Kraftverk i vinden

I disse tider er vannkraft som energikilde et ofte omtalt tema i mediene.

Elektrisitetstilsynet var tidligere en statlig etat. En av oppgavene var å inspisere kraftanlegg. I arkivene etter Elektrisitetstilsynet finnes byggetegninger, rapporter og korrespondanse for alle anlegg rundt om i landet.

I dag er det 28. februar 2023. For 80 år siden, natt til 28. februar 1943 ble den berømte tungtvannsaksjonen utført.

Den skjedde på Vemork ved Rjukan. Sabotasjeoperasjonen var en av flere som bidro til at naziregimet ikke klarte å utvikle en atombombe.

I 2017 ble hydrogenfabrikkens kjeller, hvor tungtvannet hadde stått, gravd ut. Hydrogenfabrikken hadde egen kraftstasjon.

Dette brevet er kanskje foranlediget av sabotasjeaksjonen natt til 28. februar 1943.

Brevet ligger i eskene med arkivmateriale om Vemork og Rjukan i arkivet etter Elektrisitetstilsynet 3. distrikt i Arkivverket (Statsarkivet i Kristiansand).

Frontkjempere og ulike kilder

I april 2021 vekker NRK sin serie «Frontkjempere» heftig debatt.

I serien deltar gamle menn som var frontkjempere under andre verdenskrig. Det vil si at de kjempet frivillig på nazistenes side.

Debatten dreier seg både om frontkjempernes ytringer, handlinger, holdninger og motiver og om serieskaperens bruk av kilder. Mange historikeres kritikk av serien går blant annet ut på at det gis et skjevt bilde fordi gamle frontkjemperes synspunkter blir dominerende og får stå uten tilstrekkelig faktainformasjon og motrøster, selv om noen historikere bidrar med kommentarer i serien.

Det er verdifullt at tidligere frontkjempere kommer til orde på sine eldre dager, slik at vi får vite hva de hevder og tenker i ettertid. Jeg skal ikke komme med noe debattinnlegg, men bare med noen ord om kilder. Det finnes mange typer kilder som kan brukes til belysning av frontkjempernes motiver, holdninger og handlinger under krigen. Her skal nevnes noen eksempler på hva som kan benyttes når man ønsker å basere seg på mer enn bare gamle frontkjemperes forklaringer og erindringer i det 21. århundre.

Avisene under krigen

Agder Tidend 6. august 1941.

I avisene som utkom under krigen, er utallige frontkjempere intervjuet om hvorfor de bestemte seg for eksempel for å gå inn i Den norske legion eller å kjempe i Finland.

Dette utsnittet viser et par svært korte eksempler på svar. I noen tilfeller kunne svarene være litt mer omfattende. Det ble svart med ulike begrunnelser eller motiver.

Kamp mot "jødedommen", det vil egentlig si mot jøder, kunne være en del av svaret selv om kampen skulle foregå der hvor det fantes få jøder - her Finland. Jødedom og bolsjevisme gikk ofte hånd i hånd. Frykten var at Sovjetunionen, med sin kommunisme og angivelige "jødedominans", skulle overta Finland og dermed komme enda nærmere Norge.

Agder Tidend
30. oktober 1944.

Det er selvsagt viktig å ha i mente at en del stoff under krigen kan være trykt med endrede formuleringer etter sensur, men slike kildekritiske momenter går jeg ikke nærmere inn på her.

Det finnes også intervjuer med frontkjempere som var tilbake i Norge under krigen, og som fortalte om opplevelsene sine og kom med synspunkter på forskjellige forhold.

I dette intervjuet snakker vedkommende mye om Frontkjemperkontorets betydning. Intervjuet er gjengitt i flere aviser.

Denne mannen, som ikke lever lenger, kjente jeg som en fantastisk sympatisk person. I den nære kretsen hvor jeg traff han flere ganger, ble det aldri nevnt med ett ord hva han hadde gjort under krigen. Det er ikke et uvanlig fenomen. Det er først nå at jeg er klar over bakgrunnen hans fra krigen.

Ifølge mannens eget utsagn under krigen var han den første i Norge som ble "antatt" som frontsoldat. Han ble medlem av NSUF sommeren 1940 og medlem av NS like etter. Under tjeneste ved fronten ble han syk og kom hjem. Her ble han redaksjonssekretær for avisa Hirdmannen. Han kontrollerte stoffet og skrev selv artikler.

I en artikkel på nyåret 1941 forteller han om en hirdjulefeiring i 1940. Der hadde en fylkesfører snakket om "jødenes og frimurernes planer". Fylkesføreren "forberedte alle på en skjerpelse av kampen, og han mante hirden til et enda hårdere arbeide og til å være på vakt overfor motstandernes bakvaskelsesaksjoner".

Fædrelandsvennen
13. november 1941.

Frontkjemperen ble dømt etter krigen til fem års straffarbeid og inndragning av 7500 kroner.

Det ble også publisert intervjuer med frontkjempere mens de var ved fronten.

Her er et eksempel. Utsagnene til de to frontkjemperne levner ingen tvil om den ekstreme holdningen deres til jøder.

Den ene frontkjemperen forlanger at "jødespørsmålet" må bli løst på en ettertrykkelig måte.

Den andre regner med at noe drastisk vil skje med jødene når frontkjemperne kommer hjem.

Det hendte også at frontkjempere skrev brev hjem til Norge fra felten. Mennene var opptatt av ulike forhold, eller de la vekt på ulike temaer i brevene sine.

Brevene var stort sett myntet på familien og er oppbevart der hvis de ikke er gått tapt. I noen tilfeller har familien offentliggjort brevenes innhold.

Agder Tidend 3. mars 1942.

Noen ganger skrev frontkjemperne brev som var myntet direkte på offentligheten, for eksempel gjennom å bli trykt i en avis.

Frontkjemperen ønsket da å formidle synet sitt på ulike forhold som han hadde opplevd eller hadde tanker om.

Her er brevet fra en frontkjemper som presenterer tankene sine om forholdene i Sovjetunionen, om raser og om nasjonalsosialismen.

Germaneren
15. januar 1944.

En av frontkjemperne i TV-serien er Fredrik Jensen. Han døde i 2011. Av en eller annen grunn nevnes det ikke i serien at han var den høyest dekorerte norske frontkjemperen.

Jensen mottok blant annet jernkorset av andre og første klasse. Da han hadde fått jernkorset av første klasse, ble han intervjuet av Germaneren på nyåret i 1944. Ifølge avisa var Jensen den første nordmannen i Waffen-SS som fikk jernkorset av første klasse.

I intervjuet forteller Jensen litt om kampene han hadde vært med på. Nå var han hjemme i Oslo. Bildet viser et utsnitt av intervjuet. Jensen sier at Tyskland fører krigen for "vår rases beståen", og han tviler ikke på at Tyskland kommer til å vinne krigen. Han mener også at flere nordmenn burde kjempe på tysk side.

Harstad Tidende 23. januar 1945.

Jensen ble den eneste nordmannen som dessuten fikk det tyske kors i gull. Det mottok han i desember 1944.

Avisomtalen på bildet nevner litt av det som Jensen hadde vært med på, og hva som krevdes for å få korset i gull.

Jensen karakteriseres som en glødende idealist som kompromissløst gikk inn for Nasjonal Samlings program.

Jensens utsagn i intervjuene, og avisenes omtaler av han, under krigen står i sterk kontrast til hvordan Jensen uttaler seg på sine eldre dager i TV-serien. Der kan man få inntrykk av at han nedtoner, bortforklarer og ufarliggjør motivene og holdningene sine.

Avisene fra okkupasjonsårene er altså en viktig kilde til å utfylle bildet av frontkjemperne.

Likvidering av jøders eiendom

Utsnitt av ekteparet Dollers registrerte bo.
Riksarkivet.

Fra høsten 1942, da jødene i Norge var deportert, skulle jøders eiendom likvideres, det vil si inndras og avhendes, til fordel for staten. Et eget likvidasjonsstyre ble etablert for å organisere arbeidet. Salget av jøders leiligheter og innbo ble utført av bobestyrere.

I Aust-Agder ble NS-ordfører Mons Fuhr i Grimstad satt til å likvidere huset og det omfattende og verdifulle innboet til ekteparet Grete og Friedrich Doller, som var av jødisk herkomst.

Likvidasjonsstyret ga Fuhr beskjed om at Quisling hadde bestemt generelt at klær, sengetøy, bestikk, servise og mat skulle sendes til Frontkjemperkontoret i Oslo, som skulle fordele alt slik at det kom frontkjemperne til gode.

I mars 1944 henvendte frontkjemper Fredrik Jensen seg til Likvidasjonsstyret. Han var interessert i å overta eiendeler etter Doller for flere tusen kroner. Jensen skriver: ”Da jeg selv ikke har den nødvendige kapital, og heller ikke kan regne med noen støtte fra min families side pga. politiske uoverensstemmelser, søker jeg herved de tyske myndigheter om der kan bevilges meg en lettelse med betalingen av møblene.”

Jensen forteller videre at han var frontkjemper og SS-Untersturmführer i Waffen-SS og hadde tre års frontinnsats bak seg. Nå var han såret for tredje gang og krigsudyktig for lengre tid framover, men var fremdeles aktiv SS-fører. Han aktet å gifte seg og trengte tingene til å stifte hjem. Tingene var fra ekteparet Dollers herreværelse, dameværelse og et soveværelse og beløp seg til 4500 kroner. Jensen ville helst ha tingene gratis. Etter en dragkamp endte det med at han fikk betale i rater etter økonomisk evne. Til forloveden sin ville Jensen ha Grete Dollers klær og undertøy, men det fikk han ikke.

Jensen brukte altså innsatsen sin ved fronten som påskudd for å få overta en del av Dollers bo. Likvideringene av jøders bo kan dermed si noe om frontkjempernes holdninger til hvordan jøder skulle behandles.

Landssviksaker

Dom i landssviksak mot en frontkjemper.
Statsarkivet i Kristiansand.

Dokumentene i landssviksakene er selvsagt viktige når man vil granske opplysninger om frontkjemperne.

Landssvikmappene ligger i Riksarkivet. Der finner man blant annet forklaringer fra tiltalte og vitner og dommen.

Under landssvikoppgjøret er det grunn til å tro at mange frontkjempere ikke oppga det reelle motivet for valget sitt under krigen, men heller et slikt motiv som ga mildest mulig straff.

Derfor er det ikke uinteressant å utnytte alle uttalelsene som frontkjemperne kom med i avisene under krigen.

For Agder har Terje Nomeland vist at 80 % av frontkjemperne var medlemmer av NS, men at de færreste likevel oppga etter krigen at de hadde kjempet for nasjonalsosialismen. Nomeland har også funnet at frontkjemperne på Agder ble dømt til gjennomsnittlig fire års tvangsarbeid, og at de fleste ble løslatt etter at to tredeler av straffen var sonet.

Samme dom.

Dommen i landssviksakene finnes - i tillegg til i mappene i Riksarkivet - også innført i domprotokollene i arkivet etter domstolene, og de finnes i statsarkivene. I domstolsarkivene er det også gjenparter av tiltalebeslutninger og andre dokumenter.

Også i de lokale politi- og lensmannsarkivene finnes diverse dokumenter knyttet til landssviksakene, for eksempel gjenparter av rapporter og avhør.

Ovenfor er et eksempel på underrettsdommen mot en frontkjemper. Dommen viser hva slags opplysninger som spilte en rolle som premisser for straffeutmålingen, og domsslutningen viser hva straffen ble.

Avisenes rettsreferater

Fædrelandsvennen
14. februar 1947.

Fra sommeren 1945 og de neste årene ble landssviksaker omtalt i avisene, side opp og side ned. Tusenvis av navngitte nordmenn på landsbasis fikk holdningen sin brettet ut i offentligheten, i mange tilfeller med gjengivelse av vitneutsagn, og referatene endte med opplysning om hva som ble dommen.

Her er et lite utsnitt av et avisreferat fra landssviksaken mot en frontkjemper. Referatene kunne inneholde svært detaljerte opplysninger. For å gå til bunns i kildeundersøkelsene er det nødvendig å sammenligne rettsdokumentene med avisreferatene i tilfelle avisjournalisten har tatt med opplysninger som ikke går fram av rettsdokumentene.

Ariske attester

I årene 1933-1945 måtte mange tyskere skaffe bevis på at de var av arisk avstamning. En del tyske innbyggere måtte skaffe bevis fra Norge.

Et par måneder etter at Hitler kom til makten som rikskansler på nyåret 1933, ble det vedtatt lover som gjorde det vanskelig for jøder på arbeidsmarkedet. Folk som ville beholde stillingene sine eller søke på nye, særlig ledende og akademiske stillinger, måtte dokumentere at de ikke hadde jødiske forfedre.

Brev fra en tysk kvinne som trengte dåpsattest i 1937
for en norsk ane. Statsarkivet i Kristiansand. 

I Tyskland bodde det en god del mennesker av utenlandsk herkomst. Noen av dem var tyske statsborgere eller hadde tenkt å bli det. Noen tenkte å skaffe seg en stilling. Andre trengte å komme inn på et studium.

Mange måtte henvende seg til sine herkomstland for å få attester som viste at de ikke hadde jødisk blod i årene. 

En del av innbyggerne i Tyskland var fra Norge eller hadde nære forfedre derfra. For dem som for andre gjaldt det å skaffe seg attester på at de var av arisk avstamning.

I årene før og under krigen måtte derfor ansatte i statsarkiv og prestekontor lete i arkivene for å finne forfedrene til tyskere som henvendte seg, slik at det kunne utstedes dåpsattest for bestemor og bestefar.

Dette var en konsekvens av Hitlers jødeforfølgelsesprosjekt.

Personkontroll under krigen

«Innehaveren av dette bevis skal alltid bære det på seg og på oppfordring forevise det for alle norske og tyske kontrollorganer.»

Slik står det på forsida av både grenseboerbevisene og passersedlene som voksne i Norge måtte ha under andre verdenskrig.

Noen grenseboerbevis, passersedler og søknader om slike er bevart – med eller uten foto – i en del av politi- og lensmannsarkivene.

Grensesoner

Fra 1940 ble det i Norge opprettet såkalte grensesoner, det vil si geografiske områder, der beboerne måtte skaffe seg legitimasjonsbevis.

Den første sonen gjaldt fra 1. juli 1940. Den het «Grensesone Øst» og besto av Østfold, Akershus, Hedmark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Hensikten var å ha kontroll med folk i grenseområdene mot Sverige.

Fra 7. september 1940 besto «Grensesone Vest» av Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Hensikten var å ha bedre kontroll med folk og ferdsel i sørlige og vestlige kyststrøk. Derfor var Bykle, Valle, Hylestad, Tovdal og Gjøvdal unntatt fra sonen.

Senere ble grensesonene utvidet, slik at nye kommuner kom til, blant annet Larvik og Kragerø. Noen indre strøk av landet ble derimot tatt ut av sonesystemet. Det gjaldt for eksempel Mykland og Åmli.

Grenseboerbevis

Alle personer over 15 år som bodde i en grensesone, måtte ha et såkalt grenseboerbevis. Først måtte man skaffe bevis for statsborgerskapet sitt. Den som ikke kunne det, skulle nektes grenseboerbevis. Da ble det gitt en frist på én måned. Kunne man fortsatt ikke skaffe nasjonalitetsbevis, skulle man utvises fra grensesonen.

Grenseboerbevis. Statsarkivet i Kristiansand, Lensmannen i Birkenes.

Det var politimesteren i byen og lensmannen på landet som hadde ansvaret for utstedelse av grenseboerbevis.

I tillegg til innehaverens signatur og fotografi hadde grenseboerbeviset opplysninger om navn, fødselsdato, fødested, yrke, nasjonalitet, bosted og politi- eller lensmannsdistrikt. Det framgikk også hvilke politidistrikter innehaveren hadde rett til å ferdes i.

Beviset hadde tekst på både tysk og norsk. Det hadde for øvrig også søknadsskjemaet for begge bevis.

Grenseboerbeviset var et slags pass, men kun til bruk i Norge. Uformelt ble det ofte kalt «pass» eller «grensepass».

Flytting

Hvis man flyttet til et annet politidistrikt, måtte man levere inn det gamle grenseboerbeviset og skaffe et nytt. I november 1940 flyttet Thora Amalie Vollan fra Birkenes til Kristiansand. Derfor leverte hun det gamle grenseboerbeviset tilbake til lensmannen i Birkenes og fikk et nytt i Kristiansand.

Noen av de innleverte grenseboerbevisene er uten foto. Det skyldes sikkert at innehaveren fikk beholde fotoet for å bruke det på det nye beviset.

Passerseddel

Passerseddel. Statsarkivet i Kristiansand, Lensmannen i Birkenes.

Hvis man skulle bevege seg til en annen grensesone, måtte man ha en såkalt passerseddel. Også den hadde tekst på både norsk og tysk og om lag samme type opplysninger som grenseboerbeviset. Både grenseboerbevisene og passersedlene kunne brettes slik at de ble ca. 10 x 15 cm.

I juli 1940 trengte handelsreisende Ragnvald Høygilt i Birkenes å dra til områder i Hedmark og i Trøndelag-fylkene. I søknaden står det at han skulle selge forbruksartikler. Han fikk passerseddel for tre måneder.

Mye å gjøre

Utstedelse av grenseboerbevis i «Grensesone Vest» startet i september 1940. Denne måneden hadde Fædrelandsvennen et intervju med konstituert politimester Rynning-Tønnesen. Han opplyste blant annet at hvis folk ville reise fra Sørlandet til Oslo, trengte de ikke passerseddel, for Oslo inngikk ikke i noen grensesone.

Det ble et tidkrevende arbeid for politiet med å utstede papirer, men det meste var gjort i løpet av få meneder. Også fotografene fikk svært mye å gjøre. Mange kunder klaget over at fotografene tok seg godt betalt. Og bokhandlene hadde reklameannonser for «smarte, billige hylstre til det nye pass».

Fram til slutten av januar 1941, da politiet i Kristiansand begynte å bli ferdig, var det utstedt nesten 18 000 grenseboerbevis og flere hundre passersedler. Men politiet presiserte at det kom søknader fra stadig nye ungdommer som fylte 15 år.

Kontroll

Politiet foretok hyppige kontroller med at folk hadde grenseboerbeviset på seg. Til å begynne med kunne man få en advarsel. Men det ble raskt oppdaget så mange voksne uten papirer at politiet måtte innføre mulkt, og størrelsen på den økte gjennom krigsårene.

En dag i 1942 oppsøkte politiet alle kafeer og hoteller i Kristiansand for å se om gjestene hadde grenseboerbevis. Politiet traff da blant annet en tysker som antakelig ikke så ut som en offiser eller soldat. Han hadde ikke legitimasjon på seg og ble innrapportert til det tyske sikkerhetspolitiet. Det var nemlig slik at alle utlendinger i Norge måtte bære grenseboerbevis, også tyskere.

En 18 år gammel gutt i Mandal ble bøtelagt under krigen, ikke for å ha glemt grenseboerbeviset sitt, men for å ha tegnet en bart på fotografiet, slik at portrettlikheten ble borte.

I Kristiansand var det portforbud, blant annet for barn under 16 år mot å oppholde seg ute etter klokka 20 i vinterhalvåret. Når politiet traff ungdommer ute om kvelden, ble grenseboerbeviset undersøkt for å se særlig om innehaveren var gammel nok. En kveld i mars 1942 ble ei 15 år gammel jente stoppet av politiet og mistenkt for å ha radert ut fødselsår og dato på beviset sitt for å skjule at hun ikke var 16 år ennå. Men saken ble henlagt, trolig fordi politiet ikke hadde godt nok bevis, og jenta hadde ikke skrevet inn et nytt årstall.

Dømt for juks

I 1943 ble ei jente dømt. Hun var født i mai 1926, men hadde selv skrevet sekstallet om til et femtall. I mai 1942 fylte hun 16 år. Politiet mente at forfalskingen av fødselsåret ble gjort for at jenta ville være seinere ute om kveldene, det vil nok si før mai 1942, da hun ennå var 15 år.

Men ved flere kontroller i 1942 ble politiet i Kristiansand klar over hva hun hadde gjort. Dermed ble hun pågrepet og siktet for dokumentfalsk. Statsadvokaten foreslo 30 dagers fengsel som straff. Forhørsretten la vekt på at jenta hadde tilstått, at hun var ung og hadde god vandel. Dommen ble på tretti dagers betinget fengsel med en prøvetid på tre år. Både jenta og vergen vedtok dommen.

---
Denne artikkelen sto på trykk i Fædrelandsvennen 21.03.2020.

Britisk pilot fikk tysk æresbegravelse i 1941

Rundt kl. ti om kvelden 24. april 1941 kom et engelsk fly i luftrommet ved Kristiansand og ble beskutt.

Dagen etter skrev «Hafenüberwachungsstelle» i Kristiansand en rapport om hendelsen. Både rapporten og andre dokumenter om pilotens skjebne ligger i Statsarkivet i Kristiansand.

Skutt ned

Charles Peter Hope MacLaren,
ifølge nettstedet findagrave.com

Ifølge signalgaster fra Oksøy ble flyet rammet av skudd fra den tyske marinens antiluftskyts på Flekkerøy. Flyet begynte å brenne, og det eksploderte da det styrtet i havet mellom Oksøy og Kinn.

Piloten forsvant ikke, men ble funnet omkommet og drivende i sjøen sammen med papirer. Han ble hentet med båt og tatt i land på Oksøy. Derfra ble liket fraktet med båt til St. Josephs hospital.

Det ble funnet flere gjenstander på den omkomne. To kjennemerker hadde inskripsjonen «C.P.H. MacLaren, Offr. Pres. 86640, RAF VR». Det siste står for Royal Air Force Volunteer Reserve. Han tilhørte 107. skvadron.

Det fulle navnet hans var Charles Peter Hope MacLaren. Han var 20 år gammel. Piloten hadde også to mansjettknapper, en lighter, en lærtaske med kam, neglefil og saks. Gjenstandene ble tatt vare på av «Hafenüberwachungsstelle». Papirene ble overlatt til den tyske sjøkommandanten.

To andre i flyet

Ifølge flyets loggbok, som ble funnet, var det to andre i flyet. Den ene skal ha vært en pilot ved navn Anderson og den andre en navigatør ved navn Banark. De to britene tilhørte også 107. skvadron. De ble ikke funnet. I februar 1942 antok tyskerne at de to gikk ned med flyet.

Fly av typen Bristol Blenheim Mk IV.
Wikimedia. 

Ifølge MacLarens gravstein, derimot, skal de to andre ha vært Hannah og King.

I Fædrelandsvennen 1. juni 1981 ble noen dykkere intervjuet. De hadde funnet deler av flyet, som var av typen Bristol Blenheim Mk IV. Ifølge dykkerne var de to som ikke ble funnet, observatøren Anthony Hannah fra New Zealand og skytteren Douglas King fra England. Hannahs slektninger skal for øvrig ha vært i Kristiansand i 1960 for å se havområdet der flyet gikk ned.

Begravelse

MacLarens kiste i kapellet på Kristiansand kirkegård 29. april 1941.

MacLaren ble begravet på Kristiansand kirkegård 29. april 1941. Dagen etter skrev «Kommando des Flughafenbereichs» i Kristiansand en beretning om seremonien. Beretningen ble sendt til «Luftgaukommando Norwegen» i Oslo.

Begravelsen skjedde ved en militær sørgeseremoni kl 16. Paraden besto av et tysk hærkompani og et musikkorps fra «Luftwaffe».

De som bivånet seremonien, var sjøkaptein von Bredow, 20 offiserer, et tog med marinesoldater og 50–60 andre fra «Wehrmacht». Fra «Luftwaffe» var major Riegel til stede på vegne av oberst Mussäus, kommandant for «Flughafenbereichs» i Kristiansand.

Tysk offiser gjør honnør ved grava.

Marinepfarrer dr. Weiss holder gravtale.

Kista var dekket med det engelske flagg. Det var seks kistebærere og to kransbærere fra «Landesschützen-kompanie».

Da kista ble båret fra kapellet til grava, spilte musikkorpset «Jesus meine Zuversicht». «Marinepfarrer» dr. Weiss holdt gravtale.

Korpset spiller "Deutsches Gebet".

Kranssløyfer.

Da kista ble senket, spilte korpset koralen «Deutsches Gebet». En gruppe fra det tyske luftvernet avfyrte en æressalve.

Riegel og von Bredow la ned kransene. Kranssløyfene var holdt i nøytrale farger og hadde teksten «Dem tapferen Gegner einen letzten Gruss» (på norsk: En siste hilsen til en tapper motstander).

Grunnen til at MacLaren fikk tysk æresbegravelse, kan ha vært at han var pilotoffiser, altså ikke menig.

Fotografier

MacLarens gravstein på Kristiansand
kirkegård. Foto: Roger Tronstad 2019.

Under seremonien ble det tatt 20 bilder. Det ble utført av «Bildstelle der Fliegerhorstkommandantur Kristiansand».

Fotografiene ble lagt ved den skriftlige beretningen og sendt til det tyske Røde Kors.

Et eksemplar av ti av bildene finnes sammen med dokumentene i Statsarkivet i Kristiansand i arkivet for Kristiansand domprosti.

-------------------------

Denne artikkelen ble trykt i Fædrelandsvennen 18. mai 2019.

Det sivile luftverns arkiver - en neglisjert skatt

Én type kildemateriale som blir brukt lite av dem som forsker i temaer fra andre verdenskrig, er arkivene etter det sivile luftvernet.

I 1936 fikk Norge en lov om sivilt luftvern, og det ble etablert 27 luftvernkretser i byer og tettsteder. I 1945 var antall kretser økt til 42. Luftvernkontorene var underlagt politiet.

Etter krigen ble luftvernet omorganisert ved nye lover og skiftet navn til Sivilforsvaret.

Forberedelser

Det sivile luftvern i Kristiansand - personelløvelse i oktober 1939.

Allerede før Hitler gikk til angrep på Polen i september 1939, var det sivile luftvernet opptatt med å planlegge anskaffelse av svart blendingspapir som befolkninga skulle læres opp til å bruke.

I arkivet er det mye korrespondanse om dette, og man finner prøver på blendingspapir fra produsenter.

I oktober ble det gjennomført en personelløvelse der både disponible kvinner og menn deltok. Det er mye korrespondanse om dette og i tillegg fotografier fra øvelsene.

Det sivile luftvern i Kristiansand - loftsrydding i desember 1939.

På den tida skjønte man blant annet at tyskernes flytokter over Polen forårsaket husbranner når bombene falt gjennom hustakene.

Det ble nå vedtatt å iverksette en loftsrydding der alt brennbart materiale skulle fjernes fra loftet i alle byens bygninger.

Loftsryddingen ble ansett å kunne gjennomføres best i forbindelse med den årlige julerengjøringa.

Også dette temaet finnes det både korrespondanse om og fotografier.

Beskyttelse og kontroll

Evakueringsplaner. Det sivile luftvern Kristiansand.

I luftvernets arkiv kan man finne for eksempel et skjema for hver husstand i byen, med opplysninger om blant annet hvor husstanden ønsket å evakuere.

Det finnes også mye informasjon om tilfluktsrom og tegninger av tilfluktsrommene i byens private og offentlige bygninger.

Egne protokoller for blendingskontroll viser hvem som fikk bot for ikke å ha blendet for eksempel et vindu eller en sykkellykt godt nok.

Radioapparater

Under krigen måtte alle nordmenn som ikke var tyskvennlige, levere inn radioapparatene sine.

Brev fra norske tidligere krigsfanger og deres familier om å få tildelt radio.
Det sivile luftvern Kristiansand.

Mange fikk radioene tilbake etter krigen, men en god del radioer hadde kommet bort på forskjellig vis, blant annet ved tyveri.

Etter frigjøringa vendte de som hadde sittet som fanger og overlevd, tilbake til hjemmene sine. Hvis radioene deres ikke var å oppdrive umiddelbart, kunne de søke om å få utdelt et apparat likevel.

I søknadene fra fangene eller deres pårørende fortelles det ofte om hvor fangen hadde vært under krigen.

---

Eksemplene ovenfor er tatt fra arkivet for Kristiansand sivilforsvarskrets i Statsarkivet i Kristiansand. Det kan selvsagt variere hva slags informasjon som finnes i de forskjellige luftvernarkivene fra krigen.

Jeg publiserte en lignende artikkel med flere fotografier i Fædrelandsvennen 30.11.2019.

Landssviksaken mot Knut Hamsun

En side ved Knut Hamsun var den tyskvennlige holdningen hans gjennom en stor del av livet. Holdningen ga så sterke og ivrige utslag under 2. verdenskrig at Hamsun etterpå måtte stå til rette for landssvik.

Vestlandske Tidende 23. oktober 1941.
Riksarkivet: Landssviksaken mot Knut Hamsun.

For flere år siden undersøkte jeg Riksarkivets dokumenter i landssviksaken mot Knut Hamsun og Statsarkivet i Kristiansands dokumenter om samme sak. Her er et sammendrag av saken og bilde av noen av dokumentene.

Tyskvennlig

Knut Hamsun ble tidlig en venn av Tyskland og svært kritisk innstilt til England og dets «imperialisme».

Både under første og andre verdenskrig skrev Hamsun avisinnlegg med tydelig støtte til Tyskland og det tyske folket. I et opprop i april 1940 ba han nordmennene om å «kaste børsa og gå hjem». Den norske konge og regjering hadde rømt landet, men tyskerne skulle kjempe for oss og knekke Englands tyranni, skrev Hamsun.

Knut og Tore Hamsun og Terboven.
Riksarkivet: Landssviksaken mot
Knut Hamsun.

Gjennom krigen skrev han klart og tydelig til fordel for Vidkun Quisling og Nasjonal Samling. Forfatteren var svært populær i Tyskland. Under krigen fikk han besøke Adolf Hitler, og Josef Terboven besøkte Hamsun hjemme på Nørholm ved Grimstad.

Marie Hamsun, var en aktiv foredragsholder i lokallaget av Nasjonal Samling, og hun reiste rundt i Tyskland, Danmark og Østerrike og leste fra mannens bøker for de tyske troppene. Knut Hamsuns nekrolog over Hitler sto i Aftenposten 7. mai 1945.

I arrest

I slutten av mai 1945 kom politiet til Nørholm og ga ekteparet husarrest. Den 14. juni kom politiet tilbake og tok med seg Knut Hamsun til Grimstad. Da var kona brakt til fengsel i Arendal. Forfatteren var nå nesten 86 år og plaget av flere sykdommer i tillegg til at han var nesten helt døv. Derfor ble han plassert på Grimstad sykehus i stedet for i fengsel.

Rettsbok 23. juni 1945.
Statsarkivet i Kristiansand:
Sand sorenskriverembete.

Det første avhøret ble foretatt av politiet på sykehuset 20. juni. Hamsun forklarte at han aldri hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling, men «blitt ledet denne vei». Han erkjente likevel at han var tyskvennlig og hadde skrevet avisartikler under krigen. På ingen måte ønsket han å bagatellisere forbindelsen sin med NS og tyskerne. Dagen etter kom politiet tilbake og forkynte for Hamsun at man gikk inn for å beslaglegge ekteparets eiendom og formue.

Om Knut Hamsun hadde vært medlem av NS eller ikke, skulle bli et av de mest sentrale spørsmålene i landssviksaken mot ham – foruten hva han hadde gjort, sagt, skrevet og ment, og hvor mye han eide.

I forhørsretten

Rettslig avhør skjedde i Sand forhørsrett i Grimstad 23. juni 1945. Knut Hamsun var siktet for forbrytelse mot landssvikanordningen av 15.12.1944 for å ha samtykket i å bli medlem av NS, og mot straffeloven for å ha ytet fienden bistand i råd og dåd ved avisartikler med propaganda for tyskerne. Eksaminasjonen falt «overmåte vanskelig» siden Hamsun var nesten døv. Han hadde hatt to hjerneblødninger og led av afasi og hadde dermed vanskeligheter med å finne de rette ordene. Hamsun innrømte at han hadde ansett seg som å være medlem av NS selv om han aldri meldte seg inn.

Spørreskjemaet s. 1.
Signert 15. januar 1942.
Riksarkivet: Landssvik-
saken mot Knut Hamsun.

Spørreskjemaet s. 2.

Et av stridsspørsmålene var om han var medlem av Nasjonal Samling eller ikke. Det ble ikke funnet noen søknad fra Hamsun om å bli medlem. Men bilaget, dvs. spørreskjemaet, fantes og ble brukt i retten. Ei heller var det bevis for at Hamsun hadde betalt medlemskontingent. Spørreskjemaet er datert i 1942. Der sier Hamsun at han ikke har vært innmeldt, men har tilhørt Quislings parti. Det står også at han ble opptatt i NS i desember 1940. Hvordan dette skulle tolkes, ble heftig diskutert i saken mot ham. Det hjalp ikke at forsvareren etterlyste et utfylt søknadsskjema.

Retten fant skjellig grunn til å mistenke siktede for forbrytelse mot landssvikanordningen og straffeloven. Kjennelsen gikk ut på at Hamsun skulle holdes i varetektsarrest mens saken ble undersøkt. Retten godkjente også politiets beslutning om at ekteparet Hamsuns formue ble satt under forvaltning av en tilsynsmann.

Som formell arrestant ble Knut Hamsun værende på Grimstad sykehus gjennom sommeren 1945 mens politiet etterforsket saken hans. Det var nå framskaffet kopier av en rekke tyskvennlige avisartikler som skulle brukes som bevismateriale. Siden Grimstad sykehus nå trengte plass til flere pasienter, ble Hamsun overført til Landvik gamlehjem i begynnelsen av september.

Fritt folk 17. mai 1943.
Riksarkivet: Landssviksaken mot Knut Hamsun.

Ny forhørsrett ble satt 22. september 1945. Til «lettelse av eksaminasjonen» hadde sorenskriveren denne gang forfattet fem skriftlige spørsmål som Hamsun kunne lese og svare på muntlig. Politiet i Grimstad syntes at saken tok hardt på forfatteren, som «så ut som en olding». Helst hadde politiet sett at Hamsun kunne få oppholde seg hjemme på Nørholm resten av varetektsperioden. Opphold i fengsel kunne ikke komme på tale for en så gammel og syk mann. Det ville være sørgelig om han «endte sitt liv mellom skitt og veggdyr» på det forfalne Landvik gamlehjem. «Han var dog en gang en stor mann», skrev politiet og overlot saken til Statsadvokaten for landssviksaker i Aust-Agder.

Mentalundersøkelse

Grimstad Adressetidende
14. oktober 1941.
Riksarkivet: Landssvik-
saken mot Knut Hamsun.

Statsadvokaten sørget først for at Hamsun ble undersøkt på Landvik gamlehjem av distriktslegen i Grimstad 3. oktober 1945. I rapporten skriver legen: «Pasienten virket senil.» Statsadvokaten overlot saken til riksadvokaten. Nå ble planen at Hamsun skulle mentalundersøkes av en psykiater. Dette regnes som et bevisst forsøk fra påtalemyndighetenes side på å finne mentale svakheter som kunne hindre at saken mot den gamle og syke mannen skulle ende med fengselsdom. Riksadvokaten fikk ordnet med at Hamsun skulle mentalundersøkes på Psykiatrisk Klinikk i Oslo. Der ble forfatteren innskrevet 15. oktober 1945 og ble værende de neste 3-4 månedene.

Den rettspsykiatriske erklæringen ble signert 5. februar 1946. Konklusjonen var at de sakkyndige ikke anså Hamsun for å være sinnssyk, og de antok at han heller ikke hadde vært det i tida for de påklagede handlingene. For det andre antok de at Hamsun hadde varig svekkede sjelsevner, men at det ikke var fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Hamsun var tilbake på Landvik gamlehjem i februar 1946.

Erstatningssøksmål

På vegne av staten krevde nå Erstatningsdirektoratet at Hamsun skulle dømmes til å betale 500 000 kr og saksomkostninger. Saken ble tatt opp ved Sand herredsrett i Grimstad 16. desember 1947. Forsvareren pekte på at Hamsun aldri hadde sendt inn søknadsskjema om å bli medlem av NS, han hadde aldri hatt medlemsbok og aldri betalt kontingent.

Utklipp fra svensk avis.
Riksarkivet: Landssviksaken
mot Knut Hamsun.

Men dette ble ikke sett på som helt overbevisende argumentasjon. I 1942 hadde nemlig Hamsun fylt ut et vedlegg til søknadsskjema. Der skrev han riktignok: «Har ikke vært innmeldt, men jeg har tilhørt Quislings parti.» Øverst på skjemaet stod det også at han ble medlem i desember 1940.

For øvrig innrømte Hamsun at han hadde skrevet avisartikler i NS sin ånd.

Dommen

Dommen i Sand herredsrett ble felt 19. desember 1947. Aktor mente at jo større mannen er, jo større må hans ansvar bli, og nedla påstand om erstatning på 500 000 kr. Det ble lagt vekt på Hamsuns sterke sympati med NS og tyskerne under krigen. Det hjalp ikke at forsvarer etterlyste bevis for at Hamsun hadde søkt om medlemskap i NS. Hamsun ble dømt til å betale 425 000 kr i erstatning til staten.

Høyesterettsdommen mot Knut Hamsun
23. juni 1948. Riksarkivet: Lands-
sviksaken mot Knut Hamsun.

Saken ble anket til Høyesterett. Der ble enstemmig dom felt 23. juni 1948. Høyesterett sa seg enig i herredsrettens argumentasjon, men satte erstatningssummen ned til 325 000 kr. Takket være 350 000 kr gjennom en låneavtale med forlaget sitt – Gyldendal – klarte Hamsun å gjøre opp for seg og samtidig beholde Nørholm i slekta.

Siste linje i På gjengrodde stier lyder slik: «St. Hans 1948. I dag har Høiesterett dømt, og jeg ender min skrivning.» Dette var det siste Knut Hamsun skrev.

Etter at Marie hadde sont sin fengselsstraff, fikk ekteparet to år sammen på Nørholm inntil Knut Hamsun sovnet inn hjemme 19. februar 1952. Marie Hamsun døde i 1969.

Kilder

Riksarkivet: Landssviksaken mot Knut Hamsun (Arendal politikammer avd. Grimstad: l-sak 192/45).
Statsarkivet i Kristiansand: Sand sorenskriverembete, forhørsrettssak 58/1945.

Litteratur

Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun, Oslo 1978.

---
Jeg publiserte en nesten identisk artikkel i Arkivmagasinet 3/2009, s. 26-29.

Jøder reddet av nazister – to ulike eksempler

Det finnes flere eksempler på at nazi-vennlige personer i Norge reddet jøder fra arrestasjon og deportasjon under andre verdenskrig. Her skal jeg nevne to ulike tilfeller.

Gisela Wilmersdoerffer

En av jødene som jeg forteller om i boka mi Jøder på Agder 1851–1945, er Gisela Wilmersdoerffer. Hun var tysk og født i i 1868. I mange år fram til 1939 bodde hun i Berlin sammen med en norsk venninne. I august 1939, to uker før verdenskrigen brøt ut, dro de to til Norge og slo seg ned i Arnevik utenfor Arendal.

Høsten 1942, da jødiske kvinner skulle arresteres, var det flere i lokalsamfunnet i Dypvåg og Flosta som ønsket å gjøre noe for å hindre at jødinnen ble pågrepet. Blant dem var lensmann Berge Helle Kringlebotn og Bernt Berntzen, som var ordfører etter krigen. De var ikke medlemmer av NS. I desember 1942 oppdaget Statspolitiet at Gisela Wilmersdoerffer ikke var arrestert. På nyåret 1943 fikk politiet i Arendal ordre om å arrestere jødinnen. Berntzen fikk beskjed om dette av Kringebotn og kontaktet Gisela Wilmerdoerffer, som hadde studert medisin. Sammen la de en plan.

Berntzen kontaktet en kvinnelig lege som var NS-medlem. Hun het Ragnhild Vogt Hauge og bodde i Arendal. 10. januar 1943 kjørte Berntzen legen til jødinnen. Legen var forståelsesfull og villig til å skrive en attest på at jødinnen var alvorlig syk, selv om det ikke stemte. I attesten står det blant annet at 74-åringen hadde hjertefeil og åndedrettsbesvær og neppe ville overleve en reise til Oslo.

Hensikten med å benytte en lege som var medlem av NS, var selvsagt at sjansen da ville være større for at Statspolitiet ville ta attesten for god fisk. Det skjedde da også. Statspolitiet stolte på legen og ga ordre om at jødinnen ikke skulle arresteres. Hun fikk bo i fred gjennom krigsårene.

Gisela Wilmersdoerffers brev
22.08.1945, side 1. Riksarkivet.

Gisela Wilmersdoerffers brev
22.08.1945, side 2. Riksarkivet.

Det mest spesielle er at legen var villig til å gjøre dette, med den faren for reprimande eller det som verre var, hvis nazi-myndighetene hadde oppdaget bløffen.

Under landssviksaken mot Ragnhild Vogt Hauge etter krigen ble episoden trukket fram som en formildende omstendighet under straffeutmålingen. Et av dokumentene som ble lagt fram under saken, var et brev fra august 1945, hvor Gisela Wilmersdoerffer uttalte seg positivt om legen.

Jødinnen døde i 1969 i en alder av 101 år. Hun var altså slett ikke dødssyk i 1942.

Hugo Adler

Like før krigen kom den tsjekkiske familien Adler til Talvik i Finnmark. Hugo Adler, født 1895, var lege og spesialist i behandling av tuberkulose. I Talvik arbeidet han ved tuberkulosesanatoriet. Han hadde kone og to barn. Sønnen Jakov, født 1931, gikk i samme klasse som min far. Læreren var min farfar, Ole Tronstad. En tid etter krigsutbruddet okkuperte tyskerne skolebygningen, og farfar tok i bruk sitt eget hjem til skole.

I slutten av oktober 1942 ble Hugo Adler arrestert, i likhet med jødiske menn ellers i Norge. Han ble brakt til Gestapo i Hammerfest. Der ble han undersøkt av en SS-lege, som tilfeldigvis kjente igjen Adler fra en legekonferanse før krigen. Adlers kone, som hadde fått følge med mannen til Hammerfest, snakket fortrolig med SS-legen og overtalte ham til å konstatere feilaktig at Hugo Adler hadde tuberkulose. Dermed fikk Adler vende tilbake til Talvik som pasient. Tyskerne var livredde for å bli smittet av tuberkulose. Miljøet rundt familien Adler røpet ikke til tyskerne at Hugo Adler egentlig var frisk.

Høsten 1944 måtte familien Adler evakuere fra Finnmark, i likhet med andre finnmarkinger. Etter en tid kom familien seg over til Sverige. Jakov Adler har fortalt familiehistorien i boka Flukten fra nazistene, av John Solsvik, utgitt i 2015. Boka er omtalt blant annet her: http://www.scandinavianjewishforum.com/#!copy-of-blog-norway/cmuz

I sistnevnte eksempel var det altså ikke en norsk NS-person som var helten, men en av okkupantens egne. Likheten var at begge valgte å innta en risikabel holdning, de viste medmenneskelighet, sørget for uriktig legeattest, og begge ble sett på som troverdige av tyskerne.
---

Med bakgrunn i de nevnte historiene kan man spørre seg selv: I hvilke situasjoner vil jeg i dag hjelpe en forfulgt person til å slippe unna pågripelse? Og hva er jeg villig til å risikere?

Agder-jødenes skjebne under holocaust

Hvor mange jøder hadde Agder under andre verdenskrig, og hva skjedde med dem?

Med jøde skal her menes person som ble definert av naziregimet som «fulljøde», «halvjøde» eller «kvartjøde».

Definisjonen på «fulljøde» var:
–den som nedstammet fra minst tre jødiske besteforeldre, eller
–den som nedstammet fra to jødiske besteforeldre og tilhørte et mosaisk trossamfunn eller var gift med en jøde, eller
–den som var medlem av et mosaisk trossamfunn.

Definisjonen på «halvjøde» var:
–den som nedstammet fra to jødiske besteforeldre, og som ikke tilhørte et mosaisk trossamfunn, og som ikke var gift med en jøde.

Definisjonen på «kvartjøde» var:
–den som nedstammet fra kun én jødisk bestemor eller bestefar, og som ikke tilhørte et mosaisk trossamfunn.

Friedrich Doller

Grete Doller

9. april 1940 bodde det 10 personer av jødisk herkomst innenfor Agder. Sommeren 1940 flyttet et ektepar av jødisk herkomst dit, nemlig Grete og Friedrich Doller, og i 1944 fikk Agder en nyfødt borger av delvis jødisk avstamning. Det blir til sammen 13 personer, som altså bodde innenfor Agder i løpet av okkupasjonsårene.

Under naziregimet i Norge skulle alle «fulljøder» arresteres. Av disse skulle de som var gift med en ikke-jøde, slippe å bli deportert, men bare holdes arrestert i Norge. Alle de ugifte jødene og de som var gift med en jøde, skulle deporteres. «Halvjøder» og «kvartjøder» skulle normalt ikke arresteres.

For de 13 på Agder ble skjebnen slik:
–Tre jøder ble arrestert. Grunnen til at de ikke også ble deportert, var at de hadde ikke-jødisk ektefelle.
–Ett ektepar ble arrestert og deportert. Det var ekteparet Doller. Grunnen til at de ikke også ble drept, var trolig en kombinasjon av at mannen var tidligere østerriksk offiser, og at han hadde et godt forhold til tyskerne i Norge under andre verdenskrig, men uten å sympatisere med nazismen.
–En ugift «halvjøde» satt arrestert noen dager ved en feiltakelse.
–Fire ”halvjøder” ble ikke arrestert.
–En jøde slapp å bli arrestert og deportert. Grunnen var at en barmhjertig lege, som var NS-medlem, hevdet feilaktig overfor Statspolitiet at jødinnen var alvorlig syk.
–En jøde klarte å rømme til Sverige sammen med det «halvjødiske» barnet sitt.

Ingen av de 13 innbyggerne ble altså drept. De kunne fortsette livene sine på Sørlandet eller andre steder etter krigen.

I tillegg til de 13 innbyggerne var det åtte personer som oppholdt seg midlertidig på Sørlandet under andre verdenskrig. Fire av dem var på arbeidsoppdrag. Av de fire ble tre arrestert på Agder, sendt til hjembyen Oslo, deportert og drept. Den fjerde rømte til hjembyen Oslo, ble arrestert der og deretter deportert og drept. De fire andre var fra Oslo og lå i skjul på Sørlandet en del av krigen. To av dem dro til Oslo, ble arrestert der og så deportert og drept, mens de to andre klarte å rømme til Sverige.

En del jøder hadde bodd på Agder og flyttet derfra før andre verdenskrig. Av dem ble åtte deportert og drept.