banner

banner

17. oktober 2017

Runene på klokken fra Åmotsdal


I arkivet for biskopen i Kristiansand er det en omtale fra 1765 av en runeinskripsjon på en liten klokke (bjelle) fra Åmotsdal kirke.



Hans Amundsen Wille (1714–1799) var sogneprest i Seljord prestegjeld i Øvre Telemark prosti, med blant annet Åmotsdal anneks, i 1765. Det året sendte han en omtale av runeinskripsjonen til biskopen i Kristiansand.

Willes tolkning

Wille skriver:

«Paa en liden Klokke i Aamodtsdalls Kirke, som er det øverste Annex i Sillejords Prestegield, fandt Jeg denne inscription. Klokken er som en liden haandklokke som blev brugt tilforn at ringe Presten i Predike-Stolen med. Rune Skriften er denne.»

Willes gjengivelse av runeinskripsjonen i 1765.

Så gjengir Wille runetegnene slik han oppfattet dem.

Deretter gjengir han det som han mente var betydningen på gammelt og nytt språk:

+ Unnulfer perthe kloko deisa

«Aanulv forærede denne Klokke»

Senere tolkning

I senere tid er inskripsjonen tolket slik i norrøn språkform:

+Unnulfr gerði klokku þessa

Og i moderne språk:

«Unnulf gjorde denne klokke»

Wille hadde rett i at runen for p fantes i inskripsjonen, og senere forskere har drøftet hvorfor ikke runen for g ble brukt. Det kan man lese om i litteraturen som er oppgitt nedenfor.

Klokken

Noen år etter 1765 kom klokken bort. Den «dukket opp» i Kolding i Jylland i 1876. Der oppdaget man runene, og klokken kom samme år til Nationalmuseet i København, hvor den ennå finnes.

Klokken er laget av malm og er ca. 17 cm høy. Den har vært tidfestet til 1200-tallet.

Klokken hang i stavkirken i Åmotsdal på Willes tid, men ble kanskje solgt på auksjon da stavkirken ble revet og en ny kirke oppført mot slutten av 1700-tallet.

Foto: Runeklokken fra Åmotsdal, Nationalmuseet i København. Av Orf3us - Eget verk, CC BY 3.0.

Arkivkilde

Statsarkivet i Kristiansand, Biskopen i Kristiansand, Fc A V Geistlig personalhistorie, 0004 Personalhistorie, 4.2 Adskillige presters levnedsløp.

Litteratur

Norges innskrifter med de yngre runer, 2, 1951, s. 219–224.