Mange av oss har aner som tilhørte en nasjonal minoritet.
Én slik gruppe er kvenene. Betegnelsen brukes ofte om finske innvandrere som kom til Nord-Norge før under og etter 1700-tallet fra Nord-Finland og Nord-Sverige, og etterkommerne deres.
En annen sak er at mange etterkommere i dag ikke lenger vil definere seg som kven eller tilhørende en kvensk kultur.
Språket
Ett kjennetegn på at man den gang ble definert som kven, var språket, det vil si at man snakket det opprinnelige morsmålet sitt. Ifølge Store norske leksikon er kvensk et østersjøfinsk språk som er nært beslektet med tornedalsfinsk i Sverige og med nordfinske dialekter.Hvis man vil finne ut hva som var en persons morsmål, er folketellinger en type kilde som kan brukes. En annen type kilde, som jeg trekker fram et eksempel på her, er rettsprotokoller.
Tolk
På samme måte som i dag, måtte offentlige myndigheter før i tida benytte tolk når de skulle kommunisere med utlendinger som var på besøk i Norge eller med nye innvandrere. Det kunne være for eksempel i rettssaker hvor den fremmedspråklige var innstevnet som tiltalt eller vitne.
Når kvener ble involvert i for eksempel rettssaker som tiltalt eller vitne, ble det utnevnt tolk "i det Qvænske Sprog".I rettsreferatet står det hvem som var edsvoren tolk. I dette tilfellet fra 1834 var det Hans Jacob Klæboe. Han navngis innledningsvis sammen med sorenskriveren og de to lagrettsmennene.
I noen tilfeller framgår det om tiltalte også behersket andre språk eller ikke. I denne saken heter det at den tiltalte kvinnen "ikke er andet end det Qvænske Sprog mægtig". Det betyr trolig at hun behersket svært lite eller ikke noe norsk.
Når et vitne også ble oppfattet som kven, var det ikke like vanlig å nevne dette uttrykkelig. Likevel kan etnisiteten framgå av teksten. For eksempel heter det om to vitner i denne saken at de "forklarede sig gjennem Tolken". Det må bety at retten oppfattet også vitnene som kvenske av språk.
------------
Harald Lindbach er den som grundigst har undersøkt og gjort rede for kildemateriale som kan si noe om etnisitet, riktignok før 1800. Det gjorde han i doktoravhandlingen Minoritetspolitiske dokumentasjonsstrategier i Nordområdet på 1700-tallet. Det er en komparativ analyse av hvordan og hvor samer og kvener trer fram i arkivene til lokal- og regionalforvaltningen i Danmark-Norge og Sverige, med spesielt blikk på Nord-Troms, Jukkasjärvi og Enontekis.
Avhandlingen hans er tilgjengelig i Munin.
 |
| Rettssak mot en "kvænpige" i Finnmark i 1834. Statsarkivet i Tromsø, Vest-Finnmark fogde-/sorenskriverembete. |
"Kvænpige"
Når tiltalte ble oppfattet som kven, framgår det ofte uttrykkelig. I denne saken ble tiltalte kalt "kvænpige".I noen tilfeller framgår det om tiltalte også behersket andre språk eller ikke. I denne saken heter det at den tiltalte kvinnen "ikke er andet end det Qvænske Sprog mægtig". Det betyr trolig at hun behersket svært lite eller ikke noe norsk.
Når et vitne også ble oppfattet som kven, var det ikke like vanlig å nevne dette uttrykkelig. Likevel kan etnisiteten framgå av teksten. For eksempel heter det om to vitner i denne saken at de "forklarede sig gjennem Tolken". Det må bety at retten oppfattet også vitnene som kvenske av språk.
------------
Harald Lindbach er den som grundigst har undersøkt og gjort rede for kildemateriale som kan si noe om etnisitet, riktignok før 1800. Det gjorde han i doktoravhandlingen Minoritetspolitiske dokumentasjonsstrategier i Nordområdet på 1700-tallet. Det er en komparativ analyse av hvordan og hvor samer og kvener trer fram i arkivene til lokal- og regionalforvaltningen i Danmark-Norge og Sverige, med spesielt blikk på Nord-Troms, Jukkasjärvi og Enontekis.
Avhandlingen hans er tilgjengelig i Munin.
