Knut Hamsuns rettssak om navnet Nørholmen

«Jeg tror nok at en gang vil historikerne snuse også i denne krog av mit liv.»

Dette sa Knut Hamsun til avisene i 1932 da han gikk til rettssak i Grimstad. Hermed skal han få rett i sin spådom.

Tvistesaken er interessant av flere grunner, blant annet fordi den viser rettsapparatets syn på bruken av gårdsnavn som etternavn – retten kom til at det aldri tidligere hadde blitt behandlet en lignende type sak i det norske rettsvesenet. I tillegg gir saken et glimt inn i Hamsuns liv og tenkemåte.

Hamsuns navneproblemer

Knut Hamsun redegjør for etternavnet sitt
31. desember 1930.

I 1918 kjøpte Knut Hamsun eiendommen Nørholmen ved Grimstad og flyttet inn der med familien sin. Fram til våren 1918 hadde familien Petersen eid Nørholmen og bodd der i lang tid. Da familien Petersen flyttet fra Nørholmen til Grimstad i 1918, fortsatte familiemedlemmene i noen sammenhenger å bruke Nørholmen eller Petersen Nørholmen som etternavn. Det var ikke uvanlig at folk fra landet fortsatte å bruke gårdsnavnet som etternavn når de flyttet et annet sted.

At noen skulle bruke Nørholmen som slektsnavn, likte forfatteren dårlig. For å begrunne hvorfor dette skapte problemer for Hamsun, valgte han å skrive en redegjørelse nyttårsaften 1930 om forviklinger han hadde hatt både med sitt eget etternavn og navnet Nørholmen.

Der forklarer han at gårdsnavnet Hamsund ble forandret til Hamsun ved en trykkfeil, og at dette ble forfatterens navn. Det forhindret ikke at forskjellige personer som hadde tilknytning til Hamsund, skrev navnet sitt slik som forfatteren for å dra fordel av det. Dette førte til blant annet at forfatteren – ifølge ham selv – stadig fikk henvendelser fra kjøpmenn, tannleger og andre om å gjøre opp for den Hamsund eller Hamsun som var reist uten å gjøre opp for seg.

Med hensyn til navnet Nørholmen opplevde Hamsun igjen lignende problemer. «Gang på gang er her kommet brever til den og den lærerinde, adresse fru Nørholmen». Hamsun klaget over at han på den måten ble belemret med post som ikke var til noen i hans husstand.

I mars 1931 henvendte Hamsuns advokat i Oslo, Leif S. Rode, seg til byråsjef Henrik Lundh i Justisdepartementet og ba om en vurdering av spørsmålet. Lundhs redegjørelse støttet Hamsun, som dermed trygt kunne starte prosessen. Man kan altså si at departementet allerede hadde lagt føringer for utfallet.

Til forliksrådet

I 1931 innklaget Knut Hamsun familien Petersens bruk av navnet Nørholmen til forliksrådet i Grimstad. Saken ble først tatt opp i møte 7. oktober 1931. Hamsun mente at de innklagede hadde begynt å bruke navnet Nørholmen som etternavn i den senere tid. Megling 8. januar 1932 førte ikke fram, og saken ble henvist til retten.

Hamsun går til rettssak

Hamsuns tale i retten
28. april 1933, s. 1.

Ved stevning 4. mars 1932 gikk Knut Hamsun til sak mot familien Petersen Nørholmen. Saken gjaldt de saksøktes rett til å benytte Nørholmen som etternavn eller slektsnavn alene eller ved siden av navnet Petersen. Prosessfullmektig for Hamsun var høyesterettsadvokat Sigrid Stray, Arendal.

I 1932–1933 pågikk saken som tvistesak ved Grimstad byrett. Hovedforhandlingene startet 27. april 1933 i bystyrelokalet i Grimstad.

Hamsuns påstand og begrunnelse

Hamsun nedla påstand om at de saksøkte skulle kjennes uberettiget til å bruke Nørholmen eller Petersen Nørholmen som slektsnavn og etternavn, og dessuten at de saksøkte skulle dømmes til å betale sakens omkostninger.

Hamsuns tale i retten
28. april 1933, s. 2.

Hamsun hevdet at de av Nørholmens tidligere eiere som tilhørte saksøktes familie, aldri hadde brukt navnet som slektsnavn, men kun som stedsbetegnelse. Hamsun mente også at før navnelovens ikrafttreden krevdes det at navnet måtte ha vært brukt som fast etternavn, også etter at vedkommende hadde flyttet fra gården.

Han prøvde å godtgjøre ved dokumenter og vitneutsagn at saksøkte hadde vaklet i bruken av navn og ikke brukt Nørholmen hver gang. Han mente også at ifølge navneloven hadde ikke saksøkte rett til å ta navnet Nørholmen. Hevd var også utelukket, mente Hamsun, siden navnebruken ikke hadde vært fast.

Hamsuns tale i retten
28. april 1933, s. 3.

For øvrig hadde Hamsun bestemt seg for å bruke navneformen Nørholm – i ubestemt form – om eiendommen sin.

De saksøktes påstand og begrunnelse

De saksøkte nedla påstand om at saken måtte avvises, subsidiært om frifinnelse. Begrunnelsen var at familien hadde eid Nørholmen i flere generasjoner, at disse forfedrene hadde brukt Nørholmen som slektsnavn, og at de saksøkte selv hadde brukt navnet som slektsnavn både før og etter flyttingen i 1918.

Siden de hadde begynt å bruke navnet før navnelovens ikrafttreden, mente de at man ikke med hjemmel i denne loven kunne forby dem å bruke navnet. Saksøkte mente at de ikke kunne tape retten til å bruke navnet selv om de ved enkelte anledninger hadde brukt bare navnet Petersen. Under enhver omstendighet hadde de hevdet navnet som slektsnavn. Gårdsnavnet Nørholmen nøt ikke rettsbeskyttelse, mente saksøkte, og derfor var ikke Knut Hamsun rett saksøker.

Rettens syn

Retten hevdet at saksøktes foreldre på Nørholmen hadde brukt bare Petersen som etternavn. Men ved mange skriftlige eksempler som ble framlagt, måtte retten innrømme at saksøkte hadde brukt Nørholmen ved mange anledninger både før og etter flyttingen i 1918. Dessuten mente også flere vitner at familien hadde brukt Nørholmen som etternavn.

Knut Hamsun vitner i retten.

Retten prøvde nå å avgjøre om saksøkeren kunne gis medhold i rettsbeskyttelse for navnet Nørholmen. Rettsbeskyttelse for gårdsnavn som ikke også var slektsnavn, og som sådanne rettsbeskyttet, hadde så vidt retten kunne se, ikke tidligere funnet sin avgjørelse ved domstolene. Gårdsnavns rettsbeskyttelse kunne ikke løses på grunnlag av navneloven, mente retten.

Derimot antok retten at de samme grunner som i sin tid ledet til at domstolene ga slektsnavn rettsbeskyttelse, også burde komme til anvendelse overfor gårdsnavn. Slektsære og slektsfølelse skulle da legges til grunn. Var slekten knyttet til en fast eiendom, ville dette tilknytningspunktet tilstrekkelig tilfredsstille slektsæren og slektsfølelsen. Særlig måtte dette gjelde i de tilfellene hvor vedkommende gårdsnavn ikke hørte til de alminnelige.

Marie Hamsun
vitner i retten.

Retten slo fast at navnet Nørholmen ikke forekom noe annet sted i Norge i den formen, og at Knut Hamsun dessuten hadde viet sitt arbeid og sine interesser for eiendommen og forbedret den betydelig. På bakgrunn av Hamsuns påstand trakk retten fram at eiendommen hadde vært vanskjøttet før 1918. I tillegg hadde Hamsun lagt for dagen at han tenkte å knytte seg og sine etterkommere til Nørholmen, og at det var hans hensikt å gjøre eiendommen til et holdepunkt for slekta. Derfor mente retten at Hamsun måtte gis medhold i kravet om rettsbeskyttelse.

Spørsmålet var så om saksøkte hadde rett til å bruke Nørholmen som slektsnavn. Forfedrene hadde ikke brukt det som sådant, mente retten. Ifølge gammel sedvane og sikker rettspraksis kunne den saksøkte familiefaren riktignok ha tatt Nørholmen som slektsnavn så lenge han bodde på eiendommen, selv om han allerede hadde slektsnavnet Petersen. Men retten fant at vedkommende ikke hadde brukt navnet Nørholmen fast og konsekvent verken før eller etter flyttingen i 1918. Derfor kunne det heller ikke bli snakk om hevd. Heller ikke hadde saksøkte noen selvstendig adkomst til navnet siden det ikke var konsekvent brukt av de nærmeste forfedrene.

Bevis

Hamsun legger fram bevis.

Som bevis for navnebruk ble det lagt fram en lang rekke utskrifter fra ulike offentlige arkiver. Kirkebøker, tinglyste dokumenter og annet viste at familien Petersen av og til brukte Nørholmen som en del av navnet sitt. Saksøker la vekt på alle de gangene Nørholmen ikke var brukt som en del av personenes navn, og hevdet at inkonsekvensen viste at bruken av navnet Nørholmen var tilfeldig.

Saksøkte, derimot, dokumenterte at Nørholmen var brukt som en del av navnet på personer mange ganger, og at inkonsekvent navnebruk var et helt vanlig fenomen.

Allerede i mars 1930 skaffet Hamsun attest fra lensmannen i Eide på at tidligere eier av Nørholmen bare brukte å kalle seg Petersen. Attesten ble brukt som en del av argumentasjonen hos alle de rettslærde. Men i 1974 uttrykte lensmannens sønn offentlig at faren måtte ha skrevet under påtrykk fra Hamsun siden alle visste at Nørholmen ble brukt som etternavn.

Dommen

En enstemmig dom ble avsagt 5. mai 1933. De saksøkte ble kjent uberettiget til å bruke Nørholmen eller Petersen Nørholmen som slektsnavn og etternavn.

Ny avgjørelse

Men saken var ikke slutt med dette. Lang tid etter skulle det vise seg at den fikk en meget spesiell fortsettelse. Arne Tumyr har gjort rede for dette i boka Knut Hamsun og hans kors (Kristiansand 1996). I korte trekk skjedde dette:

I 1966 feiret Grimstad 150-årsjubileum, og navnesaken fra 1933 ble omtalt i avisen. Familien Petersen begynte nå å undersøke dokumentene i saken og henvendte seg til professor Anders Bratholm med spørsmål om saken kunne gjenopptas. Svaret var negativt. I 1970 ble høyesterettsadvokat Alf Nordhus koblet inn, men saken fikk ikke noe nytt resultat. Flere brev ble sendt til Justisdepartementet i årene 1976-1983, men hver gang ble det avslag. Heller ikke sivilombudsmannen kunne hjelpe. I 1985 ble statsminister Kåre Willoch kontaktet. Svaret kom året etter. Familien Petersen ble gitt bevilling til å ta Nørholmen som slektsnavn. Departementet la vekt på at slekten hadde eid gården og brukt navnet i mange generasjoner og at familiemedlemmer var innført med dette navnet ved dåp i kirkebøkene.

Kilder

Statsarkivet i Kristiansand, Sand sorenskriverembete, A-sak 11/1932, og Dombok sivile saker 2, 1930–1941, s. 492–503.