Å skyte jula inn

I gamle dager var det vanlig å skyte jula inn på julaften. Av og til gikk det riktig galt.

I 1970 utga Olav Bø boka Vår norske jul første gang. Bø var dr. philos. og underviste i faget folkeminnevitenskap ved Universitetet i Oslo. I boka gjør Bø rede for alle ingredienser i den norske juletradisjonen. Ett innslag i tidligere julefeiring var å skyte jula inn. Bø omtaler skikken på én side i boka.

Også i enkelte bygdebøker og annen litteratur nevnes skikken, men som regel svært kort, ofte med en setning eller to. Både Bø og andre ser ut til å ha basert seg på det som eldre mennesker kunne fortelle om det som de hadde opplevd eller hørt fra sine foreldre. Bø tidfester ikke skikken annet enn å si at den selvsagt ikke kan være eldre enn skytevåpnene. Og han sier bare med én setning at det skjedde ulykker.

Når en mengde aviser nå er digitalt tilgjengelig, er det mulig å søke fram informasjon om faktisk utøving og konsekvenser av skikken. Avisene blir da en slags førstehånds kilder umiddelbart etter hendelsen, i stedet for indirekte, muntlige kilder om en skikk som skal ha eksistert for lang tid tilbake.

Hvorfor skyting?

Ifølge Bø var det vanlig i gamle dager at kirkene ringte jula inn klokka 17. Men i mange bygder lå gårdene så langt unna kirka at klokkene ikke kunne høres. Da var det et alternativ å avfyre et skudd om ettermiddagen for å markere – og kunngjøre for nabogårder – at jula hadde kommet til gards.

En annen forklaring bak skytinga kan ha vært at onde makter skulle skremmes bort, ifølge Bø. Det var mange vesener ute i tida etter lussidagen og solsnu, og de måtte skremmes bort før jul nettopp når de prøvde å komme fram når mørket seig på.

Agderposten 22. desember 1915.

Skytemetode

Det er uvisst når man begynte skikken i Norge med å skyte jula inn. Det kan kanskje ha skjedd i løpet av 1600- og 1700-tallet ved bruk av gevær. Det kan også ha skjedd til ulik tid i ulike landsdeler, og skikken behøver ikke å ha vært like vanlig overalt.

I 1863 oppfant Alfred Nobel dynamitt. Dynamitt ble så smått vanlig å bruke i Norge fra 1870-årene. Det ser ut til at dynamitt ble tatt i bruk fra slutten av 1800-tallet når man skulle skyte jula inn.

Alvorlige ulykker

Fra rundt 1900 og noen tiår framover melder avisene om ulykker i forbindelse med å skyte jula inn. Det ser ikke ut til å ha skjedd først og fremst ved bruk av gevær eller rifle, men ved å benytte dynamitt.

De vanligste skadene ser ut til å ha vært tap av fingre eller tap av hånda, men også alvorlige skader andre steder på kroppen. Mange overlevde likevel. Noen ble sendt til sykehus, og da kan man finne opplysninger i pasientjournalene. Det ser ikke ut til at lensmann eller politiet undersøkte saken når noen skadet seg selv ved et uhell på denne måten.

Mistet begge hender

Ett eksempel på alvorlig konsekvens av skikken skjedde julaften i 1901. Da skulle en 20 år gammel gutt skyte jula inn på hjemgården på Vestlandet. Faren hans var død, og han bodde sammen med mora og søstera.

Sophies Minde, Skådalen i Vestre Aker, 1902. Nasjonalbiblioteket. 

Om ettermiddagen hørte han at folk på andre sida av fjorden begynte å skyte, så da ville han svare med skudd. Han plasserte to dynamittpatroner sammen med lunte og tennsats på en stein i et gjerde.

Da lunta var tent, falt patronene ned. Men da gutten skulle ta dem opp igjen, smalt det. Begge hendene ble revet av. Han overlevde likevel og ble sendt med fartøyet «Firda» til legebehandling i Bergen.

Ved juletider i 1902 fikk gutten komme til Sophies Minde i Vestre Aker. Sophies Minde ble åpnet som vanførehjem i 1902. Hjemmet var oppkalt etter dronning Sofie, gift med kong Oscar 2.

Morgenbladet skriver 5. mars 1903 at gutten hadde lært å lage gjenstander, at han var ved godt mot og håpet etter hvert å kunne få kunstige hender og bli selvhjulpen.

Folketellinga i 1920 viser at vedkommende da bodde på hjemgården, var gift og hadde små barn.

Tradisjonen ebber ut

Avisomtaler av skyting i jula kan tyde på at skikken holdt seg til en viss grad gjennom mellomkrigstida der hvor skikken hadde vært vanlig. Men i årene før andre verdenskrig ser det ut til at det ble mer og mer vanlig heller å skyte inn det nye året. Avisa Nationen 23. desember 1939 har en liten artikkel om gamle juleskikker. Der heter det: «Man pleiet å skyte julen inn, som man nu skyter inn det nye året.»

I aviser fra midt på 1900-tallet sies det at skikken med å skyte jula inn var i ferd med å ebbe ut. I tiårene etter 1960 ble det omtalt nærmest som en raritet når noen skjøt jula inn.