banner

banner
Viser innlegg med etiketten samer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten samer. Vis alle innlegg

29. august 2023

Reindrift og rettigheter


I Norge har noen samer rett til å utøve reindrift.



Det samiske reinbeiteområdet i Norge er inndelt i seks regionale beiteområder: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og det sjette Sør-Trøndelag og Hedmark.

Reindrift utenfor det samiske reindriftsområdet krever særskilt tillatelse.

Her skal jeg kort omtale to eksempler på 1900-tallskilder som dokumenterer rettigheter innen reindrift. Men det finnes svært mye annet materiale i arkivene, både fra 1900-tallet og tidligere.

Reinmerke og rettighet

Ved lov i 1888 ble registrering av reinmerker innført i Finnmark og i 1897 i andre områder.

Statsarkivet i Tromsø, Reindriftsforvaltningen i Vest-Finnmark,
Reinmerkeprotokoll Kautokeino 1935-2009.
Personer som har rett til reinmerke, har rett til å eie rein. Hver reineier har sitt registrerte merke, som skal snittes inn i reinens øre.

Bare personer av samisk slekt, innklusiv inngiftede, samboere og adoptivbarn, har rett til å utøve reindrift i samiske reinbeiteområder.

Reindrift må da være hovednæringen.

Også foreldrene eller besteforeldrene må ha hatt reindrift som hovednæringsvei.

Retten omfatter beite i fjell og utmark, opphold, flytting med rein, husvære, motorferdsel, gjerder og anlegg, brensel og trevirke og jakt, fangst og fiske.

Reinmerkeprotokollene dokumenterer hvem som har reinmerke, og hvordan merket ser ut.

Reinmerkeprotokoller finnes skannet på Digitalarkivet.

Reinbeitedistrikter og siidaer

Statsarkivet i Tromsø, Reindriftsforvaltningen i Finnmark,
Melding om reindrift 1935, distrikt 26, s. 1.
Det samiske reindriftsområdet er inndelt i 82 reinbeitedistrikter. Ett eksempel er nr. 15 Nuorta Sážžá/Nord-Senja. Et annet er nr. 25 Stierdná/Stjernøya.

Et reinbeitedistrikt er den administrative enheten for en eller flere siidaer (nordsamisk siida, sørsamisk sijte).

Reindriften er organisert i siidaer, det vil si familiegrupper som samarbeider om ulike oppgaver. Siidaens sammensetning kan variere, avhengig av blant annet årstider.

En siida eller siida-andel, også kalt driftsenhet, kan bestå av for eksempel en hovedperson, ektefellen, barna og andre slektninger eller bekjente.

Ved reindriftsloven av 1933 kom det klarere pålegg enn tidligere om å levere årlige meldinger om reindrift. Det var hovedpersonen i siida-andelen som skulle levere en slik årlig melding på et skjema. Der framgår det hvem som tilhørte siida-andelen, og hvor mange rein deltakerne eide.

Samme melding, s. 2.
I Nord-Norge er det vanlig å flytte reinen fra vinterbeitet på Finnmarksvidda til sommerbeite ute ved kysten. Meldingene opplyser som regel om hvor beitestedene var for de forskjellige årstidene.

Meldingene er som regel utfylt på ettervinteren og forklarer hvor reindriften skal foregå kommende vår, sommer, høst og vinter.

Noen ganger har hovedpersonen av en eller annen grunn ikke levert melding. Av og til har meldingen kommet bort. Og enkelte ganger står det ikke hvor beitestedene var.

Her ser vi meldingen som Mikkel Johansen Eira fylte ut i mars 1935. Familien hans hadde bosted i Kautokeino og oppholdt seg der hele vinteren. Om sommeren var reinen i distrikt 26 (som for øvrig het Lákkonjárga), og lå på vestsida av Altafjorden.

Meldingene i 1930- og 1940-årene viser som regel fra noen titalls til 150-200 rein per hovedperson. Sjelden er tallet så mye som 300-500. Tallet er nesten alltid avrundet til nærmeste 10, 50 eller 100. Enkelte barn hadde noen få rein.

Meldingene om reindrift dokumenterer altså hvem som har drevet denne næringen gjennom 1900-tallet, og hvilke beiteområder som ble brukt.

De som er tilknyttet den samiske reindriften, utgjør litt mer enn 3000 personer. Av dem er om lag 2200 i Finnmark. Det finnes ingen offisiell statistikk over hvor mange med samisk identitet som finnes i Norge, så det er umulig å si om dette dreier seg om for eksempel 40 000 eller 50 000 voksne og barn. Men i 2021 var ca. 20 000 personer registrert i Sametingets valgmanntall.

I 2015 var det 534 siida-andeler i Norge. Av dem var 375 i Finnmark.

Det finnes rundt 250 000 tamrein i Norge. Av dem er mer enn 185 000 i Finnmark. I 2015 var tallene henholdsvis 212 000 og 145 000.

Dagens administrasjon

Reindriftsnæringen er underlagt Landbruksdepartementet. Reindriftsforvaltningen, med betegnelsen Landbruksdirektoratet avdeling reindrift, har sin administrasjon i Alta. Avdelingen er departementets ytre fagetat og har ansvaret for forvaltning, veiledning og forskning innen fagområdet reindrift. Den regionale forvaltningen av reindriften er underlagt statsforvaltere i Troms og Finnmark, Nordland og Trøndelag.

---------------

Kilde for 1900-tallet: Statsarkivet i Tromsø, Lappefogden/reindriftsforvaltningen i Finnmark/Vest-Finnmark/Øst-Finnmark.

Kilde for dagens forhold: Landbruksdirektoratet (https://www.landbruksdirektoratet.no/nb/reindrift)

28. mai 2019

Norges sørligste reindriftssamer



Det er lite kjent, i hvert fall utenfor Agder, at det bodde samiske reindriftsfamilier så langt sør som i Setesdal i tiårene rundt 1900.



En av samene var Jon Tomassen. Han var født i Stensele i Västerbotten i Sverige i 1820. Han var gift med Margrete Nilsdatter, som var født i Tärna i Sverige i 1834. De hadde flere barn, blant annet Marie Rebekka, født i Sverige i 1869, Anna Tomine, født i Norge i 1871, og Margrete, født i Norge i 1877.

Lensmannen i Valle,
Reinmerkeprotokoll 1898-1938.
I 1892 flyttet Jon Tomassen med familien og 4000 rein til Bykle, men der døde Jon samme år. Ifølge konservator Adolf Steen i 1955 skal Tomassen ha vært «den rikeste reinsamen i landet».

I 1896 fikk den nevnte Margrete (født 1877) en datter med samen Jon Jonassen i Bykle. Margrete og Jon var ikke gift med hverandre. Dattera fikk navnet Kristine. Ved folketellingen i 1900 bodde enka Margrete i Bykle sammen med døtrene Marie Rebekka, Anna Tomine og Margrete og datterdattera Kristine. De er da omtalt som «dyreeier» av yrke.

Folketellingen viser at språket deres var "lappisk" (forkortet "l" i tellingen). I andre kilder, slik som rettskildene nedenfor, er de enkelte involverte samene uttrykkelig benevnt "lap".

En av oppgavene til lensmannen i Valle (med Bykle) var å føre oversikt over reinmerker. I reinmerkeprotokollen ser vi for eksempel at Marie Rebekka og Anna Tomine fikk registrert reinmerkene sine i 1898.

Familien er nevnt i folketellingen 1900 her:
https://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037214000008

Konflikt om beite

Det finnes mange eksempler på tvistesaker mellom setesdøler og samer. En av påstandene mot samene var at de skal ha latt reinflokkene sine beite på setesdølenes eiendommer.

Utsnitt av rettssaken mot Jonas Jonssen i 1892.
Setesdal sorenskriveri, Dombok 1889-1904.
En av dem som ble anmeldt, var "lap" Jonas Jonssen, faren til den nevnte Jon Jonassen. Jonssen var født i 1839 og bodde først i Jämtland. Foreldrene var svenske "lapper". Familien flyttet til Trøndelag i 1840-årene. Jonas Jonssen ble gift med "lappepige" Brita Jonssen. Jonas Jonssen kom til Bykle i 1888 med 2–3000 rein.

Et av årene med tvistesaker var 1892. I den ene saken mente Osmund Paalsen Tveiten at eiendommen hans hadde fått skade av Jonas Jonssens reinflokk høsten 1891. Tveiten krevde erstatning.

Jonssen hevdet på sin side at reinflokken ikke hadde vært på Tveitens eiendom på den tid av året da eiendommen kunne ha fått skade. Men Jonssen innrømte at reinen kunne ha vært på eiendommen om høsten etter slåttonna, for da pleide reinen å fare vidt omkring på leit etter sopp.

Vitner kunne fortelle at de hadde sett store reinflokker som beitet på heiegårdene og stølene i midten av september, da kornet ennå ikke var tatt inn. Saken endte med at Jonssen ble dømt i november 1892 til å betale erstatning i henhold til en taksering som skulle foretas.

Konflikt om merking

En annen påstand i tvistesakene var at samene lot reinflokken sin blande seg med setesdølenes rein, for så å ta med seg noen av sistnevntes umerkede dyr ved atskillelsen og merke dem med vedkommende sames reinmerke.

I 1893 var Jonas Jonssen siktet for nettopp dette. Flere reineiere hevdet å ha mistet flere titalls kalver, og de antok at Jonssen hadde merket kalvene med sitt merke. De ville ikke anmelde Jonssen for tyveri, men klaget over alt bryderi som feilmerking førte med seg.

En lang rekke vitner ble avhørt, deriblant flere "lapper", "lappekoner", "lappeenker" og "lappepiger". "Lappekone" Sigrid Anna Jonsdatter, 25 år gammel og gift, forklarte at det hendte ofte at små kalver ikke gikk sammen med mora, og at det da var lett å merke feil.

Avhørene gir et godt innblikk i utfordringene ved reindrift og merking. Ingen av vitnene kunne med sikkerhet påvise at Jonssen hadde merket andre rein enn hans egne. Statsadvokaten kom fram til at videre etterforsking skulle stanse "... da der ikke antages at foreligge Bevis for, at Sigtede mod bedre Vidende har mærket og tilegnet Andres Dyr". Saken ble dermed henlagt våren 1893.

Reindriftens skjebne

Samtidig med samenes reindrift ble det stiftet ulike tamreinlag for setesdøler som ville prøve seg med reindrift. Etter hvert ble det knapphet på beiteområder for alle store flokker. Mange reinsdyr forsvant og blandet seg med villrein.

Lensmannen i Valle, Reinmerker.
Lappeloven av 1897 satte store bøter for den som lot dyrene sine beite på andres grunn uten tillatelse. Ifølge Adolf Steen var det ingen samer som prøvde seg med reindrift i Setesdal etter 1914. Noen av samene flyttet vekk, mens andre ble reingjetere i dalen.

Etter andre verdenskrig overtok frilufts- og jegerinteressene på forskjellig vis, med sitt behov for å bruke store naturområder. I 1970-årene var det slutt med tamreindrift. Alle dyrene skulle nå regnes som villrein og tilhøre staten. Både i Setesdal og andre steder bor det i dag etterkommere av samene.

Kilder

Kilder til denne artikkelen er arkivene for Setesdal fogderi, Setesdal sorenskriveri og Lensmannen i Valle. Materialet finnes i Statsarkivet i Kristiansand.

Flere har tidligere omtalt tamreindriften i Setesdal:

Jostein Blokhus: «Same-tida i Setesdal», i Fædrelandsvennen 8. juni 2015.

Aanund Olsnes: Heimar og folk i Bykle, bd. I–III, 2006.

Adolf Steen: «Samene i Setesdal», i Sameliv. Samisk selskaps Årbok, 1955.

Glimt frå tamreindrifta i Bykleheiane:
https://www.youtube.com/watch?v=0a_t6ZCr4rA&sns=fb&app=desktop

Men ingen av dem har tatt for seg rettssakene.

----------------------------
Denne artikkelen ble publisert på Arkivverkets nettsider i 2017, men ligger ikke der nå i skrivende stund. Dessuten er denne versjonen utvidet.