Den gang fattige mistet stemmeretten

I 1919 ble det slutt med at fattige i Norge skulle miste stemmeretten. Kommunevalget det året var første gang «alle» hadde stemmerett.

"Pider" Ro på fiskeskøyta si med hunden "Ludafisk".
Foto: Statsarkivet i Kristiansand. Ukjent fotograf. Trolig 1890-årene.

En av dem som mistet stemmeretten blant annet i kommunevalget i 1901, var Petter («Pider») Ro. Han var en av Kristiansands aller fattigste og bodde i ei fiskeskøyte ved Lagmannsholmen. Siden han hadde fått legehjelp og medisiner dekket av fattigvesenet i 1901 og flere andre valgår, tapte han stemmeretten. Det vil si at stemmeretten ble suspendert.

Et annet eksempel på suspensjon gjaldt ekteparet Marie og Adolf Samuelsen, som bodde i Fjellgata 10b i Kristiansand i 1915. Mannen var baker, men hadde blitt blind, så paret måtte ha hjelp. De fikk utbetalt 22 kroner i august 1915, og derfor fikk begge suspendert stemmeretten ved stortingsvalget det året.

Grunnlovsparagrafen

Det var samtidig med innføring av alminnelig stemmerett for menn i 1898, at Grunnlovens paragraf 52 d ble vedtatt: «Stemmeret suspenderes: […] d) ved at nyde eller i det sidste Aar før Valget have nydt Understøttelse af Fattigvæsenet.»

Konsekvensen ble at de som hadde mottatt fattigstøtte i løpet av året inntil et valg, mistet stemmeretten i vedkommende stortings- eller kommunevalg. Den gang var det stortingsvalg hvert tredje år, blant annet i 1900, og kommunevalg hvert tredje år, blant annet i 1901.

Suspensjon på grunn av fattigstøtte kom til å gjelde ved valgene i årene 1900–1918. Paragrafen ble opphevd av Stortinget 17. juli 1919, etter at det hadde kommet reaksjoner på det urettferdige ved systemet.

Inntektsavhengig stemmerett

I 1901 fikk mange kvinner i Norge stemmerett ved kommunevalg. Noen av forutsetningene var de samme for både kvinner og menn, nemlig at de måtte ha fylt 25 år, ha bodd i Norge i minst fem år, ha norsk statsborgerrett og ha bodd i vedkommende kommune i minst to år.

Men for å bli stemmeberettiget og bli innskrevet i stemmerettsmanntallet, ble det satt et ekstra krav til kvinner. De måtte dokumentere at de selv eller mannen deres hadde betalt skatt av en årsinntekt siste året på minst 300 kroner på landet eller 400 kroner i byen. Kvinnene måtte altså nøye seg med begrenset, det vil si inntektsavhengig, stemmerett. Menn kunne avgi stemme uavhengig av inntekt.

Det spesielle inntektskravet for kvinner forklares ved at det ikke var politisk flertall ennå for å gi alle kvinner stemmerett. Man ville gå gradvis fram og gi stemmerett først til dem som hadde over middels inntekt.

For kvinner utgjorde inntektskravet den største barrieren for å oppnå stemmerett. For eksempel hadde bare 17 000 kvinner på Agder stemmerett i 1901, mot 31 000 menn. Inntektsavhengig stemmerett for kvinner kom til å gjelde ved kommunevalgene i 1901, 1904 og 1907 og ved stortingsvalgene i 1909 og 1912.

Alminnelig stemmerett

Fra og med 1910 ved kommunevalg hadde kvinnene alminnelig stemmerett. Det vil si at da var inntektskravet falt bort.

Det samme ble vedtatt i 1913 for stortingsvalg. Det er grunnen til at Norge feiret 100-årsjubileum for kvinners stemmerett i 2013. Fra det året hadde kvinner formelt sett stemmerett på lik linje med menn ved både stortings- og kommunevalg. Første gang kvinnene i praksis kunne stemme ved stortingsvalg uavhengig av inntekt, var i 1915.

Alminnelig stemmerett har ofte vært benevnt «allmenn stemmerett», men i dag reagerer mange mot å bruke betegnelsen allmenn i denne sammenhengen siden ordet assosieres med bare det ene kjønnet.

Fattigstøtte

Understøttelse fra fattigvesenet kunne skje i hjemmet, hos private, i pleiehjem eller ved innleggelse på sykehus. Dette framgikk av fattigloven av 1900. Fra da av ble det slutt med 1800-tallets former for fattigstell, som for eksempel omgangslegd.

Stemmerettsmanntall for peiehjemmets beboere i Elvegata 39 i Kristiansand i 1912.
 (Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS.)
Beboerne fikk stemmeretten suspendert fordi støtten til hver av dem ble
utgiftsført i kommunens regnskapspost for fattigstøtte. Hver av beboerne
har merknaden "Susp. Fattigund." En av dem var "Petter Roe", alias Pider Ro,
men med feil fødselsår. Han var født i 1838 og døde i 1915.

Det var mye man kunne trenge støtte til fra det kommunale fattigvesenet på begynnelsen av 1900-tallet. Når kommunen hadde slike utgifter, ble de bokført under posten for «Fattigvæsenet» og knyttet til den navngitte klienten, som dermed mistet stemmeretten.

Støtten kunne gjelde for eksempel legehjelp, medisiner, innleggelse på sykehus eller asyl, undervisning for «abnorme» barn og begravelse av barn eller ektefelle.

Fattigvesenet kunne også dekke utgifter ved arbeidsledighet, når ugifte kvinner skulle føde, eller når mannen hadde vært drikkfeldig eller stukket av. Andre som manglet kontanter, kunne få penger til innkjøp av mat, klær, sko og brensel.

Suspensjon

Kvinner og menn som oppfylte stemmerettskravene, ble registrert i stemmerettsmanntallet i god tid før valget. Deretter opplyste fattigvesenet om hvem som hadde mottatt støtte, og en anmerkning om suspensjon ble notert ved hvert av de aktuelle navnene.

Alle som var oppført i manntallet, var stemmeberettiget. De som ikke fikk suspensjonsanmerkning, hadde effektiv stemmerett.

Blant stemmeberettigede menn på Agder de første årene av 1900-tallet mistet rundt tre–fire prosent stemmeretten på grunn av fattigstøtte. Blant de 17 000 stemmeberettigede kvinnene, derimot, var det kun 50, eller 0,3 prosent, som fikk stemmeretten suspendert på Agder på grunn av fattigstøtte ved kommunevalget i 1901.

Forklaringa på den store forskjellen mellom kvinner og menn i suspensjonsomfang er at de aller fleste Agder-kvinnene over 25 år som fikk fattigstøtte i 1901, nærmere 3000, tilhørte dem som ikke oppfylte inntektskravet. De hadde jo ikke noen stemmerett som skulle suspenderes. Av dem som hadde høy inntekt, var det naturlig nok ikke så mange som trengte å ty til fattighjelp. Det skjedde likevel når noen i familien for eksempel måtte legges inn på sykehus.

Da inntektskravet falt bort, økte prosentandelen suspensjoner blant kvinner til nivået for menn.

Oppmyking

I årene etter 1900 ble suspensjonsbestemmelsen gradvis myket opp. For eksempel ble det i 1904 vedtatt en lempning ved kommunevalg, i den forstand at man fra da av ikke skulle miste stemmeretten hvis man hadde mottatt fattigstøtte til sykebehandling. I 1908 ble det samme vedtatt for stortingsvalg. Og hvis man hadde fått støtte til andre formål enn sykebehandling, skulle man beholde stemmeretten hvis støtten ble tilbakebetalt.

Fra 1916 skulle heller ikke understøttelse til opphold under arbeidsledighet, eller støtte til invalide, uføre, gamle og alderdomssvake, føre til suspendert stemmerett. Dermed ble det en markert nedgang i suspensjoner i 1916. Og fra 1919 var det ikke lenger noen som mistet stemmeretten på grunn av fattigstøtte.

---

Denne artikkelen ble publisert i Fædrelandsvennen 13. juli 2019.