Høsten 1917 ble Markens grøde utgitt. Da Knut Hamsun mottok nobelprisen i litteratur for Markens grøde i desember 1920, var han midt inne i en bitter rettstvist om grøden på Nørholm.
Hamsun krevde erstatning for blant annet skjødesløs innhøsting på gården like før Hamsun-familien flyttet inn høsten 1918. Tvistesaken forstyrret og forsinket Knut Hamsun i forfatterarbeidet. Det forteller han om selv i et av brevene sine, som ligger blant dokumentene i tvistesaken.
I Hamsuns botid overtok etter hvert skrivemåten Nørholm (ubestemt form) for formen Nørholmen.
Til angrep
Da Knut Hamsun kom til Nørholm høsten 1918 med familien sin, var han tydeligvis misfornøyd med tilstanden på gården, og vreden ble raskt rettet mot tidligere eier, Ludvig Longum. |
| Knut Hamsuns redegjørelse 29. januar 1919, s. 4. Statsarkivet i Kristiansand, Grimstad byfogd, Sivil sak 5/1919. |
Hamsun forteller at han egentlig skulle flytte inn på Nørholm med familien sin 1. oktober, men at de måtte bo på hotell i Grimstad til 15. oktober fordi Longum ønsket å bli på Nørholm to uker ekstra. Longum blir beskyldt for blant annet å ha plyndret åkrene på Nørholm og unnlatt å utføre samvittighetsfull innhøsting. Longum beskyldes blant annet for å ha fjernet en båt og smieutstyr fra gården.
Kraftsalve
Hamsun kommer blant annet med denne kraftsalven:«Ludvig Longum synes at mene at naar han optræder tilstrækkelig storartet saa skal man bli rædd ham og gi efter. Han tør forregne sig heri. Han trænger ind paa mit Rum i Grimstad og tordner, bander og truer: ”De skal komme til at trække det korteste Straa! De imponerer ikke mig!” Jeg er ikke kommet til Verden fortrinsvis for at imponere Kusker og Hestebyttere av Ludvig Longums Type, lat ham braute for sine Likemænd. Naar vort Opgjør er endt har jeg intet mere med ham at gjøre.»
Hamsuns framstilling var myntet på sakføreren hans. Men etter hvert ble skriftet et dokument i den påfølgende rettssaken, med de konsekvensene det fikk for personkarakteristikker begge veier.
I et forsøk på å få erstatning for manglene brakte Hamsun først saken inn for Grimstad forliksråd. Partene ble ikke enige, så saken ble henvist til retten.
Hamsuns vitner
Et av vitnene var Hilda Rønning. Hun var budeie på Nørholm vinteren 1918-1919 og gift med Ottar Rønning, som var Hamsuns brorsønn. Ekteparet Rønning kom til Nørholm 25. november 1918. I skriftlige forklaringer høsten 1919 og høsten 1920 opplyste Hilda Rønning at alt høy som hun hadde å gi til husdyrene på Nørholm vinteren 1918-1919, var skadet på grunn av dårlig innhøsting. Verken kyr eller sauer ville spise det, så hun måtte stadig kaste noe av høyet i gjødselkjelleren. Derfor måtte de kjøpe høy, halm og kraftfôr gjennom hele vinteren, blant annet ti tønner sild. Høy ble kjøpt på auksjon og halm av amtsagronomen. Dette til tross for at Hamsun hadde solgt eller slaktet tre kyr og fem sauer høsten 1918. Etter slaktinga var det igjen åtte voksne kyr, en kalv, fire sauer og to værer.Agronom Anders Gledje kom til Nørholm 16. oktober 1918. Han var bestyrer av gården fra høsten 1918 til våren 1919. Gledje bekreftet Hilda Rønnings utsagn om det dårlige høyet. På hveteåkrene lå det igjen halm og bånd som kyrne hadde spist av og trampet på, så det bare måtte pløyes ned selv om også det var vanskelig å få til.
Strid om ved
 |
| Hamsuns brev 20. juni 1919. Statsarkivet i Kristiansand, Grimstad byfogd, Sivil sak 5/1919. |
Johan Petersen, tidligere eier av Nørholm, støttet Longum. Dette fikk Hamsun til å komme med en reaksjon mot Petersen i form av et brev 20. juni 1919, en uke etter at rettssaken hadde startet.
Hamsun var tydelig skuffet over at Petersen gikk i «ledtog» med Longum. Nå så forfatteren seg nødt til å fremstille Longum offentlig som den han var, nemlig en person som aldri gjorde en dags arbeid, men bare levde av å «eksploittere» andre.
Avgrødens ødeleggelse
Tida var inne til å forfatte en ny og fyldigere redegjørelse. Denne gangen skrev Hamsun 17 sider. Dokumentet er datert 29. september 1919.Her går Hamsun grundig, systematisk og skarpt til verks i å argumentere mot Longums påstander. Framstillingen er – ikke overraskende – klart og godt formulert, og håndskriften er tydelig, pen og regelmessig - uten rettelser.
Hamsun kommer inn på jordbruksinteressen sin og tenker nok blant annet på sin lange befatning med romanen Markens grøde. Han sier: «Man vil forstaa at jeg med mine Forutsætninger, med mine ikke helt ukjente Jordbruksinteresser, men med Avgrødens Ødelæggelse like for Øinene umulig kunde ha erklæret mig tilfreds med nogensomhelst Del av Indhøstningen paa Nørholmen i fjor.»
 |
| Hamsuns redegjørelse 29. september 1919, s. 16. Statsarkivet i Kristiansand, Grimstad byfogd, Sivil sak 5/1919. |
Stort tap
Hamsun var på ingen måte interessert i å bruke tid på en rettssak om det ikke var helt nødvendig. Men han hadde ikke noe valg. Vi får også høre at saken gikk ut over Hamsuns forfatterinnsats:«Saken med Longum har tat mig meget bort fra mit egentlige Gjøremaal og hindret mig i at bli færdig iaar med et stort Arbeide jeg har under Hænder. At forstyrre mig i mit Arbeide er ikke det samme som at forstyrre en Kamerat av Longum i hans; det er ikke engang et Kontorarbeide som jeg kan sætte mig til med igjen efter at jeg er blit rykket ut av det, det tar ofte lang Tid at oparbeide paany den særlige Sindstilstand som passer til det Avsnit hvor jeg blev avbrutt. At jeg ikke iaar blev færdig med mit Arbeide betyder et meget stort Tap for mig.»
Det store forfatterarbeidet som Hamsun holdt på med i årene 1917-1920, gjaldt trolig romanen Konerne ved vandposten. Hamsun ønsket sikkert å ha fått den ferdig i 1919. Den ble ferdig sommeren 1920 og utgitt i november samme år.
Utfall mot Hamsun
Overrettssakfører P.A. Pedersen var rettsfullmektig for Ludvig Longum. Hamsun hadde påstått at Longum brukte å være i «en viss tilstand». Pedersen sa nå rett ut at det ikke er ukjent at Hamsun i tidligere dager «… yndede at sætte sig i slig tilstand længere tid ad gangen. Alderen, de 60 aar, har vel gjort ham varsommere». Videre mente Pedersen at det var ufint av Hamsun å kalle Longum for kusk og hestebytter. Hamsun hadde jo selv vært «tramp», anleggsarbeider med mer i USA.Hamsun modererer seg
 |
| Hamsuns redegjørelse 25. mai 1920, s. 4. Statsarkivet i Kristiansand, Grimstad byfogd, Sivil sak 5/1919. |
Han benekter å ha gått beruset i lengre tid noen gang. Ifølge Hamsun selv var grunnen at han ikke hadde nerver til det. Brennevin hadde han ikke hatt i munnen før han var 29 år, men øl og vin hadde han smakt. Han hadde likevel ikke drukket lengre tid av gangen, slik det var påstått, for Hamsun var «… nægtet baade Lysten og Kræfterne til det». Men lystige kvelder på kafé hadde han opplevd, med konstruktive diskusjoner.
Hamsun argumenterer også med at han umulig kan ha ranglet i lengre tid i og med at han hadde skrevet noen og tretti tjukke bind siden 1889, i tillegg til bidrag i blader og tidsskrifter hjemme og i utlandet.
Vendepunkt og nobelpris
Høsten 1920 jobbet Ludvig Longums rettsfullmektig, P.A. Pedersen, på spreng for å finne måter å styrke Longums påstander. Agronom Omre hadde arbeidet noen dager med innhøstingen på Nørholm høsten 1918. Han hadde ikke sett at husdyrene til Longum tråkket ned hveteåkrene. Pedersen ville nå at Omre bekreftet dette ved ed i et møte 9. desember 1920. Det var dagen før Hamsun skulle motta nobelprisen i Stockholm!Omre kan nok ha følt en smule ubehag ved å skulle komme med et avgjørende tingsvitne når alle visste at Hamsun skulle få nobelprisen dagen etter. Omre valgte å presisere at han riktignok ikke hadde sett at «kreaturene» til Longum gikk i hveteåkrene, men at han mange ganger så både «... kuene og hestene i begge havreakrene». Han fant det sannsynlig at de også måtte ha vært i hveteåkrene siden de ikke ble passet på godt nok.
Dermed samsvarte Omres forklaring bedre med Hamsuns påstander.
Dom
På byfogdkontoret i Grimstad ble det holdt ekstrarett 27. juni 1921 for å felle dom.Retten kommenterte at i denne saken var det anvendt en skrivemåte som måtte betegnes som utilbørlig hvis det ikke hadde vært for «gjensidigheten». Begge parter hadde altså gått langt i sine personkarakteristikker. Særlig syntes retten at Longums sakfører hadde provosert, men at også Hamsun hadde gått langt allerede i sitt første skriv, skjønt det egentlig var en redegjørelse kun til Hamsuns sakfører. Alt i alt fant ikke retten det nødvendig å komme med noen forføyning.
Hamsun nedla påstand om at Longum skulle betale erstatning for: mangelfullt høstarbeid mens familien Hamsun hadde utgifter til to ukers opphold på hotell, ødelagte hveteåkre, fjerning av båt og manglende redskaper og verktøy i smia, samt at Longum skulle betale saksomkostningene.
Longum tilbakeviste de fleste av Hamsuns påstander og krav, men fikk ikke tilslutning av retten. Dommen var stort sett i samsvar med Hamsuns påstand. Sakens omkostninger ble imidlertid opphevd. Erstatningssummene skulle avgjøres ved skjønn. Skjønnet ble holdt ved ekstrarett på Nørholm 14. september 1921.
Slik ble erstatningsbeløpene:
-For mangelfullt høstarbeid mens familien Hamsun bodde på hotell: 300 kr.
-For nedtramping av åkre: 33 kr pr. mål.
-For manglende landauer og kjøreutstyr: 1500 kr.
-For manglende redskaper og verktøy i smia: 120 kr.
------------------------------------------------------------
Arkivkilder i Statsarkivet i Kristiansand
-Arendal byfogd, 0039 Justisprotokoll 1918-1921, s. 601-603.-Grimstad byfogd, 0020 Tingbok 19 (1918-1921), fol. 76a, 80b-82a, 84a-b, 87a, 92a, 96a, 102a, 107a, 129b, 131b, 133b-134a.
-Grimstad byfogd, 0004 Dombok 1910-1923, fol. 105b-111b.
-Grimstad byfogd, 0005 Sivile saker 1917-1920, sak 5/19. (Ca. 150 sider. Deriblant fire brev - 28 sider - fra Hamsuns hånd.)
-Sand sorenskriveri, 0016 Tingbok 1915-1920, s. 280-282.
-Sand sorenskriveri, 0014 Ekstrarettsprotokoll 1914-1923, fol. 236b-240a.
-Sand sorenskriveri, 0026 Sivile saker 1919, sak 11/19.
-Sand sorenskriveri, 0029 Sivile saker 1921, sak 23/21.
-Grimstad forliksråd, 0012 Forliksprotokoll 1909-1923, fol. 248a.
-------------------------------------------------------------
Jeg publiserte en lignende artikkel i Fædrelandsvennen 13.12.2017.
