«Innehaveren av dette bevis skal alltid bære det på seg og på oppfordring forevise det for alle norske og tyske kontrollorganer.»
Slik står det på forsida av både grenseboerbevisene og passersedlene som voksne i Norge måtte ha under andre verdenskrig.
Noen grenseboerbevis, passersedler og søknader om slike er bevart – med eller uten foto – i en del av politi- og lensmannsarkivene.
Grensesoner
Fra 1940 ble det i Norge opprettet såkalte grensesoner, det vil si geografiske områder, der beboerne måtte skaffe seg legitimasjonsbevis.Den første sonen gjaldt fra 1. juli 1940. Den het «Grensesone Øst» og besto av Østfold, Akershus, Hedmark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Hensikten var å ha kontroll med folk i grenseområdene mot Sverige.
Fra 7. september 1940 besto «Grensesone Vest» av Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Hensikten var å ha bedre kontroll med folk og ferdsel i sørlige og vestlige kyststrøk. Derfor var Bykle, Valle, Hylestad, Tovdal og Gjøvdal unntatt fra sonen.
Senere ble grensesonene utvidet, slik at nye kommuner kom til, blant annet Larvik og Kragerø. Noen indre strøk av landet ble derimot tatt ut av sonesystemet. Det gjaldt for eksempel Mykland og Åmli.
Grenseboerbevis
Alle personer over 15 år som bodde i en grensesone, måtte ha et såkalt grenseboerbevis. Først måtte man skaffe bevis for statsborgerskapet sitt. Den som ikke kunne det, skulle nektes grenseboerbevis. Da ble det gitt en frist på én måned. Kunne man fortsatt ikke skaffe nasjonalitetsbevis, skulle man utvises fra grensesonen. |
| Grenseboerbevis. Statsarkivet i Kristiansand, Lensmannen i Birkenes. |
I tillegg til innehaverens signatur og fotografi hadde grenseboerbeviset opplysninger om navn, fødselsdato, fødested, yrke, nasjonalitet, bosted og politi- eller lensmannsdistrikt. Det framgikk også hvilke politidistrikter innehaveren hadde rett til å ferdes i.
Beviset hadde tekst på både tysk og norsk. Det hadde for øvrig også søknadsskjemaet for begge bevis.
Grenseboerbeviset var et slags pass, men kun til bruk i Norge. Uformelt ble det ofte kalt «pass» eller «grensepass».
Flytting
Hvis man flyttet til et annet politidistrikt, måtte man levere inn det gamle grenseboerbeviset og skaffe et nytt. I november 1940 flyttet Thora Amalie Vollan fra Birkenes til Kristiansand. Derfor leverte hun det gamle grenseboerbeviset tilbake til lensmannen i Birkenes og fikk et nytt i Kristiansand.Noen av de innleverte grenseboerbevisene er uten foto. Det skyldes sikkert at innehaveren fikk beholde fotoet for å bruke det på det nye beviset.
Passerseddel
 |
| Passerseddel. Statsarkivet i Kristiansand, Lensmannen i Birkenes. |
I juli 1940 trengte handelsreisende Ragnvald Høygilt i Birkenes å dra til områder i Hedmark og i Trøndelag-fylkene. I søknaden står det at han skulle selge forbruksartikler. Han fikk passerseddel for tre måneder.
Mye å gjøre
Utstedelse av grenseboerbevis i «Grensesone Vest» startet i september 1940. Denne måneden hadde Fædrelandsvennen et intervju med konstituert politimester Rynning-Tønnesen. Han opplyste blant annet at hvis folk ville reise fra Sørlandet til Oslo, trengte de ikke passerseddel, for Oslo inngikk ikke i noen grensesone.Det ble et tidkrevende arbeid for politiet med å utstede papirer, men det meste var gjort i løpet av få meneder. Også fotografene fikk svært mye å gjøre. Mange kunder klaget over at fotografene tok seg godt betalt. Og bokhandlene hadde reklameannonser for «smarte, billige hylstre til det nye pass».
Fram til slutten av januar 1941, da politiet i Kristiansand begynte å bli ferdig, var det utstedt nesten 18 000 grenseboerbevis og flere hundre passersedler. Men politiet presiserte at det kom søknader fra stadig nye ungdommer som fylte 15 år.
Kontroll
Politiet foretok hyppige kontroller med at folk hadde grenseboerbeviset på seg. Til å begynne med kunne man få en advarsel. Men det ble raskt oppdaget så mange voksne uten papirer at politiet måtte innføre mulkt, og størrelsen på den økte gjennom krigsårene.En dag i 1942 oppsøkte politiet alle kafeer og hoteller i Kristiansand for å se om gjestene hadde grenseboerbevis. Politiet traff da blant annet en tysker som antakelig ikke så ut som en offiser eller soldat. Han hadde ikke legitimasjon på seg og ble innrapportert til det tyske sikkerhetspolitiet. Det var nemlig slik at alle utlendinger i Norge måtte bære grenseboerbevis, også tyskere.
En 18 år gammel gutt i Mandal ble bøtelagt under krigen, ikke for å ha glemt grenseboerbeviset sitt, men for å ha tegnet en bart på fotografiet, slik at portrettlikheten ble borte.
I Kristiansand var det portforbud, blant annet for barn under 16 år mot å oppholde seg ute etter klokka 20 i vinterhalvåret. Når politiet traff ungdommer ute om kvelden, ble grenseboerbeviset undersøkt for å se særlig om innehaveren var gammel nok. En kveld i mars 1942 ble ei 15 år gammel jente stoppet av politiet og mistenkt for å ha radert ut fødselsår og dato på beviset sitt for å skjule at hun ikke var 16 år ennå. Men saken ble henlagt, trolig fordi politiet ikke hadde godt nok bevis, og jenta hadde ikke skrevet inn et nytt årstall.
Dømt for juks
I 1943 ble ei jente dømt. Hun var født i mai 1926, men hadde selv skrevet sekstallet om til et femtall. I mai 1942 fylte hun 16 år. Politiet mente at forfalskingen av fødselsåret ble gjort for at jenta ville være seinere ute om kveldene, det vil nok si før mai 1942, da hun ennå var 15 år.Men ved flere kontroller i 1942 ble politiet i Kristiansand klar over hva hun hadde gjort. Dermed ble hun pågrepet og siktet for dokumentfalsk. Statsadvokaten foreslo 30 dagers fengsel som straff. Forhørsretten la vekt på at jenta hadde tilstått, at hun var ung og hadde god vandel. Dommen ble på tretti dagers betinget fengsel med en prøvetid på tre år. Både jenta og vergen vedtok dommen.
---
Denne artikkelen sto på trykk i Fædrelandsvennen 21.03.2020.
