I 1796 ble en omfattende og dramatisk middelalderballade skrevet ned på Agder. Oppskriften (varianten) har ikke vært kjent før i 2016. Hvor mange hundre år før 1796 kan balladen ha blitt diktet, og kan den ha blitt til i Norge?
 |
| Middelalderballaden «Olav Akselsson». Utsnitt av nedtegnet variant fra 1796. Privatarkiv D/0341 Ole Olsen Espeland. Statsarkivet i Kristiansand. |
Det er ikke publisert noen analyse av balladen tidligere. Derfor gjør jeg et forsøk her. I Nordisk Arkivnytt 2/2016 publiserte jeg noen få og foreløpige tanker om balladen. 1796-varianten var inntil da ukjent. Nasjonalbiblioteket fikk kopi av 1796-teksten og har i 2016 publisert en avskrift her: http://www.bokselskap.no/boker/kjempeballadar/tsb_e_122_olavakselsson (lest 10.12.2016)
Balladen «Olav Akselsson» har inntil 2016 vært kjent i kun én variant, som ble skrevet ned i 1864. Teksten fra 1796 har imidlertid fem ganger så mange strofer!
I denne artikkelen skal vi drøfte en del trekk ved den lengste varianten, men også omtale den korte. Den lange/eldste varianten (1796) kalles her (og av Nasjonalbiblioteket) for variant A, og den korte/yngste for variant B.
Ballader
Blant de norske folkevisene regnes middelalderballadene som de eldste. De har elementer fra middelalderen i seg, og man regner med at noen av balladene kan ha blitt diktet allerede på 1200- eller 1300-tallet. Elementene kan være for eksempel hendelser og navngitte personer fra 1100-tallet eller senere. Ett av middelalderballadenes kjennetegn er at man ikke vet hvem den eller de er som diktet balladen.Balladene har blitt overlevert ved muntlig tradisjon gjennom flere hundre år, og de har forandret seg og utviklet seg til flere varianter av samme vise. Ballade-sjangeren er internasjonal, av og til med innhold som går igjen i flere europeiske land. I stedet for å snakke om norske middelalderballader kan man bruke betegnelsen nordiske fordi mange av balladene er kjent i varianter i flere enn ett nordisk land, eller fordi balladene har elementer som på en eller annen måte knyttes til flere enn ett land.
Arbeidet med å samle inn folkeviser i Norge, det vil si å skrive ned tekst og melodi, kom i gang for alvor rundt midten av 1800-tallet, men det finnes en håndfull nedskrevne folkeviser fra 1600- og 1700-tallet i Norge. Deriblant er to fra Agder, nemlig «Gaud og ungan Herredag» fra Lista i 1786 og den balladen som skal omtales her.
I Danmark og Sverige ble det skrevet ned ballader allerede på 1500-tallet, og i Danmark kom den første trykte samlingen ballader og andre viser ut på slutten av 1500-tallet.
Balladene kan ha blitt brukt til dans, for eksempel ringdans. (Ordet ballade kommer av latin ballare, og provençalsk ballada, som betyr å danse.) Balladene og andre typer viser var ofte lange fortellinger som kan ha blitt sunget av en forsanger, mens alle som danset, kan ha deltatt i refrenget. Typisk for balladene er at de har en episk stil, de gjengir en fortelling, for eksempel en dramatisk historie. Refrenget, eller omkvedet, er ofte lyrisk.
Det finnes flere grupper av middelalderballader. Den ene er ballader om troll og kjemper. En av disse balladene er «Olav Akselsson». Denne balladen er ikke kjent fra andre nordiske land, men bare fra norsk område.
Oppskriftene
Hittil har bare den korte varianten (B) vært allment kjent. Den ble skrevet ned i Telemark av Sophus Bugge i 1864, etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli (1781–1869) fra Fyresdal. Hun var en av de fremste norske balladesangerne, og Bugge skrev ned ca. 60 ballader etter henne. (I denne artikkelen bygger vi på avskriften som ligger her: http://www.bokselskap.no/boker/kjempeballadar/tsb_e_122_olavakselsson (lest 10.12.2016)Variant B består av ca. 36 strofer. De er ikke nummerert i Bugges tekst. Noen strofer ser ut til å være bruddstykker.
Variant A er skrevet ned og signert av Ole Olsen Espeland i Finsland i Lister og Mandals amt 29. mai 1796. I folketellingen 1801 finner vi mannen, nemlig den 25 år gamle ugifte skoleholderen Ole Olsen, som bodde sammen med 13 nære slektninger på Espeland. Ole Olsen var født i 1776. Han var omgangsskolelærer først i Bjelland, så i Finsland. På Øvland i Finsland ble han gårdbruker fra 1802. Våren 1814 deltok han, som den ene av to fra Finsland, i valget av eidsvollsmenn fra «Mandals amt». I 1820- og 1830-årene ble Ole Olsen Øvland, som han da het, stortingsmann i flere perioder. Han døde i 1840. (Tallak Lindstøl: Stortinget og statsraadet 1814–1914. B. 1 D. 2. (Kristiania, Steen'ske bogtrykkeri 1914), s. 971.) Ole Olsen må altså ha vært mer kunnskapsrik og samfunnsinteressert enn folk flest.
Det framgår ikke hvem som var informanten, og heller ikke hva som var melodien. Under Ole Olsens signatur står det at balladen er skrevet «i største hast». Kanskje var det fordi mannen ikke var helt fornøyd med håndskriften sin eller skrivemåten av ord. Helt til slutt har han skrevet: «Dene Vise Er om Kiempen Ole Axelsøn».
Det må ha tatt tid å skrive ned hele balladeteksten. Balladen utgjør nemlig hele 189 strofer! Teksten er skrevet i et lite hefte med omtrent fem strofer per side – til sammen 38 sider. Strofene er nummerert.
Heftet med balladeteksten fra 1796 ble innlevert til Statsarkivet i Kristiansand i 1960 av pensjonert lensmann Kristen Lauvsland (1888–1969). Det er uvisst hvordan han fikk tak i heftet. Det oppbevares nå i Statsarkivet i Kristiansand som et deponert privatarkiv (D/0341 Ole Olsen Espeland, Finsland).
Handlingen i variant A
Det fantes ingen som torde å slåss mot Olav Akselsson. Han hadde vunnet over mange kjemper. Men på Holmens berg bodde herr Iver Blaa. Han var så sterk og mektig at han slo i hjel alle som prøvde å seile forbi, og tok skipene deres. Det kom klage til den romerske keiseren, som sendte 74 skip for å ta herr Iver, men også de ble tatt og mannskapet drept.Olav går til sin gamle mor og spør om det finnes noen kjempe som våger å slåss mot ham. Hun svarer at den eneste må være herr Iver Blaa, men han er et troll og bor i berget sammen med 12 brødre. Hver av brødrene har atten tusen svenner. Ingen av dem er kristne. Mora vil ikke at Olav skal dra dit, men han bestemmer seg likevel for å seile av sted de tre hundre milene. Mora ber ham ta med junker Strange og kjempen Bård, som begge er hertuger, men Olav vil heller at de blir hjemme og passer på riket hans. Han tar bare med seg en styrmann og tre drenger. Skipet har silkeseil og forgylt rå.
Da de er midt på sjøen, hører de Iver Blaa. Styrmannen blir redd og må overtales til å føre skipet helt fram. Der står herr Iver. Han tenker at Olav ikke har kommet for å slåss, siden han har bare ett orlogsskip, men at han ønsker å fri til herr Ivers søster. Iver tilbyr både sin søster og halve riket sitt. Men Olav sier nei, han har sin egen festemøy, Ingeborg, og vil ikke bli vanæret med Ivers fule søster, som har øyne som brann og tenner som gløder.
Den spottede Iver samler nå sine tolv brødre og tolv ganger atten tusen svenner. Alle har hver sin hest. Olav tar på seg hjelm av rødt gull, brynje og sverd, men har ikke hest. Likevel kjemper han godt i tre dager og dreper alle Ivers brødre og alle svenner. Olav tar hesten til Ivers eldste bror. Den har gullsal. Deretter fekter Iver og Olav i tre dager. Iver vil ha fred, Olav krever å få råde over Ivers land, men Iver nekter. De hviler en natt og fortsetter dagen etter.
Da kommer en gammel gygr (gno. gýgr = trollkvinne) ut og kaster runer på Olavs sverd, så det ikke kan bite. Men så går Olavs dreng i land for å hjelpe. Ut av berget kommer en jomfru, en kristenmøy, som er drengens søster. Drengen har ikke sverd, men ønsker å drepe Iver. Jomfruen henter Ivers gullhjelm og sverd fra berget og gir til drengen, som dreper både Iver og gyren. Olav spør hvorfor drengen kom. Drengen svarer at han har tjent Olav i atten år. Olav svarer at da skal drengen ha et kongerike.
En gammel tussegreve kommer nå ut fra fjellet og ser at alle 13 sønnene hans og hans kvinne (som antakelig er den gamle gygren) er drept. Greven vil ha fred. Drengen ber Olav spare livet til greven og foreslår at greven skal innkreve skatt til Olav av sjøfarende. Greven er villig til det gjennom de neste årene. Olav forlanger at greven skal spare livet til de kristne sjøfolkene som får tillatelse av Olav til å passere sundet. Kristne uten tillatelse skal betale skatt og deretter passere, men tyrkere og hedninger kan greven få drepe.
Greven spør hvor mye skatt Olav vil ha hvert år. Olav svarer sju tønner sølv og tolv tønner gull. Det er greven villig til, men da må han ha flere folk i berget siden han er helt alene nå. Olav svarer at greven ikke får ta kristne i berget, men bare sanke troll fra andre enn kristne. De tar hverandre i hendene på det, og greven gir Olav en gullkrone og en gullring.
Olav får også med seg fire års skatt på forskudd. Drengen får et skip og et gullskrin av greven, som gir fra seg drengens søster. Hun får med seg gull og sølv for tro tjeneste hos greven. Så seiler de hjem. Der forteller Olav til mora at han nå styrer Holmens berg.
Etter fire år hadde greven samlet halvparten så mange troll som før, og han begynte å kreve skatt. Han og Olav ble venner for livet, og Olav tjente seg rik. Olav ble en kjent og kjær mann fordi det var blitt trygt å seile gjennom sundet. Og ingen torde å gå til kamp mot Olav.
Mangler i variant B
Det er mange innslag i variant A som mangler i variant B, for eksempel disse:–fortellingen om keiseren som måtte hjelpe folk mot Iver Blaa
–kjempen Bård
–at det er tre hundre mil til Holmens berg
–at Olav lar junker Strange og kjempen Bård bli hjemme for å passe på Olavs rike
–at Olavs skip har silkeseil og forgylt rå
–at junker Strange og kjempen Bård er hertuger
–at Olav har hjelm av rødt gull, brynje og sverd
–at Olav ber Iver om å få styre landet hans
–at drengen skulle få et kongerike av Olav
–at tussegreven var faren til Iver Blaa.
Variant B inneholder – ikke overraskende – færre hendelser og færre detaljer enn i variant A. Et eksempel som illustrerer dette, er at handlingens oppstart i variant B, det vil si første strofe, samsvarer med strofe 13 i variant A. I de 12 første strofene i variant A inngår blant annet innslaget om keiseren. Det kan ha vært vanskelig å huske episoden med keiseren fordi den ikke var direkte knyttet til hovedfortellingen. Et annet eksempel på forskjell er at hele historien i variant A fra der hvor tussegreven kommer ut av berget og til siste slutt, utgjør over 50 strofer, mens dette bare utgjør de to siste strofene pluss en setning i variant B.
Semantiske og formelle trekk
Temaet i den episke og handlingsmettede balladen er kampen mellom to kjemper. Den ene er et menneske og den andre et troll, kanskje tidligere menneske, med en hærskare av medtroll. Balladen defineres derfor som en kjempe- og trollvise. Hovedhandlingen er dramatisk med en lang kamp på liv og død over flere dager. En karakteristikk ved balladen er at alt ender godt for Olav, medhjelperne hans og for jomfruen, som ble reddet ut av berget.Balladen byr også på andre stemninger eller sanser, for eksempel engstelsen til Olavs mor, redselen til styrmannen, den bitende spotten som Iver føler og skriket til Iver under kampen. Noen episoder har også et komisk skjær over seg, for eksempel når Olav må binde den redde styrmannen fast i båten så han ikke skal hoppe på havet, eller når den slitne Iver må be Olav om å få ei natts søvn midt under kampen.
I balladen finnes kontraster. Den største er styrken til kjempen Olav i forhold til alle trollene. En annen kontrast er det uforsonlige mellom Olav og Iver i motsetning til forholdet mellom Olav og tussegreven. Flere steder i balladen forekommer adjektivet kristen om dem som trollene kjemper imot – kontrasten blir kristendom kontra trollskap og hedenskap.
Språket i begge variantene er dansk. Særlig for den unge lærerspiren Ole Olsen Espeland i 1796 var det nok naturlig å velge det språket som man fikk opplæring i på skolen. Et norsk skriftspråk var ikke utviklet ennå. Men vi kan ikke utelukke at informanten sang balladen delvis på norsk dialekt.
Begge variantene har firelinjete strofer. Det er likevel en forskjell. I variant A har alle strofene fire linjer og er fullstendige. I variant B består de fleste strofene av fire linjer, mens noen består av bare to–tre linjer, så det kan se ut til at sangeren ikke husket fullstendigheten av alle strofene. Det igjen kan bety at det også fantes flere hele strofer som sangeren kan ha hørt i yngre dager, men ikke husket noe av der og da. I 1864 var hun 83 år og kan vel neppe ha husket alle strofene i mange titalls ballader. Det må likevel legges til at folkediktningens natur og overlevering innebærer nettopp at den ikke ble framført likt hver gang – noe kunne bli utelatt, og av og til kunne detaljer bli lagt til eller omformulert.
Begge varianter har et omkved i form av ettersleng (endestev). I variant A er omkvedet notert i slutten av strofe 1 og gjentas i slutten av den strofen som står øverst på hver venstreside. Omkvedet lyder som regel slik: «Den Herre ligge vejen paa Vollen er slagen saa saare.» Omkvedet har selvsagt ikke blitt sunget bare på de stedene, men sannsynligvis etter hver strofe. (Jf. tegnet etter hver strofe.) Det tredje ordet i omkvedet er av og til skrevet «veien» og «veyen». Ordet er formodentlig perfektum partisipp i predikativ stilling og betyr drept (av gno. vega). Verbet forekommer også i noen andre sammenhenger i varianten, for eksempel om Olav i kamp: «Han veyer i den første skare», eller når tussegreven sier til Olav: «Nu haver du veyet mine tretten søner.» Herren som omkvedet handler om, må vel antas å være Iver Blaa. I variant B er omkvedet slik: «Ti her ligger veien på volden er slagen ‘så såre.» Det kan se ut som at omkvedet i 1864 hadde utviklet seg til noe som man den gang ikke forsto. Det nevnte verbet forekommer ikke andre steder i variant B enn i omkvedet.
Versefoten i begge variantene er jambisk. Rytmen er likevel ikke helt fast – ekstra ord og stavelser er skutt inn mange plasser, noe som ikke er uvanlig i ballader.
Variantene bærer preg av rim i andre og fjerde linje (0a0a), som er typisk for ballader, men enkelte strofer i begge varianter har ikke rim. Variant A har fullrim (helrim) i siste ord i andre og fjerde linje i svært mange av strofene. Eksempler: være – ære, qvinde – finde, mand – land, fromme – komme. Men i mange strofer er det bare vokalisk assonans (samklang), som i sin – mig, møde – død, andre – lande, sort – gloe, eller delvis assonans, som i udreyste – friste, fra – gaar. Det er for øvrig et kjennetegn ved ballader at fullrim ikke trengs.
Variantene er ikke preget av alliterasjon – bokstavrim der ord med trykk begynner med samme konsonant. Noen få ganger er det formuleringer hvor man kan si at det er bevisst eller ubevisst bokstavrim, for eksempel i variant A: «Elven rinder saa stride som strøm».
Gjentakelse av strofeinnhold preger ingen av de to variantene. Et eksempel på gjentakelse i variant A er likevel strofe 5 og 6, som begge sier nesten det samme med forskjellige formuleringer, nemlig at Iver Blaa pleide å drepe alle som kom seilende forbi stedet hans. Et annet eksempel er strofe 80 og 81. I begge sier Olav at ingen av Ivers folk skal overleve kampen. Gjentakelse av strofeinnhold må sies å forekomme i mye mindre grad enn man skulle tro i en så lang ballade som variant A. At det ikke er mange gjentakelser, bidrar til at varianten er handlingsmettet til tross for sin ekstreme lengde.
I balladen er det mange tilfeller av dialog. Ett eksempel er dialogen mellom Olav og mora før han reiser til Holmens berg. Språket blir da sitater der mora sier du og dig til sønnen, mens han bruker høflighetsformen I (=De). Begge sier da jeg om seg selv. Andre tilfeller av dialog er mellom Olav og styrmannen, Olav og Iver, Olav og drengen, drengen og søstera, Olav og tussegreven og drengen og tussegreven. Det er bare når Olav snakker med mora at høflighetsformen forekommer.
Det finnes mange eksempler på at større eller mindre elementer går igjen i flere ballader. Også i «Olav Akselsson» kan man finne detaljer som ligner på trekk i andre ballader. Det at hovedpersonen sier til mora si at han vil reise ut for å slåss eller friste manndommen sin, går igjen for eksempel i balladen «Grev Guncelin». I den balladen får også Guncelin tilbud om motstanderens søster hvis striden kan stoppe.
Ridder-elementer
Balladen om Olav Akselsson har elementer i seg som kan assosieres med middelalderens føydalisme. Et vanlig trekk ved det europeiske føydale systemet var at en fyrste eller høyadelig person eide et landområde, og at hver av vasallene under ham – grever, hertuger eller andre adelsmenn – hadde et stykke av landet til rådighet som len. Jf. at hertugene Strange og Bård skulle passe på Olavs rike. Noen steder kunne lenene arves. Jf. herr Iver, som kanskje hadde arvet sitt land fra tussegreven, som ifølge balladen var faren hans.En av vasallenes plikter kunne være å gjøre krigstjeneste ved behov, mens en av rettighetene kunne være å kreve inn skatt og nyte hele eller deler av beløpet. Innkreving av skatt går igjen i balladen om Olav, riktignok som en plikt for tussegreven. Blant det sentrale utstyret i strid var rustning, lanser, sverd, våpenskjold og hest. De rike kunne ha forgylt utstyr. Noe av dette går igjen i balladen om Olav. Når Olav har brynje og ikke rustning, er det for så vidt naturlig i og med at han ikke hadde med seg hest til Holmens berg.
Mange av de adelige stridende kunne bli slått til riddere. En ridder kunne da for eksempel være underlagt en adelig lensinnehaver. I Norge ble man som ridder titulert «Herre/Herr». Ridderne deltok av og til i turneringer mann mot mann, hvor man skulle se hvem som var dyktigst til å stride til hest. Kampen mellom Olav og Iver kan assosieres med en turnering. Det litt spesielle er at det var Olavs dreng som til slutt klarte å drepe Iver, og som vi dermed kan gi en aldri så liten heltestatus. Et trekk ved ridderkulturen var å opptre høvisk og edelt og beskytte kvinner. Jf. at Olav og drengen fikk med seg drengens søster i live. Et annet trekk var å delta i korstog mot ikke-kristne for å spre kristendommen. Et eksempel på det siste var de danske korstogene på 1100- og 1200-tallet mot østersjøens sørkyster for å tvangskristne esterne. Balladen om Olav gir assosiasjoner til Østersjøen og kamp mellom kristne og hedninger.
For å komme nærmere inn på historiske elementer i balladen må vi se litt på aktørene.
Hvem var Olav Akselsson?
I variant A er hovedpersonens fornavn som regel skrevet «Ole», av og til «Ola». Etternavnet veksler mellom «Axelsen» og «Axelsøn». Variant B har «Olav», «Ole», «Oluf», «Akselsøn» og «Axelson». Dette kan selvsagt være et oppdiktet navn, tatt inn i balladen i hvilket som helst århundre.I begge variantene tituleres Olav «herr». Da kan vi tenke oss at han var ridder og adelig. Dessuten vil herr Olav at de to hertugene skal være hjemme og passe på riket hans, og da må vi forestille oss at han styrte et land eller et len. Selv om dette skulle omfatte deler av Norge, må vi også tenke oss at han kan ha vært dansk. Herr Olavs festemø, Ingeborg, tituleres «fru» i begge variantene. Det betyr at også hun var av høy rang. (Med tanke på kjente kvinner i middelalderen er det vel mest nærliggende å assosiere navnet Ingeborg med Ingeborg Eriksdatter, som levde i andre halvdel av 1200-tallet, og som ble gift med Magnus Lagabøte.)
Hvis det er slik at balladens hovedperson er ment å være en historisk person, er det nærliggende å tenke på Oluf Axelsen Thott, som levde på 1400-tallet. Thott var medlem av det danske riksrådet og ble ridder og lensherre i 1440-årene. Han var også riksmarsk, det vil si den øverste for krigsvesenet i Danmark. Det kan definitivt bety at mange visste hvem han var, og at mange fryktet ham. I 1448 befridde han den danske øya Gotland, som ble angrepet av svenskene. I 1457 deltok han i striden mellom Danmark og Sverige og bidro til Stockholm slotts fall. Han drev også i flere år med kaperi og var på krigsfot med hansastedene. Han var altså en slåsskjempe. Det var på hans tid at Øresundstollen ble innført. Thott var gift flere ganger, men ingen av hustruene het Ingeborg. Thott døde i 1464. Han hadde flere len i sin makt, blant annet Gotland. I balladens variant B heter det at etter kampen kom Olav hjem til «sine lande», som kan assosieres med «sine len».
Hvis figuren i balladen er ment å være Oluf Axelsen Thott, må balladen være komponert – eller navnet må ha kommet inn – etter midten av 1400-tallet. Men hvis balladen ikke er ment å være knyttet til Thott, så er det andre momenter som åpner for at balladen kan være eldre.
Hvem var Iver Blaa?
I begge balladevariantene tituleres Iver Blaa «herr». På 1200-tallet eksisterte det en svensk ridder med dette navnet. Han omtales i Erikskrøniken, men da med navnevarianten Joar Blaa. Denne krøniken er en skildring av politiske forhold i Norden fra 1229 til 1320, og den regnes av flere for å ha blitt sluttført i 1320 eller 1321.Slik begynner omtalen av Joar Blaa i Erikskrøniken:
«Tha var hemma en riddare god ok saa til huru riket stodh
Han heyt herra joar blaa han var swa välluger i rikit tha»
Ifølge Erikskrøniken var Joar Blaa en ledende mann i Sverige og deltok i kongevalget i 1250. Han skal ha passet på landet på den tid, mens Birger jarl var bortreist på korstog. Kong Erik Eriksson, født i 1216, var først umyndig konge i Sverige 1222–1229, deretter konge på ny fra 1234 og til han døde barnløs i 1250. Da ble søstersønnen Valdemar valgt til konge. Valdemars far var Birger jarl.
Svenske forskere mener at Joar Blaa kan være identisk med Joar Johansson, omtalt i et brev fra 1220-årene, og/eller en herr Joar, som bevitnet et av kong Valdemars brev i 1250-årene. (Rolf Pipping: Kommentar till Erikskrönikan (Helsingfors 1926), s. 141f.)
I yngre håndskrifter av Erikskrøniken er det gamle navnet Joar erstattet av det mer moderne Ivar. (Joar Blå, http://sok.riksarkivet.se/sbl/artikel/17831, Svenskt biografiskt lexikon (art. av R. PIPPING.), lest 10.12.2016.)
Balladen om Olav Akselsson er ikke den eneste hvor Iver Blaa opptrer. Han nevnes også i middelalderballadene «Turneringen» og «Diderik og Olger Danske». (Udvalgte Danske Viser fra Middelalderen; efter A.S. Wedels og P. Syvs trykte Udgaver og efter haandskrevne Samlinger udgivne paa ny af Abrahamson, Ryerup og Rahbek. 1ste Del (Kjøbenhavn 1812), s. 3–14 og 35–40.) I middelalderballaden om ridder Guncelin inngår en strid mot kjempen Iver Blaa. (Udvalgte Danske Viser fra Middelalderen; efter A.S. Wedels og P. Syvs trykte Udgaver og efter haandskrevne Samlinger udgivne paa ny af Abrahamson, Ryerup og Rahbek. 2den Del (Kjøbenhavn 1812), s. 173–180.) Men disse balladene har helt andre hendelser og deltakere.
Inntil Valdemars tid i andre halvdel av 1200-tallet var Sverige inndelt i flere riker, slik at noen av de såkalte kongene var regent bare over ett eller flere riker eller landskaper. I begge variantene av balladen om Olav snakker herr Iver om «mine lande». At Iver Blaa opptrer i balladen, gjør at innholdet for så vidt kan assosieres med 1200-tallet.
Hvor var Holmens berg?
Et annet spørsmål er hva som ligger bak stedsnavnet Holmens berg, hvor Iver Blaa skal ha bodd, ifølge balladen. Finnes det noen annen kilde som knytter herr Iver til en holme?I 1460-årene skrev Ericus Olai en krønike, Chronica regni Gothorum (Gøtenes rikes historie), om Sveriges ærefulle fortid. Ericus Olai var svensk teolog, historiker og oversetter, og han ble professor i teologi ved det nyopprettede Uppsala universitet fra 1477. I krøniken, som er på latin, skriver han om Iver Blaa: «habitatio Gröneborgh, non longe ab Enecopia». Det vil si at herr Iver skal ha bodd på Gröneborg, ikke langt fra Enköping.
Hundre år etter Ericus Olai, i en versjon av Erikskrøniken, har skriveren notert i margen: «Her Joar blå på gröneborgh wid Eneköping».
I andre halvdel av 1600-tallet skulle de geistlige i Sverige undersøke hva som fantes av antikviteter og fornminner. I rapporten som omhandler Gröneborg heter det at «der på skulle warit ett slått widh samma nampn een förnämblig Herre och Krijgsanförare ben:dh Ifwar Blåås residens». Her knyttes altså Iver Blaa til et slott eller helst en borg som skal ha stått på stedet.
Gröneborg ligger på en holme i Mälaren, 10 km sør for Enköping. Øverst på holmen ligger en kvadratisk steinruin på omlag 10 x 10 m, hvor man antar at det kan ha vært en borg eller et tårn. I nærheten er det rester av en vollgrav og gamle grunnmurer till flere bygninger. https://sv.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B6neborg (lest 10.12.2016)
 |
| Gröneborg i Suecia antiqua et hodierna 1709. Via Wikipedia. |
Men var det mulig å seile inn i Mälaren fra Østersjøen? For flere tusen år siden var Mälaren en del av Østersjøen. På grund av landhevingen ble farledene fra Østersjøen til Mälaren gradvis grunnere. På 1100-talet hadde Mälaren blitt nesten helt avskåret fra Østersjøen. På midten av 1200-talet gjensto bare Norrström som farled inn i Mälaren. Senere ble det bygget sluser som fartøyene kunne gå gjennom, og det ble utstedt forbud mot at utenlandske fartøyer kunne passere. http://www.stockholmshamnar.se/historia/platser/malaren/ (lest 10.12.2016) http://www.stockholmshamnar.se/historia/epoker/medeltiden/ (lest 10.12.2016)
Vi skal imidlertid bare se på dette som en kuriositet og ikke som et moment som taler for at balladen «Olav Akselsson» må ha blitt skapt før 1300-tallet.
Hertugene
I begge variantene av balladen omtales junker Strange, men bare i variant A kalles han også for hertug. Han er også kjent fra balladen «Dagmar og junker Strange». Valdemar Sejr var konge i Danmark fra 1202 og til han døde i 1241. Ifølge balladen sendte han junker Strange til «Bederland» (Böhmen) for å fri til Dagmar for kongen. Bryllupet mellom Dagmar og Valdemar sto i 1205. Vi må tenke oss at junker Strange var ung i 1205, og at han levde gjennom første halvdel av 1200-tallet.Variant A omtaler en hertug til, nemlig kjempen Bård. Det gir assosiasjoner til hertug Skule Bårdsson (1189–1240). Han var en av Norges to hertuger. Den andre var kong Håkon 5. før han ble konge i 1299.
Også hertugene får oss til å assosiere balladens innhold med 1200-tallet. Det samme gjør enda et element.
Hvem var keiseren?
Balladen omtaler også den romerske keiseren, men uten navn. Hvis det menes en person som var keiser på 1200-tallet, er det mest trolig Fredrik 2. Han levde fra 1194 til 1250. Fredrik 2. vokste opp på Sicilia, hvor faren var konge. I ungdommen ble Fredrik 2. sendt til Tyskland og ble tysk-romersk keiser i 1220. I 1250-årene kom et interregnum fram til 1273. Fredrik 2. ble boende på Sicilia det meste av livet. Han var en meget kunnskapsrik og avholdt person. På Sicilia bodde det normannere fra 1100-tallet av. Fredrik 2. hadde sikkert god kjennskap til de politiske forholdene i Skandinavia.Meningen med balladens innslag om keiseren kan ha vært at han – etter henvendelse fra Danmark eller Norge – beordret fyrstene nord i Tyskland til å sende ut krigsskip for å hjelpe til med å sikre sjøveien i Østersjøen. I balladen ber Olav – etter å ha vunnet kampen – om at Iver skal «vogte sundet for mig». Det gir assosiasjoner til Øresund, men kanskje også sundet mellom Østersjøen og Mälaren. Det er ikke kjent at noen keiserlig bistand skal ha funnet sted under Fredrik 2.s forgjenger, Otto 4., som ble keiser i 1209 og døde i 1218. Men kan det påvises at Fredrik 2. ga hjelp til en part i Norden?
Her er det interessant å kunne trekke inn Håkon Håkonssons saga. Håkon Håkonsson var konge i Norge i perioden 1217–1263. I sagaen fra 1260-årene fortelles det at kong Håkon hadde et vennskapelig forhold til keiser Fredrik, og at de stadig ga hverandre gaver. Videre framgår det at norske kjøpmenn ikke fikk seile i fred til Lübeck i 1240-årene – de ble ranet i danske farvann i forbindelse med en konflikt mellom lybekkere og dansker. Ifølge sagaen skrev Håkon Håkonsson til keiser Fredrik 2. og ba om hjelp til å løse dette. Lübeck hørte inn under keiseren. Sommeren 1250 kom det svarbrev fra keiseren, ifølge sagaen. Han skal ha bedt lybekkerne om ikke å angripe nordmennene. Han skal til og med ha tilbudt Håkon Håkonsson å bli herre og høvding over Lübeck. For øvrig eksisterer det en freds- og handelsavtale mellom Håkon Håkonsson og Lübeck av 6. oktober 1250. (Diplomatarium Norvegicum V nr. 4.)
Det er selvsagt usikkert om det er dette som ligger bak innslaget om keiseren i balladen.
Når og hvor ble balladen skapt?
Som vi nå har sett, er det viktige forskjeller mellom de to versjonene av «Olav Akselsson». For det første er variant A flere ganger så lang som variant B i antall strofer. For det andre inneholder variant B færre hendelser og færre detaljer enn den lange varianten. Og for det tredje har variant B noen strofer som mest ser ut som bruddstykker, og som gir inntrykk av ufullstendighet. Dette tyder sterkt på at den korte varianten er ufullstendig i forhold til det opprinnelige stoffet. Den lange varianten må på grunnlag av dette antas å ligge nærmere det opphavelige produktet med hensyn til innhold. Dette blir desto rimeligere å anta ettersom variant A er skrevet ned to generasjoner tidligere enn variant B. Noen vil kanskje si at den lange varianten er et kvalitativt høyere produkt.Vi har nå vist at balladen om Olav Akselsson har mange historiske elementer i seg. Likevel kan man i hvert fall ikke bruke noe av innholdet som historisk kilde. Det kan man heller ikke nødvendigvis – eller fullt ut – med den gruppen som kalles historiske ballader. Til det er presisjonen i de historiske kjennsgjerningene altfor svak. Mange ballader har likevel en mentalhistorisk verdi ved at det framgår hvordan man ønsket å oppfatte personene og hendelsene i fortellingen. Kan det brukes for å finne ut hvor balladen er blitt til?
Olav Akselsson blir sett på som en sympatisk, kristen, supersterk person. Han knyttes også til Junker Strange, som har en sympatisk rolle i den balladen hvor han er kong Valdemars utsending til Bøhmen. At herr Iver var et troll, i tillegg til at han ble nedkjempet av herr Olav, viser en holdning som taler for at balladen neppe er skapt på svensk område. Det faktum at balladen dessuten kun er kjent i Norge, gjør det fristende å anta at den er skapt her. I tillegg er det en allmenn oppfatning at kjempe- og trollvisene er norske eller færøyske.
Når ble balladen skapt? Mange ballader i Norden handler om historiske personer og begivenheter på 1200- og 1300-tallet. Forskere regner med at i hvert fall noen slike ballader har blitt til på den tida, blant annet fordi det ikke er noe som tyder på at folkediktere rundt om i Norden på et mye senere tidspunkt – og uavhengig av hverandre – skulle ha begynt å skape ballader med historier nettopp fra 1200- og 1300-tallet. En teori om «Olav Akselsson» kan være at balladen ble til så tidlig som i andre halvdel av 1200-tallet. På den tida var Norge for øvrig den ledende kulturnasjonen i Norden. Men i så fall må navnet Olav Akselsson – hvis det menes Thott – ha blitt trukket inn i teksten etter midten av 1400-tallet. En annen teori kan være at balladen ble skapt i andre halvdel av 1400-tallet eller senere. Uansett kan det hende at elementer fra ulike århundrer har blitt diktet inn i tidens løp.
© Copyright Roger Tronstad 2016
