen, kan den godt kalles for en slags folketelling selv om den ikke oppgir navn på andre enn hovedpersonene.

Handelsvarer

Rapporten opplyser også om hvilke matvarer og andre varer hver husstand hadde mottatt i 1688 og 1689, og hvem familien handlet med.

Kommisjonsforretning over Finnmark 1690.
Riksarkivet, Danske Kanselli, Skapsaker, nr. 81:
Skap 15, pakke 125D.

Bildet viser et utsnitt av rapporten fra Talvik i Alta tingsted.

Der ser man blant annet opplysningene om husstanden til (min 7-tippoldefar) underfogd "Tommes Jonssen". Han var født i Skottland, hadde kommet fra Bergen til Finnmark på eget initiativ og vært der i 39 år, det vil i så fall si fra 1651.

Mannen hadde kone og fem barn. To av barna var gift og bodde et annet sted. Derfor var det fem personer i husstanden.

Familien kjøpte blant annet mel, malt, humle, erter, gryn, smør, kjøtt, flesk, talg, vadmel, tjære, snøre, hamp, angler og tobakk.

I Finnmark ble det ikke dyrket korn.

Det varierer hvor mye av hver vare husstandene kjøpte. Noen hadde dårlig råd og spiste sikkert mye fisk, mens embets- og tjenestemenn hadde et høyt forbruk av mel og andre varer sørfra. Betaling skjedde i form av tørrfisk.

Politisk mål

Det overordnede målet bak sentralmyndighetenes engasjement og politikk overfor Finnmark, både før, under og etter 1600-tallet, må etter alt å dømme ha vært å hindre at amtet ble avfolket og en herreløs fristelse for andre makter.

Ti år etter Adelaers undersøkelser startet den store nordiske krigen. Sammen med Danmark-Norge sto blant annet Russland for å bekjempe og svekke stormakten Sverige, noe som til slutt lyktes. Finnmark ble ikke berørt. Riksgrensen i Finnmark mot Sverige ble for øvrig fastlagt i 1751 og mot Russland i 1826.

Kilder

Adelaers kommisjonsrapport fra 1690 er interessant på flere måter, blant annet som kilde for slektsgranskere som har forfedre som bodde i Finnmark på den tida.

Kommisjonsrapporten finnes på Digitalarkivet.

Kommisjonsrapporten ble trykt i utdrag i Nordnorske Samlinger, bind 1, i 1938.
Der er ikke opplysningene om varer tatt med.

Roger Tronstad: Finnmarkshandelen i 1680-åra. Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1981. (Samme lenke som i kolonnen til høyre.)

Scaveniuskartet

På begynnelsen av 1600-tallet ble det tegnet et nydelig kart over Stavanger bispedømme, med en mengde stedsnavn.

Scaveniuskartet, trykt i 1638 av Joan og Cornelis Blaeu.
Koninklijke Bibliotheek, Amsterdam.

I 1605 ble Laurits Claussøn Schouboe, også kalt (latinisert) Laurentius Claudii Scavenius, biskop i Stavanger.

Han sørget for at det for første gang ble tegnet et kart over Stavanger bispedømme. Det skjedde i ca. 1618.

Det opprinnelige kartet, som var tegnet av - eller i samarbeid med - Scavenius, har seinere gått tapt.

Men før originalen kom bort, var den grunnlaget for flere trykte gjengivelser.

Trykt i Amsterdam

Joan Blaeu, av J. van Rossum.
Instituut Collectie Nederland.

Kartet ble trykt i flere omganger og versjoner i 1630-årene og seinere, blant annet hos brødrene Joan og Cornelis Blaeu i Amsterdam. Joan Blaeu var boktrykker og kartograf.

Ovenfor er kartversjonen som ble trykt i 1638.

I kartusjen (ornamentet) nederst til venstre står tittelen på kartet: DIOECESIS STAVANGRIENSIS, & partes aliquot vicinae. Det betyr: Stavanger bispedømme, og noen naboområder.

Samme sted er kartet kreditert Scavenius, så han må på en eller annen måte ha hatt med utarbeidelsen av det opprinnelige kartet å gjøre. Scavenius døde i 1626, og kanskje havnet kartet hans i Amsterdam først etter det året, med tanke på utgivelse. Hollenderne var for øvrig svært engasjert i trelasthandel med Agder på 1600-tallet.

Splittet bispedømme

På begynnelsen av 1600-tallet, da det opprinnelige Scaveniuskartet ble laget, besto Stavanger bispedømme av dagens Agder, Rogaland, Hallingdal og Valdres. Bispedømmet besto altså av to geografisk atskilte deler med Bergen bispedømme mellom Hallingdal og Valdres i nord og resten i sør. På kartet ser man tydelig dette.

Ved innløpet til Hardangerfjorden på kartet står det: "Hic incipit iter per Dioecesim Bergensem in Hallingdaliam et Valdresiam". Det betyr: Her begynner reisen gjennom Bergen bispedømme til Hallingdal og Valdres. Det var nemlig slik at når biskopen i Stavanger skulle på visitas til Hallingdal og Valdres, reiste han med båt inn Hardangerfjorden i Bergen bispedømme og ble skysset opp gjennom Hardangervidda.

Kartet kan kanskje ha blitt laget delvis på grunnlag av biskop Scavenius sine observasjoner på visitasreiser. For å unngå den lange ferden som stavangerbiskopen måtte foreta, ble det en forandring av bispedømmets grenser, men først etter at Scavenius døde.

I 1631 ble Hallingdal og Valdres overført til Oslo bispedømme, mens Øvre Telemark ble overført fra Oslo til Stavanger bispedømme. Alle utgivelsene av Scaveniuskartet etter 1631 viser dermed hvordan bispedømmets grenser var før det året.

Da Kristiansand ble grunnlagt

I år er det 375 år siden Kristian 4. grunnla byen på Sanden «… som skal kalles Christians Sand». Hvorfor ble byen grunnlagt nettopp der, og hvorfor 5. juli 1641?

Sverre Steens Kristiansands historie 1641–1814 ble utgitt i 1941 til byens 300-årsjubileum. Der peker Steen på bakgrunnen til at det ble behov for en kjøpstad (by) på Agder nettopp på 1600-tallet. Gjennom 1500-tallet var det økt sjøtrafikk i Skagerrak i forbindelse med Østersjø-handelen. Stadig flere hollandske, skotske, danske og andre fartøyer fikk behov for havner underveis for blant annet å søke ly og reparere skader.

Kristian 4.s grunnleggelsesbrev for Kristiansand,
utstedt i Bergen 5. juli 1641. Riksarkivet

Samtidig var det i flere land en merkbar økning i behovet for tømmer til skipsbygging. Da hadde Agder den ettertraktede eikeskogen å tilby. Danskekongen forsøkte primært å reservere eiketømmeret til seg selv, men eik ble stadig utskipet ulovlig. En kjøpstad med lokale myndigheter kunne være et virkemiddel til bedre kontroll.

Allerede i 1549 kom det forslag om å anlegge en kjøpstad på Agder-kysten, men det ble det foreløpig ikke noe av.

Odderøya, Kuholmen og Sanden

De to havnene som lå nærmest der hvor Kristiansand ble grunnlagt, og som nevnes i kilder fra begynnelsen av 1600-tallet, var Odderøya og Kuholmen. Dit kom det 23 hollandske, 6 danske, 2 skotske og 1 engelsk fartøy i 1601–1602. Til samme havner kom det 67 hollandske, 29 danske og 2 skotske fartøyer i 1621. Det som ble utført av varer, var først og fremst tømmer og annen trelast. Korn, salt og øl var blant de innførte varene.

I august 1630 var Kristian 4. innom Flekkerøy havn. På turen besøkte han også en av de få beboerne på Sanden. Det ble da snakk om at Sanden kunne egne seg godt som anlegg for en kjøpstad. Foreløpig ble det imidlertid ikke truffet noen formell avgjørelse om etablering eller valg av sted. På denne tida hadde kongen store militære utfordringer å hanskes med.

Flekkerøy

Flekkerøy var en viden kjent havn i Europa for de sjøfarende mellom øst og vest, særlig fra 1500-tallet. Man regner med at i hvert fall flere hundre fartøyer kan ha vært innom denne godt beskyttede havna årlig.

Kong Kristian 4.
Malt av Karel van Mander 1640.
 Fri.

Havna var egentlig hele sjøområdet mellom Flekkerøy og Møvik/Kroodden, også kalt Indre Flekkerøy. I 1550-årene ble det oppført et blokkhus – et befestningsanlegg – på Gammeløya ved Flekkerøy, til bruk ved forsvar mot sjørøvere og fiendtlige makter.

Under krigene som ble ført i Europa i 30-årsperioden fra 1618, var kampen om å beherske Østersjø-handelen ett av stridstemaene. I den forbindelsen beordret Kristian 4. bygging av et nytt blokkhus på Slottsholmen eller Slottsøen, som Gammeløya nå ble kalt. Det sto ferdig i 1635.

Denne sommeren besøkte Kristian 4. igjen Flekkerøy havn. Han beordret omfattende utbygginger. Holmen ble nå kalt Christiansø. Den nye festningen var ferdig i 1642. Flekkerøy-området manglet imidlertid noe vesentlig for å kunne bli en kjøpstad, nemlig utførselsvarer. Handelsfartøyene brukte øyområdet som uthavn, skriver Sverre Steen, men de foretrakk å gå til andre havner for å levere varer. I havner med store elveutløp var det lettere å finne mye fristende trelast.

Oddernes

I 1635 bodde lensherren i Nedenes, Råbyggelaget og Mandal på Nedenes kongsgård ved nåværende Arendal. Nå fikk han ordre av kongen om å bosette seg ved Christiansø. Men lensherren, Palle Rosenkrantz, ville heller bo nærmere Oddernes kirke. Det fikk han tillatelse til allerede høsten 1635, og de nye bygningene på Oddernes kongsgård sto ferdig i 1637.

Da lensherren flyttet til Oddernes, og da festningsbyggingen ved Flekkerøy skjøt fart 1635–1642, ble det er merkbar tilflytting av kjøpmenn og håndverkere til Oddernes sogn, blant annet til Grim, Lund og Sanden.

Utenrikspolitisk bakteppe

Sverre Steen legger vekt på at Danmark-Norges politiske stilling var mye svakere i 1640 enn tjue år før. Sverige hadde oppnådd flere seire i trettiårskrigen. Nå fryktet Kristian 4. blant annet at det ville komme et oppgjør mellom de to maktene, og at Sverige ville vinne herredømmet over Øresund og kunne bryte sjøforbindelsen mellom Danmark og Norge.

Kongen innså mer og mer behovet for at festningen ved Flekkerøy burde ha en by i nærheten, for lettere å skaffe proviant til festning og flåte, og verft til bygging og reparasjoner av skip. I 1641 ble for øvrig en nasjonal norsk hær opprettet.

Den krigen som faktisk kom mot Sverige i 1643, og som endte med freden i Brömsebro i 1645, resulterte i at Norge mistet Jemtland og Herjedalen, mens Danmark måtte pantsette Halland. Det var særlig etter dette at Sverige overtok førerstillingen i Norden.

Hvorfor sommeren 1641?

Det var også et praktisk-administrativt bakteppe for at grunnleggelsen av Kristiansand ble vedtatt akkurat sommeren 1641, og ikke for eksempel året før eller etter, men som Sverre Steen ikke kommer inn på.

Kristian 4.s segl.

Kumlokkene i Kristiansand.

Omtrent hvert tredje år pleide kongen og et utvalg av det danske riksrådet å holde et flere dagers (herre)møte i Norge i forbindelse med viktige saker vedrørende norske forhold. Dette forumet kaltes herredag. (Dag betyr møte, som i riksdag.) I Norge var det herredag i Bergen sommeren 1637. Den neste i Norge som kongen deltok i, var i 1641. Også den ble avholdt i Bergen. Til stede var også noen fra riksrådet i Danmark, pluss noen norske lensherrer og Norges stattholder og rikskansler.

Vi ser at en rekke kongebrev ble utstedt i Bergen i dagene 28. juni til 8. juli. Ett av brevene er datert 5. juli og fastsetter grunnleggelsen av Kristiansand. Kongen ønsket tydeligvis å drøfte denne saken i Norge med norske ledende herrer, før avgjørelsen. Neste herredag i Norge som Kristian 4. deltok i, var i 1646. Den ble holdt i Kristiania. På turen tilbake var kongen flere dager i Arendal. Der ble en rekke kongebrev utstedt. Reisen denne sommeren var Kristian 4.s siste norgesbesøk.

Hvorfor Sanden?

«Christiansand bys Situation 1662.» Riksarkivet

Det var ingen tilfeldighet at den nye kjøpstaden ble anlagt nettopp på Sanden. Av en litt unøyaktig karttegning fra 1662 ser vi at byen ble ansett for å ligge beskyttet til, omsluttet av Flekkerøy og mange andre øyer og holmer. Sanden lå kloss inntil Torridalselva, og ikke langt fra Topdalselva, som begge var så viktige for tømmerfløtning. Yttersonen av Sanden var ideell som opplagsplass for tømmer. Og ikke minst egnet den store sletta seg godt til å bli bebygd med rette gater og kvartaler, slik som i Kristiania, og det var en slik type renessanseby Kristian 4. ønsket seg.

Kristiansand i Aust-Agder?

Ifølge kongebrevet 5. juli skulle alle som ville bosette seg i den nye byen, nyte skattefrihet i ti år. Brevet sier også at «Christians Sand» skulle ligge på en plass som kalles Sanden i Nedenes len. Det er imidlertid ingen tvil om at Sanden, og resten av Oddernes, den gang lå i Mandals len. Grensa mellom de to lenene gikk omtrent der hvor fylkesgrensa går i dag, og ikke vest for Sanden. Det er litt merkelig at kongen og hans menn blingset.

Hvis det hadde vært slik som de skrev, ville Kristiansand trolig ha ligget i Aust-Agder i dag. Men snart er kanskje fylkesgrensa en saga blott.

Bestyring av Agder i eldre tid

«Enhver veed, at en Amtmand i Norge aldrig gives Bestalling paa at bestyre to eller flere Amter.»

Dette slo Stortinget fast for to hundre år siden i forbindelse med en debatt om Agder. Likevel – fra 1. januar 2016 bestyres begge agderfylkene av én fylkesmann. Embetet heter Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder. Gjennom årene har det vært foretatt mange og ulike typer endringer i styret av Agder.

Syssel og sysselmann

På 1200-tallet var syssel betegnelsen på forvaltningsdistriktet som var ledet av kongens fremste representant samme sted, nemlig sysselmannen. Agder kan ha bestått av to sysler, nemlig «Aust-Agder» og «Vest-Agder» (det siste også kalt «Nord-Agder»). Betegnelsene forekommer i gamle kilder.

Len og lensherre

Fra 1300-tallet og til 1660-årene var Norge inndelt i len. Hvert len ble overdratt av kongen til en lensherre – også kalt befalingsmann – som vederlag for tjenester som lensherren skulle utføre. En av tjenestene kunne være å bidra militært. Vederlaget kunne være å beholde lenets inntekter, for eksempel skatter som innbyggerne betalte.

Kort og forenklet besto Agder av fire len; Nedenes, Råbyggelaget, Mandal og Lister. Nedenes besto av kystbygdene i øst, mens de indre bygdene i øst utgjorde Råbyggelaget.

En lensherre kunne ha hele eller deler av Agder i len. For eksempel var Palle Rosenkrantz lensherre over Mandal, Nedenes og Råbyggelaget i årene 1631–1648. Fra 1637 hadde han også ansvaret for Lister len mens befalingsmannen der var hos kongen. Det var for øvrig Palle Rosenkrantz som fikk bygd Oddernes kongsgård i 1630-årene, og som bosatte seg der. Gården eksisterer ikke lenger i dag.

Amt og stiftamt

I 1662 startet prosessen med å avskaffe lensvesenet i Norge. I stedet ble landet gradvis inndelt i amt og fikk i årene framover et stadig mer utbygd lokalt og regionalt embetsverk. De to østlige lenene ble slått sammen til Nedenes og Råbyggelagets amt, og de to vestlige til Lister og Mandals amt.

Det tyske ordet amt betyr embete. Embetsmannen som bestyrte amtet, fikk tittelen amtmann.

Men i tillegg til amtene ble det i 1671 etablert fire regionale hovedamt (overamt) i Norge. Den sørligste hovedamtsregionen skulle hete «Christianssands eller Agdesidens hovedamt», ifølge bestemmelsen i 1671. Hovedamtene falt sammen med bispedømmenes grenser. Den vanlige betegnelsen på bispedømme var stift. Hovedamtene kom derfor til å bli kalt stiftamt. Det vanlige navnet på det sørligste hovedamtet ble etter hvert «Christianssands stiftamt». Det omfattet begge agderamtene og i tillegg Bratsberg amt (Telemark) og Stavanger amt (Rogaland).

En av stiftamtmannens oppgaver var å være myndighet over byene i stiftamtet. Noen saksområder hadde han i fellesskap med biskopen, for eksempel innen kirke-, skole- og fattigstell.

Kombinert embete

Ludvig Rosenkrantz, stiftamtmann
i Stavanger/Kristiansand 1680-1685.
Maleri av David.

Den som var stiftamtmann, skulle bo i stiftsbyen. Derfor bodde stiftamtmannen for Agdesiden i Stavanger i begynnelsen, det vil si fra 1660-årene.

I 1682 bestemte kongen at Stavanger stift skulle endre navn til «Christianssands stift», og at stiftamtmannen og biskopen skulle flytte fra Stavanger til den nye stiftsstaden, Kristiansand. Dermed fikk kirka i Kristiansand status som domkirke.

I praksis flyttet stiftamtmann Ludvig Rosenkrantz motvillig til den «skarpe og magre ort» Kristiansand i 1683. Biskopen flyttet året etter.

I 1691 kom en organisatorisk nyordning for styret av Agder. Fra nå av skulle stiftamtmannen også være amtmann i Nedenes og Råbyggelagets amt. Denne ordningen holdt seg helt til 1815. Også andre steder i landet var stiftamtmannen samtidig amtmann over ett av amtene.

Stiftamtmannens residens i Kristiansand fra 1683 lå nederst i Elvegata. Der bodde flere av stiftamtmennene gjennom 1700-tallet.

Bytte av amt

I 1815 ble det foretatt en justering av overøvrighetsfunksjonene i Norge. Det skjedde ved en kongelig resolusjon av 16. mars det året. Noen av punktene gjaldt Agder.

Amtmannsuniform befalt av kongen i 1801.
Statsarkivet i Kristiansand.

Stiftamtmannen i Kristiansand skulle heretter også være amtmann i Lister og Mandals amt i stedet for Nedenes og Råbyggelagets amt. Det ble tydeligvis sett på som mer naturlig i og med at Kristiansand lå i Lister og Mandals amt.

Den daværende amtmannen i Lister og Mandals amt skulle i stedet bli amtmann i Nedenes og Råbyggelaget. Byttet av amt skjedde 22. mai 1815. Daværende stiftamtmann var Oluf Borch de Schouboe. Han byttet amt med broren, Ulrik Frederik Anton de Schouboe, som satt med Lister og Mandals amt inntil våren 1815. Sistnevnte bodde i Kristiansand. Han ble nå pålagt å bosette seg «i eller ved Arendal». Det ville han ikke. Han ble værende i Kristiansand til han sluttet i embetet i 1837. Deretter har embetet hatt sitt kontor i Arendal fram til i dag.

I 1812 kjøpte staten Kirkegata 9 i Kristiansand og oppførte et stort trehus som stiftamtmann Schouboe bosatte seg i. Der ble stiftamtmennene boende helt til huset brant i 1892, og så videre i det nye, fine murhuset som ble oppført på branntomta.

Fire amt?

I mange av dokumentene fra 1700- og 1800-tallet brukes betegnelsene «Nedenes og Råbyggelagets amter» og «Lister og Mandals amter», altså i flertall. Til Riksforsamlingen våren 1814 skulle hvert amt i Norge stille med tre representanter. Fra Agder kom det tre fra «Nedenes amt», tre fra «Råbyggelagets amt», tre fra «Lister amt» og tre fra «Mandals amt». Her tillot Agder seg å opptre som om det besto av fire amt. Også ved valget høsten 1814 til det overordentlige storting ble det valgt representanter fra hvert av de fire «amtene».

Spørsmålet om Agders amtsinndeling og kombinerte eller todelte amtsnavn ble diskutert i Stortinget i 1815 og i 1818. Det endte med klar tale:

At et Amt har tvende Navne gjør intet til Sagen. Raabygdelaugets og Nedenæs samt Listers og Mandals Amter, som de i daglig Tale kaldes, [...] udgjøre kun hver for sig eet Amt, hvilket er notorisk og behøver intet Beviis, og det saameget mindre, som at enhver veed, at en Amtmand i Norge aldrig gives Bestalling paa at bestyre to eller flere Amter.

Hver amtmann kunne altså bare bestyre ett amt. Det mente i hvert fall Stortinget den gang.

Fylke og fylkesmann

Gjennom 1800-tallet – etter at Norge i 1814 slapp vekk fra det danske eneveldet – kom det opp flere forslag om å endre amtsnavnene her i landet og ta i bruk gamle, norske landskapsnavn og betegnelser. Dette føyde seg inn i fornorskingsprosessen og utviklinga av nasjonalfølelsen på den tida. Saken ble ikke mindre aktuell etter unionsoppløsninga i 1905. Under første verdenskrig ville man også gjerne kvitte seg med den tyske betegnelsen amt.

Et av forslagene i en komité i 1905 gikk ut på å erstatte amt med det gamle norske ordet syssel, og at Agder skulle bestå av «Østagder syssel» og «Vestagder syssel». Under debatten som fulgte i årene 1914–1918 gikk man heller inn for å velge fylke, som også var en norsk betegnelse på et administrativt område i middelalderen. Blant forslagene til tittel på embetsmannen ble jarl, fylkeshøvding og sysselmann lagt fram, men man endte med fylkesmann.

Ved lov av 14. august 1918 ble amt forandret til fylke. De to amtsnavnene på Agder ble forandret til Aust-Agder fylke og Vest-Agder fylke. Det ble én fylkesmann for Aust-Agder og én for Vest-Agder. Tittelen stiftamtmann falt bort. På det tidspunktet var det likevel ikke noe særlig igjen av stiftamtmannens opprinnelige særoppgaver. Samtidig ble stift endret til bispedømme, og Kristiansand stift skulle nå hete Agder bispedømme. Endringene skulle tre i kraft fra 1. januar 1919.

------

Statsarkivet i Kristiansand oppbevarer arkivene etter Stiftamtmannen i Kristiansand, Amtmannen i Nedenes (og Råbyggelaget), Amtmannen i Lister og Mandal, Fylkesmannen i Aust-Agder og Fylkesmannen i Vest-Agder.
------

Dette er en redigert versjon av min artikkel «Den gang amtmannen kunne bestyre bare ett amt» i Fædrelandsvennen 4. mai 2015.

Sjørøveri rundt Agder anno 1611

For mange representerer sjørøveren noe spennende og dramatisk. I den vanlige stereotypien er han på jakt etter en nedgravd skattkiste full av gullmynter og smykker.

Men bildet stemmer dårlig med virkelighetens sjørøveri. Hvordan sjørøveriet foregikk på Norges kyst, kan man finne ut litt om i arkivene. Vi skal se på noe som skjedde for ca. 400 år siden.

Krig

Sommeren 1611 hadde Danmark-Norge nettopp havnet i krig med Sverige (Kalmarkrigen 1611–1613). Det var fare for at bøndene på Agder-kysten skulle bli innkalt til svenskegrensen. Da slo sjørøverne til langs kysten – også på land.

Utsnitt av et av dokumentene fra 1611. Riksarkivet.
Vi ser blant annet ordene Manddals Leen, Siørøffuer og Siørøffuere.

Allmuen måtte søke hjelp hos lagmannen på Agder og fogden i Mandal. De drøftet den akutte situasjonen som hadde oppstått og rapporterte til stattholderen at utenfor Mandals len var 4 sjørøverskip sett, men at det fantes 14 til sammen. Lagmannen og fogden ba om at 100 bønder i Mandals len måtte få slippe militærtjeneste «... til redning og behjelpning om samme skjelmer her i lenet ville noe sted gå landgang, som er å frykte, for å spolere, røve og forplyndre allmuens hus og boliger».

Yndet sjørøver-farvann

På 1500- og 1600-tallet, men også før og etter, herjet sjørøvere langs norskekysten. Særlig var farvannet utenfor Lindesnes og bortover mot Lista et yndet område for sjørøverskipene. På den tida var Østersjøen et viktig område for handel i Nord-Europa. Mange av fartøyene som gikk inn og ut av Skagerrak, havnet ofte ufrivillig opp mot Agder-kysten på grunn av ugunstig vind. Men mange navigerte også bevisst til de fikk Lindesnes i syne for å unngå de farlige danske strendene.

Kart 1768. Statens kartverk.

Sjørøverne lå ofte på lur i skjærgården, men de gikk også hyppig inn og ut, fram og tilbake, og speidet etter rikt lastede handelsfartøyer på vei øst- eller vestover. Sjansen var stor for å kunne se mange handelsfartøyer hver dag om sommeren. Også inne i havnene kunne sjørøverne støte på fartøyer som lastet eller losset.

Det hendte at sjørøvere gikk i land og stjal husdyr og annet, også lengre østover på Agder-kysten, bl.a. på Flekkerøy og der hvor det var både havn og bebyggelse. Det hjalp nok til en viss grad å få etablert festning i Flekkerøy havn fra midten av 1500-tallet og kongelige skip som patruljerte, men sjørøveriet fortsatte i lang tid og skapte periodevis stor frykt hos allmuen på kysten.

Bakmenn

Mange av sjørøverne kom fra bl.a. Skottland, Irland, Holland og Frankrike, kanskje særlig Dunkerque. Det krevde ofte litt kapital for å komme i gang med sjørøvervirksomhet. Av og til var bakmennene dømte rikmannssønner eller utstøtte fyrsteslektninger.

Piraten Stede Bonnet fra England,

hengt for piratvirksomhet i 1718.

USA, Library of Congress.

Et eksempel som ofte har vært nevnt, er Kristian 2., som tapte den dansk-norske tronen i 1523 til Fredrik 1. Kristian prøvde å vinne tronen tilbake ved hjelp av sjørøveri, og han engasjerte flere skipskapteiner og sjørøvermannskap. Planen var å tjene penger på salg av røvergods for å skaffe orlogsfartøyer og leiesoldater. Det kom til flere harde basketak, bl.a. i Hillesund ved Mandal i 1526, hvor mange av sjørøverne ble drept.

Bergen varsles

I april 1611 var en «sjørøver eller fribytter» ofte å se i sjøen mellom Lindesnes og Skudesnes, særlig utenfor Kvitsøy. Kongen fikk beskjed og instruerte borgermester og rådmenn i Bergen 27. april. Med «plynderi og røveri» angrep sjørøveren stadig fartøyene til innbyggerne og til dem som seilte til og fra Bergen. Kongen beordret at sjørøveren og hans medfølge ble tatt «med list eller makt» og stilt for retten. Hvis sjørøverne viste seg å ha tillatelsesbrev fra en «potentat» (hersker), skulle plyndrerne fengsles, og kongen skulle ha beskjed.

Når sjørøveriet ble begått vestenfor Agder og berørte en handelspart i Bergen, ble altså Bergen bys domstol koblet inn og kunne felle dom. Men hvis røverne hadde kaperbrev, måtte kongen se nærmere på saken og finne ut hvem som hadde rett til det beslaglagte godset. Hvis sjørøvere slo til langs Agder-kysten, var det lagmannen på Agder som måtte ta seg av saken. Agder hadde ennå ikke noen by med egen domstol.

Røver skip

Brevet til stattholderen fra Bendix Olufsøn, lagmann på Agder, og Jens Rasmussøn i Holum, fogd i Mandal, er datert 9. juni 1611. Der skriver de at flere «skjelmske parti» (ekle bander), har oppholdt seg langs land under Agder i det siste.

En av sjørøverne kom med et skip 3. juni til «Vester Risør» (Risøy ved Mandal). En flokk som var utrustet med «spisser» (lanser) og musketter, kom til havnen i en «esping» (liten båt) og tok med vold et hollenderskip med folk og gods.

Skipperen ble ikke tatt, for han var i land for å ordne med lasten. Bonden Rasmus Homsvig var på skipet for å hjelpe mannskapet med innlasting. Han ble også tatt, men sluppet fri senere.

Samme dag som hollenderne mistet skipet, overfalt røverne et annet skip i havnegapet. Dette fartøyet hadde vært på Lista og losset rug, bygg og malt. Etter at røverne hadde tatt alle penger som var om bord, friga de skipet.

Da samme sjørøver la ut fra land i skipet sitt, klarte noen bønder fra Halse å komme seg om bord. Men de oppdaget fort at sjørøveren hadde stort mannskap og mye ammunisjon. Blant sjørøverne var en nordmann eller danske. Han spurte ut bøndene om hvor mange menn som var utskrevet til krigen fra Mandals len. Da bøndene svarte «Enda ingen», ble sjørøveren skuffet.

Folk skremt

Så forteller lagmannen og fogden at skipet gikk fram og tilbake et par dager og så inn i Hillesund. Der tok røverne noen fartøyer og hugget «porter» (skyteglugger) i dem for å bruke dem til sjørøveri.

Daglig gikk sjørøverne med fire skip fram og tilbake, av og til inne i havnene, og målte dypet. Innbyggerne ved sjøen kunne ikke føle seg trygge verken natt eller dag. Flere av dem måtte berge med seg eiendeler inn i skogen.

5. juni tok røverne et skotsk skip utenfor Lindesnes. Det kom seilende fra Skjernøysund og skulle vestover. Røverne var franske, hollandske, irske og fra andre nasjoner. Det skal ha vært 14 andre sjørøverskip i samme følge. Det var usikkert hvem som eventuelt hadde sendt dem hit. Det kunne godt være en «forjaget herre» fra England eller Irland.

Her langs lenet er det mange sjørøvere fordi det finnes så mange gode havner, minte lagmannen og fogden om og ba om at 100 menn i Mandals len måtte få slippe militærtjeneste for å bli hjemme og beskytte hus og hjem mot sjørøverne inntil orlogsskip fra Danmark eller Holland kunne komme og ta seg av beskyttelsen.

Kongen innvilger

I brev til kongens kanselli 18. juni sier krigskommissærene på Akershus seg enige i ønsket fra Mandals len, og de ber om at kongelige skip sendes dit til unnsetning.

Ved kongebrev 18. juli 1611 ble søknaden innvilget. Bøndene i Mandals len fikk bli hjemme for å holde vakt der hvor sjørøverne fryktes å kunne angripe. I stedet måtte bøndene betale en skatt for å dekke utgiftene til mannskap som måtte stille til militærtjeneste i stedet for dem.

_______________________________________

Kilde

Dokumentene i saken fra 1611 ligger i Riksarkivet, Danske Kanselli, Norske innlegg.