Jente tiltalt for å ha preket

Andre juledag 1805 snakket 23-åringen Inger Olsdatter om Guds ord i en forsamling i Hornnes. Ikke lenge etter ble hun tiltalt for å ha holdt preken.

Inger Olsdatter var en av flere haugianerkvinner i Norge som drev forkynnelse i årene rundt 1800. Hvordan forklarte hun og vitnene seg i retten, og hvordan bedømte domstolen det som skjedde?

Forsamlingen andre juledag

Haugianerne. Malt av Adolph Tidemand i 1848.
Foto: Nasjonalmuseet / Lathion, Jacques. 

Andre juledag 1805 skulle det være gudstjeneste i Hornnes kirke.

Som vanlig dro mange av sognefolket fra gårdene sine om morgenen og samlet seg på gården Faret, som lå ved kirka. Der pleide de å vente til presten kom, særlig om vinteren, da det var kalt i kirka.

Mens de ventet på presten, ble det en del snakk om religiøse og moralske spørsmål.

Inger Olsdatter var aktiv og snakket høyt. Noen oppfattet det slik at hun nærmest holdt en preken.

Avhør tredje juledag

Tredje juledag måtte Inger møte på sorenskriverkontoret for å bli avhørt. Hun var 23 år, ugift og født i Gjerpen (i Telemark). Derfra kom hun til Fennefoss papirmølle i Hornnes rundt Sankthans i 1805 for å bestyre husholdningen til mølleeieren.

Inger Olsdatter forklarer seg 27. desember 1805.
Statsarkivet i Kristiansand, Vestre Råbyggelag sorenskriveri,
Forhørsprotokoll  1801-1808, utsnitt.

Hun nektet for å ha holdt en preken, for det hadde lensmannen advart alle mot å gjøre.

Flere vitner forklarte at Inger hadde snakket mens mange sto andektige rundt henne.

Vitnene mente at hun holdt preken, og derfor varslet de lensmannen, Ole Ramse. Men han svarte at han «ikke vyrede deres Fiaserie». Det vil si at lensmannen ikke brydde seg om vitnenes påstander.

Ramse mente til og med at menigheten gjerne burde la seg veilede og lære også av andre enn presten.

Vitnene påsto også at prestens medhjelper hadde etterlyst menigheten da presten ankom kirka.

Dom i underretten

Underretten mente at Inger hadde brutt det som konventikkelplakaten av 1741 bestemte.

Utsnitt av konventikkelplakaten av  13. januar 1741.

Plakaten var en forordning som blant annet forbød lekfolk, det være seg kvinner eller menn, å preke og forklare Guds ord ved vidløftig tale i konventikler, det vil si forsamlinger.

Retten innrømte at det ikke var bevist at Inger hadde forkynt noe annet enn rett lære, men det skjedde i hvert fall i en forsamling.

Retten viste også til reskriptet av 5. mars 1745 som hadde til hensikt å begrense utbredelsen av sekter i Norge.

Sorenskriveren i Setesdal dømte Inger til å bli satt i Kristiansands «Forbedringshus» for å bli undervist av presten så lenge som husets styre fant det nødvendig. I tillegg skulle hun betale saksomkostninger.

Frikjennelse i overretten

Dommen ble anket til Kristiansand stiftsoverrett. Overretten tolket bestemmelsene fra 1741 og 1745 slik at de skulle forebygge at ukyndige eller fanatiske mennesker av tåpelighet eller ondskap skulle forlede andre til villfarende lærdom.

Ingen av vitnene ville lenger påstå at Inger hadde preket. De kunne heller ikke bevise at Inger hadde sammenkalt til møte.

Stiftsoverretten noterer seg avgjørelsen i underretten.
Statsarkivet i Kristiansand, Kristiansand stiftsoverrett,
sak 47/1806, utsnitt av dokument.

Dessuten var det nå avklart at både Inger og andre hadde spurt flere ganger på Faret om presten hadde kommet. Da de fikk beskjed om at han var i kirka, gikk alle dit slik at gudstjenesten ikke ble forsømt. Inger hadde heller ikke «opkastet sig til Lærerske i Religionen».

For disse anklagene ble jenta frikjent i overretten.

Imidlertid innrømte Inger å ha «talt om Guds Ord», og at lensmannen hadde advart henne mot det. Derfor kom også overretten til at hun måtte betale saksomkostningene.

Hun hadde altså selv forårsaket mistanken om at hun preket, og dermed også medvirket til at det ble rettssak.

For øvrig kom overretten til at det var uhensiktsmessig at kvinnen var blitt dømt i underretten til opphold i et forbedringshus, for en slik anstalt, atskilt fra tukthuset, var ennå ikke etablert i Kristiansand stift.

Kort tid etter flyttet Inger Olsdatter til Kristiansand. Der kom hun i tjeneste hos kjøpmann Ole Nielsen Hauge. Han var broren til Hans Nielsen Hauge.

Dette var et kort sammendrag av den ene av flere rettssaker mot haugianere i årene rundt 1800. Det var for øvrig svært vanlig i straffesaker den gang at underrettene felte strenge dommer, mens det ble mildere straff eller frikjennelse i høyere instanser.