Norges sørligste reindriftssamer

Det er lite kjent, i hvert fall utenfor Agder, at det bodde samiske reindriftsfamilier så langt sør som i Setesdal i tiårene rundt 1900.

En av samene var Jon Tomassen. Han var født i Stensele i Västerbotten i Sverige i 1820. Han var gift med Margrete Nilsdatter, som var født i Tärna i Sverige i 1834. De hadde flere barn, blant annet Marie Rebekka, født i Sverige i 1869, Anna Tomine, født i Norge i 1871, og Margrete, født i Norge i 1877.

Lensmannen i Valle,
Reinmerkeprotokoll 1898-1938.

I 1892 flyttet Jon Tomassen med familien og 4000 rein til Bykle, men der døde Jon samme år. Ifølge konservator Adolf Steen i 1955 skal Tomassen ha vært «den rikeste reinsamen i landet».

I 1896 fikk den nevnte Margrete (født 1877) en datter med samen Jon Jonassen i Bykle. Margrete og Jon var ikke gift med hverandre. Dattera fikk navnet Kristine. Ved folketellingen i 1900 bodde enka Margrete i Bykle sammen med døtrene Marie Rebekka, Anna Tomine og Margrete og datterdattera Kristine. De er da omtalt som «dyreeier» av yrke.

Folketellingen viser at språket deres var "lappisk" (forkortet "l" i tellingen). I andre kilder, slik som rettskildene nedenfor, er de enkelte involverte samene uttrykkelig benevnt "lap".

En av oppgavene til lensmannen i Valle (med Bykle) var å føre oversikt over reinmerker. I reinmerkeprotokollen ser vi for eksempel at Marie Rebekka og Anna Tomine fikk registrert reinmerkene sine i 1898.

Familien er nevnt i folketellingen 1900 her:
https://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037214000008

Konflikt om beite

Det finnes mange eksempler på tvistesaker mellom setesdøler og samer. En av påstandene mot samene var at de skal ha latt reinflokkene sine beite på setesdølenes eiendommer.

Utsnitt av rettssaken mot Jonas Jonssen i 1892.
Setesdal sorenskriveri, Dombok 1889-1904.

En av dem som ble anmeldt, var "lap" Jonas Jonssen, faren til den nevnte Jon Jonassen. Jonssen var født i 1839 og bodde først i Jämtland. Foreldrene var svenske "lapper". Familien flyttet til Trøndelag i 1840-årene. Jonas Jonssen ble gift med "lappepige" Brita Jonssen. Jonas Jonssen kom til Bykle i 1888 med 2–3000 rein.

Et av årene med tvistesaker var 1892. I den ene saken mente Osmund Paalsen Tveiten at eiendommen hans hadde fått skade av Jonas Jonssens reinflokk høsten 1891. Tveiten krevde erstatning.

Jonssen hevdet på sin side at reinflokken ikke hadde vært på Tveitens eiendom på den tid av året da eiendommen kunne ha fått skade. Men Jonssen innrømte at reinen kunne ha vært på eiendommen om høsten etter slåttonna, for da pleide reinen å fare vidt omkring på leit etter sopp.

Vitner kunne fortelle at de hadde sett store reinflokker som beitet på heiegårdene og stølene i midten av september, da kornet ennå ikke var tatt inn. Saken endte med at Jonssen ble dømt i november 1892 til å betale erstatning i henhold til en taksering som skulle foretas.

Konflikt om merking

En annen påstand i tvistesakene var at samene lot reinflokken sin blande seg med setesdølenes rein, for så å ta med seg noen av sistnevntes umerkede dyr ved atskillelsen og merke dem med vedkommende sames reinmerke.

I 1893 var Jonas Jonssen siktet for nettopp dette. Flere reineiere hevdet å ha mistet flere titalls kalver, og de antok at Jonssen hadde merket kalvene med sitt merke. De ville ikke anmelde Jonssen for tyveri, men klaget over alt bryderi som feilmerking førte med seg.

En lang rekke vitner ble avhørt, deriblant flere "lapper", "lappekoner", "lappeenker" og "lappepiger". "Lappekone" Sigrid Anna Jonsdatter, 25 år gammel og gift, forklarte at det hendte ofte at små kalver ikke gikk sammen med mora, og at det da var lett å merke feil.

Avhørene gir et godt innblikk i utfordringene ved reindrift og merking. Ingen av vitnene kunne med sikkerhet påvise at Jonssen hadde merket andre rein enn hans egne. Statsadvokaten kom fram til at videre etterforsking skulle stanse "... da der ikke antages at foreligge Bevis for, at Sigtede mod bedre Vidende har mærket og tilegnet Andres Dyr". Saken ble dermed henlagt våren 1893.

Reindriftens skjebne

Samtidig med samenes reindrift ble det stiftet ulike tamreinlag for setesdøler som ville prøve seg med reindrift. Etter hvert ble det knapphet på beiteområder for alle store flokker. Mange reinsdyr forsvant og blandet seg med villrein.

Lensmannen i Valle, Reinmerker.

Lappeloven av 1897 satte store bøter for den som lot dyrene sine beite på andres grunn uten tillatelse. Ifølge Adolf Steen var det ingen samer som prøvde seg med reindrift i Setesdal etter 1914. Noen av samene flyttet vekk, mens andre ble reingjetere i dalen.

Etter andre verdenskrig overtok frilufts- og jegerinteressene på forskjellig vis, med sitt behov for å bruke store naturområder. I 1970-årene var det slutt med tamreindrift. Alle dyrene skulle nå regnes som villrein og tilhøre staten. Både i Setesdal og andre steder bor det i dag etterkommere av samene.

Kilder

Kilder til denne artikkelen er arkivene for Setesdal fogderi, Setesdal sorenskriveri og Lensmannen i Valle. Materialet finnes i Statsarkivet i Kristiansand.

Flere har tidligere omtalt tamreindriften i Setesdal:

Jostein Blokhus: «Same-tida i Setesdal», i Fædrelandsvennen 8. juni 2015.

Aanund Olsnes: Heimar og folk i Bykle, bd. I–III, 2006.

Adolf Steen: «Samene i Setesdal», i Sameliv. Samisk selskaps Årbok, 1955.

Glimt frå tamreindrifta i Bykleheiane:
https://www.youtube.com/watch?v=0a_t6ZCr4rA&sns=fb&app=desktop

Men ingen av dem har tatt for seg rettssakene.

----------------------------
Denne artikkelen ble publisert på Arkivverkets nettsider i 2017, men ligger ikke der nå i skrivende stund. Dessuten er denne versjonen utvidet.