«... hendes fristende Adfærd ...» - Henrik Ibsen i Grimstad

I arkivene er det spor etter den unge Henrik Ibsen da han bodde i Grimstad og fikk barn med husets tjenestejente.

Henrik Ibsen ble født i Skien 20. mars 1828. Da han var ferdig med skolen, reiste han til Grimstad som 15-åring for å bli apotekerlærling. Det var i 1843 eller 1844. Han bodde i Grimstad til våren 1850. Da var han 22 år gammel.

Apoteket i Storgata

I Storgata 7 i Grimstad hadde apoteker Jens Arup Reimann en forretning da Ibsen kom til byen. I denne Reimann-gården var Henrik Ibsen apotekerlærling.

I en branntakst fra 20. juli 1846, som oppbevares i Statsarkivet i Kristiansand, finnes en beskrivelse av bygningen, altså mens Ibsen bodde der. Huset hadde tre soverom oppe. Nede var det stue, kjøkken, spiskammer og apotek. På tomta var det også tre uthus.

På bildet ser man huset i 1916. Huset ble senere flyttet og står nå i Vestregate 4 i Grimstad. I butikken var det for øvrig ikke bare salg av apotekervarer, men også postkontor. Butikken lå nede til høyre på bildet og stua nede til venstre.

17-åringen Henrik Ibsen signerer gjeldssak i forliksrådet

I sin barndom opplevde Henrik Ibsen farens gjeldsproblemer. Gjeld og problemer med å forsørge familien var noe som Henrik Ibsen selv fikk føle på kroppen i perioder av sitt voksne liv. Lån, gjeld og gjeldsbrev berøres i diktningen hans, for eksempel i «Et dukkehjem». Men også som tenåring under oppholdet i Grimstad fikk Ibsen befatning med spørsmål som hadde med gjeld å gjøre.

Den unge Ibsens arbeidsgiver i Grimstad, apoteker Jens Arup Reimann, slet mye med økonomien. Flere tinglyste dokumenter - og også referater i forliks- og byrettsprotokollene - vitner om det. Dokumentene finnes i Statsarkivet i Kristiansand.

Reimann må ha snakket mye med Ibsen både om regnskapsarbeid generelt, om apotekets økonomi og om hvilke løsninger som fantes når det kom til økonomiske problemer. Ibsen må også ha fått en viss innsikt i forliksrådets arbeid. I 1841 ble Reimann utnevnt til å fungere som forlikskommissær i en av kommissærenes fravær.

Henrik Ibsen signerer i to forlikssaker i 1845.
Statsarkivet i Kristiansand, Grimstad forliksråd,
Forliksprotokoll 1797-1848.

I 1840-årene har Reimann vært til stede i forliksrådet og signert som part i egne gjeldssaker. Høsten 1845 kom det opp to saker for forliksrådet som gjaldt Reimanns gjeld, men hvor apotekeren ikke hadde anledning til å møte selv. I stedet ga han Henrik Ibsen fullmakt til å stille som part i de to sakene.

I den ene saken var Reimann innkalt for ei gjeld på 11 spesidaler og 101 skilling. Når det ble inngått forlik i gjeldssaker, skulle man bestemme betalingstidspunktet. Reimann må antakelig ha snakket med Ibsen i forveien om beløp og terminer og mulige forliksløsninger. På vegne av apotekeren måtte den unge Ibsen gå med på at gjelda skulle betales med 1 spesidaler og 60 skilling ved utgangen av hver måned inntil hele gjelda var betalt. Hvis noen innbetaling uteble, skulle hele gjelda straks forfalle til betaling under eksekusjonstvang.

Den andre saken gjaldt ei gjeld på 12 spesidaler og 112 skilling. Også her ble forliket at Reimann skulle betale 1 spesidaler og 60 skilling hver måned.

Som representant for den ene parten, dvs. Reimann, kan vi her se at Ibsen har signert direkte i forliksprotokollen under de to sakene, begge ganger som «H. Ibsen». Begge sakene ble behandlet 13. august 1845. Denne kilden viser altså at Henrik Ibsen var en uvanlig betrodd mann i en alder av 17 år og 4 måneder.

Husstanden

Folketellingen 1845 for Grimstad finnes i Statsarkivet i Kristiansand. Den er datert 31. desember. Den inneholder ikke personnavn, men gir likevel litt dokumentasjon.

Der framgår det at 5 mannspersoner bodde i Reimann-gården. De var 40, 17, 8, 7 og 6 år gamle. Førstnevnte omtales som apoteker og må være Reimann. Den andre omtales som apotekerlærling og må være Henrik Ibsen. De tre neste må være sønnene til Reimann.

Videre nevnes 5 personer av hunkjønn. De var 38, 28, 19, 4 og 2 år gamle. Førstnevnte må være Reimanns kone, og de to minste må være døtrene i huset. Tellinga sier at husstanden hadde 2 tjenestefolk, og det må være de to kvinnene på 28 og 19 år.

Døra i Reimann-gården i andre etasje mellom
jenterommet (til høyre) og gutterommet.
Foto: Roger Tronstad.

I den ene enden av bygningen er det trapp opp til det minste soverommet (til høyre på bildet). Der lå de to tjenestejentene. Derfra er det dør inn til det midterste rommet, hvor Henrik og de tre sønnene i familien lå. Derfra går det dør inn til det største soverommet i den venstre enden av bygningen, der Reimann, kona og de små døtrene deres sov. Henrik måtte gå forbi tjenestejentene ned til apoteket og postkontoret når det kom tilreisende kunder om natta til sjøfartsbyen.

På tjenestejentenes rom var det ikke ovn. Derfor sto døra visstnok ofte åpen inn til gutterommet på vinterstid slik at jentene fikk varme fra vedovnen hos guttene. Jenterommet må ha vært fristende for den unge Henrik, men det var ikke den 19-årige jenta som lokket mest. Det var den mer voksne Else Sophie som Henrik ikke klarte å motstå en dag eller natt på nyåret 1846.

I et privat brev til en venn i Skien skrev Henrik den 20. mai 1844 at damene i Grimstad var «… ganske antagelige, og Du kan være overbeviist om, at jeg gjør alt for at erhverve mig deres Naade, som ogsaa er temmelig let at erholde».

Else Sophie

Den ene av de to tjenestejentene het Else Sophie Jensdatter Birkedalen. Kirkeboka for Vestre Moland viser at hun var født 18. januar 1818. Hun var altså 10 år eldre enn Henrik. Else Sophie kom fra Birkedalen under Lofthus i Vestre Moland.

Else Sophies morfar var for øvrig bondeopprøreren Christian Lofthus. Han hadde sittet mange år som fange på Akershus festning og døde i 1797. Else Sophie, som var oppkalt etter sin mormor, har helt sikkert fortalt Henrik mye om sin morfar. Den oppvakte Henrik fikk stor interesse for bondeopprøreren. Kanskje Henrik gjorde notater og ble umiddelbart fristet til å skrive om saken. Under årene i Grimstad startet han arbeidet med det skjønnlitterære prosaverket om bondeopprøreren Christian Lofthus - «Fangen paa Agershuus».

På nyåret 1846 ble den inderlige fortroligheten mellom de to fullbyrdet. Else Sophie ble gravid. Det er ikke utenkelig at familien Reimann var på nyttårsbesøk hos bekjente i Grimstad en av de første helgene i januar. Kanskje skjedde den erotiske stunden på en rolig søndag ettermiddag mens de unge hadde huset for seg selv, med julestemning, samtaler og god mat. Vi kan bare gjette.

Unnfangelsen må altså ha skjedd mens Henrik ennå var 17 år. Han ble 18 år i mars 1846. Else Sophie var 27 år og ble 28 år den 18. januar.

Barnet

Prestens kirkebok for Vestre Moland viser at «Hans Jacob Hendrichsen Birkedalen» ble født 9. oktober 1846 og døpt 25. oktober samme år. Mora oppgis å være «Pige Else Sophie Jensdatter Birkedalen». Barnets far var «Ungkarl og Apothekerdreng Hendrik Johan Ibsen fra Skien, men opholdende sig i Grimstad». Det var barnets mormor som ga opplysningene til presten.

Også klokkeren førte inn dåpsopplysningene i kirkeboka si. Han hadde fått opplysningene skriftlig fra barnets morfar.

Ingen av Else Sophies nære forfedre eller øvrige slektninger het Hans Jakob, så barnet ble muligens oppkalt etter Henrik Johan Ibsen, det vil si ved første bokstav i begge fornavnene.

Under graviditeten må Else Sophie ha flyttet fra Grimstad og tilbake til Birkedalen i Vestre Moland, hvor foreldrene hennes bodde.

Else Sophie krever bidrag

Kort tid etter dåpen må Else Sophie ha henvendt seg til lensmannen for å få utbetalt barnebidrag. I et brev 25. november 1846 til amtmannen i Nedenes spør lensmannen i Vestre Moland «… efter hendes Anmodning …» hvor stort bidrag Henrik Ibsen bør betale årlig for barnet deres. Som vedlegg fulgte fødselsattest for barnet fra presten i Vestre Moland.

Tre dager senere ber amtmannen om at byfogden i Grimstad innhenter erklæring fra Henrik Ibsen «… om han vedgaaer Paterniteten, og forøvrigt at medele de til Fastsættelsen af Bidragets Størrelse fornødne Oplysninger».

Fristende atferd og legemlig omgang

Byfogden må nå ha bedt apotekerdrengen om et skriftlig svar. Henriks erklæring til byfogden er datert 7. desember. Brevet er på to sider og har attenåringen Henrik Ibsens signatur. Brevet er antakelig ført i pennen av byfogden eller en av hans ansatte. Det lyder slik:

Henrik Ibsen vedkjenner farskap 7. desember 1846, s. 1.
Statsarkivet i Kristiansand, Amtmannen i Nedenes,
Journalsaker 1846.

Hr. Byfoged Preus

Opfordret af Deres Velbaarenhed til at erklære om jeg vedgaaer eller nægter at være Fader til et af Pigen Else Sophie Jensdatter Birkedalen født Drengebarn, som i Daaben den 25de October sidstleden er kaldet Hans Jacob, maa jeg herved ærbødigst meddele, at jeg ikke, uagtet Pigens Samqvem ogsaa med andre Mandspersoner paa den vedkommende Tid, bestemt tør fralægge mig bemeldte Paternitet, da jeg desværre med hende har pleiet legemlig Omgang, hvortil hendes fristende Adfærd og samtidige Tjeneste med mig hos Apotheker Reimann i lige Grad gav Anledning.

Jeg er nu i 20de Aar gl., eier aldeles Intet, uden nogle tarvelige Klæder, Skoetøi og Linned og skal om kort Tid forlade Grimstad Apothek, ved hvilket jeg som Lærling og altsaa uden nogen anden Løn, end Kosthold og de ovennævnte Fornødenheder, har opholdt mig siden Sommeren 1843. Min endnu levende Fader, til hvem jeg nødsages for det Første at begive mig, er en af de mindre Handelsmænd i Skien og befinder sig i høist maadelige Kaar.

Grimstad den 7de Decbr. 1846.
Ærbødigst
Henr Ibsen

Samme brev, s. 2.

Her sier altså Ibsen at han var i sitt tjuende år. Men det stemmer ikke helt. Han var i sitt nittende år. Altså var han 18 år gammel.

I litteratur om Ibsen står det at han kom til Grimstad i januar 1844, men i brevet sier han selv at det var sommeren 1843.

Når han sier at han snart skal forlate apoteket, må det ha vært fordi det gikk konkurs, og Ibsen visste kanskje ikke ennå at han fikk arbeid ved det nye apoteket.

Ibsens formulering antyder at Else Sophie kan ha hatt omgang med andre menn, og han påtar seg ikke uttrykkelig farskapet, men sier bare at han ikke med sikkerhet kan fraskrive seg det. For myndighetene var det godt nok som innrømmelse for bidragsplikten, og vi må bare tro at Ibsen også var den biologiske faren til barnet. I hvert fall var Else Sophie sikker på det.

Noen mener at dette vanskelige farskapet og tanken på Else Sophie sammen med andre menn og hennes fristende atferd gjenspeiler seg i «Den Grønklædte» og hennes avkom i «Peer Gynt».

Fastsetting av bidraget

Byfogden oversendte Ibsens erklæring til amtmannen 9. desember. Samtidig skrev byfogden kort og godt at Ibsen «… vedgaaer Paterniteten …». Altså tolket man det slik at apotekerdrengen vedkjente seg farskapet.

Byfogden skrev også at etter apoteker Reimanns og fleres forsikring er Ibsens «… Formuesomstændigheder og indskrænkede Udsigter for Livet aldeles som af ham i Erklæringen anført».

Deretter ble sakspapirene oversendt til lensmannen i Vestre Moland 11. desember for at han kunne få se barnets fødselsattest. Attesten må antakelig ha manglet fødselsdato. Fødselsdatoen var viktig for lensmannen. Bidraget skulle beregnes fra datoen for fødselen. Derfor ser det ut til at han fikk presten til å føye til barnets fødselsdato på attesten. Så sendte han sakspapirene tilbake til amtmannen 16. desember «… tilføiet Barnets Fødselsdato».

Amtmannens resolusjon om barnebidrag kom 18. desember. Det ble bestemt at Henrik Ibsen skulle betale 8 spesidaler årlig til barnet var 5 år, deretter 7 spesidaler årlig til barnet var 10 år, og så 6 spesidaler årlig til fylte 15. år. Betalingen skulle skje kvartalsvis. Til sammen på de 15 årene skulle altså Ibsen betale 105 spesidaler.

Farskapssaken ble sikkert omtalt i Grimstad på den tida, og den unge Ibsen må nok ha opplevd en del ringeakt, anger og tunge stunder. Peer Gynt får høre av trollheksa at «Ungen faar du fostre, din fodlette Fant!». Det samme ble altså Ibsen pålagt i økonomisk forstand. En annen assosiasjon til Ibsens ungdomssynd får man i «Gengangere», hvor kaptein Alving satte barn på tjenestejenta Johanne.

Apoteket flyttes til Østregate

Høsten 1846 måtte Reimann gi opp virksomheten sin. Forretningen ble solgt på tvangsauksjon 28. august. På det tidspunktet var Else Sophie gravid.

Apoteket i Henrik Ibsens gate 14
i Grimstad. Foto: Roger Tronstad.

Nå ble apotekvirksomheten med interiør flyttet til en bygning i Østregate 2. Apoteker Lars Nielsen overtok driften i 1847. Henrik Ibsen fulgte med som apotekermedhjelper og ble innlosjert der.

Eiendommen (Østregate 2) heter i dag Henrik Ibsens gate 14, hvor bygningen står ennå og er kjent som Ibsenhuset og Grimstad bymuseum. Bygningen ble etablert som Ibsenmuseum allerede i 1909. Mye av interiøret var blitt tatt vare på, og bygningen ble restaurert slik det var mens Ibsen bodde der.

Kunstnerisk arbeid

Det var i apotekbygningen i Østregate at Ibsen for alvor kom i gang med forfatterskapet sitt. Ibsen og apotekeren bodde og sov i vaktsturommet. Det var der Ibsen skrev de eldste diktene vi kjenner til. Fra årene 1847-1850 er det bevart tretti dikt av ham.

Det var også der han skrev sitt første drama, Catilina, under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Catilina er et versedrama i tre akter. I femogtyveårsutgaven sier Ibsen i forordet: «Dramaet "Catilina", det arbeide hvormed jeg betraadte forfatterbanen, er skrevet i vinteren 1848-1849, altsaa i mit enogtyvende aar…Jeg befandt mig den gang i Grimstad, henvist til ved egne kræfter at erhverve det fornødne til livsophold og til undervisning for at kunne gaa op til student-eksamen.»

Rommet til Ibsen og apotekeren.
Foto: Roger Tronstad. 

Han skriver også at han «… sad indeklemt af livsvilkår og omstændigheder». Ibsen hadde litt bedre plass på soverommet nå enn i Reimann-gården, men nå måtte han dele rom med en voksen mann. Det var slett ikke uvanlig før i tida at folk levde tett innpå hverandre og hadde lange arbeidsdager og følte seg ufri. Men for unge Ibsen var det muligens ekstra hardt, i tillegg til å leve med farskapssaken. Enkelte regner med at dette har hatt innvirkning på personligheten hans. Da han senere i livet opplevde suksess og fikk mer penger, dyrket han behovet for privatliv nesten til det ekstreme.

Mens Ibsen bodde i Grimstad, begynte han også arbeidet med «Normannerne», som han senere døpte om til «Kjæmpehøien». Ibsen utfoldet seg også innen malerkunst. Han laget flere tegninger og malerier under årene i Grimstad. Ibsenhuset har flere av disse kunstverkene.

Ibsen forlater Grimstad

Våren eller sommeren 1850 flyttet Ibsen til hovedstaden for å ta artium. Han var på etterskudd med 2 spesidaler som skulle betales i barnebidrag i juli. Mens Ibsen bodde i Oslo, ble bidragene sendt fra stiftamtmannen i Kristiania til amtmannen i Nedenes, som sendte dem videre til fogden i Nedenes. Enkelte år er det mye korrespondanse mellom disse embetene om manglende bidrag, innkreving og betaling. Siden barnet var født 9. oktober, ble det ene kvartalet satt til 9. oktober – 9. januar hvert år.

I august 1850 kom bidraget for 9. april – 9. juli 1850. I desember 1850 kom bidraget for kvartalet 9. juli – 9. oktober. I mai 1851 kom bidraget for perioden 9. oktober 1850 – 9. januar 1851.

Nå ble det enda vanskeligere for Ibsen å skaffe penger. Han klarte det ikke på egen hånd. Da sommeren kom, ble han pålagt å utføre tvangsarbeid på Akershus festning, først for å skaffe 2 spesidaler for 1. kvartal og så 2 spesidaler for 2. og 3. kvartal. Men så kom en redning. Høsten 1851 arrangerte Ole Bull en konsert i hovedstaden. Ibsen fikk oppdraget med å skrive prolog og sangtekst, og dermed fikk han penger til å betale barnebidrag. I desember 1851 kom bidraget for de tre kvartalene januar-oktober.

Nyttårsaften 1851 skrev fogden i Nedenes til amtmannen i Nedenes at Ibsen nå skulle være teaterdikter i Bergen og at man måtte sørge for å få inn bidraget for 9. oktober 1851 - 9. januar 1852. Amtmannen henvendte seg så til stiftamtmannen i Bergen med opplysning om Ibsens bidragsplikt, og etter noen uker kom pengene.

I 1858 ble Ibsen gift i Bergen med Suzannah Thoresen. Sønnen Sigurd ble født i 1859. Han var altså 13 år yngre enn sin halvbror, Hans Jakob Henriksen. Sigurd Ibsen ble forfatter, jurist og diplomat. Hans Jakob Henriksen levde i fattigdom og med alkoholproblemer. Han var gift tre ganger og fikk mange barn, men har visstnok ingen etterkommere i live i dag.

---
Jeg publiserte dette for flere år siden på Statsarkivet i Kristiansands nettsider, men de eksisterer ikke lenger.