Borgerlige vielser på 1800-tallet

Hvis man leiter forgjeves etter en vielse i kirkeboka, kan forklaringa være at vielsen skjedde borgerlig.

Borgerlig vielse ble innført i Norge ved den såkalte dissenterloven av 16. juli 1845. Ifølge lovens paragraf 6 ble det tillatt for dissentere å bli viet hos notarius publicus. Med "dissentere" mentes her personer som ikke var medlemmer av Den norske kirke, det vil si statskirka. Ingen av de to som ville gifte seg med hverandre, kunne tilhøre en annen religion enn kristendommen, men den ene eller begge kunne tilhøre et trossamfunn utenfor Den norske kirke eller ikke tilhøre noe samfunn.

Funksjonen som notarius publicus ble som regel ivaretatt av den som var byfogd eller byrettsskriver i byene og av sorenskriveren på landet. Notarialprotokollene inneholder svært mange ulike typer forretninger, blant annet borgerlige vielser.

En borgerlig vielse i 1879

I 1879 bestemte et kjærestepar i Kristiansand seg for å inngå ekteskap med hverandre. De to var styrmann Otto Olai Pettersen, 28 år, og Hanne Caroline Borch, 26 år. Paret oppsøkte notarius publicus 16. mars.

Statsarkivet i Kristiansand, Kristiansand byrett,
Notarialprotokoll 1878-1880.

Begge var utmeldt av statskirka og tilhørte ikke noe samfunn. De hadde hver sin forlover som bekreftet at paret ikke var beslektet eller besvogret med hverandre. Ingen av de to hadde heller vært gift før.

Paret ba om å få opprettet et dokument i henhold til 1845-lovens paragraf 6. De kom tilbake for å bli viet 19. mars. Dokumentet som ble satt opp, lyder slik:

Vi undertegnede, nemlig jeg Styrmand Otto Olai Pettersen og jeg Hanne Caroline Borch, der begge ere udtraadte af Statskirken uden at henhøre til noget specielt Samfund eller Menighed, gjøre herved vitterligt i Henhold § 6 i Lov af 16 Juli 1845 angaaende Dissenter, at vi nu indgaa Ægteskab med hinanden, og erklære vi os saaledes for Ægtefolk.

Så ble dokumentet lest opp langsomt og tydelig for paret, som deretter signerte. Paret måtte betale 5 kroner og 60 øre i gebyr. To notarialvitner bekreftet at alt hadde gått rett for seg.

Blandede ekteskap

Hvis den ene parten var «luthersk», det vil si medlem av statskirka, skulle man i henhold til 1845-lovens paragraf 7 bli viet i statskirkas regi. Ved lov av 24. september 1851 fikk jøder adgang til å bosette seg i Norge. Sistnevnte lov hadde to paragrafer. Den første paragrafen opphevde forbudet mot at jøder innfant seg i riket. I paragraf 2 heter det:

Loven af 16de Juli 1845 om dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være Medlemmer af Statskirken, udvides til ogsaa at gjælde med Hensyn til dem, der bekjende sig til den mosaiske Tro.

Fra 1851 ble altså jøder, selv om de tilhørte en annen religion enn kristendommen, betraktet på lik linje med dissentere i denne sammenhengen. Dermed kunne jøder fra 1851 gifte seg borgerlig hvis begge var jøder, eller hvis den ene var jøde og den andre ikke-jødisk dissenter.

Men hvis den ene var jøde og den andre statskirkemedlem, skulle paret gifte seg i statskirka. Det første paret i Norge av denne kategorien som ble viet av en statskirkeprest, var jøden David Jacobsen og den "lutherske" Gustava Theresie Jensen. De ble gift i Risør i 1861.

Fra 1863 hadde alle ikke-kristne lov til å gifte seg borgerlig. I 1891 fikk forstanderne av dissentermenigheter vielsesrett. I 1918 fikk alle rett til å gifte seg borgerlig, og nå ble det vanlig å føre en egen protokollrekke over slike vielser. Fra nå av fikk også andre, for eksempel lensmenn, vielsesrett.

Mange notarialprotokoller er ikke digitalisert og tilgjengelige på nett (Digitalarkivet), men kan kun ses på statsarkivenes lesesaler.