banner

banner

26. april 2021

Frontkjempere og ulike kilder


I april 2021 vekker NRK sin serie «Frontkjempere» heftig debatt.



I serien deltar gamle menn som var frontkjempere under andre verdenskrig. Det vil si at de kjempet frivillig på nazistenes side.

Debatten dreier seg både om frontkjempernes ytringer, handlinger, holdninger og motiver og om serieskaperens bruk av kilder. Mange historikeres kritikk av serien går blant annet ut på at det gis et skjevt bilde fordi gamle frontkjemperes synspunkter blir dominerende og får stå uten tilstrekkelig faktainformasjon og motrøster, selv om noen historikere bidrar med kommentarer i serien.

Det er verdifullt at tidligere frontkjempere kommer til orde på sine eldre dager, slik at vi får vite hva de hevder og tenker i ettertid. Jeg skal ikke komme med noe debattinnlegg, men bare med noen ord om kilder. Det finnes mange typer kilder som kan brukes til belysning av frontkjempernes motiver, holdninger og handlinger under krigen. Her skal nevnes noen eksempler på hva som kan benyttes når man ønsker å basere seg på mer enn bare gamle frontkjemperes forklaringer og erindringer i det 21. århundre.

Avisene under krigen

Agder Tidend 6. august 1941.
I avisene som utkom under krigen, er utallige frontkjempere intervjuet om hvorfor de bestemte seg for eksempel for å gå inn i Den norske legion eller å kjempe i Finland.

Dette utsnittet viser et par svært korte eksempler på svar. I noen tilfeller kunne svarene være litt mer omfattende. Det ble svart med ulike begrunnelser eller motiver.

Kamp mot "jødedommen", det vil egentlig si mot jøder, kunne være en del av svaret selv om kampen skulle foregå der hvor det fantes få jøder - her Finland. Jødedom og bolsjevisme gikk ofte hånd i hånd. Frykten var at Sovjetunionen, med sin kommunisme og angivelige "jødedominans", skulle overta Finland og dermed komme enda nærmere Norge.

Agder Tidend
30. oktober 1944.
Det er selvsagt viktig å ha i mente at en del stoff under krigen kan være trykt med endrede formuleringer etter sensur, men slike kildekritiske momenter går jeg ikke nærmere inn på her.

Det finnes også intervjuer med frontkjempere som var tilbake i Norge under krigen, og som fortalte om opplevelsene sine og kom med synspunkter på forskjellige forhold.

I dette intervjuet snakker vedkommende mye om Frontkjemperkontorets betydning. Intervjuet er gjengitt i flere aviser.

Denne mannen, som ikke lever lenger, kjente jeg som en fantastisk sympatisk person. I den nære kretsen hvor jeg traff han flere ganger, ble det aldri nevnt med ett ord hva han hadde gjort under krigen. Det er ikke et uvanlig fenomen. Det er først nå at jeg er klar over bakgrunnen hans fra krigen.

Ifølge mannens eget utsagn under krigen var han den første i Norge som ble "antatt" som frontsoldat. Han ble medlem av NSUF sommeren 1940 og medlem av NS like etter. Under tjeneste ved fronten ble han syk og kom hjem. Her ble han redaksjonssekretær for avisa Hirdmannen. Han kontrollerte stoffet og skrev selv artikler.

I en artikkel på nyåret 1941 forteller han om en hirdjulefeiring i 1940. Der hadde en fylkesfører snakket om "jødenes og frimurernes planer". Fylkesføreren "forberedte alle på en skjerpelse av kampen, og han mante hirden til et enda hårdere arbeide og til å være på vakt overfor motstandernes bakvaskelsesaksjoner".

Fædrelandsvennen
13. november 1941.
Frontkjemperen ble dømt etter krigen til fem års straffarbeid og inndragning av 7500 kroner.

Det ble også publisert intervjuer med frontkjempere mens de var ved fronten.

Her er et eksempel. Utsagnene til de to frontkjemperne levner ingen tvil om den ekstreme holdningen deres til jøder.

Den ene frontkjemperen forlanger at "jødespørsmålet" må bli løst på en ettertrykkelig måte.

Den andre regner med at noe drastisk vil skje med jødene når frontkjemperne kommer hjem.

Det hendte også at frontkjempere skrev brev hjem til Norge fra felten. Mennene var opptatt av ulike forhold, eller de la vekt på ulike temaer i brevene sine.

Brevene var stort sett myntet på familien og er oppbevart der hvis de ikke er gått tapt. I noen tilfeller har familien offentliggjort brevenes innhold.

Agder Tidend 3. mars 1942.
Noen ganger skrev frontkjemperne brev som var myntet direkte på offentligheten, for eksempel gjennom å bli trykt i en avis.

Frontkjemperen ønsket da å formidle synet sitt på ulike forhold som han hadde opplevd eller hadde tanker om.

Her er brevet fra en frontkjemper som presenterer tankene sine om forholdene i Sovjetunionen, om raser og om nasjonalsosialismen.

Germaneren
15. januar 1944.
En av frontkjemperne i TV-serien er Fredrik Jensen. Han døde i 2011. Av en eller annen grunn nevnes det ikke i serien at han var den høyest dekorerte norske frontkjemperen.

Jensen mottok blant annet jernkorset av andre og første klasse. Da han hadde fått jernkorset av første klasse, ble han intervjuet av Germaneren på nyåret i 1944. Ifølge avisa var Jensen den første nordmannen i Waffen-SS som fikk jernkorset av første klasse.

I intervjuet forteller Jensen litt om kampene han hadde vært med på. Nå var han hjemme i Oslo. Bildet viser et utsnitt av intervjuet. Jensen sier at Tyskland fører krigen for "vår rases beståen", og han tviler ikke på at Tyskland kommer til å vinne krigen. Han mener også at flere nordmenn burde kjempe på tysk side.

Harstad Tidende 23. januar 1945.
Jensen ble den eneste nordmannen som dessuten fikk det tyske kors i gull. Det mottok han i desember 1944.

Avisomtalen på bildet nevner litt av det som Jensen hadde vært med på, og hva som krevdes for å få korset i gull.

Jensen karakteriseres som en glødende idealist som kompromissløst gikk inn for Nasjonal Samlings program.

Jensens utsagn i intervjuene, og avisenes omtaler av han, under krigen står i sterk kontrast til hvordan Jensen uttaler seg på sine eldre dager i TV-serien. Der kan man få inntrykk av at han nedtoner, bortforklarer og ufarliggjør motivene og holdningene sine.

Avisene fra okkupasjonsårene er altså en viktig kilde til å utfylle bildet av frontkjemperne.

Likvidering av jøders eiendom

Utsnitt av ekteparet Dollers registrerte bo.
Riksarkivet.
Fra høsten 1942, da jødene i Norge var deportert, skulle jøders eiendom likvideres, det vil si inndras og avhendes, til fordel for staten. Et eget likvidasjonsstyre ble etablert for å organisere arbeidet. Salget av jøders leiligheter og innbo ble utført av bobestyrere.

I Aust-Agder ble NS-ordfører Mons Fuhr i Grimstad satt til å likvidere huset og det omfattende og verdifulle innboet til ekteparet Grete og Friedrich Doller, som var av jødisk herkomst.

Likvidasjonsstyret ga Fuhr beskjed om at Quisling hadde bestemt generelt at klær, sengetøy, bestikk, servise og mat skulle sendes til Frontkjemperkontoret i Oslo, som skulle fordele alt slik at det kom frontkjemperne til gode.

I mars 1944 henvendte frontkjemper Fredrik Jensen seg til Likvidasjonsstyret. Han var interessert i å overta eiendeler etter Doller for flere tusen kroner. Jensen skriver: ”Da jeg selv ikke har den nødvendige kapital, og heller ikke kan regne med noen støtte fra min families side pga. politiske uoverensstemmelser, søker jeg herved de tyske myndigheter om der kan bevilges meg en lettelse med betalingen av møblene.”

Jensen forteller videre at han var frontkjemper og SS-Untersturmführer i Waffen-SS og hadde tre års frontinnsats bak seg. Nå var han såret for tredje gang og krigsudyktig for lengre tid framover, men var fremdeles aktiv SS-fører. Han aktet å gifte seg og trengte tingene til å stifte hjem. Tingene var fra ekteparet Dollers herreværelse, dameværelse og et soveværelse og beløp seg til 4500 kroner. Jensen ville helst ha tingene gratis. Etter en dragkamp endte det med at han fikk betale i rater etter økonomisk evne. Til forloveden sin ville Jensen ha Grete Dollers klær og undertøy, men det fikk han ikke.

Jensen brukte altså innsatsen sin ved fronten som påskudd for å få overta en del av Dollers bo. Likvideringene av jøders bo kan dermed si noe om frontkjempernes holdninger til hvordan jøder skulle behandles.

Landssviksaker

Dom i landssviksak mot en frontkjemper.
Statsarkivet i Kristiansand.
Dokumentene i landssviksakene er selvsagt viktige når man vil granske opplysninger om frontkjemperne.

Landssvikmappene ligger i Riksarkivet. Der finner man blant annet forklaringer fra tiltalte og vitner og dommen.

Under landssvikoppgjøret er det grunn til å tro at mange frontkjempere ikke oppga det reelle motivet for valget sitt under krigen, men heller et slikt motiv som ga mildest mulig straff.

Derfor er det ikke uinteressant å utnytte alle uttalelsene som frontkjemperne kom med i avisene under krigen.

For Agder har Terje Nomeland vist at 80 % av frontkjemperne var medlemmer av NS, men at de færreste likevel oppga etter krigen at de hadde kjempet for nasjonalsosialismen. Nomeland har også funnet at frontkjemperne på Agder ble dømt til gjennomsnittlig fire års tvangsarbeid, og at de fleste ble løslatt etter at to tredeler av straffen var sonet.

Samme dom.
Dommen i landssviksakene finnes - i tillegg til i mappene i Riksarkivet - også innført i domprotokollene i arkivet etter domstolene, og de finnes i statsarkivene. I domstolsarkivene er det også gjenparter av tiltalebeslutninger og andre dokumenter.

Også i de lokale politi- og lensmannsarkivene finnes diverse dokumenter knyttet til landssviksakene, for eksempel gjenparter av rapporter og avhør.

Ovenfor er et eksempel på underrettsdommen mot en frontkjemper. Dommen viser hva slags opplysninger som spilte en rolle som premisser for straffeutmålingen, og domsslutningen viser hva straffen ble.

Avisenes rettsreferater

Fædrelandsvennen
14. februar 1947.
Fra sommeren 1945 og de neste årene ble landssviksaker omtalt i avisene, side opp og side ned. Tusenvis av navngitte nordmenn på landsbasis fikk holdningen sin brettet ut i offentligheten, i mange tilfeller med gjengivelse av vitneutsagn, og referatene endte med opplysning om hva som ble dommen.

Her er et lite utsnitt av et avisreferat fra landssviksaken mot en frontkjemper. Referatene kunne inneholde svært detaljerte opplysninger. For å gå til bunns i kildeundersøkelsene er det nødvendig å sammenligne rettsdokumentene med avisreferatene i tilfelle avisjournalisten har tatt med opplysninger som ikke går fram av rettsdokumentene.