«At bede om Almisse»

Tigging ble tillatt i Norge i 2006. Hovedbegrunnelsen for å oppheve det gamle tiggeforbudet var at samfunnet bør bruke sosialpolitikk og ikke strafferett for å unngå at personer skal tigge. Men hvordan så myndighetene på tigging – eller «betleri» – før i tida?

I utgangspunktet ulovlig

Helt siden middelalderen var det en forutsetning at alle skulle skaffe seg noe å leve av. Hvis noen ikke klarte å livberge seg selv, skulle man ha hjelp fra nær slekt. Hvis heller ikke dette var mulig, kunne man blant annet få bidrag gjennom det som av og til ble gitt i kirka. Noen ble også satt ut på legd for å få husly og mat av bøndene i bygda på omgang.

Tigging var i utgangspunktet ulovlig. Men i de tilfellene der det ikke var mulig å finne en løsning for den trengende, kunne det gis tillatelse til å tigge. Magnus Lagabøtes landslov fra 1270-årene forutsatte at man skulle søke tjeneste så sant man var frisk og arbeidsfør, og ikke gå rundt og tigge almisse, med mindre man ikke klarte å skaffe seg arbeid.

Et tegn på brystet

Bestemmelse om tigging i Danmark-Norge ble gitt blant annet i en forordning om betlere i 1683. Folk som ikke var i stand til å arbeide, og som heller ikke fikk hjelp av noen, kunne få «… et Tegn paa deres Bryst, at det dennem alleene er tilladt, Byens Indvaanere om Almisse at bede».

Manntall over tiggere i Kristinsand 1735.
Statsarkivet i Kristiansand.

I byene var det presten eller en annen øvrighetsperson som skulle utstede beviset på at en person hadde lov til å tigge. Det skulle være samme ordning på landet.

Det var straffbart å tigge uten bevis eller å gå til andre sogn for å tigge. Tegnet skulle vise hvor man hørte hjemme.

Politiinstruksen

Et eksempel på forbud mot tigging i Kristiansand kom i 1776, da byen fikk eget politimesterembete. I politiinstruksen fra samme år ble det tatt inn et punkt om kontroll med betlere:

Politiemesteren skal have alvorlig Tilsyn med Betlere og Løsgængere i Byen, og hvilke Betlere der findes paa Gaderne at tigge, som ikke ere Krøblinger og Lemlæstede, eller af Alder og Skrøbelighed vanmægtige, dem skal han have Magt til at ansee med vilkaarlig Straf til Afskrækning derfra; og, hvis ei Saadant kan frugte, da, efter foregaaende Conference med Politie-Retten, til nærmeste Tugthuus indlevere, hvor de paa visse Aar skulle arbeide.

Hvis noen tiggere var friske nok til å arbeide, skulle altså politiet reagere med straff. Det er underforstått at gamle, syke og vanføre skulle få en eller annen form for offentlig hjelp, eller eventuelt tillatelse til å tigge.

Pengeinnsamling

Enkelte perioder var det svært mye tigging i gatene og ved dørene i Kristiansand, for eksempel i årene rundt 1780. Da bestemte byens myndigheter seg for å sette i verk organisert pengeinnsamling for «... at blive i stand til at afskaffe Betleriet».

Christiansandske Uge-Blade omtaler tigging i
Kristiansand 1783.

Innsamling ble gjennomført i 1782. Fire av byens kjøpmenn gikk rundt med en kollektbok og ba om bidrag. Giverne ble registrert sammen med en innbetalingsplan. Flere hundre personer tegnet seg som givere. Tiltaket må ha hjulpet. Stiftamtmannen og biskopen har notert bakerst i kollektboka at bidragene fikk «... den ønskeligste Virkning, saa at vore Huuse og Gader ere blivne friede og rensede fra omløbende Betlerie».

I tukthuset

Myndighetene antok at en god del av tiggerne var arbeidsføre, men uvillige til å arbeide, og at de var late. De var med andre ord «ørkesløse», altså yrkesløse, på grunn av dovenskap. Hvis man ble tatt i å tigge uten å ha prøvd å skaffe seg arbeid, risikerte man å havne i tukthuset for å utføre tvangsarbeid.

Tukthusdommen mot Lisbet Madsdatter 1803.
Statsarkivet i Kristiansand.

Lisbet Madsdatter ble avhørt av politiet i Kristiansand våren 1802. Hun var 46 år, ugift og født i Kristiansand. Hun hadde drevet tigging i stedet for å prøve å finne seg arbeid. Kvinnen ble dømt til fire ukers opphold i Kristiansand tukthus. Der ble hun satt til å spinne.

I 1803 ble Lisbet Madsdatter tatt for tigging igjen. Hun innrømte at hun kunne ha klart å skaffe seg arbeid. Også denne våren måtte hun sitte i tukthuset og spinne i fire uker. Det hjalp ikke noe særlig. Etter noen uker henfalt kvinnen til tigging og lediggang, og i tillegg drukkenskap. Nå måtte straffen skjerpes. Denne høsten tilbrakte Lisbet Madsdatter to måneder med spinning i tukthuset.

Men heller ikke dette fikk henne på rett kjøl. Få dager etter observerte politiet henne på tiggerferd i gatene i Kristiansand. For fjerde gang ble hun tatt og avhørt, og så bar det rett inn i tukthuset igjen i november 1803, denne gang til fire måneders tvangsarbeid med å spinne.

Omstreiferi

Mange tiggere valgte eller så seg nødt til å bli landstrykere, det vil si omstreifere eller løsgjengere. De dro fra sted til sted, gjerne over mange år, og oppholdt seg kortere eller lengre tid i en bygd eller by som de ikke var hjemmehørende eller født i. Noen av dem var arbeidsuvillige. Andre klarte ikke å skaffe seg et varig arbeid ett sted. Hvis de heller ikke skaffet seg tillatelse til å tigge eller forlate hjemstedet, risikerte de å bli straffet etter lovregler om omstreiferi. Tigging og løsgjengeri ble ofte to sider av samme sak.

Omstreifende tiggere skulle pågripes av politiet i byene og lensmannen på landet. Deretter skulle de føres med tvang fra lensmann til lensmann inntil de var brakt til hjemstedet sitt og eventuelt tiltalt.

Arbeidshus

Gjennom 1800-tallet ble det etablert arbeidshus flere steder i Kristiansand. Dit havnet mange arbeidsvillige og arbeidsuvillige i stedet for i tukthuset, som ble mest brukt til forbrytere.

Ved lov av 1845 ble det på ny slått hardt ned på tigging. For pågripelse av tigging første gang, skulle det idømmes 2 måneders opphold i tvangsarbeidshus hvis det fantes i nærheten, eller 3–7 dagers fangsel. For andre og tredje gangs brudd ble det en økning av straffelengden. Barn under 15 år skulle ikke settes i tvangsarbeidshus. Gutter 10–15 år og jenter 10–12 år skulle i stedet straffes med ris hvis ikke advarsel hjalp. Jenter 12–15 år skulle eventuelt idømmes fengsel i 4–8 dager.

Etter at et offentlig fattigvesen ble etablert i Kristiansand stift fra slutten av 1700-tallet, fikk stadig flere hjelp til å livberge seg, og adgangen til lovlig tigging ble gradvis begrenset.

---

Juss

–Ifølge løsgjengerloven av 31. mai 1900 ble tigging på offentlig sted forbudt i Norge. Loven trådte i kraft fra 1. august 1907.

–Løsgjengerloven av 1900 ble opphevet i 2006. Fra 1. juli dette året ble det tillatt med tigging som ikke er plagsom.

–Fra 20. juni 2014 er det opp til den enkelte kommune å bestemme om det skal vedtas forbud mot tigging.

–Det er ikke forbud mot tigging ved dørene i form av å be om godteri under haloween eller ved å gå julebukk.

–Plagsom og aggresiv tigging kan etter omstendighetene rammes av bestemmelsene om avvisning, bortvisning og fjerning, og av ulike bestemmelser i straffeloven, som ordensforstyrrelser, hensynsløs adferd, tvang, trusler og bedrageri.
---

Artikkelen er publisert i Fædrelandsvennen 17.08.2016.