Jøder reddet av nazister – to ulike eksempler

Det finnes flere eksempler på at nazi-vennlige personer i Norge reddet jøder fra arrestasjon og deportasjon under andre verdenskrig. Her skal jeg nevne to ulike tilfeller.

Gisela Wilmersdoerffer

En av jødene som jeg forteller om i boka mi Jøder på Agder 1851–1945, er Gisela Wilmersdoerffer. Hun var tysk og født i i 1868. I mange år fram til 1939 bodde hun i Berlin sammen med en norsk venninne. I august 1939, to uker før verdenskrigen brøt ut, dro de to til Norge og slo seg ned i Arnevik utenfor Arendal.

Høsten 1942, da jødiske kvinner skulle arresteres, var det flere i lokalsamfunnet i Dypvåg og Flosta som ønsket å gjøre noe for å hindre at jødinnen ble pågrepet. Blant dem var lensmann Berge Helle Kringlebotn og Bernt Berntzen, som var ordfører etter krigen. De var ikke medlemmer av NS. I desember 1942 oppdaget Statspolitiet at Gisela Wilmersdoerffer ikke var arrestert. På nyåret 1943 fikk politiet i Arendal ordre om å arrestere jødinnen. Berntzen fikk beskjed om dette av Kringebotn og kontaktet Gisela Wilmerdoerffer, som hadde studert medisin. Sammen la de en plan.

Berntzen kontaktet en kvinnelig lege som var NS-medlem. Hun het Ragnhild Vogt Hauge og bodde i Arendal. 10. januar 1943 kjørte Berntzen legen til jødinnen. Legen var forståelsesfull og villig til å skrive en attest på at jødinnen var alvorlig syk, selv om det ikke stemte. I attesten står det blant annet at 74-åringen hadde hjertefeil og åndedrettsbesvær og neppe ville overleve en reise til Oslo.

Hensikten med å benytte en lege som var medlem av NS, var selvsagt at sjansen da ville være større for at Statspolitiet ville ta attesten for god fisk. Det skjedde da også. Statspolitiet stolte på legen og ga ordre om at jødinnen ikke skulle arresteres. Hun fikk bo i fred gjennom krigsårene.

Gisela Wilmersdoerffers brev
22.08.1945, side 1. Riksarkivet.

Gisela Wilmersdoerffers brev
22.08.1945, side 2. Riksarkivet.

Det mest spesielle er at legen var villig til å gjøre dette, med den faren for reprimande eller det som verre var, hvis nazi-myndighetene hadde oppdaget bløffen.

Under landssviksaken mot Ragnhild Vogt Hauge etter krigen ble episoden trukket fram som en formildende omstendighet under straffeutmålingen. Et av dokumentene som ble lagt fram under saken, var et brev fra august 1945, hvor Gisela Wilmersdoerffer uttalte seg positivt om legen.

Jødinnen døde i 1969 i en alder av 101 år. Hun var altså slett ikke dødssyk i 1942.

Hugo Adler

Like før krigen kom den tsjekkiske familien Adler til Talvik i Finnmark. Hugo Adler, født 1895, var lege og spesialist i behandling av tuberkulose. I Talvik arbeidet han ved tuberkulosesanatoriet. Han hadde kone og to barn. Sønnen Jakov, født 1931, gikk i samme klasse som min far. Læreren var min farfar, Ole Tronstad. En tid etter krigsutbruddet okkuperte tyskerne skolebygningen, og farfar tok i bruk sitt eget hjem til skole.

I slutten av oktober 1942 ble Hugo Adler arrestert, i likhet med jødiske menn ellers i Norge. Han ble brakt til Gestapo i Hammerfest. Der ble han undersøkt av en SS-lege, som tilfeldigvis kjente igjen Adler fra en legekonferanse før krigen. Adlers kone, som hadde fått følge med mannen til Hammerfest, snakket fortrolig med SS-legen og overtalte ham til å konstatere feilaktig at Hugo Adler hadde tuberkulose. Dermed fikk Adler vende tilbake til Talvik som pasient. Tyskerne var livredde for å bli smittet av tuberkulose. Miljøet rundt familien Adler røpet ikke til tyskerne at Hugo Adler egentlig var frisk.

Høsten 1944 måtte familien Adler evakuere fra Finnmark, i likhet med andre finnmarkinger. Etter en tid kom familien seg over til Sverige. Jakov Adler har fortalt familiehistorien i boka Flukten fra nazistene, av John Solsvik, utgitt i 2015. Boka er omtalt blant annet her: http://www.scandinavianjewishforum.com/#!copy-of-blog-norway/cmuz

I sistnevnte eksempel var det altså ikke en norsk NS-person som var helten, men en av okkupantens egne. Likheten var at begge valgte å innta en risikabel holdning, de viste medmenneskelighet, sørget for uriktig legeattest, og begge ble sett på som troverdige av tyskerne.
---

Med bakgrunn i de nevnte historiene kan man spørre seg selv: I hvilke situasjoner vil jeg i dag hjelpe en forfulgt person til å slippe unna pågripelse? Og hva er jeg villig til å risikere?