Trakassering av Norges første kvinnelige politibetjent

Norges første «politikvinne» ble ansatt ved Kristiansand politikammer i 1910. Snart ble den dyktige betjenten utsatt for ubehageligheter fra en mannlig kollega.

Det resulterte i at Norge fikk et tidlig eksempel på rettssak som gjaldt trakassering av en kvinnelig ansatt.

Elise Mathilde Henriksen var født i 1866 på Nøtterøy. I 1898 var hun i Kristiansand. Der fødte hun en sønn. Hun var da ugift og ansatt i en butikk. I 1900 bodde hun i Bergen og var «kolonialhandlerske». Der fikk hun en sønn til. Det ser ut til at hun valgte å sette begge barna til oppfostring hos andre.

Politibetjent Mathilde Henriksen.
Foto i Hjemmet nr. 53/1911.

«Utekontakt» og bestyrer

Under årene i Bergen rundt 1900 fikk Mathilde Henriksen sterk interesse for å hjelpe vanskeligstilte kvinner. Etter arbeidstid gikk hun i gatene og hjalp prostituerte. Omtrent i årene 1905–1907 var hun bestyrer på «Kvindehjemmet» på Grini i Bærum. Deretter bodde hun i Bergen igjen som bestyrer tre år ved «Indremissionens Redningshjem for Kvinder».

Nå hadde hun markert seg som en myndig og sosialt engasjert person.

Politibetjent

Den kvinnelige betjenten i Kristiansand skulle spesielt passe på at kvinner og barn ikke begikk eller ble utsatt for straffbare handlinger.

I 1911 utarbeidet politikammeret en beskrivelse av hvordan uniformen skulle se ut. I ukebladet Hjemmet var det foto og omtale av betjenten i 1911. Bladet skriver: «Som man ser, tager kvinde-politibetjenten sig ganske godt ud i sin dragt.»

Siste side av Mathilde Henriksens brev 8. mai 1912
til Ole Olsen Haraldstad.

Kjærlighetsbrev

En av Mathilde Henriksens kollegaer var politisekretær Ole Olsen Haraldstad. Han var for øvrig medlem av bystyret. Som bystyremedlem og politiansatt var han sterkt imot at byen skulle ha kvinnelig politi.

I 1912 bemerket Haraldstad overfor betjenten at hun hadde barn utenfor ekteskap, og han rådet henne til å flytte fra byen. Mathilde Henriksen ble sjokkert og tok dette opp med sin sjef.

Haraldstad, som var ugift, forandret seg nå til det milde og var en periode tilsynelatende forelsket i kollegaen, og hun ble da oppriktig glad i ham. Haraldstad besøkte henne tre kvelder mens de hadde et kjæresteforhold noen uker våren 1912.

I mai skrev Mathilde Henriksen et tre siders brev til ham, der man kan se at hun strever med følelsene sine. Helt til slutt i brevet ber hun om at det blir brent når han har lest det.

Sirkulære 1912.

Skittent sirkulære

I oktober 1912 ble det sendt et notat som rundskriv til flere av byens embetsmenn. Der sto det blant annet at frøken Henriksen var en «tøs».

Notatet var anonymt forfattet og skrevet på maskin.

Spørsmålet for betjenten var nå hvem som sto bak, og om det var grunnlag for å gå til anmeldelse.

Anmeldelse

I en skriftlig og signert framstilling i februar 1913 til politimesteren kom Haraldstad med graverende påstander om betjenten. Han beskyldte henne for å ha et forhold til en gift mann og for å ha ligget med mannfolk hjemme hos seg flere ganger i 1912. Han varslet også at han ville ta dette opp i bystyremøte samme måned.

Mathilde Henriksen valgte nå å levere politimesteren en anmeldelse. Der begjærte hun Haraldstad tiltalt og straffet for ærekrenkende uttalelser. Hun forklarte politimesteren om det kortvarige kjæresteforholdet, og hun ba ham om å snakke med Haraldstad og forhindre at dette ble nevnt i bystyret og publisert.

Straffesak

I Kristiansand var det forhørsrett i mars–april 1913. Haraldstad nektet først for å ha hatt noe med «sirkulæret» å gjøre, men tilsto til slutt at han var forfatteren. Haraldstad innrømte også at han bare kjente til at Mathilde hadde hatt «en mann» hjemme hos seg nattestid, og det var han selv.

Siste side av Mathilde Henriksens redegjørelse 22. mai 1913.

Politibetjenten var nå redd for at alle skulle tro at hun hadde latt seg «beligge». Derfor valgte hun i mai 1913 å gjøre skriftlig rede for forholdet. Det var bare et vanlig intimt kjæresteforhold uten noen «usædelighet». Ved en anledning var Haraldstads tilnærmelser riktignok så kraftige at han hadde prøvd å rive av henne klærne for å få sin vilje, men det hadde hun avverget.

Saken ble behandlet i Kristiansand høsten 1913. Hele 60 vitner ble innkalt. Mathilde Henriksen fikk mye sympati og støtte under saken fra blant andre borgermesteren og politimesteren.

Haraldstad ble dømt til 1 ½ års fengsel og til å betale 1000 kr i erstatning til politibetjenten. Beskyldningene mot henne ble mortifisert. Retten fant beskyldningene falske og graverende og rettet mot en vergeløs kvinne. Hun hadde for øvrig en årslønn på 1200 kr og Haraldstad 1900 kr. Haraldstad anket dommen til Høyesterett, men anken ble avvist. Han sonte ett år i Botsfengselet i Oslo. I 1914 ble han løslatt på prøve.

Reaksjoner

Like etter at dommen var avsagt, skrev flere aviser at dette var en av de uhyggeligste sakene av sitt slag som hadde vært ført for en norsk domstol. Haraldstad hadde oppført seg uridderlig og umandig og fått den dommen han fortjente. Mathilde Henriksen fikk stor sympati og støtte.

Pensjonist

I 1917 ble politibetjenten gift med tidligere forretningsfører N. Heilmann Rasmussen fra Danmark. Fra da av brukte Mathilde etternavnet Heilmann. Hun fikk ikke flere barn.

Som 65-åring oppnådde Mathilde Heilmann formelt aldersgrensen i 1931, men hun fikk stå et år til, selv om det var det uvilje innen politiet mot å forlenge stillingen. Etter avgangen ble det igjen kraftige diskusjoner om stillingen. For eksempel uttalte politimesteren i 1936 at den mannlige konstabelstyrken måtte økes kraftig før man kunne tillate seg å ha «en politimessig luksusgjenstand som en kvinnelig politibetjent».

Mathilde Heilmann døde i 1944 og er gravlagt på Kristiansands kirkegård. Hun har ingen nålevende etterkommere. En sønnesønn døde i 2010. Kvinnenettverket ved Agder politidistrikt bærer i dag navnet «Mathildes Etterfølgere».

Litteratur

Roger Tronstad: ”Elise Mathilde Henriksen – Norges første politikvinne”, i Norsk Politihistorisk Selskaps Årsskrift 2010, s. 9-21.

Det er publisert noen korte omtaler av Mathilde i diverse aviser og blader gjennom årene, blant annet i Hjemmet nr. 53/1911 og Hjemmet nr. 47/2010.

Arkivkilder

Statsarkivet i Kristiansand, Kristiansand politikammer, Justisdom 53/1913, pakke 893. Illustrasjonene ovenfor er hentet derfra.

Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS, Kristiansand by, Formannskapet, Journalsaker 1910, eske 51, jnr. 1567/10, og Kvinnelig politibetjent 1931-1935, eske 238.