For å drive handel i en by på 1800-tallet, måtte man normalt ha borgerbrev, men ikke alltid.
På 16-, 17- og 1800-tallet måtte man ta borgerskap, det vil si erverve borgerbrev, for å kunne drive handels-, håndverks- eller skippernæring. Det var magistraten (byadministrasjonen) som utstedte borgerbrev.
I mange tilfeller kunne man likevel få tillatelse til å drive handel uten å måtte skaffe seg borgerbrev.
Kildene tyder på at det ofte gjaldt mennesker som var i en vanskelig livssituasjon, og som hadde lyst og evne til å produsere noe selv og selge det for å ha til eget nødvendig livsopphold. Det var ikke for å gjøre profitt.
Slike tillatelser ble gitt av magistraten, for eksempel gjennom hele 1800-tallet. Praksisen ble formalisert ved særlig handelslovene av 1842 og 1866.
 |
| Arkivsenter sør, Kristiansand by, Magistraten. |
-Enker: Mange av dem fikk lov til å bake og selge rugbrød i byen. Betingelsen var at noen kausjonerte for dem og forsynte dem fortløpende med rugtønner. Det kunne også gjelde salg av ost og annet.
-Separerte kvinner.
-Kvinner som var gift med en sjømann som hadde vært borte i årevis, og som man ikke visste om var i live.
-Kvinner som var gift med en syk mann som ikke klarte å ta seg av sin handel.
-Soldater som var avskjediget, for eksempel under napoleonskrigene.
Bildet viser en tillatelse som enka Marthe Larsdatter fikk av magistraten i Kristiansand i 1834.
Hun møtte opp i rådstuen 17. april og ba om lov til å fortsette samme handel som hun hadde drevet i mange år.
Handelen gikk ut på å selge kaker, øl, smørbrød og lignende, men med unntak av brennevin og andre sterke drikker. Hun skulle også selge "markfrugter", som antakelig var det som jorda kunne gi av spiselige vekster.
Søknaden ble innvilget.
Slike tillatelser ligger ofte sammen med borgerbrev i magistratsarkivene.
