Mange voksne i dag har nok hørt visa om Håvard Hedde eller sunget den på skolen. Men mange vet kanskje ikke at han har levd i virkeligheten.
"Eg heiter Håvard Hedde og er så ven ein kar.
No vil eg bort og gifta meg og rydja meg ein gard.
Eg bur oppunder fjell,
og jenta hev eg lova. Eg svik ho inkje hell."
Slik lyder første strofe av folkevisa i normalisert språkform. Den ble trykt første gang i Landstads folkeviser i 1853. I gamle arkiver er det mulig å finne en god del opplysninger om setesdølen Håvard Heddes liv.
Foreldre og barndom
 |
| Kirkebok for Valle, døpte i 1758, viser at Håvard Hedde ble døpt 16. juli det året. |
Det står også at foreldrene het "Folche Torjussen Helle" og "Targier Hoversdatter". Håvards foreldre bodde altså på Helle i Hylestad i Valle da Håvard ble født. I Setesdals-dialekten blir Helle til "Hedde". Folke var oppvokst på Helle. Targjerd kom fra Viken i Valle. Kirkeboka for Valle viser at Targjerd og Folke ble gift i 1741.
En eldre bror av Folke overtok farsgården under Helle. Derfor måtte Folke finne seg gårdsarbeid rundt omkring. Targjerd og Folke bodde mest under Helle og Viken i 1740-1750-årene. Man kan finne dåpen til flere av barna deres i kirkebøkene for Valle. Det første barnet ble døpt i 1742. Da det yngste barnet ble døpt i 1764, bodde familien på Nedre Langeid i Austad i Bygland. Folke står som bruker under Nedre Langeid i ekstraskattemanntall for 1760-årene og i andre kilder fram til 1773. Seinere kom Håvards foreldre til Valle igjen. Folke ble begravd der i 1776 og Targjerd i 1781.
Sodomi-anklagen i 1776
Håvards far ble begravd 12. mai 1776. Få uker etter ble den 17-årige Håvard utsatt for enda en vond opplevelse. I juni dette året fikk presten i Valle kjennskap til noe som han var nødt til å anmelde. Knut Arnesen Homme hadde nemlig fortalt ham at "Halvor Folkesen Helde af Hylestad Sogn" skulle ha forbrutt seg mot lovens 6. bok, 13. kapittel, 15. artikkel, det vil si i Norske lov av 1687. Der sto det: "Omgængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og Brand." Presten ba lensmannen om å innhente opplysninger i saken og anmeldte så Håvard i brev til fogden 18. juni 1776. |
| Håvard og vitner avhøres i 1776. Stiftamtmannen i Kristiansand, Innkomne brev fra fogden i Råbyggelaget. |
Håvard skulle altså besøke mora si i pinsen. Pinsehelga det året var 14 dager etter farens begravelse.
Det ene vitnet var Ole Arnesen Rysstad, 18 år og konfirmert. Det andre var Torjus Hallvardsen Rysstad, 16 år og ukonfirmert. De forklarte at de så Håvard på avstand over to gjerder som sto på en haug. Der så de Håvard ved siden av ei ku som tilhørte enka Gro Rysstad. Ole innrømte at de "… syntes i en Hast at see til som at Haavor havde Omgiængelse med Koen, men vist kunde han intet sige derom, da han intet blot Lem saae, og det var et temmelig langt Stykke fra, saa de kunde ikke see vel".
Fogden bedømte det hele til å være "Sladder og Børneværk". Det ene vitnet var ukonfirmert og det andre "ikke gandske ved sin samling". Håvard ble løslatt og saken oversendt til stiftamtmannen. Verken rettsprotokollene i statsarkivet eller fogderegnskapene i Riksarkivet for 1776 inneholder noe om saken, så det ble nok ikke iverksatt rettssak.
I ungdommen ble altså Håvard Hedde utsatt for onde rykter, det vil si trakassering eller mobbing. Han sto langt nede på den sosiale rangstigen, og sannsynligvis måtte Håvard arbeide med gjeting, vedhogst eller annet på gårdene rundt omkring fra tidlig alder for å livberge seg. Saken må ha blitt godt kjent i Setesdal i lang tid etter. Den kan kanskje ha ført til at det ble enda vanskeligere for ham å få arbeid. På kjærlighetsfronten ble Håvards stilling neppe styrket i årene framover etter disse ryktene. Vi må regne med at ingen jente med respekt for seg selv ville finne det komfortabelt å være sammen med en gutt som hadde vært beskyldt for seksuell omgang med ei ku. Saken kan være viktig som bidrag til å forstå Håvards skjebne med hensyn til frieri.
Konfirmasjon i 1779
Håvard var nok ikke av den typen som hadde så lett for å tilegne seg boklige kunnskaper. Han var 21 år da han ble konfirmert. Kirkeboka for Valle viser at "Havor Folchesen Helde" var konfirmant våren 1779. Det var ikke uvanlig at de som hadde manglende kunnskaper i kristendom, måtte vente inntil flere år før de kunne konfirmeres.Soldattjeneste
 |
| Stiftamtmannen i Kristiansand, 1. vesterlenske nasjonal-infanteriregiment, 2. råbyggelagske kompani, rulle 1787. |
Han hørte legdsmessig under gården Austad i Bygland. Det framgår at han bodde på "Rølfstad" i Hylestad sogn, som antakelig må være gården Rysstad. Det står også at han var 29 år og innrullert i 1778. I en rulle datert 2. mars 1789 opplyses det at Håvard Folkesen var "deserteret" 19. september 1788. Vi kommer tilbake til hva som ligger i det.
Også i Riksarkivet finnes militære ruller fra den tida, blant annet en rulle fra 28. februar 1780 for det 2. råbyggelagske kompani. Der står det at Håvard hadde tjent i 1 ¾ år, altså fra våren 1778. Det er ett år før han ble konfirmert. En interessant detalj er at vi finner høyden til soldatene. De fleste var 64-65 tommer. Noen var 66-67 eller høyere. Håvard var 66 tommer høy. Det tilsvarer 173 cm hvis vi gå ut fra at én tomme var 2,62 cm, slik praksis var på den tida. Håvard var trolig et par cm høyere enn gjennomsnittet.
Håvard får en sønn i 1790
Kirkeboka for Holt viser at en gutt ved navn "Haaver" ble døpt 27. desember 1790. Prestens håndskrift er litt vanskelig å tyde, men det står muligens slik:"Et uægte Barn fra et omreisende Løsqvinde Oslou Larsdaatter som giorde Barsel hos Jon Joensen Furreland udi VasEnde paa OuselEje, Hun udlagde til Barnefader En ugift Person Haavor Terkelsen Helle fra Valle udj Sætterdal som omreiste med Hende, men nu forlod Hende. Hun hafde beviis at have communiceret i Kragerø 1789 af Hr Lange, ligesaa fra Hr Thestrup at have Communic. i Arendal d. 2. Juli 1790."
Dåpsinnførselen viser altså at en omstreifer ved navn Åslaug Larsdatter fikk en sønn. Barnefarens navn er feilaktig skrevet Terkelsen. Enten må Åslaug eller presten ha misforstått. Det kan ikke være tvil om at barnefaren er Håvard Folkesen Hedde. Vi skal se at seinere kilder bekrefter at Håvard Folkesen Hedde og Åslaug Larsdatter Skauen hadde en sønn som het Håvard, og at han ble døpt i Holt i 1790. Det er ingen annen Håvard Håvardsen som er døpt i Holt det året.
Åslaug Skauen
Den store folkelivsforskeren Eilert Sundt interesserte seg mye for fantene i Norge på 1800-tallet. Eilert Sundt var født og oppvokst i Farsund, og han fikk tidlig en god innsikt i folkelivet på Agder. I sin Anden Aars-Beretning om Fantefolket (Kristiania 1862) forteller Sundt at han hadde reist rundt omkring i det strøket av landet hvor det var mest fantefolk, nemlig mellom Stavanger- og Skiensfjorden. Sundt har beskrevet mange av fantefamiliene. En av dem er "Skouen-Folket":"Aslaug Skouen, af god Bonde-Familie i Bamle (hendes Moder var Datter af Halvor og Ingeborg Mostad i Gjerestad) gik som Enke omkring paa Betlerstien, med to Børn, nemlig Halvor Nilsen og Ingeborg Nilsdatter. Saa faldt hun i Armene paa en omstrygende fordrukken Handler fra Sætersdalen, som hed Haavar Hedde, og med ham fik hun endvidere Sønnerne Torjus og Haavar. Aslaug er død for længe siden, Haavar Hedde ligesaa."
Åslaugs foreldre var Lars Olsen og Ingeborg Halvorsdatter. De bodde blant annet i Sannidal og på Skauen under Masterød i Bamble. Kommunikantprotokollen for Arendal bekrefter at Åslaug mottok nattverd 2. juli 1790. Da står det at hun var Nils Svendsens enke hos Christen Ørbeck. Kirkeboka for Bamble viser at Åslaug og Nils ble trolovet 22. november 1781.
Eilert Sundt hadde altså fått høre at Håvard Hedde var drikkfeldig og omstreifende og drev med handel. Kanskje var det tuskhandel, det vil si byttehandel. Sundt konsentrerte seg om de sosiale forholdene, og dermed ble det noen negative karakteristikker av Håvard Hedde. Det var ikke det romantiske som interesserte Sundt. Visa om Håvard Hedde ble som nevnt trykt om lag ti år før Sundts beretning. Av dåpsinnførselen i Holt jula 1790 ser vi at barnefaren forlot Åslaug. Hva som skjedde med Håvard Hedde det påfølgende året, framgår av en rettssak i 1792.
Håvard arresteres i 1792
På nyåret 1792 ble Håvard Hedde arrestert i Tvedestrand. Dokumentene i saken ligger i sorenskriverarkivet og tukthusarkivet og gir mange opplysninger om Håvard.*Forhøret av "den nu arresterede Landstryger Haavor Helde" ble foretatt 30. januar i Albrekt Nilsens hus i Tvedestrand. Albrekt forklarte at Håvard kom til huset hans 5. januar omtrent kl. 3 om ettermiddagen og forlangte å få overnatte der. Albrekt svarte nei. Da skal Håvard ha spurt om det ikke var bedre å huse ham enn at Albrekts hus skulle stå i lue og brann i morgenen etter. Håvard truet også med å slå og rive Albrekt i stykker. Albrekt forklarte videre at han måtte tilkalle hjelp av en annen mann for å få Håvard ut av huset. Men da "skieldede og bandede" Håvard og påsto at han hadde vært tilskuer ved brannen på gårdene Bråstad og Mjåvatn før siste jul. Albrekts tjenestejente ga samme forklaring. Det hadde ikke hjulpet å geleide Håvard ut på landeveien, for han kom tilbake etter ei stund, og da var det ikke annen råd enn å overlate ham til lensmannen.
Håvards forklaring
Avhøret fortsatte 3. februar i arresthuset på Haugerød (i Øyestad). Nå skulle Håvard forklare seg. Han var født på Helle i Hylestad i Valle, og navnet hans var "Haavor Folkesen". Han trodde at han var 40 år. I omtrent 16 år hadde han oppholdt seg hos søstera, som var gift med Svenke Rysstad. I virkeligheten var Håvard på 34. året. Han hadde altså bodd hos søstera siden rundt 1776, da faren døde og sodomianklagen kom opp.Håvard hadde ifølge ham selv vært soldat i Setesdal i ti år. Som nevnt har vi funnet at det var fra 1778 til 1788.
Da utmarsjen skjedde til Sverige i 1788, hadde Håvard forlatt kompaniet etter tillatelse fra kapteinen og reist til Kragerø for å arbeide. Likevel forklarte Håvard at det kom fire soldater til Kragerø for å ta ham med til Sverige, men Håvard unngikk dem siden han var på skogsarbeid utenfor byen.
Utmarsjen i 1788 gjaldt uten tvil felttoget mot Sverige, som var en følge av at Danmark-Norge hadde forpliktet seg til å støtte Russland mot Sverige. Det kom ikke til store krigshandlinger, men mange soldater døde av sult.
I rullene står det "dimitteret" når noen hadde sluttet. Grunnen til at Håvard derimot ble definert som desertør, kan være at han formelt sett ikke var løst fra militæret høsten 1788. Antakelig ville kapteinen egentlig ha ham med på felttoget, men det lyktes ikke å finne ham siden han var på skogsarbeid. Muligens ble dette ikke sett på som bevisst rømming. Det ser ikke ut til at han fikk straff. Under rettssaken i 1792 henvendte stiftamtmannen seg til det militære for å finne ut om Håvard sorterte under militær jurisdiksjon, men det viste seg at han for lengst var utskrevet fra militærrullene.
Høsten 1788 var Håvard hjemme i Setesdal, og derfra dro han til Arendal, forklarte han. Siden hadde han vanket omkring uten fast tilholdssted og dels ernært seg ved betleri og dels ved arbeid, særlig om sommeren i Øvre og Nedre Telemark, samt Nedenes og Råbyggelaget. Han hadde ikke noe pass eller tillatelse til å reise omkring.
Det må ha vært på disse vandringene at Håvard traff Åslaug og gjorde henne gravid våren 1790.
Ved juletider 1791 hadde lensmannen i Holt sendt ham til Råbyggelaget på grunn av løsgjengeri og fordi han var uten pass. Men fordi Håvard ikke kunne få noe arbeid i Råbyggelaget, bega han seg til kysten igjen og kom til Tvedestrand etter jul i beruset tilstand. Håvard innrømte at han hadde kommet til Albrekt Nilsen og bedt om husly. Da han fikk nei, "… kan det vel hænde sig at han gav nogle onde Ord i sin Drukkenskab".
På spørsmål om ikke Håvard hadde kommet med trusler, svarte han at "… han ikke erindrer saadant, da han var meget beskiænket, af hvilken Aarsag de og maatte kiøre ham fra Glædie til Wivesøl, siden han ikke kunde gaae og var næsten uden Sandser". Håvard kunne sverge på at han ikke husket å ha kommet med trusler. Han sa også at han ikke hadde sett brannen på Bråstad og Mjåvatn og at han i det hele tatt ikke hadde vært på de stedene. Riktignok hadde han vært i Fjære sogn to år før, neste julaften var han i Froland på Reierselmoen, og i jula deretter var han ved verket i Froland. Sist Håvard gikk til alters, var ved Skien for et år siden. Før det hadde han kommunisert i Lårdal.
Vi får også en annen opplysning. Håvard sa "… at han fra Ungdommen af har været ligesom forvildet, og skal nogle Gange havt Anstød af Raserie, især naar han har faaet formeget af stærk Drik". Antakelig prøvde Håvard med dette å avdramatisere hendelsen i Tvedestrand ved å si at han hadde brukt å være forvirret og rasende helt fra ungdommen, særlig når han var beruset.
Politiavhørene var nå slutt. Fogden sendte saken til stiftamtmannen, slik rutinen var på den tida, for at sistnevnte skulle avgjøre videre behandling. Stiftamtmannen ga ordre om å iverksette rettssak (ekstrarett) mot Håvard Hedde. Det gjorde han i brev til sorenskriveren i Nedenes 14. februar.
Rettssak
Sorenskriveren i Nedenes holdt ekstrarett 12. mars 1792, hvor det var anlagt sak mot "Haavor Folkersen Helle" for unnsigelse og omstreiferi. Håvard var anholdt og satt i arrest. Han omtales som "Landstryger og Passløs".Håvard vedkjente seg forklaringa fra 3. februar. I tillegg kom han med opplysninger om hvor han hadde oppholdt seg gjennom året 1791. På nyåret 1791 ble han bortført fra Holt sogn og til lensmannen i Vegårshei. Deretter reiste han til sitt hjem i Setesdal, hvor han ble i tre uker. Så dro han til Raulandstranden i Øvre Telemark. Der var han på hogst- og slåttearbeid til om høsten. Derfra hjalp han en slaktedriver ut til Skien, hvor han ble i omtrent tre uker. Så reiste han til Lundereid i Sannidal og fikk arbeid med å kaste diker (grave grøfter). Der ble han i lang tid. Etter oppholdet i Sannidal ble han sykelig og reiste omkring i sognene Gjerstad, Holt og Austre Moland, samt i Arendal, hvor han "bad sig frem om Livets Ophold".
 |
| Utsnitt av saken mot Håvard Hedde i 1792. Kristiansand tukthus, domsakt. |
Ifølge Håvard selv hadde han aldri før vært tiltalt for noe. Han hadde ikke vært til stede da gårdene Bråstad og Mjåvatn brant ned, men han hørte om brannen da han var tre netter hos enka Siri på plassen Reierselmoen (i Froland) jula 1791. Han gikk derfra fjerde dag jul, men i Fjære hadde han aldri vært.
Håvard sa at han hadde vært meget hardt behandlet begge gangene han ble tatt i Holt sogn. Han hadde blitt bundet både på hender og føtter uten å få vite grunnen. Hvis han hadde kommet med trusler, måtte det ha vært i drukkenskap, forklarte han. Videre fortalte Håvard at han verken er eller har vært gift, og hans rette oppholdssted var hos søstera Anne på gården Rysstad i Hylestad.
Håvard innrømte nå å ha kommet med denne trusselen i Albrekts hus 5. januar 1792: "Det var bedre for Dig at laane mig Huus end at see Lue om Dig inden i Morgen." Håvard truet altså med brann. Før Håvard ba om husrom, hadde han bedt om en dram, og Albrekt hadde gitt ham et stykke brød og en liten skvett brennevin. Håvard innrømte for øvrig at han ikke hadde pass, men hadde aldri hørt at det var nødvendig eller at noen var blitt avkrevd pass når de dro fra sogn til sogn for å søke arbeid.
Dom
 |
| Dommen mot Håvard Hedde i 1792. Kristiansand tukthus, domsakt. |
Derimot var det klart at Håvard hadde reist fra sogn til sogn uten pass, og at han hadde tigget. På grunn av omstreiferi og betleri ble han dømt til å arbeide i Kristiansand tukthus så lenge som tukthusets direksjon fant passelig. Dommeren viste til forordning av 9. august 1754. Den gikk ut på at de som ikke ville ta fast tjeneste hos noen, skulle anses som løsgjenger og henbringes til fogden.
Håvard vedtok dommen. Ved påskrift 20. mars bestemte stiftamtmannen at Håvard skulle arbeide i tukthuset i to måneder.
Soning
Håvard ble satt inn i tukthuset i Kristiansand 29. mars 1792 og sluppet ut 29. mai samme år. Håvard ble satt til å utføre forskjellig arbeid. |
| Kristiansand tukthus, fangeprotokoll, viser at Håvard Hedde blir fange nr. 27. |
I en annen protokoll i tukthusarkivet kan vi lese at Håvard oppførte seg "godt", slik som mange andre fanger. Noen fanger fikk karakteren "maadelig" eller "slet". Vi kan ikke se at Håvard satt flere ganger i tukthuset i Kristiansand, og det står ingen anmerkninger om rømming eller annet. Vi kan vel ta det som et tegn på at Håvard var en bra person når han var edru.
Håvard får ei datter i 1793
I 1793 var Åslaug i Telemark, kanskje Håvard også. Kirkeboka for Drangedal viser at de to fikk ei datter som ble døpt det året og innført som "Alov". I kirkeboka for Gjerstad står det under begravde 24. november 1797: "Pigeb. Allov Haavorsdater. Een datter af de 2de omløbende Haavor Helle og Oslou Skoven, død av SmaaKopper paa Byholt." Det var svært mange barn som døde av kopper på den tida. Presten har også skrevet at denne familien er "uden bøygds og Ej hører til Sognet".Håvard får en sønn i 1797
Tidligere samme år som dattera døde, fikk Åslaug og Håvard en sønn. |
| Kirkebok for Gjerstad, døpte i 1797, viser at Åslaug Skauen og Håvard Hedde ble foreldre til et pikebarn. |
"Moderen den Omvankende Oslou Larsdatter Skouen kaldet, og Faderen Haavor Folkesen Helle fra Hyllestad Sogn i Settersdal. Løber om med 3de børn, dette det 4de."
Hvis Åslaug og Håvard hadde 3 barn sammen på det tidspunktet, reiste de muligens rundt også med det ene av barna som Åslaug hadde fra før.
Håvard dør
 |
| Kirkebok for Bygland, døde i 1802, viser at Håvard Hedde ble begravd det året. |
Året etter folketellinga døde Håvard. Kirkeboka for Bygland viser at "Haavor Folkesøn Helle 50 aar" ble "kastet jord paa" ved Austad kirke 27. august 1802. Det korrekte er at han var bare 44 år da han døde.
Ifølge muntlig tradisjon skal han ha drukna i nærheten av Sordal i Austad sogn i Bygland. Den jenta som han var så glad i, skal ha bodd på Sordal i 1802, ifølge tradisjonen. Håvard skal ha drukna da han prøvde å besøke henne. Det stemmer i hvert fall med den muntlige tradisjonen at han ble begravd i Austad sogn. De skriftlige kildene sier ikke noe om dødsårsaken.
Ifølge muntlig tradisjon skal Håvard ha blitt advart da han prøvde å vasse over elva på dødsdagen sin. Men da skal han ha ropt: "Å, heddissen e’ lang’e". I så fall var han nok litt for optimistisk – han var bare så vidt høyere enn gjennomsnittet.
Muntlig tradisjon
 |
| Landstads folkeviser 1853. |
I visa heter det at Håvard var glad i ei jente på "Lanjei", men da han kom dit for å fri, hadde hun allerede en annen kjæreste, og det var svært tungt for Håvard da han dro derfra ei mørk høstnatt. Gården er Langeid i Austad i Bygland.
 |
| Landstads folkeviser 1853. |
Det er uvisst hvem som var visedikteren. Visa må være fra før 1850. Hvis den er laget etter Håvards død, er den yngre enn 1802.
Johannes Skar har skrevet litt om Håvard Hedde i Gamalt or Sætesdal, bind 2 (Kristiania 1907), s. 90-91, ny utgave bind 1 (Oslo 1961), s. 302. Der sier Skar: "Dei sette upp ei vise um Håvard." Kanskje det er mest sannsynlig å regne med at visa har blitt til i Setesdal i årene etter 1802.
Skar sier også at da jenta hadde narra Håvard, slo han seg i lag med en fanteflokk, og at han var sammen med ei "fente", det vil si fantekvinne, som het Åslaug Skauen, og at han drukna i elva Otra ved Sordal.
Hvem var jenta i visa?
Da Håvard var i 20-årene (1778-1788), gjorde han altså tjeneste som soldat. I dette tiåret kan han godt ha blitt forelska i ei jente. "Han reiste ifrå Lanjei, og då var jenta fest", heter det i visa. Festermål var en avtale om ekteskap. Det var ikke uvanlig at festemann og festekone flytta sammen. Ved festermålet kunne det bli inngått avtaler om økonomiske forhold. Det skulle helst være en viss grad av samsvar mellom størrelsen på det som brura og brudgommen hadde med seg inn i ekteskapet. I tillegg til festermålet var det vanlig med offentlig trolovelse for presten.Vi forutsetter nå at Håvard var på Langeid for å be om å få ei jente der til festekone. Hvem kan denne jenta ha vært som var bortfestet til en annen? I Bygland gard og ætt, bind 1, s. 229, står det at jenta må ha vært Birgit Halvorsdatter. Hun var født utenfor ekteskap i 1771. Faren bodde da på Langeid. Birgit bodde på Sordal i Bygland rundt 1802, da Håvard døde. Ifølge tradisjonen drukna han da han skulle besøke gammelkjæresten på Sordal. Jenta i visa kan kanskje ha vært Birgit, men det er flere momenter som taler imot.
For det første passer ikke Langeid inn. Kildene sier ikke noe om at Birgit bodde på Langeid i sin ungdom. Faren bodde riktignok der da hun ble født, men han døde i 1776, samme år som Håvards far, og det må ha vært lenge etter det året at Håvard eventuelt var på Langeid for å fri. Birgits mor, Liv Osmundsdatter, bodde på Tveit i Bygland da Birgit ble født, og det er vel mest sannsynlig at Birgit vokste opp der. Liv døde på Tveit i 1789, og Birgit bodde på Tveit da hun ble gift i april 1800.
For det andre passer ikke tidspunktet. Birgit ble altså gift først i 1800. Det er lite sannsynlig at Håvard besøkte henne i slutten av 1790-årene, da hun sannsynligvis var bortfestet, for da hadde Håvard allerede vært familiefar i mange år. Han kan selvsagt ha oppsøkt henne i 1788 eller 1789 – i 1790 ble Håvard far, men det virker ikke sannsynlig at Birgit var bortfestet allerede da, for så å bli gift først i 1800.
Hvis man studerer kirkeboka for Bygland, finner man ei jente fra Langeid som ble gift i 1780-årene. I januar 1786 ble Anne Knutsdatter Langeid trolovet med Aslak Olsen Frøysnes, og de ble gift i april samme år. Annes foreldre, Knut Halvorsen og Liv Tellefsdatter, bodde på Langeid. Liv døde allerede i 1764, mens Knut Halvorsen Langeid døde i desember 1785. Det kan ha vært høsten 1785 at Håvard Hedde var på Langeid for å be om å få Anne Knutsdatter til sin festekvinne. I stedet hadde hun festet Aslak Olsen Frøysnes. Det hjalp ikke at Håvard Hedde var soldat på den tida. Ved vielsen til Anne og Aslak står det at brudgommen var soldat. Dermed kunne ikke Håvard utkonkurrere ham på det punktet. Folketellinga 1801 viser at Anne og Aslak bodde på Frøysnes og at Aslak var husmann med jord. Det at Aslak hadde utsikter til i hvert fall å bli husmann med jord på hjemgården, var også et pluss i forhold til Håvard, som ikke hadde noen karriereutsikter. Kanskje var det dette rådet Knut Halvorsen ga dattera si før hun bestemte seg for Aslak.
I visa står det ikke noe om at jenta skal ha vært på Sordal da Håvard døde, men muntlig tradisjon sier det. Tilfeldigvis er det slik at Anne Knutsdatters far, Knut Halvorsen, kom fra Sordal, og han eide farsgården under Sordal etter at han ble gift og bosatt på Langeid. Kanskje det var slik at Anne var på besøk hos noen på Sordal i august 1802 da Håvard døde.
De skriftlige kildene kan verken bekrefte eller avkrefte at Håvard Hedde har vært på Langeid for å be om å få ei festekone. Vi kan heller ikke vite nøyaktig hvem jenta i folkevisa var.
Staut kar eller drikkfeldig rekafant?
Folkevisa lar oss kanskje sitte igjen med et annet inntrykk av Håvard Hedde enn arkivdokumentene gjør.På den ene sida har vi den romantiske forestillinga som visa gir om den optimistiske ungkaren. Han fikk riktignok ikke den jenta han ville ha, men man sitter kanskje igjen med en følelse - etter å ha hørt visa - av at det må ha gått bra til slutt. Gutten var jo så energisk og målbevisst og hadde realistiske planer for hvordan han skulle forsørge seg og sine. I visa sier Håvard at han skulle rydde seg en gård. Allerede her skjønner vi at han ikke var arving til noen gård eller et småbruk. Når han i tillegg bodde oppunder fjell, føler vi at heller ikke foreldrene var noen storgårdsfolk. Men at Håvards framtid ville bli strevsom og vanskelig, får vi ikke fullt inntrykk av gjennom visa.
Det får vi derimot i høyeste grad bekrefta gjennom studier av arkivdokumentene. Nå framstår Håvard nærmest som et mobbeoffer i ungdommen, som en lutfattig gutt som vokste opp uten trygge framtidsutsikter, og med en aggressivitet som kom til uttrykk når han fikk tak i brennevin. Ikke fikk han seg noe fast bosted heller, og knapt noe å leve av.
Umiddelbart blir man nesten frista til å snakke om to ulike oppfatninger av Håvard. Men det behøver ikke å være noe motsetningsforhold. Arkivkildene utfyller folkediktinga. Mens visa forteller om Håvards tanker og opprinnelige plan for livet, sier dokumentene hvordan virkeligheten ble – i hvert fall en del av virkeligheten. Håvard kan godt ha vært en snill og omsorgsfull familiemann som gjorde så godt han kunne for å livberge sine nærmeste, selv om frustrasjonen til tider fikk utløp på grunn av livsbetingelser som sto utenfor hans makt å bestemme.
Gjennom det nasjonalromantiske 1800-tallet var det romantikeren som overlevde fanten – det var den vene og beskjedne småkårs-ungkaren som folk likte å synge om, mens den drikkfeldige og kranglevorne omstreiferen ble det ikke noen muntlig tradisjon om i ettertid.
Vi vet ikke hvem som laget viseteksten. Hvis det er bygdefolk som har forfattet visa, er det nok mest sannsynlig at det er folk i Setesdal siden innholdet er så sterkt knytta til det området. Visa oppsto trolig etter Håvards død. Det viktigste er kanskje at bygdefolket har sunget visa hele tida siden. Det må antakelig bety at folk hadde sympati med Håvard, at de syntes synd på ham som ikke lyktes i livet, og som bar på en ulykkelig kjærlighet, og som kanskje ikke fant seg til rette i hjembygda. Lokalsamfunnet mintes ham med ei vise som har blitt en nasjonalskatt.
Arkivkilder og litteratur
De skriftlige kildene om Håvard Hedde må man kunne si har høy kulturhistorisk verdi, relevans og interesse. Det er først og fremst i Statsarkivet i Kristiansand at man finner de gamle dokumentene som inneholder opplysninger om den virkelige Håvard Hedde. De skriftlige kildene består av kirkebøker fra prestene og dokumenter i arkivene etter blant annet stiftamtmann, fogd, sorenskriver og tukthus.Gjennom årene har det vært publisert noen opplysninger om Håvard Hedde:
Torleif Kveim: Gjerstad. Av bygdesoga. 3. hefte (1967), s. 391-393.
Leonhard Bjarne Jansen: "Men då han kom til Langeid, då var den jenta fest. Om Håvard Hedde og menneska kring han", i Agder Historielag, årsskrift 60/1984, s. 26-33.
Alfred Ryningen: Valle kommune I. Gards- og ættesoge Hylestad (1985), s. 174-176.
Andreas Vevstad: Gjerstad. Bygdesoga. 9. hefte (1991), s. 1306-1310 og 1315.
Leonhard Bjarne Jansen: "Håvard Hedde – visekjendisen som henta seg kone frå Sannidal", i Jol i Telemark (1992).
Reidar Vollen: Bygland gard og ætt, bind 1 (2002), s. 227-229, bd. II (2003), s. 104-105.
Etter 2003 gikk jeg selv på jakt i arkivene for å se hva som var mulig å finne ut om mannen som ble rikskjendis gjennom visa. Artikkelen ovenfor publiserte jeg i 2009 på nettsidene til Statsarkivet i Kristiansand, men de sidene finnes ikke lenger. Fædrelandsvennen laget en omtale av Håvard Hedde 26. september 2009 på grunnlag av blant annet nettartikkelen min. Opplysningene om Håvard Hedde på Wikipedia og Lokalhistoriewiki bygger delvis på nettartikkelen min.
