Separasjonsbevilling på 1800-tallet

Før i tida kunne man få separasjon eller skilsmisse enten ved bevilling eller ved dom.

Hvis det var omstendigheter i ekteskapet som var i strid med noe i lovverket, kunne man få separasjon eller skilsmisse ved å bringe saken inn for en domstol og få rettens kjennelse. Det kunne skje for eksempel hvis den ene var utro.

Bevilling

Hvis det ikke hadde skjedd noe som gikk på tvers av loven, kunne man ty til bevilling. Hvis for eksempel kjemien var for dårlig mellom de to i ekteskapet til at de klarte å holde ut med hverandre, kunne man søke om tillatelse til å leve atskilt.

Før 1800-tallet var det kongen som måtte gi bevilling til å bli separert eller skilt, hvis det ikke var aktuelt med dom. På 1800-tallet (når det ikke var aktuelt med dom) hadde stiftamtmennene og amtmennene myndighet til å innvilge separasjon. Skilsmisse måtte innvilges av Justisdepartementet på 1800-tallet.

Fra "bord og seng". Ekteparet Lund i 1878

I mars 1864 ble Carl Christian og Christine Lund viet I Haugesund. Han var 43 år og hun 37. De bosatte seg i Mandal. Der var Carl kjøpmann og bosatt fra før. Christine var fra Randers i Danmark.

Klampenborg Vandkur-Anstalt ca. 1860. Wikimedia Commons.

I 1878 leverte paret en søknad til amtmannen i Lister og Mandal om bevilling til å bli separert og bo atskilt. I søknaden, som begge har signert, forklarer de to at ekteskapet ble «høist ulykkeligt» etter kort tid. De kom ikke inn på nærmere detaljer.

Allerede sommeren 1864 dro Christine til Klampenborg Vandkur-, Brønd- og Badeanstalt ved København for å komme vekk fra situasjonen. Siden da hadde de forgjeves forsøkt å fornye og forbedre samlivet de neste 14 årene.

Ekteparet hadde ikke barn. Christine fraskrev seg nå enhver andel i fellesboet mot at mannen skulle betale henne 16 000 kroner. Begge søkte om tillatelse til å «leve adskilte med Hensyn til Bord og Seng».

Ekteparet Lund har signert separasjonssøknaden.
Søknaden og vedleggene ligger i arkivet etter
Stiftamtmannen i Kristiansand, eske 1939, i
Statsarkivet i Kristiansand.

Sognepresten i Mandal snakket med paret høsten 1864.

I 1878 syns han å huske at Carl Lund var ulykkelig i ekteskapet fordi kona var «anmassende», uten at hun ville innrømme det. Presten fant ikke at dette var god nok grunn til at Carl skulle tillate seg å søke om skilsmisse. Det ville være å begå en stor synd, hadde presten sagt til mannen. Ifølge presten hadde ikke Christine ønsket skilsmisse.

Christine hadde oppholdt seg borte fra mannen i lang tid. I 1878 var hun bare midlertidig i Mandal. Hun hadde bosatt seg i Helsingør i Danmark. Beløpet på 16 000 kroner fikk hun utbetalt.

Separasjonssøknaden ble innvilget. Tre år seinere fikk paret skilsmisse. Christine ble boende i Danmark.

---------  

I mange av sakene var også forliksrådet, fogden eller magistraten inne i bildet, for eksempel i forbindelse med ekteskapsmegling eller for å komme fram til forlik om fordeling av boet og førsørging av barn.

Korrespondansen i separasjonssaker kan av og til si litt om problemer og holdninger i ekteskapet. I forbindelse med en separasjonssøknad i 1881 (i samme arkiv som ovenfor) mente kvinnen at hun kunne fortsette samlivet hvis hun ble behandlet som hustru og ikke som tjenestepike. Dette var tidsepoken for bevisstgjøring og framveksten av kvinners rettigheter.

Det er skrevet flere bøker og masteroppgaver om separasjon og skilsmisse i eldre tid. Men i arkivene er det mer å finne for den som vil.