Kongens elskerinne

Frederik 5. var Danmark-Norges konge fra 1746 til 1766. En av elskerinnene hans var Cassandra Bonde.

Frederik 5. var en konge som ikke hadde særlig interesse for å regjere. Det var kongens øverste menn i København som styrte Danmark-Norge. Kongen likte mye bedre å reise rundt til forskjellige slott i Danmark, gå på jakt, feste og drikke og piske nakne kvinner.

Han hadde den ene elskerinnen etter den andre. Den ene fikk han fem barn med mens han var gift med dronning Louise. Louise døde allerede i 1751.

Cassandra Bonde

Det er lite man har visst om Cassandra Bonde inntil nå. Hun var elskerinnen til den alkoholiserte og perverse Frederik 5. fra 1756 til 1760.

Cassandra Bonde (1732-1782).
Malt av Carl Gustaf Pilo.
Eier: Sæbygaard.
Foto: Roger Tronstad 2022.

Cassandra Bonde bodde i flere byer gjennom livet: Fredrikshald (Halden), Christiania, Christiansand, København og Aalborg.

De siste par årene har jeg gransket arkiver flere steder i Norge og Danmark for å få et innblikk i livet til den norske kvinnen. Arbeidet har resultert i bok om henne.

I boka forteller jeg om barndomstid i Fredrikshald og Christiania, så årene som prostituert og alenemor i København, deretter perioden som kongens elskerinne.

Etter noen år i et mislykket ekteskap i Christiansand rømte hun tilbake til København. Da mannen ble fradømt embetet sitt, kom hun tilbake til Christiansand og søkte om skilsmisse.

De siste årene tilbrakte hun alene i Aalborg.

Takket være et portrettmaleri av kvinnen har vi et ansikt til hovedpersonen i fortellingen. Maleriet finnes på Sæbygaard rett utenfor Sæby i Jylland. Der henger det på veggen ved siden av et maleri av kong Frederik 5.

Hus ved slottet

Mens Cassandra var kongens elskerinne, bodde hun i et hus i nærheten av Christiansborg slott i København.

Utsnitt av Geddes kart over København 1761. Københavns Stadsarkiv.

Her er et lite utsnitt av en imponerende og detaljert karttegning over København i 1761.

Rett overfor Holmens Kirke ser man en husrekke som består av elleve bygninger.

Cassandra bodde i hus nummer ti fra venstre. Lengst til venstre i bildet er en del av Christiansborg slott.

Det var til slottet Cassandra gikk for å bli pisket når den fordrukne kongen sendte bud på henne. Godtgjørelsen var først og fremst å disponere eget hus, som hun faktisk fikk hjemmel til.

Boka om Cassandra Bonde kan kjøpes i Norli bokhandel i Kristiansand sentrum. Hvis man bor et annet sted i Norge eller i Danmark, kan boka bestilles på Vest-Agder-museets nettsider.

Journalist Valerie Kubens hos "Sørlandsbok" skriver blant annet dette i sin bokanmeldelse 15. juni 2024:

"Kluet er at Tronstad som fagmann vet hvor og hvordan han skal grave i arkiver for å finne spor etter den han leter etter.
Og når den personen er ubetydelig og knapt er omtalt noe sted, er det litt av en utfordring. Men Tronstad har klart det. Hovedkilden hans er etterlatte brev fra en kunstnerdame som satte nesa si i alt av sladder i København på midten av 1700-talllet.
Det suppleres med rettsprotokoller og tinglysningsdokument og slikt. På bakgrunn av dette har Tronstad klart å tegne et helt fantastisk portrett av et liv vi aldri har kunnet forestille oss!"

I det kvenske språk

Mange av oss har aner som tilhørte en nasjonal minoritet.

Én slik gruppe er kvenene. Betegnelsen brukes ofte om finske innvandrere som kom til Nord-Norge før under og etter 1700-tallet fra Nord-Finland og Nord-Sverige, og etterkommerne deres.

En annen sak er at mange etterkommere i dag ikke lenger vil definere seg som kven eller tilhørende en kvensk kultur.

Språket

Ett kjennetegn på at man den gang ble definert som kven, var språket, det vil si at man snakket det opprinnelige morsmålet sitt. Ifølge Store norske leksikon er kvensk et østersjøfinsk språk som er nært beslektet med tornedalsfinsk i Sverige og med nordfinske dialekter.

Hvis man vil finne ut hva som var en persons morsmål, er folketellinger en type kilde som kan brukes. En annen type kilde, som jeg trekker fram et eksempel på her, er rettsprotokoller.

Tolk

På samme måte som i dag, måtte offentlige myndigheter før i tida benytte tolk når de skulle kommunisere med utlendinger som var på besøk i Norge eller med nye innvandrere. Det kunne være for eksempel i rettssaker hvor den fremmedspråklige var innstevnet som tiltalt eller vitne.

Når kvener ble involvert i for eksempel rettssaker som tiltalt eller vitne, ble det utnevnt tolk "i det Qvænske Sprog".

I rettsreferatet står det hvem som var edsvoren tolk. I dette tilfellet fra 1834 var det Hans Jacob Klæboe. Han navngis innledningsvis sammen med sorenskriveren og de to lagrettsmennene. 

Rettssak mot en "kvænpige" i Finnmark i 1834.
Statsarkivet i Tromsø, Vest-Finnmark fogde-/sorenskriverembete.

"Kvænpige"

Når tiltalte ble oppfattet som kven, framgår det ofte uttrykkelig. I denne saken ble tiltalte kalt "kvænpige".

I noen tilfeller framgår det om tiltalte også behersket andre språk eller ikke. I denne saken heter det at den tiltalte kvinnen "ikke er andet end det Qvænske Sprog mægtig". Det betyr trolig at hun behersket svært lite eller ikke noe norsk.

Når et vitne også ble oppfattet som kven, var det ikke like vanlig å nevne dette uttrykkelig. Likevel kan etnisiteten framgå av teksten. For eksempel heter det om to vitner i denne saken at de "forklarede sig gjennem Tolken". Det må bety at retten oppfattet også vitnene som kvenske av språk.

------------

Harald Lindbach er den som grundigst har undersøkt og gjort rede for kildemateriale som kan si noe om etnisitet, riktignok før 1800. Det gjorde han i doktoravhandlingen Minoritetspolitiske dokumentasjonsstrategier i Nordområdet på 1700-tallet. Det er en komparativ analyse av hvordan og hvor samer og kvener trer fram i arkivene til lokal- og regionalforvaltningen i Danmark-Norge og Sverige, med spesielt blikk på Nord-Troms, Jukkasjärvi og Enontekis.

Avhandlingen hans er tilgjengelig i Munin.

En lukket og beryktet sekt

Da ei 18 år gammel jente brøt ut og tok affære, ble den lille sekten på Sørlandet oppløst.

Det hender at enkelte kristne «dissentersamfunn» i Norge blir omtalt kritisk i media. Menighetene mistenkes da blant annet for å utøve sosial kontroll av medlemmene, for ikke å tillate ytringsfrihet, for å ha et altfor strengt eller skjevt religiøst syn, for å praktisere rising av barn, eller for å pålegge eller forvente utstrakt gratisarbeid eller pengebidrag eller andre gaver fra medlemmene.

En svært liten og lukket sekt som ikke eksisterer i dag, ble på folkemunne kalt «Ivelandssekten». Den ble beryktet for flere av de nevnte trekkene.

Broder Ola

 Ola Johnsens bolig på Mosby i Oddernes.
Christianssands Tidende 15. februar 1933.

Sektens leder var Ola Johnsen. På folkemunne ble han kalt «broder Ola». Han var født i 1870, kom fra Oddernes og var tømmermann av yrke. Han hadde to barn fra første ekteskap, men ingen fra det andre.

Fra ca. 1914 begynte han å holde religiøse møter og fikk tilhengere som utgjorde et «samfunn» – en sekt – fra da av. Sekten ble ikke formelt registrert som et såkalt dissentersamfunn og var dermed uten et offisielt navn de første årene. Medlemmene bodde i Oddernes og Iveland. Sekten fikk rundt 20 medlemmer, både voksne og barn. Ingen av dem var medlemmer av statskirka. Det ser ikke ut til at sekten førte medlemsprotokoller.

Barna ut av skolen

I årene 1921–1929 hadde sekten fast tilholdssted på Frigstad i Iveland. Der hadde medlemmene felles husholdning. Åtte av medlemmene var barn, som alle var født før 1921. I disse årene kom flere av dem i skolepliktig alder. Våren 1925 ble en av skolene i bygda oppmerksom på at fem barn ikke møtte fram til undervisning. Den ene læreren tok da kontakt med de voksne i sekten og spurte hvorfor barna ikke kom på skolen. De voksne svarte at de ikke kunne akseptere bøkene som skolen benyttet i undervisningen. De godtok heller ikke at barna lærte å gå i takt, for det innebar at skolen var en krigsskole. Noen av fedrene var militærnektere.

Læreren tok saken opp med skolestyret, som henvendte seg til skoledirektøren. Han ba om at foreldrene måtte ilegges mulkt hvis de nektet å sende barna til skolen. Bøkene som ble brukt i undervisningen, var nemlig godkjent av departementet.

Rettssak om skolenekt

Da barna var holdt hjemme i seks uker, ble det rettssak. To fedre ble tiltalt for overtredelse av lov om folkeskolen av 1889 og 1908, som satte bøter for å holde barna borte fra skolen uten gyldig grunn.

De tiltalte likte ikke at barna lærte historie, geografi, naturkunnskap og lesing i lesebok og i ABC. At barna lærte noe annet enn regning, skriving og bibellesing, var i strid med sektens religiøse overbevisning. Sekten tillot sang, men ikke de som sto i Seips sangbok. Hjemme ble barna undervist kun i de fagene som sekten ønsket. «Vas», som fedrene uttrykte det, kunne barna nok av fra før.

Meddomsretten kom til at barna hadde fått mangelfull undervisning. De to tiltalte fedrene ble dømt til å betale både en bot og saksomkostninger. Begge vedtok dommen.

Sekten flytter

I 1926 ble sekten formell eier av en eiendom på Birkeland i Iveland. Ved utstedelse av skjøtet foreslo kontorfullmektig Olav Vaadne hos sorenskriveren at sekten skulle hete «Det kristelige Samfund paa Birkeland». Slik ble det, men sekten kom fortsatt ikke til å bli formelt registrert som et trossamfunn utenfor Den norske kirke. Sekten var også eier av en eiendom på Frigstad i Iveland fra 1927 til 1929. Våren 1929 flyttet Johnsen og enkelte sektmedlemmer fra Frigstad til den mer avsidesliggende gården Birkeland, mens noen ble boende på Mosby i Oddernes. Nå ble ryktene om sekten stadig sterkere.

Sektens bolig på Birkeland i Iveland.
Tidens Tegn 1. mars 1933.

Avhørene i 1929 I november 1929 bestemte to menn seg for å anmelde Ola Johnsen til politiet. De to, som ikke var sektmedlemmer, skriver: «Det er en nokså utbredt antagelse at det ikke bare er penger og jordegods som er felleseie, men at de til og med benytter kvinnene i fellesskap.» Derfor mente de to at barna ville bli «sedelig fordervet».

I politiavhør hevdet Johnsen at det ikke forekom noe annet felleseie enn materielle ting. For øyeblikket hadde sekten 21 medlemmer, derav fire kvinner på Mosby, og fire menn, fem kvinner og åtte barn på Birkeland. Barna ble undervist av Johnsens kone. Dette hadde sekten nå lov til mot at barna ble eksaminert av en skolelærer én gang årlig.

Naboer som ble avhørt, kunne ikke bekrefte at de hadde observert noe ulovlig. I avhørene hevdet både voksne og barn i sekten at de ikke var utsatt for tvang eller noe straffbart, selv om det forekom mye «klapping og klemming». De to som hadde anmeldt sekten, trakk anmeldelsen tilbake, og saken ble henlagt i desember på grunn av bevisets stilling.

Revysangen

Foto fra Rose-boka, av Einar Rose, Oslo 1941.

I desember 1929 ble en ny revy satt opp på Chat Noir. Innslagene dreide seg om temaer fra forskjellige historiske epoker.

Det siste innslaget var fra helt ny tid og gjaldt – av alle ting – Ivelandssekten. Det var akkurat på det tidspunktet politiavhørene ble omtalt i avisene.

Arne Svendsen laget tekst til en munter sang om sekten og «broder Ola Johnsen». Sangen ble et av de mest populære innslagene i revyen. Det var Lilli Andersen, Lalla Carlsen og Einar Rose som framførte sangen.

Sangen om Ivelandssekten ble innspilt
av andre artister på 78-plate i 1930.

Sangen kan man høre på Youtube under navnet «Ivelandssekten», framført av de tre artistene ovenfor.

Første vers av sangen lyder slik:

Vi har skilt oss ut fra jordens syndefulle slekt.

Broder Ola Jonsen har nu stiftet egen sekt.

Salomon i all sin visdom ei beskrive kan

hvor fagert og livsalig det er blitt på Iveland.

Kom kun til meg, kom kun til meg,

her i vår sekt er det plass for deg.

I et av de mer dristige versene heter det:

Allting har vi delt fra stol og bord til mark og eng.

Det siste som vi delte, var den gamle himmelseng.

Barna gjør opprør

I juli 1932 hadde Iveland skolestyre møte. Der fikk Ivelandssekten tillatelse til å drive privat skole også det kommende skoleåret. Men denne høsten kom det en dramatisk vending for sekten.

Et av sektens medlemmer var ei jente som nå fylte 18 år. En høstdag kom hennes fetter, som ikke tilhørte sekten, gående forbi Birkeland. Da jenta vekslet noen ord med ham gjennom vinduet, ble Johnsen så sint at han beordret jenta til å kle seg naken mens han prylte henne med bjørkeris i påsyn av de andre barna. Det var nemlig ikke tillatt å snakke med andre folk, for da ble barna «smittet». Under årene på Birkeland hadde bare to av de eldste barna fått besøke en nabogård et par ganger. Det hendte ofte at barna fikk juling av Johnsen.

Nå bestemte jenta seg for å ta affære. Hun og et par yngre brødre forlot Birkeland og fikk tilflukt andre steder i bygda. Der fortalte de om mishandlingen som de og andre barn var utsatt for.

Sektlederen får kalde føtter

Ola Johnsen ble nå redd for at sannheten ville komme for en dag. I november 1932 solgte han, på vegne av sekten, eiendommen på Birkeland, riktignok til et av sektmedlemmene. Og ved juletider flyttet han tilbake til Mosby og bodde der sammen med noen kvinnelige medlemmer. Sekten ble nå ansett for å være oppløst.

Barna får hjelp

Gunnar Kateraas og Osmund Kaabuland ble nå barnas hjelpesmenn. I januar 1933 dro de to mennene til kontorfullmektig Olav Vaadne i Evje sammen med den 18 år gamle jenta og en yngre bror. Der fortalte barna blant annet at Johnsen ga ris og juling, at de ikke fikk snakke med andre, at det hendte de ikke fikk mat, og at Johnsen ofte lå og slappet av i senga sammen med jentene. Jenta som hadde tatt affære overfor Johnsen, begynte å føle ubehag ved all «klemming og klining» da hun kom i tenårene og holdt seg derfor unna sektlederen. Hun mente at det kanskje var derfor hun fikk så mye juling seinere. Vaadne ba nå politiet om at saken ble rettslig etterforsket.

Rettssaken mot Johnsen

I februar ble Ola Johnsen pågrepet, varetektsfengslet og siktet for overtredelse av straffelovens paragraf 212, som gjaldt utuktig atferd og handling med barn under 16 år. I februar og mars ble det foretatt en rekke avhør i forhørsrettene i Torridal og Setesdal, både av Johnsen, tidligere sektmedlemmer og andre vitner.

Ivelandssekten ble mye omtalt i avisene, både på Sørlandet
og i Norge ellers. Tidens Tegn 1. mars 1933.

Johnsen nektet for å ha gjort noe utuktig mot jentene, men innrømte å ha kysset de voksne kvinnene. Han hevdet også at sekten anså kjønnslig omgang for en stor synd, og medlemmene praktiserte derfor total avholdenhet, også blant ektefeller, ifølge ham.

Ett tema som ble sentralt i saken, gjaldt «avvasking». Johnsen hadde nemlig kommet opp med idéen om at medlemmene skulle vaske hverandres kropper. Ifølge ham var vaskingen en renselsesprosess i åndelig betydning. Den eneste begrunnelsen Johnsen kunne vise til, var Hebreerbrevet i Bibelen, hvor det heter: «Så la oss komme fram med oppriktig hjerte og full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann.» Han begrunnet også vaskingen med at medlemmene skulle lære seg å se nakenhet uten at lystfølelsene ble vakt.

I avhørene av barna kom det ikke fram at Johnsen hadde gjort noe straffbart, men flere av dem hadde sett og opplevd uvanlig mye nakenhet og kroppskontakt. Ei 23 år gammel jente sa rett ut at hun hadde fått hele sin barndom ødelagt.

Resultatet

Etter alt grumset som kom fram i saken i 1933,
fikk avisene en negativ holdning til revysangen.
Tidens Tegn 27. februar 1933.

Johnsen ble løslatt fra varetekt i mars 1933. I mai bestemte statsadvokaten at det ikke var grunnlag for videre forføyning på grunn av bevisets stilling. 

Riktignok mente han at den typen ris som Johnsen utførte om høsten året før, var vold eller legemsfornærmelse og dermed forbrytelse mot straffelovens paragraf 228.

Men for det første forlangte ikke den 18 år gamle jenta at Johnsen skulle påtales for dette, og for det andre ville en straff bli ansett for avgjort fordi siktede allerede hadde utholdt 32 dagers varetekt.

Etter at saken var ferdig, krevde Johnsen erstatning til dekning av utgifter til forsvarer. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til at han skulle få 400 kroner av statskassa til dette.

For 18-åringen var nok det viktigste oppnådd, nemlig at både hun og de andre barna var fri og sekten oppløst. Vergerådet, datidas barnevern, ble koblet inn for å ta seg av barna.

---

Hovedkilden til stoffet er rettssaker som finnes i Statsarkivet i Kristiansand.

Denne artikkelen ble publisert i Fædrelandsvennen 18. februar 2022.

Revolver i arkivet

I arkiver som politiet har avlevert til Arkivverket, hender det at gjenstander ligger som en del av bevismaterialet blant straffesaksdokumentene.

Foto: Gabriel Castro, Statsarkivet i Kristiansand.

Et ektepar på Sørlandet rundt 1920 som hadde tre små barn, slet med forholdet sitt og fikk separasjonsbevilling. Paret flyttet fra hverandre. Etter en tid kom de sammen igjen, og separasjonsbevillingen ble opphevet.

Men gnisningene oppsto på ny. Kona valgte å flytte fra mannen og innlede et forhold til en annen. Da anla ektemannen skilsmissesak. Sorenskriveren klarte først å overtale mannen til å inngå forlik, men så søkte paret fylkesmannen om opphevelse av ekteskapet etter forgjeves mekling hos sognepresten.

Imens skjedde det en alvorlig episode, som førte til at kona kontaktet politiet.

Konas forklaring

Ifølge kona kom mannen til hjemmet hennes og hadde med seg tre par sko til barna. Hun spurte mannen om han ikke visste at han ikke fikk lov til å komme dit. Da ble han sint og begynte å slå henne. Han siktet også med en revolver og sa at han ville skyte henne.

Hun løp ned til stranda og ropte på naboen, men mannen kom etter og truet henne på ny med revolveren. Da naboen og broren hennes kom, puttet ektemannen revolveren i lomma. Kona sa til mannen sin at han kunne være rolig, for nå skulle de snart skilles. Men da sprang mannen på henne igjen og slo henne i hodet. Broren hennes la straks ektemannen i bakken. Etter hvert ble sistnevnte likevel rolig og dro hjem til sitt.

Kona forklarte politiet at mannens hensikt var å true seg til seksuell omgang med henne. Hun forlangte nå at mannen ble tiltalt og satt i forvaring. Hun bodde alene med barna i huset, og det var langt til nærmeste nabo. Barna var vettskremte på grunn av farens oppførsel. 

Mannens forklaring

Mannen forklarte at han hadde en årslønn på 1000 kroner og betalte 780 kroner årlig i underholdsbidrag til kona og barna. For ikke lenge siden fikk han en bot på 25 kroner for ulovlig inntrengen i konas bolig.

Ifølge mannen hadde kona blitt sint på ham straks han kom med skoene til barna. Han slo henne ikke. Revolveren hadde han med for å skremme mannen som kona bodde sammen med. Våpenet var i ustand, så det kunne ikke brukes. Det var heller ikke ladd. Og dessuten hadde han ikke vist kona revolveren eller truet eller siktet på henne.

Mannen forklarte også at konas bror hadde kjeftet på henne under episoden. Dette bekreftet konas bror. Han hadde kritisert søstera for at hun hadde et forhold utenfor ekteskapet.

Foto: Gabriel Castro, Statsarkivet i Kristiansand.

Politiet undersøker revolveren

Etterpå fulgte politiet den mistenkte hjem og gransket revolveren. Det var en salongrevolver med en tom patron i.

Våpenet var riktignok i noe ustand, og patronen passet ikke til revolveren, men revolveren var ikke helt ubrukelig. Den kunne være et farlig våpen når den som brukte det, kjente manglene, ifølge politiet.

Mannen forklarte at han lenge før episoden hadde tatt kula ut av patronen og deretter avfyrt det løse skuddet.

Politiet kom til at det var skjellig grunn til mistanke om legemsfornærmelser og trusler. Truslene kunne medføre over seks måneders fengsel, og det var fare for nye trusler. Derfor ble mannen varetektsfengslet. "Den hos ham forefundne revolver beslaglegges som bevismiddel."

Utfallet

I den offentlige straffesaken mot mannen kom meddomsretten til at det ikke kunne bevises at han hadde siktet på kona med revolver og truet med å skyte henne. Han ble derfor frifunnet.

Ikke lenge etter fikk ekteparet innvilget skilsmisse.

Hamsuns rettsstrid om kyrne på Nørholm

I 1941 ble sognepresten i Froland dømt til å betale erstatning til Knut Hamsun.

Knut Hamsun i Dubrovnik i 1938.
Nasjonalbiblioteket.

Fra våren 1936 til desember 1938 forpaktet Hamsun bort gården sin, Nørholm, til Fridtjof Halvorsen. På den tida var Hamsun på flere reiser i utlandet. I 1938 var han i Dubrovnik.

Forpaktningsytelser

Forpaktningskontrakten mellom Hamsun og Halvorsen ble inngått 20. mai 1936.

Forpakteren skulle yte Hamsun:

–fem liter nysilt melk daglig i vinterhalvåret
–åtte liter nysilt melk daglig i sommerhalvåret
–poteter og grønnsaker til husbruk
–to sekker hvete og to sekker rug hver høst
–en gris før jul hvert år
–ferdig kløyvd ved innstablet i vedskjulet
–gjødsel til hagen
–dekning av halve utgiftene til gårdens strøm
–dekning av utgiftene til forsikring av besetning, redskaper og avling
–vedlikehold av grøfter, diker, gjerder, veier, bygninger, pumpeverk og elektrisk anlegg
–oppsyn med ulovlig fiske og krypskytteri på eiendommen

Halvorsens to brødre, sogneprest Kristoffer Halvorsen i Froland og Sverre Halvorsen i Oslo, stilte seg som selvskyldnerkausjonister for forpakterens ansvar for 3000 kr.

Rettssak

Da gården ble overlatt til forpakteren, besto buskapen av 16 melkekyr, 1 okse, 1 foringsokse, 6 kviger, 6 kalver, 1 gris og 2 hester.

Da forpaktningsavtalen ble avsluttet i desember 1938, oppsto det uenighet om hvor mye forpakteren skyldte Hamsun. Bakgrunnen var særlig at det ble foretatt kjøp og salg av kyr i forpaktningsperioden, og at den ene kua, «Fjøra», døde et par uker etter innkjøpet.

Oversikt over besetningen på Nørholm 1936-1938.
Statsarkivet i Kristiansand, sak 91/1939 A ved Nedenes herredsrett.

Saken ble først prøvd i Froland forliksråd i november 1939, men partene kom ikke til enighet, og saken ble henvist til herredsretten.

Saksøker var Knut Hamsun. Prosessfull-mektigen hans var advokat Sigrid Stray. De saksøkte var Kristoffer og Sverre Halvorsen.

Det ble mye korrespon-danse og vitneavhør, og det ble satt opp oversikter over kyrne. Hamsun mente han hadde krav på erstatning av de to saksøkte.

De to brødrene på sin side mente at Hamsun krevde for høye beløp.

Rettsmøter ble holdt i rådhuset i Arendal 23. og 30. august 1941.

De saksøktes prosessfullmektig var overrettssakfører Leif Burull. Han var oppgitt over Hamsuns forsøk på å betegne brødrene Halvorsens beløpsopplysninger som uriktige. Burull skrev blant annet: «Vel er det så at det er forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker i den gemene verden, men heldigvis ennu ikke for en civil norsk domstol.»

Saken endte med at Hamsun vant. De saksøkte ble dømt til å betale ham 925 kr i forpaktningsoppgjør og 300 kr i saksomkostninger.

Fattigfolk og "fantefolk" - et lite innblikk

I gamle dager klarte en del fattige, omflakkende mennesker å bli bofaste husmannsfolk.

Andre fattige i bygdene forble i fattigdom gjennom livet, uten egen jord. Noen fattige slo seg sammen med "fantefolk" og levde en omstreifende tilværelse. Mange emigrerte i stedet. Men ikke få fattige døde før voksen alder. 

Vi skal straks se at kjendisen Håvard Heddes barn og barnebarn havnet i alle de nevnte kategoriene.

Samfunnsforskeren og teologen Eilert Sundt, født i Farsund i 1817, var opptatt av blant annet "fantefolket". Fra 1850 og framover utga Sundt flere beretninger om "Fante- og Landstrygerfolket" i Norge. I Anden Aars-Beretning om Fantefolket (Kristiania 1862) omtaler Sundt med noen linjer enkelte av Håvard Heddes etterkommere. Sundt registrerte ikke bare de som tilhørte gamle "taterslekter", men også fattigfolk av for eksempel husmannsfamilier, som flakket omkring fra sted til sted for å tigge, stjele, søke fattigstøtte eller søke korttidsarbeid. 

Arkivene er fulle av informasjon om Norges fattige. Vi skal trekke fram noen eksempler på hvordan kildene kan gi innblikk i livet til de som fikk en vanskelig start.

Håvard Hedde hadde to sønner. Den ene het Håvard og var født i 1790. Den andre var Torjus, født i 1797. Vi skal bruke dem som eksempler og se på eventuelle likheter og forskjeller i livssløp.

Her har jeg skrevet om Håvard Hedde.

Håvard Heddes sønner i tyverisak i 1819

I 1819 var Håvard Heddes to sønner, Torjus og Håvard, innblandet i en tyverisak. Saken ble behandlet på bygdetinget i Nedenes sorenskriveri. Det var ekstrarett med forhør flere ganger i mars og april i 1819.

Den ene anmeldte var Torjus Håvardsen. Han forklarte at han var 22 år og født på plassen Moen under Mo i Gjerstad. Foreldrene var Håvard Hedde og Åslaug Skauen, som begge var døde og "... meget fattige og omvankende, ernærede sig med Landsarbeide og tildeels betlede". Torjus var døpt og konfirmert i Gjerstad. Han var tre-fire år gammel da faren døde. Deretter hadde han vanket omkring med mora og søsknene og søkt næring ved arbeid og fiske, men også betlet. For 4 ½ år siden kom han i tjeneste hos presten Abel i Gjerstad, ble konfirmert der og giftet seg for tre år siden med Ingrid Jørgensdatter, som også tjente hos presten. De fikk bopel på plassen Tangen under Kveim i Gjerstad, hvor de oppholdt seg en vinter, og deretter på plassen Viken under Holte i Gjerstad. Der bodde de nå og hadde festet plassen. De levde av å fiske ål og utføre diverse arbeid. De hadde to barn. Torjus hadde også tjent to år på Østerholt i Gjerstad, fisket om sommeren og laget garn og hogd ved om vinteren. Han forklarte at grunnen til tyveriet av matvarer var at han ikke hadde noe arbeid å livnære seg av. Han sa at han ikke hadde gjort seg skyldig i noe galt tidligere.

Håvard Håvardsen var også anmeldt. Han forklarte at han var 29 år, født på plassen Vassenden i Holt, døpt i Holt og hadde samme foreldre som Torjus. Håvard var hos mora til han var 16 år. Så reiste han til Evje, ble gjeter hos presten og ble konfirmert der. Han tjente hos presten i to og et halvt år og deretter hos andre i Evje. For to og et halvt år siden (det vil si i 1816) kom han til broren på plassen Viken. Der hadde han vært siden og fisket ål. Han sa at han ikke var tiltalt eller dømt for noe tidligere. Håvard forklarte at han stjal kjøtt fra Brokeland i Gjerstad i vinter og brakte det til broren. Det var for å ha til livets opphold i disse vanskelige tider. I denne saken ble det lagt fram attest på Håvards dåp 27. desember 1790.

Om natta ei tid etter jul hadde Håvard Håvardsen og Håvard Torsen kommet til Torjus sitt hus på Viken. De to førstnevnte hadde hatt med seg en halv gris, en svinemage og en kvart kalv som de hadde stjålet fra et stolpehus på Brokeland. Dessuten hadde de stjålet poteter andre steder. Den totale verdien av alt var 14 spesidaler.

Dommen 21. april 1819 mot Håvard Håvardsen, Torjus Håvardsen og
Håvard Torsen. 

Brødrene fikk godt skussmål. Retten kunne ikke finne at de hadde vært innblandet i noe galt tidligere. De var unge, "fattige og høist trængende". Dette og deres "ringe Opdragelse" ble ansett som formildende.

Dommen ble felt 21. april. De to brødrene og den tredje personen ble dømt til å sitte i tukthuset i Kristiansand. Torjus fikk to måneder, Håvard tre måneder og den tredje personen fire måneder. Fangeprotokollen viser at alle tre ble innsatt 3. mai 1819 og sonte hele straffelengden.

Hvordan så Håvard ut?

I forbindelse med arrestasjon ble det ofte notert signalement på fangene. I arkivet etter fogden i Nedenes finner vi beskrivelse av hvordan Håvard så ut.

Håvard Håvardsen ble arrestert 13. mars 1819. Han var 67 tommer høy (175-176 cm). Han hadde mørkeblå øyne, brunt hår og "mandslige" skuldre og lemmer. Han var ikledd grå vadmelstrøye, sorte vadmelsbukser, sort vest, strieskjorte, hvitt halstørkle, hoser, sko og hatt.

Håvard ble én tomme høyere enn faren. Se den nevnte artikkelen min om Håvard Hedde.

En passprotokoll 1806-1847 for Nedenes fogderi viser under 4. august 1819 at fogden påtegnet et pass fra Håvard Håvardsen, som nå var ankommet fra tre måneders opphold i Kristiansand tukthus. Passhaveren ble pålagt å begi seg rett hjem og søke lovlig næringsvei der.

Politisaken mot Torjus i 1822 – ulovlig salg av brennevin

Tingboka for Nedenes sorenskriveri viser at det ble holdt politirett på strandstedet Barbu i Tromøy 20. desember 1822. Torjus Håvardsen Viken var innstevnt. Han hadde solgt noen sauer til en slakter. Slakteren kunne ikke betale Torjus med penger, men henviste til en kjøpmann i Kragerø. Kjøpmannen kunne heller ikke gi Torjus penger. I stedet fikk Torjus 52 potter brennevin. (En pott tilsvarer nesten en liter.) Brennevinet prøvde Torjus å selge i Gjerstad mot poteter, som han trengte til familien. Han skjenket, solgte og lånte ut brennevin til flere personer i hjemmet sitt søndag morgen 3. november.

Torjus forklarte i politiretten at han ernærte seg av fiske om sommeren og av å lage hekter og kammer. Saken endte 21. desember med at Torjus ble ilagt en bot på 26 spesidaler til Gjerstad skole- og fattigkasse for ulovlig salg av brennevin og for helligbrøde, og i tillegg åtte spesidaler i saksomkostninger.

Hvordan så Torjus ut?

Sommeren 1823 var det innbrudd og tyveri på gården Angelstad i Holt. Saken kom opp for ekstrarett i Nedenes sorenskriveri 18. og 23. juli. Torjus var innkalt som vitne fordi han hadde vært i nærheten av Angelstad på den aktuelle tida. Gjennom forklaringa hans får vi vite at han hadde gått innom mange gårder i Søndeled, Holt, Vegårshei og Froland for å fiske i diverse vann. Han ble ikke dømt. Det viste seg at det var stortyven Ole Høiland som var gjerningsmannen.

Torjus ble arrestert i forbindelse med episoden sommeren 1823. Fogdearkivet viser at han hadde blå øyne, sort hår og var 71 tommer høy (186 cm). Han var ikledd sorte vadmelsbukser og trøye, stripet vest, halstørkle av bomull, strieskjorte og hatt, men var uten sko og strømper. Han ble løslatt etter et par uker.

Torjus ble altså ca. ti cm høyere enn broren sin og 13 cm høyere enn faren.

Torjus bøtelagt 1828 for drukkenskap

Tingboka for Østre Nedenes sorenskriveri for 15. august 1828 viser at Torjus var anmeldt for drukkenskap. Under avhøret forklarte han blant annet at foreldrene hadde flyttet fra sted til sted da Torjus var liten. Saken endte med at han og Bjørn Jensen fikk bot.

Straffesaken mot Torjus 1829-1830 for vold

Fra sommeren 1829 til våren 1830 verserte det en sak i Østre Nedenes sorenskriveri der Torjus Håvardsen Viken og Bjørn Jensen Holte var tiltalt for vold. Tingboka inneholder flere rettsreferater i juni, juli og november 1829 og februar og mars 1830. Det var også avhør i Bamble i denne saken i august og oktober 1829. To vaktmenn hadde blitt angrepet mens de voktet noen arrestanter. Referatene bekrefter igjen at Torjus bodde på plassen Viken under Holte i Gjerstad, at han hadde festet plassen på livstid, og at han ofte var på fiske. Ellers omtales også de tidligere sakene som Torjus var innblandet i. Dommen ble felt 6. mars 1830. Torjus ble dømt til tre måneder i Kristiansand tukthus for vold mot de to vaktmennene. Bjørn Jensen ble dømt til to måneder i tukthuset.

Dommen ble anket til stiftsoverretten. Der ble underrettsdommen stadfestet 28. april 1830. Så ble saken anket til Høyesterett, hvor dommen falt 30. september samme år. Stiftsoverrettens dom ble opprettholdt, men soningsstedet skulle være nærmeste festningsanlegg, det vil si Fredrikstad festning.

Straffesaken mot Torjus 1833-1836 for heleri

Fra sommeren 1833 verserte det en straffesak i Østre Nedenes sorenskriveri der tre personer var tiltalt i forbindelse med stjålne verdisaker. Den ene av de tre var "Torjus Hedde" – eller Torjus Hagene, som han nå helst ble kalt siden han bodde på Hagene under Fone i Gjerstad. I to år framover ble det holdt en rekke avhør i saken. Det ble også tatt opp flere tingsvitner i Kristiansand.

Bakgrunnen for saken var at det ble begått tyveri av store mengder verdisaker i statsråd Diderich Hegermanns hjem i Kristiansand 26. november 1832. Det viste seg senere at stortyven Ole Høiland var mannen som sto bak. En av de mange verdigjenstandene som ble stjålet, var et gullur. Gulluret var i hendene på Torjus Håvardsen i 1833, og han hadde prøvd å selge uret.

Under avhørene fortalte Torjus at faren, Håvard Hedde, "... vanket om fra sted til andet" da Torjus ble født. Torjus fortalte også at han hadde fem barn i live, hvorav de tre eldste var tjenestefolk hos andre.

Dom  23. juli 1835 i tyverisaken mot blant andre Torjus Håvardsen.
Der står det blant annet at Torjus hadde hatt forbindelse med Ole Høiland. 

Dom i saken falt 23. juli 1835. Den ene tiltalte ble dømt for å ha skjult stortyven Ole Høiland, som var på rømmen på den tida. Den andre tiltalte fikk straff for første gangs heleri. Torjus Håvardsen Hagene fikk fire måneders tukthusstraff for andre gangs heleri siden han var dømt for tyveri i 1819. Det ble slått fast at Torjus hadde vært i besittelse av – og prøvd å selge - et gullur som Ole Høiland hadde stjålet fra statsråd Hegermann.

Dommen ble anket til stiftsoverretten. Der falt dommen 7. oktober 1835. Retten skriver at "... det ikke er aldeles usandsynligt at bemelte Torjus Haaversen ogsaa selv kan have haft en direkte Forbindelse med Ole Høiland eller paa ulovlig Maade har været i Besiddelse af Penge eller andre Ting". Straffen for ham ble skjerpet til seks måneder i Kristiansand tukthus for andre gangs heleri.

Saken gikk videre til Høyesterett, hvor dommen ble felt 12. mars 1836. Straffen for Torjus ble nå ytterligere skjerpet til åtte måneder for andre gangs heleri. Tukthusarkivet viser at han ble satt inn 15. april 1836 og slapp ut 14. desember samme år. I tukthuset oppførte han seg "upaaklageligt".

I en protokoll med signalement over fangene i tukthuset i Kristiansand finner vi beskrivelse av hvordan Torjus så ut da han ble innsatt 15. april 1836. Han oppgis nå å være 70 tommer høy med blå øyne og mørkt hår. Et spesielt kjennetegn var at den høyre tommelfingeren hans var stiv. Torjus kunne ikke skrive. Han var kledd i ei vid trøye og bukser av vadmel, ei grå trøye, en stripet vest, et rødt skjerf, bomullsskjorte, hoser, sko og en gammel hatt. I tillegg hadde han med seg et par striebukser, to tiner, tre sager og ei fil. Også passprotokollen i arkivet for Kristiansand politikammer (anviste reisepass 1835-1842) sier under 14. desember 1836 at han var 70 tommer, hadde blå øyne, mørkt hår og stiv høyre tommelfinger.

Det ser altså ut til at Torjus kjente Ole Høiland. De må ha vanket i mange av de samme områdene i Aust-Agder og Telemark. Etter alt å dømme må de ha snakket med hverandre flere ganger, og Torjus har hjulpet Ole Høiland med å omsette tyvegods. Begge to var født i 1797. Begge var over gjennomsnittlig høy. Torjus var et par tommer høyere enn Ole Høiland. Sistnevnte hadde sittet i tukthuset i Kristiansand i 1816 og 1817-1818, mens Torjus satt samme sted i 1819.

Her har jeg skrevet om Ole Høiland.

Håvards familie

Håvard Heddes sønn Håvard Håvardsen, født i 1790, ble gift i Gjerstad høsten 1820 med Ane Torsdatter. Presten skriver da at Håvard ernærte seg ved fiskeri. Tidligere samme år hadde Ane fått sønnen Anders, angivelig med en annen mann.

En passprotokoll 1806-1847 for Nedenes fogderi viser under 10. august 1822 at Håvard Håvardsen med kone og barn kom til fogden dagen før. Håvard oppgis å være 31 år, 65 tommer høy, med gulbrunt hår, blå øyne, måtelig av skuldre og lemmer. Kona, Ane Torsdatter, oppgis å være 27 år, med brunt hår, blå øyne, måtelig av skuldre og lemmer. Barnet var toåringen Anders. De var hjemmehørende på Fogne i Gjerstad. De aktet å reise langs postveien til Kristiansand og kanskje til Fjotland og så tilbake. Fogden utstedte et pass som bare måtte gjelde for reise derfra og til Kristiansand. Der måtte familien eventuelt skaffe pass videre. Det er uvisst hva de skulle i Fjotland.

I 1825 fikk Håvard og Ane dattera Aslaug. Anes bror, Håvard Torsen, var for øvrig den ene som fikk tukthusdom i den nevnte tyverisaken i 1819.

Håvards familie bodde som husmannsfolk under Fone i Gjerstad. De bodde på en plass som het Øygarden ("Ødegaarden"). I 1831 var det en sak for forliksrådet som endte med at Håvard og Ane fikk rett til å bruke plassen så lenge de levde.

Samme år var de to i forliksrådet fordi de ikke kunne "forenes i Ægtestanden". Ane klaget over at Håvard var mye borte fra henne og ikke tok vare på henne og barna. Håvard foreslo at de måtte få leve atskilt fra hverandre. Etter reglene den gang skulle forliksrådet prøve megling. Forliksrådet hadde ikke myndighet til å innvilge skilsmisse. Det måtte man søke amtmannen om. Hvis ikke megling førte fram, skulle forliksrådet sørge for at partene kom til enighet om hvordan man skulle innrette seg hvis skilsmisse ble innvilget senere. Forliket endte med at hvis skilsmisse ble innvilget, skulle Håvard beholde halve plassen, bygge opp nødvendige hus til seg og ta til seg dattera. Ane skulle ha den andre halvdelen av plassen med husene for seg og sønnen.

Kildene tyder på at de ikke kom til å bo atskilt. Folketellinga i 1835 viser at familien bodde på Skjerkjenn under Fone. Kanskje de flyttet fra Øygarden til Skjerkjenn mellom 1831 og 1835. På Skjerkjenn var det to plasser. Den ene bodde Anes foreldre på. På den andre plassen bodde Ane, Håvard og de to barna. Håvard omtales da som husmann. Ved folketellinga i 1845 bodde Ane og Håvard på en plass under Brokeland. Håvard var da husmann med jord. De hadde to sauer og tre geiter. Ane døde i 1853. Hun omtales da som husmannskone boende på Brokeland. Folketellinga i 1855 viser at Håvard bodde som enkemann og husmann med jord på en plass under Brokeland. Da hadde han ei ku og fire sauer. Håvard døde i 1864 som enkemann og husmann og boende på Brokeland. Ifølge muntlig tradisjon i Gjerstad var Håvard stam, og han var kjent for å være god til å synge.

Aslaug, dattera til Ane og Håvard, var født i 1825. Det ser ut til at Ane og Håvard fikk bare den ene dattera sammen. Kirkeboka for Gjerstad viser at Aslaug flyttet til Øyestad i 1850 for å tjene på Lindtvedttangen. Hun ble gift i Øyestad i 1851 med Torjus Halvorsen Rise. Torjus var sønn av husmann Halvor Alfsen på Bjelkeviga under Rise. Aslaug og Torjus fikk disse barna:
a) Tarjer, født i 1851 i Øyestad.
b) Anne, født i 1853 i Fjære.
c) Halvor, født i 1856 i Fjære. Han var hos foreldrene i 1865 og var matros og hos faren i 1875.
d) Even, født i 1858 i Fjære. Han var hos foreldrene i 1865 og var tjenestegutt på Bukjær i Fjære i 1875.
e) Terje, født i 1862 i Fjære. Han var hos foreldrene i 1865 og var gjetergutt på Håbbestad i Fjære i 1875.
f) Helene, født i 1864 i Fjære. Hun var hos foreldrene i 1865.
g) Terja, født i 1868 i Fjære. Hun var hos faren i 1875.

Aslaugs familie flyttet altså fra Øyestad til Fjære ca. 1852. Alle årene i Fjære bodde familien på Krogen, også ved folketellinga i 1865. Torjus Halvorsen var husmann med jord og tømmermann på skipsverft. Aslaug døde i Fjære i 1872. Ved folketellinga i 1875 bodde Torjus på Vig i Fjære og var gift med Anne Marie Jakobsdatter.

Håvard klarte altså å bli husmann med jord og unngå en omflakkende tilværelse etter at han fikk egen familie. Også dattera Aslaug unngikk å bli omstreifer.

Torjus' første ekteskap

Håvard Heddes sønn Torjus Håvardsen, født i 1797, giftet seg i Gjerstad i 1815 med Ingrid Jørgensdatter Fone. Torjus og noen av barna er omtalt med noen få linjer i Eilert Sundts beretning om fantefolket (1862). Vi skal nå se eksempler på hva primærkilder i arkivene kan dokumentere.

Kirkebøkene for Gjerstad viser at Torjus fikk ni barn med Ingrid. Ved et av barnas dåp i 1816 framgår det at Torjus var inderst og at familien bodde på plassen Tangen under Kveim i Gjerstad. I 1818 var de husmannsfolk under Holte i Gjerstad, og i 1820 bodde de på Viken under Holte. Der ble de i rundt ti år. I 1831 og 1832 var Torjus inderst på Hagane under Fone i Gjerstad og i 1838 inderst på Stormyr under Fone. Ved folketellinga i 1845 bodde Torjus på en plass under Brokeland i Gjerstad. Han omtales da som husmann med jord. Han bodde sammen med kona Ingrid og tre av barna. Familien hadde ei ku og to geiter.

Torjus fikk disse barna med Ingrid:

1) Ingeborg, født 1816 i Gjerstad. Eilert Sundt forteller (1862) at Ingeborg skal ha hatt sju uekte barn med menn i Gjerstad og nabobygdene, og at hun av frykt for straff var "... rømt bort på Fantestien". Kirkebøkene for Gjerstad viser at Ingeborg først fikk disse barna:
a) Kirsti, født 1837, død samme år.
b) Marte, født 1840, død samme år.
c) Tor Henrik, født 1842, død samme år.
d) Tosten Andreas, født 1844, død samme år.
e) Ingeborg, født 1846, død året etter.
f) Ingeborg Johanne, født 1848, død året etter.
g) Ingrid, født 1850, død samme år.

Blant de oppgitte barnefedrene var både ungkarer og gifte, bofaste og omstreifere. Alle de sju barna døde altså i løpet av det første leveåret.

I rettsprotokollene for sorenskriveren i Østre Nedenes finner vi mange sider med avhør av Ingeborg og vitner i forbindelse med fødslene i 1840-årene. Da Ingeborg hadde fått fire barn utenfor ekteskap med forskjellige menn, ble det reist sak mot henne. Ingeborg måtte sone 20 dager i fengsel på vann og brød for de fire leiermålene (samleiene utenfor ekteskap). I 1846 fødte Ingeborg et barn til utenfor ekteskap. Det ble ny sak og ny dom. Denne gangen ble Ingeborg dømt til seks måneders straffarbeid for å ha begått femte gangs leiermål. Arkivet etter tukthuset i Kristiansand viser at hun sonte sin straff der fra mai til november 1846. Men så kom Ingeborg i ulykka igjen. Det ble ny sak, og Ingeborg ble dømt til ett års straffarbeid for sjette gangs leiermål. Arkivet etter tukthuset i Kristiansand viser at hun sonte tolv måneder fra august 1848. Ingeborgs sørgelige liv må ha begynt å prege henne. I en av fangeprotokollene står det at hun "... ser trist og beskjemmet ut", og hun var syk i fire måneder.

Fangeprotokoller gir ofte signalement. Ingeborg var 60 tommer høy (157-158 cm), hadde brune øyne, brunt hår, og hun hadde på seg ei sort trøye, skjørt av vadmel, serk, snøreliv, forkle, sko og hoser.

Ifølge Sundt (1862) slo Ingeborg seg etter hvert sammen med onkelen sin, Halvor Nilsen Skauen, som var halvbroren til faren hennes. Med ham skal hun ha fått to barn. Det ene het Halvor og var det eneste av barna i live i 1862, ifølge Sundt. Sundt forteller at Halvor Nilsen Skauen, Ingeborgs onkel, vandret til han døde av alderdom i Åmli i 1857 i en alder av 82 år. Ingeborg hadde måttet forlate ham om kvelden for å få tak i folk, og om morgenen fant man ham død. Kirkeboka for Åmli bekrefter at han døde i 1857. Der står det at han var en "omstreifende Person", 82 år, boende på Vehus, og at han ble funnet død på marka, formentlig ihjelfrosset. Det oppgitte navnet er "Halvor Haavorsen Skouen", altså ikke Nilsen. Kildene veksler mellom å kalle ham Halvorsen og Nilsen.

Kirkeboka for Åmli viser at Ingeborg Torjusdatter og omreisende gjørtler (messingstøper) Halvor "Halvorsen" fikk dette barnet:
h) Halvor, født 1852. Ved konfirmasjonen hans i Gjerstad i 1868 har presten skrevet at han var født på Vestøl i Åmli og sønn av Halvor Nielsen og Ingeborg Torjusdatter. Ingeborg kom tilbake til Gjerstad i 1861, ifølge Sundt, syk og hjelpeløs. Hun skal ha bedt inderlig til Gud, først om tilgivelse for all synd, og så om å få slippe herfra.

Kirkeboka for Gjerstad bekrefter at Ingeborg kom dit i 1861. Hun og sønnen Halvor Halvorsen Skauen ni og et halvt år, står blant innflyttede i november det året. Presten skriver at Ingeborg "... streifede omkring med Halvor Halvorsen eller Hovorsen Skouen", og at de to hadde sønnen Halvor, døpt i Åmli i 1852. Videre forteller presten at Halvor (faren) var død i Åmli, og at sønnen oppholdt seg på Åsen under Sunde etter at mora døde. Samme kirkebok viser under begravde at Ingeborg døde i Gjerstad i 1861 i en alder av 45 år. Hun omtales da som "omstreifende og ugift kvinne", som oppholdt seg på Ytre Rød under Holte.

Sundt opplyser at Ingeborgs sønn, Halvor Halvorsen, var til oppfostring i Gjerstad på fattigvesenets bekostning.

2) Aslaug, født 1818. Kirkebøkene viser at Aslaug og Villum Clasen (Vilhelm Clausen) fikk disse barna:
a) Ellef, født 1843 i Gjerstad.
b) Karen Maria, født 1848 i Gjerstad.
c) Jørgen, født 1849 i Søndeled.
d) Inger Thomine, født 1851 i Søndeled.
e) Ellef, født 1854 i Søndeled.
f) Wilhelm Anton, født 1857 i Søndeled.

Aslaug og Ellef (d.e.) flyttet fra Gjerstad i 1846 ifølge kirkeboka. Den oppgitte grunnen var at Aslaug skulle til Ausland i Søndeled for å gifte seg med enkemann Villum Clasen. Kirkeboka for Søndeled viser at Aslaug kom dit fra Gjerstad enda en gang i 1848 for å gifte seg med Villum Clasen. Denne gang hadde hun med seg to barn og oppholdt seg på Torskeberg. Samme kirkebok sier at Aslaug og Villum ble gift i Søndeled i 1849. Han var enkemann og dagarbeider fra "Nødenes". Familien ble boende som husmannsfolk under Torskeberg. Aslaug døde i Søndeled i 1861. Eilert Sundt skriver (1862) at Aslaug "streifede om" og ble gift med Villum Clasen, og at han bodde som fattig enkemann med flere barn i Søndeled. Sundt antyder at Villum kan ha vært sammen med andre kvinner tidligere og hatt flere barn.

3) Birte, født 1820. Kirkebøkene for Gjerstad viser at Birte ble gift med Torbjørn Gislesen på Øygardslia under Fone i 1846 og at de fikk disse barna:
a) Helge, født 1847, gift 1876 med Torje Torjesen Vehus i Gjerstad.
b) Åshild, født 1850.
c) Inger, født 1853, gift 1874 med Sven Larsen.

Torbjørn Øygardslia døde i 1853. Kirkebøkene for Gjerstad viser at Birte giftet seg på ny i 1857 med ungkar Lars Olsen og at de fikk disse barna:
d) Ole, født 1857.
e) Torbjørn, født 1859.
f) Ingeborg, født 1862.
Ved folketellinga i 1875 bodde Berte på Øygardslia. Da var hun husmannsenke med jord. Sammen med henne bodde dattera Ingeborg Larsdatter. Dattera Helge Torbjørnsdatter bodde også der, men oppholdt seg midlertidig på Øygarden.

4) Ane, født 1824, død før dåpen.

5) Jørgen, født 1825, konfirmert 1843.

6) Håvard, født 1828, død 1831.

7) Gutt, født 1831, død før dåpen. Han skulle hete Christen.

8) Inger Marie, født 1832. Eilert Sundt forteller (1862) at hun ble gift med Peder Torkildsen i 1857, noe som kirkeboka bekrefter, og at "... De streife om, tildels paa Baad, og ere jevnlig sammen med Fantefolkene". Folketellinga i 1865 viser at Inger Marie bodde på "Rennestøel" i Gjerstad. Det står at hun var uten jord og nøt fattighjelp og at mannen Peder Torkildsen var på Bergenhus festning. Sønnen Torkild Anton bodde sammen med henne.

Ved folketellinga i 1875 bodde Inger Marie på Kvernveien under Østerholt i Gjerstad. Hun var losjerende og spinnerske og oppholdt seg midlertidig i Holt. Sønnen Torkild Anton Pedersen, født 1864, og dattera Andrea Andersdatter, født 1868, bodde sammen med henne.

Det var nå, i årene 1833-1835, at Torjus Håvardsen var involvert i en helerisak og måtte sone åtte meneder i tukthus i 1836. Det var nok derfor han ikke fikk barn i perioden 1833-1837.

9) Ane Karine, født 1838, død 1848.

I 1848 døde også de ni barnas mor, Ingrid.

Torjus' andre ekteskap

Torjus var enkemann i to år. I 1850 giftet han seg i Gjerstad med Kristine Helene Torbjørnsdatter. Han var da 53 år og hun bare 19! Torjus bodde resten av livet på Brokelandsstranda. Han og Kristine Helene fikk ti barn.

10) Torbjørn, født 1850. Ved konfirmasjonen i 1865 i Gjerstad skriver presten at han hadde "Særdeles god Kundskab". Gjerstad bygdesoge sier at han reiste til Amerika og ble banksjef og velstandsmann, at han sendte billett hjem til Inger Torine (se nedenfor) det året hun gikk og leste for presten, men at søstera Aslaug og broren Hovor reiste i stedet. I gamle dokumenter i statsarkivet finnes en dramatisk historie som er knyttet til Torbjørn. I desember 1851 var den unge mora Kristine Helene på rømmen fra ektemannen. Hun tok med seg Torbjørn, slo seg i lag med en Peder Torkildsen og gikk over fjellet mellom Setesdal og Åseral. De holdt på å fryse i hjel og måtte tigge om mat. Etter hvert ble de arrestert. Avhørene som fant sted i månedene framover, er innført i ekstrarettsprotokollen for Vestre Råbyggelag. Kristine Helene sa hun helst ville bli skilt fra Torjus. Hun var redd for at han nå ville mishandle henne. Men Torjus tilga henne. Hun ble dømt til ti dagers fengsel på vann og brød for tyveri og betleri. Peder ble dømt til 20 dager for betleri og legemsfornærmelse mot barnet. De sonte i arresten i Åseral i mai-juni 1852.

Det ser altså ut til at heller ikke dette ekteskapet var idyllisk. Kristine Helene måtte finne seg i å holde ut i ekteskapet og føde en lang rekke flere barn.

11) Inger, født 1853. (Kirkeboka viser at ei Inger Torjusdatter druknet og ble begravd i Gjerstad i 1868. Det står at hun var elleve år da hun døde. Muligens er dette feil alder. Gjerstad bygdesoge sier nemlig at Torjus hadde ei datter som druknet da hun gikk og leste for presten.)

Ved folketellinga i 1855 bodde Torjus, Kristine og barna Torbjørn og Inger, samt Torjus sine barn Jørgen og Inger Marie under Brokeland. Torjus var fortsatt husmann med jord. Familien hadde ei geit.

12) Hovor, født 1856. Han ble konfirmert i Vegårshei i 1873, ifølge kirkeboka. Kirkeboka for Gjerstad viser at han flyttet til Holt i 1880 og at han allerede hadde oppholdt seg der i sju-åtte år. Han omtales da som matros. Mønstringsprotokollene for Risør (Q3-1337, T7-888, T10-1337) viser hvor han reiste til sjøs.

13) Anne, tvilling, født 1859.

14) Tor, tvilling, født 1859, død før dåpen.

15) Anne Karine, født 1862. Ved folketellinga i 1875 bodde hun som gjeter på Venlid under Gryting i Gjerstad.

16) Aslaug, født i 1865. Ved folketellinga i 1875 var hun tjenestejente på Sunde i Gjerstad. Kirkeboka for Gjerstad viser at hun flyttet til Sannidal i 1886.

Folketellinga i 1865 viser at Kristine og Torjus bodde på plassen "Stranden" under Brokeland sammen med barna Håvard, Inger, Anne, Anne Karine og Aslaug. Torjus sin sønn Jørgen bodde også der. Familien hadde ei ku.

17) Inger, tvilling, født i 1869, død før dåpen.

18) Torine, tvilling, født i 1869, død før dåpen

19) Inger Torine, født i 1871. Ved folketellinga i 1875 bodde Inger Torine på Nybu under Brokeland i Gjerstad sammen med mora og sistnevntes nye mann.

Torjus Håvardsen fortsatte altså sin kriminelle løpebane etter at han stiftet familie. Men etter hvert klarte han å bli husmann med jord. Han døde i 1872 og ble begravd i Gjerstad. Kristine ble senere gift med Tellef Øygarden Sunde og bodde i Brokelandsdalen.
---

Håvard Heddes barn og barnebarn representerte altså mange ulike skjebner. De tilhørte ikke det stabile bonde-, fisker- eller arbeidersamfunnet.

På jakt etter Håvard Hedde

Mange voksne i dag har nok hørt visa om Håvard Hedde eller sunget den på skolen. Men mange vet kanskje ikke at han har levd i virkeligheten.

"Eg heiter Håvard Hedde og er så ven ein kar.
No vil eg bort og gifta meg og rydja meg ein gard.
Eg bur oppunder fjell,
og jenta hev eg lova. Eg svik ho inkje hell."

Slik lyder første strofe av folkevisa i normalisert språkform. Den ble trykt første gang i Landstads folkeviser i 1853. I gamle arkiver er det mulig å finne en god del opplysninger om setesdølen Håvard Heddes liv.

Foreldre og barndom

Kirkebok for Valle, døpte i 1758, viser at
Håvard Hedde ble døpt 16. juli det året.

Håvard ble døpt i Valle i Setesdal 16. juli 1758. Presten har skrevet navnet "Hover". Vi kjenner ikke fødselsdatoen. På den tida skrev prestene som regel bare dåpsdatoen til barna. Håvard var ganske sikkert født i 1758, kanskje få uker før dåpen.

Det står også at foreldrene het "Folche Torjussen Helle" og "Targier Hoversdatter". Håvards foreldre bodde altså på Helle i Hylestad i Valle da Håvard ble født. I Setesdals-dialekten blir Helle til "Hedde". Folke var oppvokst på Helle. Targjerd kom fra Viken i Valle. Kirkeboka for Valle viser at Targjerd og Folke ble gift i 1741.

En eldre bror av Folke overtok farsgården under Helle. Derfor måtte Folke finne seg gårdsarbeid rundt omkring. Targjerd og Folke bodde mest under Helle og Viken i 1740-1750-årene. Man kan finne dåpen til flere av barna deres i kirkebøkene for Valle. Det første barnet ble døpt i 1742. Da det yngste barnet ble døpt i 1764, bodde familien på Nedre Langeid i Austad i Bygland. Folke står som bruker under Nedre Langeid i ekstraskattemanntall for 1760-årene og i andre kilder fram til 1773. Seinere kom Håvards foreldre til Valle igjen. Folke ble begravd der i 1776 og Targjerd i 1781.

Sodomi-anklagen i 1776

Håvards far ble begravd 12. mai 1776. Få uker etter ble den 17-årige Håvard utsatt for enda en vond opplevelse. I juni dette året fikk presten i Valle kjennskap til noe som han var nødt til å anmelde. Knut Arnesen Homme hadde nemlig fortalt ham at "Halvor Folkesen Helde af Hylestad Sogn" skulle ha forbrutt seg mot lovens 6. bok, 13. kapittel, 15. artikkel, det vil si i Norske lov av 1687. Der sto det: "Omgængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og Brand." Presten ba lensmannen om å innhente opplysninger i saken og anmeldte så Håvard i brev til fogden 18. juni 1776.

Håvard og vitner avhøres i 1776. Stiftamtmannen i Kristiansand,
 Innkomne brev fra fogden i Råbyggelaget.

20. juni ble Håvard og vitnene avhørt. Lensmannen hadde arrestert Håvard fordi gutten skulle ha hatt "en unaturlig Omgiængelse med en Koe". Håvard opplyste at han var 17 år og ikke konfirmert. Han forklarte at han gjorde tjeneste på gården Berge. I pinsen skulle han gå på besøk til mora si på Helle. Da han kom til Rysstad-dammene, "… paakom ham en Nødvendighed at løse sine Buxer for at giøre sit Behov". Han benektet å ha gjort det som han var beskyldt for.

Håvard skulle altså besøke mora si i pinsen. Pinsehelga det året var 14 dager etter farens begravelse.

Det ene vitnet var Ole Arnesen Rysstad, 18 år og konfirmert. Det andre var Torjus Hallvardsen Rysstad, 16 år og ukonfirmert. De forklarte at de så Håvard på avstand over to gjerder som sto på en haug. Der så de Håvard ved siden av ei ku som tilhørte enka Gro Rysstad. Ole innrømte at de "… syntes i en Hast at see til som at Haavor havde Omgiængelse med Koen, men vist kunde han intet sige derom, da han intet blot Lem saae, og det var et temmelig langt Stykke fra, saa de kunde ikke see vel".

Fogden bedømte det hele til å være "Sladder og Børneværk". Det ene vitnet var ukonfirmert og det andre "ikke gandske ved sin samling". Håvard ble løslatt og saken oversendt til stiftamtmannen. Verken rettsprotokollene i statsarkivet eller fogderegnskapene i Riksarkivet for 1776 inneholder noe om saken, så det ble nok ikke iverksatt rettssak.

I ungdommen ble altså Håvard Hedde utsatt for onde rykter, det vil si trakassering eller mobbing. Han sto langt nede på den sosiale rangstigen, og sannsynligvis måtte Håvard arbeide med gjeting, vedhogst eller annet på gårdene rundt omkring fra tidlig alder for å livberge seg. Saken må ha blitt godt kjent i Setesdal i lang tid etter. Den kan kanskje ha ført til at det ble enda vanskeligere for ham å få arbeid. På kjærlighetsfronten ble Håvards stilling neppe styrket i årene framover etter disse ryktene. Vi må regne med at ingen jente med respekt for seg selv ville finne det komfortabelt å være sammen med en gutt som hadde vært beskyldt for seksuell omgang med ei ku. Saken kan være viktig som bidrag til å forstå Håvards skjebne med hensyn til frieri.

Konfirmasjon i 1779

Håvard var nok ikke av den typen som hadde så lett for å tilegne seg boklige kunnskaper. Han var 21 år da han ble konfirmert. Kirkeboka for Valle viser at "Havor Folchesen Helde" var konfirmant våren 1779. Det var ikke uvanlig at de som hadde manglende kunnskaper i kristendom, måtte vente inntil flere år før de kunne konfirmeres.

Soldattjeneste

Stiftamtmannen i Kristiansand, 1. vesterlenske nasjonal-infanteriregiment,
2. råbyggelagske kompani, rulle 1787.

Håvard var med i det 2. råbyggelagske kompani, som sorterte under det 1. vesterlenske nasjonal-infanteriregiment. Håvard Folkesen er oppført i en rulle som er datert 10. mai 1787.

Han hørte legdsmessig under gården Austad i Bygland. Det framgår at han bodde på "Rølfstad" i Hylestad sogn, som antakelig må være gården Rysstad. Det står også at han var 29 år og innrullert i 1778. I en rulle datert 2. mars 1789 opplyses det at Håvard Folkesen var "deserteret" 19. september 1788. Vi kommer tilbake til hva som ligger i det.

Også i Riksarkivet finnes militære ruller fra den tida, blant annet en rulle fra 28. februar 1780 for det 2. råbyggelagske kompani. Der står det at Håvard hadde tjent i 1 ¾ år, altså fra våren 1778. Det er ett år før han ble konfirmert. En interessant detalj er at vi finner høyden til soldatene. De fleste var 64-65 tommer. Noen var 66-67 eller høyere. Håvard var 66 tommer høy. Det tilsvarer 173 cm hvis vi gå ut fra at én tomme var 2,62 cm, slik praksis var på den tida. Håvard var trolig et par cm høyere enn gjennomsnittet.

Håvard får en sønn i 1790

Kirkeboka for Holt viser at en gutt ved navn "Haaver" ble døpt 27. desember 1790. Prestens håndskrift er litt vanskelig å tyde, men det står muligens slik:

"Et uægte Barn fra et omreisende Løsqvinde Oslou Larsdaatter som giorde Barsel hos Jon Joensen Furreland udi VasEnde paa OuselEje, Hun udlagde til Barnefader En ugift Person Haavor Terkelsen Helle fra Valle udj Sætterdal som omreiste med Hende, men nu forlod Hende. Hun hafde beviis at have communiceret i Kragerø 1789 af Hr Lange, ligesaa fra Hr Thestrup at have Communic. i Arendal d. 2. Juli 1790."

Dåpsinnførselen viser altså at en omstreifer ved navn Åslaug Larsdatter fikk en sønn. Barnefarens navn er feilaktig skrevet Terkelsen. Enten må Åslaug eller presten ha misforstått. Det kan ikke være tvil om at barnefaren er Håvard Folkesen Hedde. Vi skal se at seinere kilder bekrefter at Håvard Folkesen Hedde og Åslaug Larsdatter Skauen hadde en sønn som het Håvard, og at han ble døpt i Holt i 1790. Det er ingen annen Håvard Håvardsen som er døpt i Holt det året.

Åslaug Skauen

Den store folkelivsforskeren Eilert Sundt interesserte seg mye for fantene i Norge på 1800-tallet. Eilert Sundt var født og oppvokst i Farsund, og han fikk tidlig en god innsikt i folkelivet på Agder. I sin Anden Aars-Beretning om Fantefolket (Kristiania 1862) forteller Sundt at han hadde reist rundt omkring i det strøket av landet hvor det var mest fantefolk, nemlig mellom Stavanger- og Skiensfjorden. Sundt har beskrevet mange av fantefamiliene. En av dem er "Skouen-Folket":

"Aslaug Skouen, af god Bonde-Familie i Bamle (hendes Moder var Datter af Halvor og Ingeborg Mostad i Gjerestad) gik som Enke omkring paa Betlerstien, med to Børn, nemlig Halvor Nilsen og Ingeborg Nilsdatter. Saa faldt hun i Armene paa en omstrygende fordrukken Handler fra Sætersdalen, som hed Haavar Hedde, og med ham fik hun endvidere Sønnerne Torjus og Haavar. Aslaug er død for længe siden, Haavar Hedde ligesaa."

Åslaugs foreldre var Lars Olsen og Ingeborg Halvorsdatter. De bodde blant annet i Sannidal og på Skauen under Masterød i Bamble. Kommunikantprotokollen for Arendal bekrefter at Åslaug mottok nattverd 2. juli 1790. Da står det at hun var Nils Svendsens enke hos Christen Ørbeck. Kirkeboka for Bamble viser at Åslaug og Nils ble trolovet 22. november 1781.

Eilert Sundt hadde altså fått høre at Håvard Hedde var drikkfeldig og omstreifende og drev med handel. Kanskje var det tuskhandel, det vil si byttehandel. Sundt konsentrerte seg om de sosiale forholdene, og dermed ble det noen negative karakteristikker av Håvard Hedde. Det var ikke det romantiske som interesserte Sundt. Visa om Håvard Hedde ble som nevnt trykt om lag ti år før Sundts beretning. Av dåpsinnførselen i Holt jula 1790 ser vi at barnefaren forlot Åslaug. Hva som skjedde med Håvard Hedde det påfølgende året, framgår av en rettssak i 1792.

Håvard arresteres i 1792

På nyåret 1792 ble Håvard Hedde arrestert i Tvedestrand. Dokumentene i saken ligger i sorenskriverarkivet og tukthusarkivet og gir mange opplysninger om Håvard.*

Forhøret av "den nu arresterede Landstryger Haavor Helde" ble foretatt 30. januar i Albrekt Nilsens hus i Tvedestrand. Albrekt forklarte at Håvard kom til huset hans 5. januar omtrent kl. 3 om ettermiddagen og forlangte å få overnatte der. Albrekt svarte nei. Da skal Håvard ha spurt om det ikke var bedre å huse ham enn at Albrekts hus skulle stå i lue og brann i morgenen etter. Håvard truet også med å slå og rive Albrekt i stykker. Albrekt forklarte videre at han måtte tilkalle hjelp av en annen mann for å få Håvard ut av huset. Men da "skieldede og bandede" Håvard og påsto at han hadde vært tilskuer ved brannen på gårdene Bråstad og Mjåvatn før siste jul. Albrekts tjenestejente ga samme forklaring. Det hadde ikke hjulpet å geleide Håvard ut på landeveien, for han kom tilbake etter ei stund, og da var det ikke annen råd enn å overlate ham til lensmannen.

Håvards forklaring

Avhøret fortsatte 3. februar i arresthuset på Haugerød (i Øyestad). Nå skulle Håvard forklare seg. Han var født på Helle i Hylestad i Valle, og navnet hans var "Haavor Folkesen". Han trodde at han var 40 år. I omtrent 16 år hadde han oppholdt seg hos søstera, som var gift med Svenke Rysstad. I virkeligheten var Håvard på 34. året. Han hadde altså bodd hos søstera siden rundt 1776, da faren døde og sodomianklagen kom opp.

Håvard hadde ifølge ham selv vært soldat i Setesdal i ti år. Som nevnt har vi funnet at det var fra 1778 til 1788.

Da utmarsjen skjedde til Sverige i 1788, hadde Håvard forlatt kompaniet etter tillatelse fra kapteinen og reist til Kragerø for å arbeide. Likevel forklarte Håvard at det kom fire soldater til Kragerø for å ta ham med til Sverige, men Håvard unngikk dem siden han var på skogsarbeid utenfor byen.

Utmarsjen i 1788 gjaldt uten tvil felttoget mot Sverige, som var en følge av at Danmark-Norge hadde forpliktet seg til å støtte Russland mot Sverige. Det kom ikke til store krigshandlinger, men mange soldater døde av sult.

I rullene står det "dimitteret" når noen hadde sluttet. Grunnen til at Håvard derimot ble definert som desertør, kan være at han formelt sett ikke var løst fra militæret høsten 1788. Antakelig ville kapteinen egentlig ha ham med på felttoget, men det lyktes ikke å finne ham siden han var på skogsarbeid. Muligens ble dette ikke sett på som bevisst rømming. Det ser ikke ut til at han fikk straff. Under rettssaken i 1792 henvendte stiftamtmannen seg til det militære for å finne ut om Håvard sorterte under militær jurisdiksjon, men det viste seg at han for lengst var utskrevet fra militærrullene.

Høsten 1788 var Håvard hjemme i Setesdal, og derfra dro han til Arendal, forklarte han. Siden hadde han vanket omkring uten fast tilholdssted og dels ernært seg ved betleri og dels ved arbeid, særlig om sommeren i Øvre og Nedre Telemark, samt Nedenes og Råbyggelaget. Han hadde ikke noe pass eller tillatelse til å reise omkring.

Det må ha vært på disse vandringene at Håvard traff Åslaug og gjorde henne gravid våren 1790.

Ved juletider 1791 hadde lensmannen i Holt sendt ham til Råbyggelaget på grunn av løsgjengeri og fordi han var uten pass. Men fordi Håvard ikke kunne få noe arbeid i Råbyggelaget, bega han seg til kysten igjen og kom til Tvedestrand etter jul i beruset tilstand. Håvard innrømte at han hadde kommet til Albrekt Nilsen og bedt om husly. Da han fikk nei, "… kan det vel hænde sig at han gav nogle onde Ord i sin Drukkenskab".

På spørsmål om ikke Håvard hadde kommet med trusler, svarte han at "… han ikke erindrer saadant, da han var meget beskiænket, af hvilken Aarsag de og maatte kiøre ham fra Glædie til Wivesøl, siden han ikke kunde gaae og var næsten uden Sandser". Håvard kunne sverge på at han ikke husket å ha kommet med trusler. Han sa også at han ikke hadde sett brannen på Bråstad og Mjåvatn og at han i det hele tatt ikke hadde vært på de stedene. Riktignok hadde han vært i Fjære sogn to år før, neste julaften var han i Froland på Reierselmoen, og i jula deretter var han ved verket i Froland. Sist Håvard gikk til alters, var ved Skien for et år siden. Før det hadde han kommunisert i Lårdal.

Vi får også en annen opplysning. Håvard sa "… at han fra Ungdommen af har været ligesom forvildet, og skal nogle Gange havt Anstød af Raserie, især naar han har faaet formeget af stærk Drik". Antakelig prøvde Håvard med dette å avdramatisere hendelsen i Tvedestrand ved å si at han hadde brukt å være forvirret og rasende helt fra ungdommen, særlig når han var beruset.

Politiavhørene var nå slutt. Fogden sendte saken til stiftamtmannen, slik rutinen var på den tida, for at sistnevnte skulle avgjøre videre behandling. Stiftamtmannen ga ordre om å iverksette rettssak (ekstrarett) mot Håvard Hedde. Det gjorde han i brev til sorenskriveren i Nedenes 14. februar.

Rettssak

Sorenskriveren i Nedenes holdt ekstrarett 12. mars 1792, hvor det var anlagt sak mot "Haavor Folkersen Helle" for unnsigelse og omstreiferi. Håvard var anholdt og satt i arrest. Han omtales som "Landstryger og Passløs".

Håvard vedkjente seg forklaringa fra 3. februar. I tillegg kom han med opplysninger om hvor han hadde oppholdt seg gjennom året 1791. På nyåret 1791 ble han bortført fra Holt sogn og til lensmannen i Vegårshei. Deretter reiste han til sitt hjem i Setesdal, hvor han ble i tre uker. Så dro han til Raulandstranden i Øvre Telemark. Der var han på hogst- og slåttearbeid til om høsten. Derfra hjalp han en slaktedriver ut til Skien, hvor han ble i omtrent tre uker. Så reiste han til Lundereid i Sannidal og fikk arbeid med å kaste diker (grave grøfter). Der ble han i lang tid. Etter oppholdet i Sannidal ble han sykelig og reiste omkring i sognene Gjerstad, Holt og Austre Moland, samt i Arendal, hvor han "bad sig frem om Livets Ophold".

Utsnitt av saken mot Håvard Hedde i 1792.
Kristiansand tukthus, domsakt.

Fra Austre Moland kom han til Tvedestrand 5. januar 1792 for å "søge enten Arbejde eller Almisse". Han hadde gått til alters i Hylestad kirke i 1788, i Gjerpen kirke i 1789 og i Lårdal kirke høsten 1790.

Ifølge Håvard selv hadde han aldri før vært tiltalt for noe. Han hadde ikke vært til stede da gårdene Bråstad og Mjåvatn brant ned, men han hørte om brannen da han var tre netter hos enka Siri på plassen Reierselmoen (i Froland) jula 1791. Han gikk derfra fjerde dag jul, men i Fjære hadde han aldri vært.

Håvard sa at han hadde vært meget hardt behandlet begge gangene han ble tatt i Holt sogn. Han hadde blitt bundet både på hender og føtter uten å få vite grunnen. Hvis han hadde kommet med trusler, måtte det ha vært i drukkenskap, forklarte han. Videre fortalte Håvard at han verken er eller har vært gift, og hans rette oppholdssted var hos søstera Anne på gården Rysstad i Hylestad.

Håvard innrømte nå å ha kommet med denne trusselen i Albrekts hus 5. januar 1792: "Det var bedre for Dig at laane mig Huus end at see Lue om Dig inden i Morgen." Håvard truet altså med brann. Før Håvard ba om husrom, hadde han bedt om en dram, og Albrekt hadde gitt ham et stykke brød og en liten skvett brennevin. Håvard innrømte for øvrig at han ikke hadde pass, men hadde aldri hørt at det var nødvendig eller at noen var blitt avkrevd pass når de dro fra sogn til sogn for å søke arbeid.

Dom

Dommen mot Håvard Hedde i 1792.
Kristiansand tukthus, domsakt.

Dommeren mente at Håvards trussel mot Albrekt Nilsen bare måtte anses som en "… Kaadmundenhed, som gierne følger med et af Brendeviin ophidset Sind …" og dermed ikke som noe straffbart forhold.

Derimot var det klart at Håvard hadde reist fra sogn til sogn uten pass, og at han hadde tigget. På grunn av omstreiferi og betleri ble han dømt til å arbeide i Kristiansand tukthus så lenge som tukthusets direksjon fant passelig. Dommeren viste til forordning av 9. august 1754. Den gikk ut på at de som ikke ville ta fast tjeneste hos noen, skulle anses som løsgjenger og henbringes til fogden.

Håvard vedtok dommen. Ved påskrift 20. mars bestemte stiftamtmannen at Håvard skulle arbeide i tukthuset i to måneder.

Soning

Håvard ble satt inn i tukthuset i Kristiansand 29. mars 1792 og sluppet ut 29. mai samme år. Håvard ble satt til å utføre forskjellig arbeid.

Kristiansand tukthus, fangeprotokoll, viser at
Håvard Hedde blir fange nr. 27.

Fangeprotokollen sier at han var født på Helle i Hylestad i Valle, at han var ugift, og at han hadde tjent som soldat. Han mente selv at han var 40 år gammel. I virkeligheten hadde han ennå ikke fylt 34.

I en annen protokoll i tukthusarkivet kan vi lese at Håvard oppførte seg "godt", slik som mange andre fanger. Noen fanger fikk karakteren "maadelig" eller "slet". Vi kan ikke se at Håvard satt flere ganger i tukthuset i Kristiansand, og det står ingen anmerkninger om rømming eller annet. Vi kan vel ta det som et tegn på at Håvard var en bra person når han var edru.

Håvard får ei datter i 1793

I 1793 var Åslaug i Telemark, kanskje Håvard også. Kirkeboka for Drangedal viser at de to fikk ei datter som ble døpt det året og innført som "Alov". I kirkeboka for Gjerstad står det under begravde 24. november 1797: "Pigeb. Allov Haavorsdater. Een datter af de 2de omløbende Haavor Helle og Oslou Skoven, død av SmaaKopper paa Byholt." Det var svært mange barn som døde av kopper på den tida. Presten har også skrevet at denne familien er "uden bøygds og Ej hører til Sognet".

Håvard får en sønn i 1797

Tidligere samme år som dattera døde, fikk Åslaug og Håvard en sønn.

Kirkebok for Gjerstad, døpte i 1797, viser at Åslaug Skauen
og Håvard Hedde ble foreldre til et pikebarn.

I kirkeboka for Gjerstad kan vi lese om en dåp 1. søndag i faste 1797. Da døpte presten "Et Uægte Drengebarn fra Moen under Moe Fød d. 3. Martz". Barnets navn var Torjus.

"Moderen den Omvankende Oslou Larsdatter Skouen kaldet, og Faderen Haavor Folkesen Helle fra Hyllestad Sogn i Settersdal. Løber om med 3de børn, dette det 4de."

Hvis Åslaug og Håvard hadde 3 barn sammen på det tidspunktet, reiste de muligens rundt også med det ene av barna som Åslaug hadde fra før.

Håvard dør

Kirkebok for Bygland, døde i 1802,
viser at Håvard Hedde ble begravd det året.

Det har ikke vært mulig å finne Håvard Hedde og familien i folketellinga 1801. Kanskje de var på vandring og unngikk tellerne. Forklaringa kan også være at de oppholdt seg i Holt prestegjeld. Tellingsmaterialet mangler nemlig for Holt med sognene Holt, Dypvåg og Flosta.

Året etter folketellinga døde Håvard. Kirkeboka for Bygland viser at "Haavor Folkesøn Helle 50 aar" ble "kastet jord paa" ved Austad kirke 27. august 1802. Det korrekte er at han var bare 44 år da han døde.

Ifølge muntlig tradisjon skal han ha drukna i nærheten av Sordal i Austad sogn i Bygland. Den jenta som han var så glad i, skal ha bodd på Sordal i 1802, ifølge tradisjonen. Håvard skal ha drukna da han prøvde å besøke henne. Det stemmer i hvert fall med den muntlige tradisjonen at han ble begravd i Austad sogn. De skriftlige kildene sier ikke noe om dødsårsaken.

Ifølge muntlig tradisjon skal Håvard ha blitt advart da han prøvde å vasse over elva på dødsdagen sin. Men da skal han ha ropt: "Å, heddissen e’ lang’e". I så fall var han nok litt for optimistisk – han var bare så vidt høyere enn gjennomsnittet.

Muntlig tradisjon

Landstads folkeviser 1853.

Folkevisa om Håvard Hedde ble trykt i Magnus Brostrup Landstads folkeviser i 1853. Den ble også trykt i diverse sangbøker gjennom 1900-tallet, både til bruk i skolen og til folkedans.

I visa heter det at Håvard var glad i ei jente på "Lanjei", men da han kom dit for å fri, hadde hun allerede en annen kjæreste, og det var svært tungt for Håvard da han dro derfra ei mørk høstnatt. Gården er Langeid i Austad i Bygland.

Landstads folkeviser 1853.

I en fotnote sier Landstad: "Visen beskriver en sand Tildragelse. Håvard Helle, en Sæbygg, tog sig saa nær af at hans Elskede foretrak en Anden for ham, at han siden, som der fortælles, blev et ulykkeligt Menneske."

Det er uvisst hvem som var visedikteren. Visa må være fra før 1850. Hvis den er laget etter Håvards død, er den yngre enn 1802.

Johannes Skar har skrevet litt om Håvard Hedde i Gamalt or Sætesdal, bind 2 (Kristiania 1907), s. 90-91, ny utgave bind 1 (Oslo 1961), s. 302. Der sier Skar: "Dei sette upp ei vise um Håvard." Kanskje det er mest sannsynlig å regne med at visa har blitt til i Setesdal i årene etter 1802.

Skar sier også at da jenta hadde narra Håvard, slo han seg i lag med en fanteflokk, og at han var sammen med ei "fente", det vil si fantekvinne, som het Åslaug Skauen, og at han drukna i elva Otra ved Sordal.

Hvem var jenta i visa?

Da Håvard var i 20-årene (1778-1788), gjorde han altså tjeneste som soldat. I dette tiåret kan han godt ha blitt forelska i ei jente. "Han reiste ifrå Lanjei, og då var jenta fest", heter det i visa. Festermål var en avtale om ekteskap. Det var ikke uvanlig at festemann og festekone flytta sammen. Ved festermålet kunne det bli inngått avtaler om økonomiske forhold. Det skulle helst være en viss grad av samsvar mellom størrelsen på det som brura og brudgommen hadde med seg inn i ekteskapet. I tillegg til festermålet var det vanlig med offentlig trolovelse for presten.

Vi forutsetter nå at Håvard var på Langeid for å be om å få ei jente der til festekone. Hvem kan denne jenta ha vært som var bortfestet til en annen? I Bygland gard og ætt, bind 1, s. 229, står det at jenta må ha vært Birgit Halvorsdatter. Hun var født utenfor ekteskap i 1771. Faren bodde da på Langeid. Birgit bodde på Sordal i Bygland rundt 1802, da Håvard døde. Ifølge tradisjonen drukna han da han skulle besøke gammelkjæresten på Sordal. Jenta i visa kan kanskje ha vært Birgit, men det er flere momenter som taler imot.

For det første passer ikke Langeid inn. Kildene sier ikke noe om at Birgit bodde på Langeid i sin ungdom. Faren bodde riktignok der da hun ble født, men han døde i 1776, samme år som Håvards far, og det må ha vært lenge etter det året at Håvard eventuelt var på Langeid for å fri. Birgits mor, Liv Osmundsdatter, bodde på Tveit i Bygland da Birgit ble født, og det er vel mest sannsynlig at Birgit vokste opp der. Liv døde på Tveit i 1789, og Birgit bodde på Tveit da hun ble gift i april 1800.

For det andre passer ikke tidspunktet. Birgit ble altså gift først i 1800. Det er lite sannsynlig at Håvard besøkte henne i slutten av 1790-årene, da hun sannsynligvis var bortfestet, for da hadde Håvard allerede vært familiefar i mange år. Han kan selvsagt ha oppsøkt henne i 1788 eller 1789 – i 1790 ble Håvard far, men det virker ikke sannsynlig at Birgit var bortfestet allerede da, for så å bli gift først i 1800.

Hvis man studerer kirkeboka for Bygland, finner man ei jente fra Langeid som ble gift i 1780-årene. I januar 1786 ble Anne Knutsdatter Langeid trolovet med Aslak Olsen Frøysnes, og de ble gift i april samme år. Annes foreldre, Knut Halvorsen og Liv Tellefsdatter, bodde på Langeid. Liv døde allerede i 1764, mens Knut Halvorsen Langeid døde i desember 1785. Det kan ha vært høsten 1785 at Håvard Hedde var på Langeid for å be om å få Anne Knutsdatter til sin festekvinne. I stedet hadde hun festet Aslak Olsen Frøysnes. Det hjalp ikke at Håvard Hedde var soldat på den tida. Ved vielsen til Anne og Aslak står det at brudgommen var soldat. Dermed kunne ikke Håvard utkonkurrere ham på det punktet. Folketellinga 1801 viser at Anne og Aslak bodde på Frøysnes og at Aslak var husmann med jord. Det at Aslak hadde utsikter til i hvert fall å bli husmann med jord på hjemgården, var også et pluss i forhold til Håvard, som ikke hadde noen karriereutsikter. Kanskje var det dette rådet Knut Halvorsen ga dattera si før hun bestemte seg for Aslak.

I visa står det ikke noe om at jenta skal ha vært på Sordal da Håvard døde, men muntlig tradisjon sier det. Tilfeldigvis er det slik at Anne Knutsdatters far, Knut Halvorsen, kom fra Sordal, og han eide farsgården under Sordal etter at han ble gift og bosatt på Langeid. Kanskje det var slik at Anne var på besøk hos noen på Sordal i august 1802 da Håvard døde.

De skriftlige kildene kan verken bekrefte eller avkrefte at Håvard Hedde har vært på Langeid for å be om å få ei festekone. Vi kan heller ikke vite nøyaktig hvem jenta i folkevisa var.

Staut kar eller drikkfeldig rekafant?

Folkevisa lar oss kanskje sitte igjen med et annet inntrykk av Håvard Hedde enn arkivdokumentene gjør.

På den ene sida har vi den romantiske forestillinga som visa gir om den optimistiske ungkaren. Han fikk riktignok ikke den jenta han ville ha, men man sitter kanskje igjen med en følelse - etter å ha hørt visa - av at det må ha gått bra til slutt. Gutten var jo så energisk og målbevisst og hadde realistiske planer for hvordan han skulle forsørge seg og sine. I visa sier Håvard at han skulle rydde seg en gård. Allerede her skjønner vi at han ikke var arving til noen gård eller et småbruk. Når han i tillegg bodde oppunder fjell, føler vi at heller ikke foreldrene var noen storgårdsfolk. Men at Håvards framtid ville bli strevsom og vanskelig, får vi ikke fullt inntrykk av gjennom visa.

Det får vi derimot i høyeste grad bekrefta gjennom studier av arkivdokumentene. Nå framstår Håvard nærmest som et mobbeoffer i ungdommen, som en lutfattig gutt som vokste opp uten trygge framtidsutsikter, og med en aggressivitet som kom til uttrykk når han fikk tak i brennevin. Ikke fikk han seg noe fast bosted heller, og knapt noe å leve av.

Umiddelbart blir man nesten frista til å snakke om to ulike oppfatninger av Håvard. Men det behøver ikke å være noe motsetningsforhold. Arkivkildene utfyller folkediktinga. Mens visa forteller om Håvards tanker og opprinnelige plan for livet, sier dokumentene hvordan virkeligheten ble – i hvert fall en del av virkeligheten. Håvard kan godt ha vært en snill og omsorgsfull familiemann som gjorde så godt han kunne for å livberge sine nærmeste, selv om frustrasjonen til tider fikk utløp på grunn av livsbetingelser som sto utenfor hans makt å bestemme.

Gjennom det nasjonalromantiske 1800-tallet var det romantikeren som overlevde fanten – det var den vene og beskjedne småkårs-ungkaren som folk likte å synge om, mens den drikkfeldige og kranglevorne omstreiferen ble det ikke noen muntlig tradisjon om i ettertid.

Vi vet ikke hvem som laget viseteksten. Hvis det er bygdefolk som har forfattet visa, er det nok mest sannsynlig at det er folk i Setesdal siden innholdet er så sterkt knytta til det området. Visa oppsto trolig etter Håvards død. Det viktigste er kanskje at bygdefolket har sunget visa hele tida siden. Det må antakelig bety at folk hadde sympati med Håvard, at de syntes synd på ham som ikke lyktes i livet, og som bar på en ulykkelig kjærlighet, og som kanskje ikke fant seg til rette i hjembygda. Lokalsamfunnet mintes ham med ei vise som har blitt en nasjonalskatt.

Arkivkilder og litteratur

De skriftlige kildene om Håvard Hedde må man kunne si har høy kulturhistorisk verdi, relevans og interesse. Det er først og fremst i Statsarkivet i Kristiansand at man finner de gamle dokumentene som inneholder opplysninger om den virkelige Håvard Hedde. De skriftlige kildene består av kirkebøker fra prestene og dokumenter i arkivene etter blant annet stiftamtmann, fogd, sorenskriver og tukthus.

Gjennom årene har det vært publisert noen opplysninger om Håvard Hedde:

Torleif Kveim: Gjerstad. Av bygdesoga. 3. hefte (1967), s. 391-393.

Leonhard Bjarne Jansen: "Men då han kom til Langeid, då var den jenta fest. Om Håvard Hedde og menneska kring han", i Agder Historielag, årsskrift 60/1984, s. 26-33.

Alfred Ryningen: Valle kommune I. Gards- og ættesoge Hylestad (1985), s. 174-176.

Andreas Vevstad: Gjerstad. Bygdesoga. 9. hefte (1991), s. 1306-1310 og 1315.

Leonhard Bjarne Jansen: "Håvard Hedde – visekjendisen som henta seg kone frå Sannidal", i Jol i Telemark (1992).

Reidar Vollen: Bygland gard og ætt, bind 1 (2002), s. 227-229, bd. II (2003), s. 104-105.

Etter 2003 gikk jeg selv på jakt i arkivene for å se hva som var mulig å finne ut om mannen som ble rikskjendis gjennom visa. Artikkelen ovenfor publiserte jeg i 2009 på nettsidene til Statsarkivet i Kristiansand, men de sidene finnes ikke lenger. Fædrelandsvennen laget en omtale av Håvard Hedde 26. september 2009 på grunnlag av blant annet nettartikkelen min. Opplysningene om Håvard Hedde på Wikipedia og Lokalhistoriewiki bygger delvis på nettartikkelen min.