Den gang samboerskap var ulovlig

I dag er samboerskap en vanlig form for samliv. Men før 1972 var det straffbart å praktisere ugift samliv.

I andre halvdel av 1800-tallet ble flere tusen kvinner og menn i Norge tiltalt og dømt for å ha bodd sammen som ektefeller uten å være gift.

Kriminalloven av 1842 sa dette om samboerskap: «Leve ugifte Personer sammen, som om de vare Ægtefolk, straffes de med Bøder eller Fængsel.»

Hvis den ene av samboerparet var gift, eller hvis begge var gift på hver sin kant, var straffen strengere. Da risikerte begge fengsel eller straffarbeid fra seks måneder til tre år, ifølge 1842-loven.

Ugift samliv ble ofte kalt konkubinat. Latin "concumbere" betyr å legge seg sammen med (noen).

Hvordan foregikk en rettssak mot et ugift samboerpar, og hva var straffen?

I samme seng

Ved folketellinga i 1891 bodde Laura Amalie Larsen og Johannes Eliassen Blomgren sammen i Stavanger. (I tellinga er hun kalt Laura Marie Larsdatter.) Laura var født i Kristiania i 1840. Johannes var født i Kronoberg i Sverige i 1842.

Da tellinga ble foretatt, har paret tydeligvis oppgitt at de var gift med hverandre. Men det skulle vise seg å være usant.

Politirapport 5. mai 1894 om samboerskap.
Statsarkivet i Kristiansand.

I 1892 dro paret til Kristiansand. Først leide de et rom sammen i Henrik Wergelands gate 61. Der bodde de i seks måneder. Så flyttet de til Kristian 4.s gate 49 i samme by, hvor de også leide et rom sammen.

Våren 1894 fikk politiet mistanke om at paret levde sammen «som ægtefolk uden at være det». Dermed kom en politibetjent på døra 5. mai og skrev rapport.

Johannes forklarte at han var ugift, at Laura «stellet for ham», altså at hun var hushjelp, men at de ikke delte seng. For øvrig var det hans hensikt å gifte seg med Laura, men hun hadde ikke klart å skaffe de nødvendige attester. Trolig var det snakk om dåps- og konfirmasjonsattest.

Laura forklarte seg på samme måte, men bemerket at hun hadde delt seng med ham.

En offisersfrue som eide huset, bekreftet at paret delte seng og levde sammen som ektefolk. Ifølge fruen hadde paret sagt til henne at de var gift.

Ellers opplyste Johannes at han var jernbanearbeider. Trolig var det på Setesdalsbanen, hvor anleggsarbeidet startet i Kristiansand i 1891.

Rettslig avhør

Politiet oversendte rapporten til byfogden og ba om rettslig avhør av paret, som skulle siktes for «at leve i Konkubinat».

21. mai måtte paret møte i forhørsretten i Kristiansands rådhus. Da kunne ikke Johannes nekte for at han hadde delt seng med Laura. Ifølge begge ønsket de å bli gift. Derfor ba de om 14 dagers frist for å skaffe nødvendige attester for henne fra Kristiania. Det ble innvilget.

Paret hadde nå knapt med tid for å unngå å bli dømt. Innen fristen møtte Johannes hos byfogden og fikk fristen forlenget til 13. juni.

Etterlysning

Lauras brev 4. juni 1894 til Johannes.
Statsarkivet i Kristiansand

Men så forsvant Johannes og Laura fra Kristiansand i begynnelsen av juni. Først dro Laura til Grimstad. Derfra sendte hun et brev til sin «kjære venn» Johannes, som hun lengtet etter, og ba ham om å komme så fort han kunne.

Politiet måtte nå etterlyse paret. I den forbindelsen var det vanlig å notere et signalement på personene.

Johannes var middels høy, hadde mørkt hår, brune øyne, brun bart, et fyldig ansikt, og han var tykkfallen. Laura var middels høy og sped. Hun hadde mørkt hår og brune øyne.

Paret ble pågrepet i Horten 2. august, transportert til Larvik og derfra med dampskip til Kristiansand.

Kl. 19 dagen etter ble begge satt i varetekt i Kristiansand kretsfengsel. Varetektsprotokollen sier at Laura hadde på seg sort kjole og at hun var 151 cm høy. Johannes hadde på seg frakk, bukser, hatt og sko, alt i sort.

Nye avhør

7. august ble det nye avhør i forhørsretten. Paret ble ført dit fra varetekt kl. 16. De to forklarte at det ikke kom noen attester, selv om Laura hadde skrevet til Vår Frelsers menighet i Kristiania. Det var derfor de forlot Kristiansand for å skaffe attestene i hovedstaden.

Laura ba nå politimesteren om hjelp til å skaffe attestene. Men i stedet ba han statsadvokaten om at de to siktede nå måtte tiltales for å ha levd i konkubinat.

Deretter ble paret brakt tilbake i varetekt fordi de ikke lenger hadde noe bosted i byen.

Dom

15. august ble det møte i meddomsretten i Kristiansands rådhus. Laura og Johannes ble igjen ført dit fra varetekt kl. 16. De erklærte seg skyldige. Paret ble dømt til å betale 40 kroner i bot, pluss 20 kroner i saksomkostninger. De vedtok dommen. Beløpet tilsvarte omtrent en månedslønn for en arbeider den gang.

Men siden begge var uformuende, og derfor ikke kunne betale boten, måtte de sone fem dagers fengsel på vann og brød. Paret ble derfor overført fra varetekt til straffesoning 20. august kl. 13, selv om de da hadde sittet 17 dager i varetekt. De ble sluppet fri 25. august kl. 13.

Til Østfold

Nå fikk Laura og Johannes sikkert nok av Kristiansand. Folketellinga i 1900 viser at de to nå bodde på Kjølberg i Borge i Østfold. Johannes oppgis å være teglverksarbeider, mens Laura hadde husstell som yrke. De to bodde sammen og oppgis også i denne tellinga å være gift. Uansett hadde de tydeligvis et mangeårig kjærlighetsforhold.

"Nedkriminalisering"

I 1902 fikk Norge ny straffelov. Den trådte i kraft 1. januar 1905. I lovens paragraf 379 ble konkubinat «nedkriminalisert» og definert som en forseelse i stedet for en forbrytelse. For å kunne ilegge straff, måtte samboerskapet vekke offentlig forargelse. I tillegg skulle det gis en advarsel før tiltale. Hjalp ikke det, risikerte man bøter eller fengsel inntil tre måneder.

Paragraf 379 ble opphevet ved lov av 21. april 1972, sammen med opphevelse av forbudet mot seksuell omgang mellom menn og opphevelse av forbudet mot "dyresex". Forbud mot det siste ble gjeninnført i 2009.

Hvor mange ble dømt?

Ifølge kriminalstatistikken ble ca. 7400 personer i Norge dømt for konkubinat i perioden 1845-1902. Halvparten var menn og halvparten kvinner. De ti siste årene var det en nedgang, hvor bare rundt 50 personer ble dømt årlig. Myndighetene sluttet altså gradvis å straffeforfølge konkubinat. Noen få av sakene gikk til Høyesterett. Etter 1905 pleide man ikke lenger å tiltale folk for konkubinat.

Hvorfor ble man samboere?

Mange hadde dårlig økonomi og bodde derfor sammen til de hadde råd til å holde bryllup. De planla altså å bli gift med hverandre. En annen type samliv startet ved at en kvinne som var for eksempel tjenestejente hos en ugift mann, havnet i et forhold med mannen. En tredje type var samliv i intellektuelle og radikale miljøer der man så på samboerskap som et alternativ til ekteskap. Det hendte også at eldre menn og kvinner som hadde vært gift før, flyttet sammen uten å gifte seg. Av og til kunne dette ha med arvemessige forhold å gjøre.

---
Samboerskap i andre halvdel av 1800-tallet kan man lese mer om blant annet her:
Kathrine Bergen Brekkens masteroppgave i historie, Universitetet i Bergen 2008.