Auksjonsprotokoller – en gullgruve for slektsgranskere og andre

Auksjonsprotokollene er en god kilde for å få innblikk i hva folk eide før i tida, men protokollene blir lite brukt.

Siden andre halvdel av 1600-tallet har det vært vanlig med offentlige auksjoner. Det var som regel sorenskriveren på landet, og byfogden eller en egen auksjonsdirektør i byene, som bestyrte auksjonene. På landet måtte sorenskriveren ofte bruke lensmannen eller en annen fullmektig til å avlaste seg med auksjonsarbeidet.

Hvis man hadde stor gjeld og ikke klarte å gjøre opp for seg, kunne det ende med tvangsauksjon. Men mange auksjoner ble utført frivillig og uavhengig av tvang. Det som ble solgt på auksjon, kunne være for eksempel et hus, innbo eller et fartøy.

Innbo på auksjon

I dette utsnittet fra en auksjon i Kristiansand i 1729 listes følgende opp under messing: et par lysestaker, en morter med støter, en gammel flat lyseplate uten pipe, en gammel ditto med hank, et gammelt strykejern uten hank og bolter.

En lyseplate var en plate eller skål med pipe eller tut til å sette lys i.

Auksjon kunne rekvireres når man ville kvitte seg med innbo og annet løsøre. Hvis man var for eksempel enke eller enkemann og hadde mye innbo som arvingene ikke var interessert i å overta, kunne man bestille offentlig auksjon og heller la salgsinntektene inngå i det som arvingene skulle ha seinere.

Auksjonsprotokollen blir da en ekstra spennende skriftlig kilde, for eksempel når man skal skrive slektshistorie eller granske materiell kulturhistorie.

Statsarkivet i Kristiansand,
Auksjonsprotokoll for Kristiansand, 1785-1796.

Og kanskje det aller meste av personens eiendeler ble solgt på auksjon, slik at det var lite igjen når det ble holdt skifte. Dermed finner man ikke nødvendigvis alt det som folk hadde eid, når man gransker skifteprotokollene.

Auksjonsforretningen er nemlig en detaljert oversikt over hva som ble solgt, i tillegg til hvem som kjøpte, og hva prisen var. Oversikten viser dermed hva selgeren hadde i huset sitt eller i gårdsbygningene.

Auksjonen som bildet viser to sider av, er fra august 1789 og utgjør hele 15 sider. I kjøkkenet ser man at det var for eksempel en malt slagbenk med skuffer, to trestoler og en støvkost med langt skaft. Av kobber fantes blant annet suppepanne og sukkerbrødform, av messing en kaffekvern, av tinn en rekke tallerkener med mer. Oversikten er altså uhyre detaljert.

Hus på auksjon

Også fast eiendom kunne selvsagt bli frivillig solgt på auksjon.

Auksjonsforvalteren skulle sørge for at det ble slått opp plakat på kirkedøra om auksjonen. I tillegg ble auksjonen varslet i forveien ved en såkalt «Auktions-Klokkens Omringning giennem alle Stadens Gader».

Etter hvert som byene etablerte trykkerier og utga aviser, ble auksjonene også annonsert der. 

Kristiansand bys avis i 1790 het Kristiansands Adresse-Kontors Efterretninger. I juni 1790 skulle Anders Christensen Watne selge huset sitt. I stedet for å selge på egen hånd, rekvirerte han auksjon av auksjonsdirektør Henrich Thaulow.

I slike tilfeller finnes både auksjonsforretningen innført i auksjonsprotokollen og det tinglyste auksjonsskjøtet i panteboka. Mye av den samme informasjonen finnes begge steder.

Privat hussalg

Mange prøvde først å selge eiendommen sin på egen hånd. Fant man ingen i slekta eller bekjentskapskretsen som var interessert, kunne man sette annonse i avisa 

De fleste som forsøkte å selge hus på egen hånd ved annonsering, var menn.

Men her har enka Marte en salgsannonse i mars 1790. Hun var «sindet», altså hadde til hensikt, å selge huset sitt. «Libhaberne», altså de interesserte, kunne henvende seg til henne for å se huset og forhandle om prisen.

---

At auksjonsprotokoller blir lite brukt av ulike granskere, påpekte også statsarkivar Alf Kiil i boka si "Arkivkunnskap. Statsarkiva" i 1969, s. 112.