Middelalderballaden «Olav Akselsson» – en analyse

I 1796 ble en omfattende og dramatisk middelalderballade skrevet ned på Agder. Oppskriften (varianten) har ikke vært kjent før i 2016. Hvor mange hundre år før 1796 kan balladen ha blitt diktet, og kan den ha blitt til i Norge?

Middelalderballaden «Olav Akselsson». Utsnitt av nedtegnet variant fra 1796.
Privatarkiv D/0341 Ole Olsen Espeland. Statsarkivet i Kristiansand.

Det er ikke publisert noen analyse av balladen tidligere. Derfor gjør jeg et forsøk her. I Nordisk Arkivnytt 2/2016 publiserte jeg noen få og foreløpige tanker om balladen. 1796-varianten var inntil da ukjent. Nasjonalbiblioteket fikk kopi av 1796-teksten og har i 2016 publisert en avskrift her: http://www.bokselskap.no/boker/kjempeballadar/tsb_e_122_olavakselsson (lest 10.12.2016)

Balladen «Olav Akselsson» har inntil 2016 vært kjent i kun én variant, som ble skrevet ned i 1864. Teksten fra 1796 har imidlertid fem ganger så mange strofer!

I denne artikkelen skal vi drøfte en del trekk ved den lengste varianten, men også omtale den korte. Den lange/eldste varianten (1796) kalles her (og av Nasjonalbiblioteket) for variant A, og den korte/yngste for variant B.

Ballader

Blant de norske folkevisene regnes middelalderballadene som de eldste. De har elementer fra middelalderen i seg, og man regner med at noen av balladene kan ha blitt diktet allerede på 1200- eller 1300-tallet. Elementene kan være for eksempel hendelser og navngitte personer fra 1100-tallet eller senere. Ett av middelalderballadenes kjennetegn er at man ikke vet hvem den eller de er som diktet balladen.

Balladene har blitt overlevert ved muntlig tradisjon gjennom flere hundre år, og de har forandret seg og utviklet seg til flere varianter av samme vise. Ballade-sjangeren er internasjonal, av og til med innhold som går igjen i flere europeiske land. I stedet for å snakke om norske middelalderballader kan man bruke betegnelsen nordiske fordi mange av balladene er kjent i varianter i flere enn ett nordisk land, eller fordi balladene har elementer som på en eller annen måte knyttes til flere enn ett land.

Arbeidet med å samle inn folkeviser i Norge, det vil si å skrive ned tekst og melodi, kom i gang for alvor rundt midten av 1800-tallet, men det finnes en håndfull nedskrevne folkeviser fra 1600- og 1700-tallet i Norge. Deriblant er to fra Agder, nemlig «Gaud og ungan Herredag» fra Lista i 1786 og den balladen som skal omtales her.

I Danmark og Sverige ble det skrevet ned ballader allerede på 1500-tallet, og i Danmark kom den første trykte samlingen ballader og andre viser ut på slutten av 1500-tallet.

Balladene kan ha blitt brukt til dans, for eksempel ringdans. (Ordet ballade kommer av latin ballare, og provençalsk ballada, som betyr å danse.) Balladene og andre typer viser var ofte lange fortellinger som kan ha blitt sunget av en forsanger, mens alle som danset, kan ha deltatt i refrenget. Typisk for balladene er at de har en episk stil, de gjengir en fortelling, for eksempel en dramatisk historie. Refrenget, eller omkvedet, er ofte lyrisk.

Det finnes flere grupper av middelalderballader. Den ene er ballader om troll og kjemper. En av disse balladene er «Olav Akselsson». Denne balladen er ikke kjent fra andre nordiske land, men bare fra norsk område.

Oppskriftene

Hittil har bare den korte varianten (B) vært allment kjent. Den ble skrevet ned i Telemark av Sophus Bugge i 1864, etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli (1781–1869) fra Fyresdal. Hun var en av de fremste norske balladesangerne, og Bugge skrev ned ca. 60 ballader etter henne. (I denne artikkelen bygger vi på avskriften som ligger her: http://www.bokselskap.no/boker/kjempeballadar/tsb_e_122_olavakselsson (lest 10.12.2016)

Variant B består av ca. 36 strofer. De er ikke nummerert i Bugges tekst. Noen strofer ser ut til å være bruddstykker.

Variant A er skrevet ned og signert av Ole Olsen Espeland i Finsland i Lister og Mandals amt 29. mai 1796. I folketellingen 1801 finner vi mannen, nemlig den 25 år gamle ugifte skoleholderen Ole Olsen, som bodde sammen med 13 nære slektninger på Espeland. Ole Olsen var født i 1776. Han var omgangsskolelærer først i Bjelland, så i Finsland. På Øvland i Finsland ble han gårdbruker fra 1802. Våren 1814 deltok han, som den ene av to fra Finsland, i valget av eidsvollsmenn fra «Mandals amt». I 1820- og 1830-årene ble Ole Olsen Øvland, som han da het, stortingsmann i flere perioder. Han døde i 1840. (Tallak Lindstøl: Stortinget og statsraadet 1814–1914. B. 1 D. 2. (Kristiania, Steen'ske bogtrykkeri 1914), s. 971.) Ole Olsen må altså ha vært mer kunnskapsrik og samfunnsinteressert enn folk flest.

Det framgår ikke hvem som var informanten, og heller ikke hva som var melodien. Under Ole Olsens signatur står det at balladen er skrevet «i største hast». Kanskje var det fordi mannen ikke var helt fornøyd med håndskriften sin eller skrivemåten av ord. Helt til slutt har han skrevet: «Dene Vise Er om Kiempen Ole Axelsøn».

Det må ha tatt tid å skrive ned hele balladeteksten. Balladen utgjør nemlig hele 189 strofer! Teksten er skrevet i et lite hefte med omtrent fem strofer per side – til sammen 38 sider. Strofene er nummerert.

Heftet med balladeteksten fra 1796 ble innlevert til Statsarkivet i Kristiansand i 1960 av pensjonert lensmann Kristen Lauvsland (1888–1969). Det er uvisst hvordan han fikk tak i heftet. Det oppbevares nå i Statsarkivet i Kristiansand som et deponert privatarkiv (D/0341 Ole Olsen Espeland, Finsland).

Handlingen i variant A

Det fantes ingen som torde å slåss mot Olav Akselsson. Han hadde vunnet over mange kjemper. Men på Holmens berg bodde herr Iver Blaa. Han var så sterk og mektig at han slo i hjel alle som prøvde å seile forbi, og tok skipene deres. Det kom klage til den romerske keiseren, som sendte 74 skip for å ta herr Iver, men også de ble tatt og mannskapet drept.

Olav går til sin gamle mor og spør om det finnes noen kjempe som våger å slåss mot ham. Hun svarer at den eneste må være herr Iver Blaa, men han er et troll og bor i berget sammen med 12 brødre. Hver av brødrene har atten tusen svenner. Ingen av dem er kristne. Mora vil ikke at Olav skal dra dit, men han bestemmer seg likevel for å seile av sted de tre hundre milene. Mora ber ham ta med junker Strange og kjempen Bård, som begge er hertuger, men Olav vil heller at de blir hjemme og passer på riket hans. Han tar bare med seg en styrmann og tre drenger. Skipet har silkeseil og forgylt rå.

Da de er midt på sjøen, hører de Iver Blaa. Styrmannen blir redd og må overtales til å føre skipet helt fram. Der står herr Iver. Han tenker at Olav ikke har kommet for å slåss, siden han har bare ett orlogsskip, men at han ønsker å fri til herr Ivers søster. Iver tilbyr både sin søster og halve riket sitt. Men Olav sier nei, han har sin egen festemøy, Ingeborg, og vil ikke bli vanæret med Ivers fule søster, som har øyne som brann og tenner som gløder.

Den spottede Iver samler nå sine tolv brødre og tolv ganger atten tusen svenner. Alle har hver sin hest. Olav tar på seg hjelm av rødt gull, brynje og sverd, men har ikke hest. Likevel kjemper han godt i tre dager og dreper alle Ivers brødre og alle svenner. Olav tar hesten til Ivers eldste bror. Den har gullsal. Deretter fekter Iver og Olav i tre dager. Iver vil ha fred, Olav krever å få råde over Ivers land, men Iver nekter. De hviler en natt og fortsetter dagen etter.

Da kommer en gammel gygr (gno. gýgr = trollkvinne) ut og kaster runer på Olavs sverd, så det ikke kan bite. Men så går Olavs dreng i land for å hjelpe. Ut av berget kommer en jomfru, en kristenmøy, som er drengens søster. Drengen har ikke sverd, men ønsker å drepe Iver. Jomfruen henter Ivers gullhjelm og sverd fra berget og gir til drengen, som dreper både Iver og gyren. Olav spør hvorfor drengen kom. Drengen svarer at han har tjent Olav i atten år. Olav svarer at da skal drengen ha et kongerike.

En gammel tussegreve kommer nå ut fra fjellet og ser at alle 13 sønnene hans og hans kvinne (som antakelig er den gamle gygren) er drept. Greven vil ha fred. Drengen ber Olav spare livet til greven og foreslår at greven skal innkreve skatt til Olav av sjøfarende. Greven er villig til det gjennom de neste årene. Olav forlanger at greven skal spare livet til de kristne sjøfolkene som får tillatelse av Olav til å passere sundet. Kristne uten tillatelse skal betale skatt og deretter passere, men tyrkere og hedninger kan greven få drepe.

Greven spør hvor mye skatt Olav vil ha hvert år. Olav svarer sju tønner sølv og tolv tønner gull. Det er greven villig til, men da må han ha flere folk i berget siden han er helt alene nå. Olav svarer at greven ikke får ta kristne i berget, men bare sanke troll fra andre enn kristne. De tar hverandre i hendene på det, og greven gir Olav en gullkrone og en gullring.

Olav får også med seg fire års skatt på forskudd. Drengen får et skip og et gullskrin av greven, som gir fra seg drengens søster. Hun får med seg gull og sølv for tro tjeneste hos greven. Så seiler de hjem. Der forteller Olav til mora at han nå styrer Holmens berg.

Etter fire år hadde greven samlet halvparten så mange troll som før, og han begynte å kreve skatt. Han og Olav ble venner for livet, og Olav tjente seg rik. Olav ble en kjent og kjær mann fordi det var blitt trygt å seile gjennom sundet. Og ingen torde å gå til kamp mot Olav.

Mangler i variant B

Det er mange innslag i variant A som mangler i variant B, for eksempel disse:
–fortellingen om keiseren som måtte hjelpe folk mot Iver Blaa
–kjempen Bård
–at det er tre hundre mil til Holmens berg
–at Olav lar junker Strange og kjempen Bård bli hjemme for å passe på Olavs rike
–at Olavs skip har silkeseil og forgylt rå
–at junker Strange og kjempen Bård er hertuger
–at Olav har hjelm av rødt gull, brynje og sverd
–at Olav ber Iver om å få styre landet hans
–at drengen skulle få et kongerike av Olav
–at tussegreven var faren til Iver Blaa.

Variant B inneholder – ikke overraskende – færre hendelser og færre detaljer enn i variant A. Et eksempel som illustrerer dette, er at handlingens oppstart i variant B, det vil si første strofe, samsvarer med strofe 13 i variant A. I de 12 første strofene i variant A inngår blant annet innslaget om keiseren. Det kan ha vært vanskelig å huske episoden med keiseren fordi den ikke var direkte knyttet til hovedfortellingen. Et annet eksempel på forskjell er at hele historien i variant A fra der hvor tussegreven kommer ut av berget og til siste slutt, utgjør over 50 strofer, mens dette bare utgjør de to siste strofene pluss en setning i variant B.

Semantiske og formelle trekk

Temaet i den episke og handlingsmettede balladen er kampen mellom to kjemper. Den ene er et menneske og den andre et troll, kanskje tidligere menneske, med en hærskare av medtroll. Balladen defineres derfor som en kjempe- og trollvise. Hovedhandlingen er dramatisk med en lang kamp på liv og død over flere dager. En karakteristikk ved balladen er at alt ender godt for Olav, medhjelperne hans og for jomfruen, som ble reddet ut av berget.

Balladen byr også på andre stemninger eller sanser, for eksempel engstelsen til Olavs mor, redselen til styrmannen, den bitende spotten som Iver føler og skriket til Iver under kampen. Noen episoder har også et komisk skjær over seg, for eksempel når Olav må binde den redde styrmannen fast i båten så han ikke skal hoppe på havet, eller når den slitne Iver må be Olav om å få ei natts søvn midt under kampen.

I balladen finnes kontraster. Den største er styrken til kjempen Olav i forhold til alle trollene. En annen kontrast er det uforsonlige mellom Olav og Iver i motsetning til forholdet mellom Olav og tussegreven. Flere steder i balladen forekommer adjektivet kristen om dem som trollene kjemper imot – kontrasten blir kristendom kontra trollskap og hedenskap.

Språket i begge variantene er dansk. Særlig for den unge lærerspiren Ole Olsen Espeland i 1796 var det nok naturlig å velge det språket som man fikk opplæring i på skolen. Et norsk skriftspråk var ikke utviklet ennå. Men vi kan ikke utelukke at informanten sang balladen delvis på norsk dialekt.

Begge variantene har firelinjete strofer. Det er likevel en forskjell. I variant A har alle strofene fire linjer og er fullstendige. I variant B består de fleste strofene av fire linjer, mens noen består av bare to–tre linjer, så det kan se ut til at sangeren ikke husket fullstendigheten av alle strofene. Det igjen kan bety at det også fantes flere hele strofer som sangeren kan ha hørt i yngre dager, men ikke husket noe av der og da. I 1864 var hun 83 år og kan vel neppe ha husket alle strofene i mange titalls ballader. Det må likevel legges til at folkediktningens natur og overlevering innebærer nettopp at den ikke ble framført likt hver gang – noe kunne bli utelatt, og av og til kunne detaljer bli lagt til eller omformulert.

Begge varianter har et omkved i form av ettersleng (endestev). I variant A er omkvedet notert i slutten av strofe 1 og gjentas i slutten av den strofen som står øverst på hver venstreside. Omkvedet lyder som regel slik: «Den Herre ligge vejen paa Vollen er slagen saa saare.» Omkvedet har selvsagt ikke blitt sunget bare på de stedene, men sannsynligvis etter hver strofe. (Jf. tegnet etter hver strofe.) Det tredje ordet i omkvedet er av og til skrevet «veien» og «veyen». Ordet er formodentlig perfektum partisipp i predikativ stilling og betyr drept (av gno. vega). Verbet forekommer også i noen andre sammenhenger i varianten, for eksempel om Olav i kamp: «Han veyer i den første skare», eller når tussegreven sier til Olav: «Nu haver du veyet mine tretten søner.» Herren som omkvedet handler om, må vel antas å være Iver Blaa. I variant B er omkvedet slik: «Ti her ligger veien på volden er slagen ‘så såre.» Det kan se ut som at omkvedet i 1864 hadde utviklet seg til noe som man den gang ikke forsto. Det nevnte verbet forekommer ikke andre steder i variant B enn i omkvedet.

Versefoten i begge variantene er jambisk. Rytmen er likevel ikke helt fast – ekstra ord og stavelser er skutt inn mange plasser, noe som ikke er uvanlig i ballader.

Variantene bærer preg av rim i andre og fjerde linje (0a0a), som er typisk for ballader, men enkelte strofer i begge varianter har ikke rim. Variant A har fullrim (helrim) i siste ord i andre og fjerde linje i svært mange av strofene. Eksempler: være – ære, qvinde – finde, mand – land, fromme – komme. Men i mange strofer er det bare vokalisk assonans (samklang), som i sin – mig, møde – død, andre – lande, sort – gloe, eller delvis assonans, som i udreyste – friste, fra – gaar. Det er for øvrig et kjennetegn ved ballader at fullrim ikke trengs.

Variantene er ikke preget av alliterasjon – bokstavrim der ord med trykk begynner med samme konsonant. Noen få ganger er det formuleringer hvor man kan si at det er bevisst eller ubevisst bokstavrim, for eksempel i variant A: «Elven rinder saa stride som strøm».

Gjentakelse av strofeinnhold preger ingen av de to variantene. Et eksempel på gjentakelse i variant A er likevel strofe 5 og 6, som begge sier nesten det samme med forskjellige formuleringer, nemlig at Iver Blaa pleide å drepe alle som kom seilende forbi stedet hans. Et annet eksempel er strofe 80 og 81. I begge sier Olav at ingen av Ivers folk skal overleve kampen. Gjentakelse av strofeinnhold må sies å forekomme i mye mindre grad enn man skulle tro i en så lang ballade som variant A. At det ikke er mange gjentakelser, bidrar til at varianten er handlingsmettet til tross for sin ekstreme lengde.

I balladen er det mange tilfeller av dialog. Ett eksempel er dialogen mellom Olav og mora før han reiser til Holmens berg. Språket blir da sitater der mora sier du og dig til sønnen, mens han bruker høflighetsformen I (=De). Begge sier da jeg om seg selv. Andre tilfeller av dialog er mellom Olav og styrmannen, Olav og Iver, Olav og drengen, drengen og søstera, Olav og tussegreven og drengen og tussegreven. Det er bare når Olav snakker med mora at høflighetsformen forekommer.

Det finnes mange eksempler på at større eller mindre elementer går igjen i flere ballader. Også i «Olav Akselsson» kan man finne detaljer som ligner på trekk i andre ballader. Det at hovedpersonen sier til mora si at han vil reise ut for å slåss eller friste manndommen sin, går igjen for eksempel i balladen «Grev Guncelin». I den balladen får også Guncelin tilbud om motstanderens søster hvis striden kan stoppe.

Ridder-elementer

Balladen om Olav Akselsson har elementer i seg som kan assosieres med middelalderens føydalisme. Et vanlig trekk ved det europeiske føydale systemet var at en fyrste eller høyadelig person eide et landområde, og at hver av vasallene under ham – grever, hertuger eller andre adelsmenn – hadde et stykke av landet til rådighet som len. Jf. at hertugene Strange og Bård skulle passe på Olavs rike. Noen steder kunne lenene arves. Jf. herr Iver, som kanskje hadde arvet sitt land fra tussegreven, som ifølge balladen var faren hans.

En av vasallenes plikter kunne være å gjøre krigstjeneste ved behov, mens en av rettighetene kunne være å kreve inn skatt og nyte hele eller deler av beløpet. Innkreving av skatt går igjen i balladen om Olav, riktignok som en plikt for tussegreven. Blant det sentrale utstyret i strid var rustning, lanser, sverd, våpenskjold og hest. De rike kunne ha forgylt utstyr. Noe av dette går igjen i balladen om Olav. Når Olav har brynje og ikke rustning, er det for så vidt naturlig i og med at han ikke hadde med seg hest til Holmens berg.

Mange av de adelige stridende kunne bli slått til riddere. En ridder kunne da for eksempel være underlagt en adelig lensinnehaver. I Norge ble man som ridder titulert «Herre/Herr». Ridderne deltok av og til i turneringer mann mot mann, hvor man skulle se hvem som var dyktigst til å stride til hest. Kampen mellom Olav og Iver kan assosieres med en turnering. Det litt spesielle er at det var Olavs dreng som til slutt klarte å drepe Iver, og som vi dermed kan gi en aldri så liten heltestatus. Et trekk ved ridderkulturen var å opptre høvisk og edelt og beskytte kvinner. Jf. at Olav og drengen fikk med seg drengens søster i live. Et annet trekk var å delta i korstog mot ikke-kristne for å spre kristendommen. Et eksempel på det siste var de danske korstogene på 1100- og 1200-tallet mot østersjøens sørkyster for å tvangskristne esterne. Balladen om Olav gir assosiasjoner til Østersjøen og kamp mellom kristne og hedninger.

For å komme nærmere inn på historiske elementer i balladen må vi se litt på aktørene.

Hvem var Olav Akselsson?

I variant A er hovedpersonens fornavn som regel skrevet «Ole», av og til «Ola». Etternavnet veksler mellom «Axelsen» og «Axelsøn». Variant B har «Olav», «Ole», «Oluf», «Akselsøn» og «Axelson». Dette kan selvsagt være et oppdiktet navn, tatt inn i balladen i hvilket som helst århundre.

I begge variantene tituleres Olav «herr». Da kan vi tenke oss at han var ridder og adelig. Dessuten vil herr Olav at de to hertugene skal være hjemme og passe på riket hans, og da må vi forestille oss at han styrte et land eller et len. Selv om dette skulle omfatte deler av Norge, må vi også tenke oss at han kan ha vært dansk. Herr Olavs festemø, Ingeborg, tituleres «fru» i begge variantene. Det betyr at også hun var av høy rang. (Med tanke på kjente kvinner i middelalderen er det vel mest nærliggende å assosiere navnet Ingeborg med Ingeborg Eriksdatter, som levde i andre halvdel av 1200-tallet, og som ble gift med Magnus Lagabøte.)

Hvis det er slik at balladens hovedperson er ment å være en historisk person, er det nærliggende å tenke på Oluf Axelsen Thott, som levde på 1400-tallet. Thott var medlem av det danske riksrådet og ble ridder og lensherre i 1440-årene. Han var også riksmarsk, det vil si den øverste for krigsvesenet i Danmark. Det kan definitivt bety at mange visste hvem han var, og at mange fryktet ham. I 1448 befridde han den danske øya Gotland, som ble angrepet av svenskene. I 1457 deltok han i striden mellom Danmark og Sverige og bidro til Stockholm slotts fall. Han drev også i flere år med kaperi og var på krigsfot med hansastedene. Han var altså en slåsskjempe. Det var på hans tid at Øresundstollen ble innført. Thott var gift flere ganger, men ingen av hustruene het Ingeborg. Thott døde i 1464. Han hadde flere len i sin makt, blant annet Gotland. I balladens variant B heter det at etter kampen kom Olav hjem til «sine lande», som kan assosieres med «sine len».

Hvis figuren i balladen er ment å være Oluf Axelsen Thott, må balladen være komponert – eller navnet må ha kommet inn – etter midten av 1400-tallet. Men hvis balladen ikke er ment å være knyttet til Thott, så er det andre momenter som åpner for at balladen kan være eldre.

Hvem var Iver Blaa?

I begge balladevariantene tituleres Iver Blaa «herr». På 1200-tallet eksisterte det en svensk ridder med dette navnet. Han omtales i Erikskrøniken, men da med navnevarianten Joar Blaa. Denne krøniken er en skildring av politiske forhold i Norden fra 1229 til 1320, og den regnes av flere for å ha blitt sluttført i 1320 eller 1321.

Slik begynner omtalen av Joar Blaa i Erikskrøniken:

«Tha var hemma en riddare god ok saa til huru riket stodh
Han heyt herra joar blaa han var swa välluger i rikit tha»

Ifølge Erikskrøniken var Joar Blaa en ledende mann i Sverige og deltok i kongevalget i 1250. Han skal ha passet på landet på den tid, mens Birger jarl var bortreist på korstog. Kong Erik Eriksson, født i 1216, var først umyndig konge i Sverige 1222–1229, deretter konge på ny fra 1234 og til han døde barnløs i 1250. Da ble søstersønnen Valdemar valgt til konge. Valdemars far var Birger jarl.

Svenske forskere mener at Joar Blaa kan være identisk med Joar Johansson, omtalt i et brev fra 1220-årene, og/eller en herr Joar, som bevitnet et av kong Valdemars brev i 1250-årene. (Rolf Pipping: Kommentar till Erikskrönikan (Helsingfors 1926), s. 141f.)

I yngre håndskrifter av Erikskrøniken er det gamle navnet Joar erstattet av det mer moderne Ivar. (Joar Blå, http://sok.riksarkivet.se/sbl/artikel/17831, Svenskt biografiskt lexikon (art. av R. PIPPING.), lest 10.12.2016.)

Balladen om Olav Akselsson er ikke den eneste hvor Iver Blaa opptrer. Han nevnes også i middelalderballadene «Turneringen» og «Diderik og Olger Danske». (Udvalgte Danske Viser fra Middelalderen; efter A.S. Wedels og P. Syvs trykte Udgaver og efter haandskrevne Samlinger udgivne paa ny af Abrahamson, Ryerup og Rahbek. 1ste Del (Kjøbenhavn 1812), s. 3–14 og 35–40.) I middelalderballaden om ridder Guncelin inngår en strid mot kjempen Iver Blaa. (Udvalgte Danske Viser fra Middelalderen; efter A.S. Wedels og P. Syvs trykte Udgaver og efter haandskrevne Samlinger udgivne paa ny af Abrahamson, Ryerup og Rahbek. 2den Del (Kjøbenhavn 1812), s. 173–180.) Men disse balladene har helt andre hendelser og deltakere.

Inntil Valdemars tid i andre halvdel av 1200-tallet var Sverige inndelt i flere riker, slik at noen av de såkalte kongene var regent bare over ett eller flere riker eller landskaper. I begge variantene av balladen om Olav snakker herr Iver om «mine lande». At Iver Blaa opptrer i balladen, gjør at innholdet for så vidt kan assosieres med 1200-tallet.

Hvor var Holmens berg?

Et annet spørsmål er hva som ligger bak stedsnavnet Holmens berg, hvor Iver Blaa skal ha bodd, ifølge balladen. Finnes det noen annen kilde som knytter herr Iver til en holme?

I 1460-årene skrev Ericus Olai en krønike, Chronica regni Gothorum (Gøtenes rikes historie), om Sveriges ærefulle fortid. Ericus Olai var svensk teolog, historiker og oversetter, og han ble professor i teologi ved det nyopprettede Uppsala universitet fra 1477. I krøniken, som er på latin, skriver han om Iver Blaa: «habitatio Gröneborgh, non longe ab Enecopia». Det vil si at herr Iver skal ha bodd på Gröneborg, ikke langt fra Enköping.

Hundre år etter Ericus Olai, i en versjon av Erikskrøniken, har skriveren notert i margen: «Her Joar blå på gröneborgh wid Eneköping».

I andre halvdel av 1600-tallet skulle de geistlige i Sverige undersøke hva som fantes av antikviteter og fornminner. I rapporten som omhandler Gröneborg heter det at «der på skulle warit ett slått widh samma nampn een förnämblig Herre och Krijgsanförare ben:dh Ifwar Blåås residens». Her knyttes altså Iver Blaa til et slott eller helst en borg som skal ha stått på stedet.

Gröneborg ligger på en holme i Mälaren, 10 km sør for Enköping. Øverst på holmen ligger en kvadratisk steinruin på omlag 10 x 10 m, hvor man antar at det kan ha vært en borg eller et tårn. I nærheten er det rester av en vollgrav og gamle grunnmurer till flere bygninger. https://sv.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B6neborg (lest 10.12.2016)

Gröneborg i Suecia antiqua et hodierna 1709. Via Wikipedia.

Et kobberstikk av holmen med borgruinen finnes i Erik Dahlberghs verk Suecia antiqua et hodierna (1709).

Men var det mulig å seile inn i Mälaren fra Østersjøen? For flere tusen år siden var Mälaren en del av Østersjøen. På grund av landhevingen ble farledene fra Østersjøen til Mälaren gradvis grunnere. På 1100-talet hadde Mälaren blitt nesten helt avskåret fra Østersjøen. På midten av 1200-talet gjensto bare Norrström som farled inn i Mälaren. Senere ble det bygget sluser som fartøyene kunne gå gjennom, og det ble utstedt forbud mot at utenlandske fartøyer kunne passere. http://www.stockholmshamnar.se/historia/platser/malaren/ (lest 10.12.2016) http://www.stockholmshamnar.se/historia/epoker/medeltiden/ (lest 10.12.2016)

Vi skal imidlertid bare se på dette som en kuriositet og ikke som et moment som taler for at balladen «Olav Akselsson» må ha blitt skapt før 1300-tallet.

Hertugene

I begge variantene av balladen omtales junker Strange, men bare i variant A kalles han også for hertug. Han er også kjent fra balladen «Dagmar og junker Strange». Valdemar Sejr var konge i Danmark fra 1202 og til han døde i 1241. Ifølge balladen sendte han junker Strange til «Bederland» (Böhmen) for å fri til Dagmar for kongen. Bryllupet mellom Dagmar og Valdemar sto i 1205. Vi må tenke oss at junker Strange var ung i 1205, og at han levde gjennom første halvdel av 1200-tallet.

Variant A omtaler en hertug til, nemlig kjempen Bård. Det gir assosiasjoner til hertug Skule Bårdsson (1189–1240). Han var en av Norges to hertuger. Den andre var kong Håkon 5. før han ble konge i 1299.

Også hertugene får oss til å assosiere balladens innhold med 1200-tallet. Det samme gjør enda et element.

Hvem var keiseren?

Balladen omtaler også den romerske keiseren, men uten navn. Hvis det menes en person som var keiser på 1200-tallet, er det mest trolig Fredrik 2. Han levde fra 1194 til 1250. Fredrik 2. vokste opp på Sicilia, hvor faren var konge. I ungdommen ble Fredrik 2. sendt til Tyskland og ble tysk-romersk keiser i 1220. I 1250-årene kom et interregnum fram til 1273. Fredrik 2. ble boende på Sicilia det meste av livet. Han var en meget kunnskapsrik og avholdt person. På Sicilia bodde det normannere fra 1100-tallet av. Fredrik 2. hadde sikkert god kjennskap til de politiske forholdene i Skandinavia.

Meningen med balladens innslag om keiseren kan ha vært at han – etter henvendelse fra Danmark eller Norge – beordret fyrstene nord i Tyskland til å sende ut krigsskip for å hjelpe til med å sikre sjøveien i Østersjøen. I balladen ber Olav – etter å ha vunnet kampen – om at Iver skal «vogte sundet for mig». Det gir assosiasjoner til Øresund, men kanskje også sundet mellom Østersjøen og Mälaren. Det er ikke kjent at noen keiserlig bistand skal ha funnet sted under Fredrik 2.s forgjenger, Otto 4., som ble keiser i 1209 og døde i 1218. Men kan det påvises at Fredrik 2. ga hjelp til en part i Norden?

Her er det interessant å kunne trekke inn Håkon Håkonssons saga. Håkon Håkonsson var konge i Norge i perioden 1217–1263. I sagaen fra 1260-årene fortelles det at kong Håkon hadde et vennskapelig forhold til keiser Fredrik, og at de stadig ga hverandre gaver. Videre framgår det at norske kjøpmenn ikke fikk seile i fred til Lübeck i 1240-årene – de ble ranet i danske farvann i forbindelse med en konflikt mellom lybekkere og dansker. Ifølge sagaen skrev Håkon Håkonsson til keiser Fredrik 2. og ba om hjelp til å løse dette. Lübeck hørte inn under keiseren. Sommeren 1250 kom det svarbrev fra keiseren, ifølge sagaen. Han skal ha bedt lybekkerne om ikke å angripe nordmennene. Han skal til og med ha tilbudt Håkon Håkonsson å bli herre og høvding over Lübeck. For øvrig eksisterer det en freds- og handelsavtale mellom Håkon Håkonsson og Lübeck av 6. oktober 1250. (Diplomatarium Norvegicum V nr. 4.)

Det er selvsagt usikkert om det er dette som ligger bak innslaget om keiseren i balladen.

Når og hvor ble balladen skapt?

Som vi nå har sett, er det viktige forskjeller mellom de to versjonene av «Olav Akselsson». For det første er variant A flere ganger så lang som variant B i antall strofer. For det andre inneholder variant B færre hendelser og færre detaljer enn den lange varianten. Og for det tredje har variant B noen strofer som mest ser ut som bruddstykker, og som gir inntrykk av ufullstendighet. Dette tyder sterkt på at den korte varianten er ufullstendig i forhold til det opprinnelige stoffet. Den lange varianten må på grunnlag av dette antas å ligge nærmere det opphavelige produktet med hensyn til innhold. Dette blir desto rimeligere å anta ettersom variant A er skrevet ned to generasjoner tidligere enn variant B. Noen vil kanskje si at den lange varianten er et kvalitativt høyere produkt.

Vi har nå vist at balladen om Olav Akselsson har mange historiske elementer i seg. Likevel kan man i hvert fall ikke bruke noe av innholdet som historisk kilde. Det kan man heller ikke nødvendigvis – eller fullt ut – med den gruppen som kalles historiske ballader. Til det er presisjonen i de historiske kjennsgjerningene altfor svak. Mange ballader har likevel en mentalhistorisk verdi ved at det framgår hvordan man ønsket å oppfatte personene og hendelsene i fortellingen. Kan det brukes for å finne ut hvor balladen er blitt til?

Olav Akselsson blir sett på som en sympatisk, kristen, supersterk person. Han knyttes også til Junker Strange, som har en sympatisk rolle i den balladen hvor han er kong Valdemars utsending til Bøhmen. At herr Iver var et troll, i tillegg til at han ble nedkjempet av herr Olav, viser en holdning som taler for at balladen neppe er skapt på svensk område. Det faktum at balladen dessuten kun er kjent i Norge, gjør det fristende å anta at den er skapt her. I tillegg er det en allmenn oppfatning at kjempe- og trollvisene er norske eller færøyske.

Når ble balladen skapt? Mange ballader i Norden handler om historiske personer og begivenheter på 1200- og 1300-tallet. Forskere regner med at i hvert fall noen slike ballader har blitt til på den tida, blant annet fordi det ikke er noe som tyder på at folkediktere rundt om i Norden på et mye senere tidspunkt – og uavhengig av hverandre – skulle ha begynt å skape ballader med historier nettopp fra 1200- og 1300-tallet. En teori om «Olav Akselsson» kan være at balladen ble til så tidlig som i andre halvdel av 1200-tallet. På den tida var Norge for øvrig den ledende kulturnasjonen i Norden. Men i så fall må navnet Olav Akselsson – hvis det menes Thott – ha blitt trukket inn i teksten etter midten av 1400-tallet. En annen teori kan være at balladen ble skapt i andre halvdel av 1400-tallet eller senere. Uansett kan det hende at elementer fra ulike århundrer har blitt diktet inn i tidens løp.

© Copyright Roger Tronstad 2016

Å gå på legd

Sannsynligvis har alle nordmenn i dag forfedre som har gått på legd på grunn av ekstrem fattigdom. Hva innebar det å være «legdslem»?

Helt siden 1200-tallet – eller enda tidligere – har de aller mest trengende i Norge, med støtte i lovverket, blitt forsørget av bygdas bønder. Gjennom 1700-tallet ble ordningen satt mer systematisk i verk gjennom etablering av et offentlig fattigvesen i alle deler av landet.

Fattigkommisjonen i Landvik sogn (nåværende Aust-Agder)
setter opp legdsordningen i 1800. Statsarkivet i Kristiansand.

Fattigkommisjonene i sognene skulle inndele bygda i legder, det vil si kretser. Gårdene skulle pålegges å forsørge bygdas fattige etter kommisjonens fordeling.

De fattige ble kalt legdslemmer. I noen tilfeller skulle fattige personer få penger og/eller mat hjemme, det vil si hvis de hadde et fast rom på en gård, eller hvis de ikke kunne bevege seg.

Andre skulle settes på omgangslegd. Det vil si at de skulle føres fra gård til gård og oppholde seg en bestemt tid hos hver bonde og bli forsørget der.

Rike bønder måtte bidra mest og fattigere bønder minst.

Her ser vi at første legd i Landvik sogn i 1800 skulle bestå av Øvre og Nedre Tjore. Der var legdslemmet Anne Stie, «en gammel affældig Pige», altså en eldre, ugift kvinne. Gjeruld Nielsen skulle forsørge henne med 2 skjepper (ca. 35 liter) og 1 notting, det vil si poteter. (1 tønne = 8 skjepper = 24 nottinger.) I femte legd ble Gunnild Tergiesdatter forsørget av Molland, Bakke og Lien. Kvinnen var krøpling og måtte «omflyttes», det vil si støttes eller bæres, rundt i legden. Oversikten viser hvor mange måneder, uker og dager hver gård skulle huse og forsørge kvinnen.

Det har vært praktisert en rekke ulike ordninger for å forsørge de fattigste gjennom hundreårene, for eksempel hjelp fra slektninger, hjelp fra bygdefolk gjennom en legdsordning, penger som ble gitt av frammøtte i kirker, penger fra bøter ved lovbrudd, fattigskatt, gratis skolegang i fattigskoler m.m.

Dette har jeg gjort rede for i artikkelen «Fattigvesenet i Kristiansand på 1700- og 1800-tallet», i Kathrin Pabst og Tonje Tjøtta (red.): «at maatte erholde en liden Hjelp». Fattige og fattigvesenet på Agder fra 1786 til 1920 (Vest-Agder-museet 2016) s. 14-73.

Diskusjonsforeningen for kvinner i Kristiansand

I 1890-årene ble det stiftet diskusjonsforeninger for kvinner i enkelte norske byer. Der skulle kvinnene blant annet diskutere stemmerett.

I 1884 var Gina Krog med på å stifte Norsk Kvinnesaksforening. Hun ønsket lik stemmerett for kvinner og menn ved kommune- og stortingsvalg, og hun var en av dem som stiftet Kvinnestemmerettsforeningen i 1885. Der var Gina Krog leder fra 1885 til 1897.

Statsarkivet i Kristiansand, Privatarkiv D/625
Diskusjonsforeningen, Møteprotokoll 1921-1987.
s. VII.

I et brev i februar 1896 ble Hilda Torjusen i Kristiansand oppfordret av Gina Krog til å stifte en kvinnestemmerettsforening. Det er Hilda Torjusen som har ført foreningens møtebok i pennen de første årene. I 1902 kom hun også til å tenke på «... at en liden beretning om foreningens dannelse vilde interessere fremtiden». Det fikk hun i høyeste grad rett i.

Etter oppfordringen fra Gina Krog drøftet Hilda Torjusen saken med Andrea Hoch. Hun var villig til å være med. De to ble blant de mest samfunnsengasjerte kvinnene i Kristiansand, og de fikk med seg flere kvinner.

Mange menn var sterkt imot tanken om en forening for kvinner. Mennene mente at damene nå «... vilde efterabe mændene og være mænd herefter». Hilda Torjusen forteller:

«Mange havde mistro til dette nye, og herrerne var overmaade vrede – ja rasende – og der var de herrer som den dag foreningens første møde var, gik lige forbi mig, saa mig vred i ansigtet, men hilste ikke, og de bemærkninger som faldt om mig, skulle ikke tjene til at gaa ivei med lyst.»

Stiftelsesmøtet

Stiftelsesmøtet startet lørdag kveld 11. april 1896 kl. 20. Det kom 60 kvinner, som ble medlemmer. Innbyderne hadde i forveien laget utkast til lover. Formålet skulle være å diskutere litterære og samfunnsmessige spørsmål. Bare kvinner kunne bli medlem. Hvert møte skulle ha et tema og begynne med ett eller flere foredrag, etterfulgt av diskusjon og avsluttes med servering, sang og musikk. Temaet denne kvelden var «Kvindernes stemmeret». Det var «... et af dagens mest brændende spørgsmaal, der interesserede alle – og egnet sig for en omfattende diskussion».

Gina Krog på besøk

Kvinnene går til et møte i Diskusjonsforeningen.
Det ser ut til at noen hadde med seg barna.
Tegning av Andrea Hoch.
Statsarkivet i Kristiansand, Privatarkiv D/625
Diskusjonsforeningen, Møteprotokoll 1896-1921, s. 29.

I 1896 vedtok Stortinget alminnelig stemmerett for menn ved kommunevalg, mens forslaget om det samme for kvinner ble forkastet. Året etter valgte Kvinnestemmerettsforeningen å gå bort fra sitt tidligere program om samme stemmerett for kvinner som for menn. Foreningen slo i stedet inn på en mer forsiktig linje. De radikale kvinnene brøt dermed ut og dannet Landskvinnestemmerettsforeningen i januar 1898. Blant utbryterne var Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam. Sistnevnte ble leder i den nye foreningen.

I 1898 fikk menn i Norge alminnelig stemmerett også ved stortingsvalg. Mange kvinner ønsket nå å gå mer målrettet til verks for å oppnå det samme. Våren 1899 bestemte Diskusjonsforeningen i Kristiansand seg for å få Gina Krog til å holde foredrag både om Camilla Collett og stemmerett. Camilla Collett, som var født i Kristiansand, døde i 1895, altså året før foreningen i Kristiansand ble stiftet.

Gina Krog skal holde foredrag om Camilla Collett 15. mars 1899.
Annonse i Fædrelandsvennen 14. mars 1899.

16. mars 1899 skulle Gina Krog holde foredrag i Exercerhuset i Kristiansand om «Norsk Folkestyre og norske Kvinder».

Fædrelandsvennen meddelte etterpå at foredraget hadde trukket flere hundre tilhørere, for det meste kvinner. Gina Krog hadde snakket om hva kvinnebevegelsen hadde oppnådd så langt, og hva som gjensto å vinne. Hun så det slik at mulighetene til å oppnå stemmerett for kvinner, ikke var riktig så gode nå som tidligere, men det burde bare anspore til sterkere engasjement blant kvinner.

Fædrelandsvennen kunne 17. mars også opplyse at Gina Krog skulle holde foredrag i «Klubbens» spisesal samme kveld om det foreliggende stemmerettsforslaget. Kvinner hadde fri adgang.

Damene i Diskusjonsforeningen går til fest i«Klubben»
mens herrene står slukøret tilbake. Tegning av Andrea Hoch.
Statsarkivet i Kristiansand, Privatarkiv D/625
Diskusjonsforeningen, Møteprotokoll 1896-1921, s. 28.

Nå når selveste Gina Krog var på besøk, fant altså Diskusjonsforeningens kvinner ut at anledningen var til stede for å bringe temaet om kvinners stemmerett helt ut på den offentlige dagsorden i Kristiansand. Dette skulle ikke lenger snakkes om bare på foreningens møter for kvinner.

«Utløsning for kvinnene»

I 1946 hadde Diskusjonsforeningen i Kristiansand 50-årsjubileum. I en avisartikkel i Aftenposten samme år la journalist Jorunn Johnsen blant annet vekt på at foreningen gjennom alle år hadde tatt alt som rørte seg i tiden opp til diskusjon. Foreningen ble «... en mektig utløsning for kvinnene i Kristiansand».

Den ble også en inspirator for kvinner fra andre byer i og utenfor Agder. For eksempel kom det damer fra Horten for å studere hvordan foreningen i Kristiansand fungerte. Horten hadde fått sin diskusjonsforening en måned før Kristiansand. Jorunn Johnsen var født i Horten, ble journalist i Christianssands Tidende og fra 1936 i Aftenposten. Hun skriver i den nevnte artikkelen:

«Kristiansand var læremesteren de alle så hen til. Og byen kan prise seg lykkelig fordi det var åndsaristokrater som dengang gikk i spissen og la foredrag og diskusjon på et nivå som neppe mange manns- eller kvinnesammenslutninger her i landet kan oppvise maken til.»

Det var unge, samfunnsengasjerte kvinner som stiftet Diskusjonsforeningen. De kom fra sosialt og økonomisk «gode» hjem. Slik sett kan man kanskje si at de var åndsaristokrater. De fleste av dem var ugift. Et par stykker var bare i 20-årene. Det er klart at dette var kvinner av den «nye» tid – kvinner som hadde lett for å tenke nytt, inspirere hverandre intellektuelt og påvirke sin egen situasjon. Diskusjonsforeningen var helt klart et viktig forum for politisk engasjerte kvinner i Kristiansand. Den tok også for seg mange ulike samfunnsspørsmål og litterære temaer gjennom nesten hundre år. Diskusjonsforeningen eksisterte til 1987.

Begrenset stemmerett for kvinner ble innført ved kommunevalg fra 1901 og stortingsvalg fra 1907.
Allmenn stemmerett for kvinner ble innført ved kommunevalg fra 1910 og stortingsvalg fra 1913.

---
Jeg publiserte litt om dette i 2012 på Statsarkivet i Kristiansands nettsider, men de eksisterer ikke lenger.

Mer om Diskusjonsforeningen kan leses i:
Roger Tronstad: «Kvinners stemmerett i fokus. Diskusjonsforeningen stiftes i Kristianand», i Johnny Haugen (red.): Kvinner på barrikadene. Stemmerettsjubileet på Agder. Agder historielag 2013, s. 99-108.

Da Kristiansand ble grunnlagt

I år er det 375 år siden Kristian 4. grunnla byen på Sanden «… som skal kalles Christians Sand». Hvorfor ble byen grunnlagt nettopp der, og hvorfor 5. juli 1641?

Sverre Steens Kristiansands historie 1641–1814 ble utgitt i 1941 til byens 300-årsjubileum. Der peker Steen på bakgrunnen til at det ble behov for en kjøpstad (by) på Agder nettopp på 1600-tallet. Gjennom 1500-tallet var det økt sjøtrafikk i Skagerrak i forbindelse med Østersjø-handelen. Stadig flere hollandske, skotske, danske og andre fartøyer fikk behov for havner underveis for blant annet å søke ly og reparere skader.

Kristian 4.s grunnleggelsesbrev for Kristiansand,
utstedt i Bergen 5. juli 1641. Riksarkivet

Samtidig var det i flere land en merkbar økning i behovet for tømmer til skipsbygging. Da hadde Agder den ettertraktede eikeskogen å tilby. Danskekongen forsøkte primært å reservere eiketømmeret til seg selv, men eik ble stadig utskipet ulovlig. En kjøpstad med lokale myndigheter kunne være et virkemiddel til bedre kontroll.

Allerede i 1549 kom det forslag om å anlegge en kjøpstad på Agder-kysten, men det ble det foreløpig ikke noe av.

Odderøya, Kuholmen og Sanden

De to havnene som lå nærmest der hvor Kristiansand ble grunnlagt, og som nevnes i kilder fra begynnelsen av 1600-tallet, var Odderøya og Kuholmen. Dit kom det 23 hollandske, 6 danske, 2 skotske og 1 engelsk fartøy i 1601–1602. Til samme havner kom det 67 hollandske, 29 danske og 2 skotske fartøyer i 1621. Det som ble utført av varer, var først og fremst tømmer og annen trelast. Korn, salt og øl var blant de innførte varene.

I august 1630 var Kristian 4. innom Flekkerøy havn. På turen besøkte han også en av de få beboerne på Sanden. Det ble da snakk om at Sanden kunne egne seg godt som anlegg for en kjøpstad. Foreløpig ble det imidlertid ikke truffet noen formell avgjørelse om etablering eller valg av sted. På denne tida hadde kongen store militære utfordringer å hanskes med.

Flekkerøy

Flekkerøy var en viden kjent havn i Europa for de sjøfarende mellom øst og vest, særlig fra 1500-tallet. Man regner med at i hvert fall flere hundre fartøyer kan ha vært innom denne godt beskyttede havna årlig.

Kong Kristian 4.
Malt av Karel van Mander 1640.
 Fri.

Havna var egentlig hele sjøområdet mellom Flekkerøy og Møvik/Kroodden, også kalt Indre Flekkerøy. I 1550-årene ble det oppført et blokkhus – et befestningsanlegg – på Gammeløya ved Flekkerøy, til bruk ved forsvar mot sjørøvere og fiendtlige makter.

Under krigene som ble ført i Europa i 30-årsperioden fra 1618, var kampen om å beherske Østersjø-handelen ett av stridstemaene. I den forbindelsen beordret Kristian 4. bygging av et nytt blokkhus på Slottsholmen eller Slottsøen, som Gammeløya nå ble kalt. Det sto ferdig i 1635.

Denne sommeren besøkte Kristian 4. igjen Flekkerøy havn. Han beordret omfattende utbygginger. Holmen ble nå kalt Christiansø. Den nye festningen var ferdig i 1642. Flekkerøy-området manglet imidlertid noe vesentlig for å kunne bli en kjøpstad, nemlig utførselsvarer. Handelsfartøyene brukte øyområdet som uthavn, skriver Sverre Steen, men de foretrakk å gå til andre havner for å levere varer. I havner med store elveutløp var det lettere å finne mye fristende trelast.

Oddernes

I 1635 bodde lensherren i Nedenes, Råbyggelaget og Mandal på Nedenes kongsgård ved nåværende Arendal. Nå fikk han ordre av kongen om å bosette seg ved Christiansø. Men lensherren, Palle Rosenkrantz, ville heller bo nærmere Oddernes kirke. Det fikk han tillatelse til allerede høsten 1635, og de nye bygningene på Oddernes kongsgård sto ferdig i 1637.

Da lensherren flyttet til Oddernes, og da festningsbyggingen ved Flekkerøy skjøt fart 1635–1642, ble det er merkbar tilflytting av kjøpmenn og håndverkere til Oddernes sogn, blant annet til Grim, Lund og Sanden.

Utenrikspolitisk bakteppe

Sverre Steen legger vekt på at Danmark-Norges politiske stilling var mye svakere i 1640 enn tjue år før. Sverige hadde oppnådd flere seire i trettiårskrigen. Nå fryktet Kristian 4. blant annet at det ville komme et oppgjør mellom de to maktene, og at Sverige ville vinne herredømmet over Øresund og kunne bryte sjøforbindelsen mellom Danmark og Norge.

Kongen innså mer og mer behovet for at festningen ved Flekkerøy burde ha en by i nærheten, for lettere å skaffe proviant til festning og flåte, og verft til bygging og reparasjoner av skip. I 1641 ble for øvrig en nasjonal norsk hær opprettet.

Den krigen som faktisk kom mot Sverige i 1643, og som endte med freden i Brömsebro i 1645, resulterte i at Norge mistet Jemtland og Herjedalen, mens Danmark måtte pantsette Halland. Det var særlig etter dette at Sverige overtok førerstillingen i Norden.

Hvorfor sommeren 1641?

Det var også et praktisk-administrativt bakteppe for at grunnleggelsen av Kristiansand ble vedtatt akkurat sommeren 1641, og ikke for eksempel året før eller etter, men som Sverre Steen ikke kommer inn på.

Kristian 4.s segl.

Kumlokkene i Kristiansand.

Omtrent hvert tredje år pleide kongen og et utvalg av det danske riksrådet å holde et flere dagers (herre)møte i Norge i forbindelse med viktige saker vedrørende norske forhold. Dette forumet kaltes herredag. (Dag betyr møte, som i riksdag.) I Norge var det herredag i Bergen sommeren 1637. Den neste i Norge som kongen deltok i, var i 1641. Også den ble avholdt i Bergen. Til stede var også noen fra riksrådet i Danmark, pluss noen norske lensherrer og Norges stattholder og rikskansler.

Vi ser at en rekke kongebrev ble utstedt i Bergen i dagene 28. juni til 8. juli. Ett av brevene er datert 5. juli og fastsetter grunnleggelsen av Kristiansand. Kongen ønsket tydeligvis å drøfte denne saken i Norge med norske ledende herrer, før avgjørelsen. Neste herredag i Norge som Kristian 4. deltok i, var i 1646. Den ble holdt i Kristiania. På turen tilbake var kongen flere dager i Arendal. Der ble en rekke kongebrev utstedt. Reisen denne sommeren var Kristian 4.s siste norgesbesøk.

Hvorfor Sanden?

«Christiansand bys Situation 1662.» Riksarkivet

Det var ingen tilfeldighet at den nye kjøpstaden ble anlagt nettopp på Sanden. Av en litt unøyaktig karttegning fra 1662 ser vi at byen ble ansett for å ligge beskyttet til, omsluttet av Flekkerøy og mange andre øyer og holmer. Sanden lå kloss inntil Torridalselva, og ikke langt fra Topdalselva, som begge var så viktige for tømmerfløtning. Yttersonen av Sanden var ideell som opplagsplass for tømmer. Og ikke minst egnet den store sletta seg godt til å bli bebygd med rette gater og kvartaler, slik som i Kristiania, og det var en slik type renessanseby Kristian 4. ønsket seg.

Kristiansand i Aust-Agder?

Ifølge kongebrevet 5. juli skulle alle som ville bosette seg i den nye byen, nyte skattefrihet i ti år. Brevet sier også at «Christians Sand» skulle ligge på en plass som kalles Sanden i Nedenes len. Det er imidlertid ingen tvil om at Sanden, og resten av Oddernes, den gang lå i Mandals len. Grensa mellom de to lenene gikk omtrent der hvor fylkesgrensa går i dag, og ikke vest for Sanden. Det er litt merkelig at kongen og hans menn blingset.

Hvis det hadde vært slik som de skrev, ville Kristiansand trolig ha ligget i Aust-Agder i dag. Men snart er kanskje fylkesgrensa en saga blott.

«At bede om Almisse»

Tigging ble tillatt i Norge i 2006. Hovedbegrunnelsen for å oppheve det gamle tiggeforbudet var at samfunnet bør bruke sosialpolitikk og ikke strafferett for å unngå at personer skal tigge. Men hvordan så myndighetene på tigging – eller «betleri» – før i tida?

I utgangspunktet ulovlig

Helt siden middelalderen var det en forutsetning at alle skulle skaffe seg noe å leve av. Hvis noen ikke klarte å livberge seg selv, skulle man ha hjelp fra nær slekt. Hvis heller ikke dette var mulig, kunne man blant annet få bidrag gjennom det som av og til ble gitt i kirka. Noen ble også satt ut på legd for å få husly og mat av bøndene i bygda på omgang.

Tigging var i utgangspunktet ulovlig. Men i de tilfellene der det ikke var mulig å finne en løsning for den trengende, kunne det gis tillatelse til å tigge. Magnus Lagabøtes landslov fra 1270-årene forutsatte at man skulle søke tjeneste så sant man var frisk og arbeidsfør, og ikke gå rundt og tigge almisse, med mindre man ikke klarte å skaffe seg arbeid.

Et tegn på brystet

Bestemmelse om tigging i Danmark-Norge ble gitt blant annet i en forordning om betlere i 1683. Folk som ikke var i stand til å arbeide, og som heller ikke fikk hjelp av noen, kunne få «… et Tegn paa deres Bryst, at det dennem alleene er tilladt, Byens Indvaanere om Almisse at bede».

Manntall over tiggere i Kristinsand 1735.
Statsarkivet i Kristiansand.

I byene var det presten eller en annen øvrighetsperson som skulle utstede beviset på at en person hadde lov til å tigge. Det skulle være samme ordning på landet.

Det var straffbart å tigge uten bevis eller å gå til andre sogn for å tigge. Tegnet skulle vise hvor man hørte hjemme.

Politiinstruksen

Et eksempel på forbud mot tigging i Kristiansand kom i 1776, da byen fikk eget politimesterembete. I politiinstruksen fra samme år ble det tatt inn et punkt om kontroll med betlere:

Politiemesteren skal have alvorlig Tilsyn med Betlere og Løsgængere i Byen, og hvilke Betlere der findes paa Gaderne at tigge, som ikke ere Krøblinger og Lemlæstede, eller af Alder og Skrøbelighed vanmægtige, dem skal han have Magt til at ansee med vilkaarlig Straf til Afskrækning derfra; og, hvis ei Saadant kan frugte, da, efter foregaaende Conference med Politie-Retten, til nærmeste Tugthuus indlevere, hvor de paa visse Aar skulle arbeide.

Hvis noen tiggere var friske nok til å arbeide, skulle altså politiet reagere med straff. Det er underforstått at gamle, syke og vanføre skulle få en eller annen form for offentlig hjelp, eller eventuelt tillatelse til å tigge.

Pengeinnsamling

Enkelte perioder var det svært mye tigging i gatene og ved dørene i Kristiansand, for eksempel i årene rundt 1780. Da bestemte byens myndigheter seg for å sette i verk organisert pengeinnsamling for «... at blive i stand til at afskaffe Betleriet».

Christiansandske Uge-Blade omtaler tigging i
Kristiansand 1783.

Innsamling ble gjennomført i 1782. Fire av byens kjøpmenn gikk rundt med en kollektbok og ba om bidrag. Giverne ble registrert sammen med en innbetalingsplan. Flere hundre personer tegnet seg som givere. Tiltaket må ha hjulpet. Stiftamtmannen og biskopen har notert bakerst i kollektboka at bidragene fikk «... den ønskeligste Virkning, saa at vore Huuse og Gader ere blivne friede og rensede fra omløbende Betlerie».

I tukthuset

Myndighetene antok at en god del av tiggerne var arbeidsføre, men uvillige til å arbeide, og at de var late. De var med andre ord «ørkesløse», altså yrkesløse, på grunn av dovenskap. Hvis man ble tatt i å tigge uten å ha prøvd å skaffe seg arbeid, risikerte man å havne i tukthuset for å utføre tvangsarbeid.

Tukthusdommen mot Lisbet Madsdatter 1803.
Statsarkivet i Kristiansand.

Lisbet Madsdatter ble avhørt av politiet i Kristiansand våren 1802. Hun var 46 år, ugift og født i Kristiansand. Hun hadde drevet tigging i stedet for å prøve å finne seg arbeid. Kvinnen ble dømt til fire ukers opphold i Kristiansand tukthus. Der ble hun satt til å spinne.

I 1803 ble Lisbet Madsdatter tatt for tigging igjen. Hun innrømte at hun kunne ha klart å skaffe seg arbeid. Også denne våren måtte hun sitte i tukthuset og spinne i fire uker. Det hjalp ikke noe særlig. Etter noen uker henfalt kvinnen til tigging og lediggang, og i tillegg drukkenskap. Nå måtte straffen skjerpes. Denne høsten tilbrakte Lisbet Madsdatter to måneder med spinning i tukthuset.

Men heller ikke dette fikk henne på rett kjøl. Få dager etter observerte politiet henne på tiggerferd i gatene i Kristiansand. For fjerde gang ble hun tatt og avhørt, og så bar det rett inn i tukthuset igjen i november 1803, denne gang til fire måneders tvangsarbeid med å spinne.

Omstreiferi

Mange tiggere valgte eller så seg nødt til å bli landstrykere, det vil si omstreifere eller løsgjengere. De dro fra sted til sted, gjerne over mange år, og oppholdt seg kortere eller lengre tid i en bygd eller by som de ikke var hjemmehørende eller født i. Noen av dem var arbeidsuvillige. Andre klarte ikke å skaffe seg et varig arbeid ett sted. Hvis de heller ikke skaffet seg tillatelse til å tigge eller forlate hjemstedet, risikerte de å bli straffet etter lovregler om omstreiferi. Tigging og løsgjengeri ble ofte to sider av samme sak.

Omstreifende tiggere skulle pågripes av politiet i byene og lensmannen på landet. Deretter skulle de føres med tvang fra lensmann til lensmann inntil de var brakt til hjemstedet sitt og eventuelt tiltalt.

Arbeidshus

Gjennom 1800-tallet ble det etablert arbeidshus flere steder i Kristiansand. Dit havnet mange arbeidsvillige og arbeidsuvillige i stedet for i tukthuset, som ble mest brukt til forbrytere.

Ved lov av 1845 ble det på ny slått hardt ned på tigging. For pågripelse av tigging første gang, skulle det idømmes 2 måneders opphold i tvangsarbeidshus hvis det fantes i nærheten, eller 3–7 dagers fangsel. For andre og tredje gangs brudd ble det en økning av straffelengden. Barn under 15 år skulle ikke settes i tvangsarbeidshus. Gutter 10–15 år og jenter 10–12 år skulle i stedet straffes med ris hvis ikke advarsel hjalp. Jenter 12–15 år skulle eventuelt idømmes fengsel i 4–8 dager.

Etter at et offentlig fattigvesen ble etablert i Kristiansand stift fra slutten av 1700-tallet, fikk stadig flere hjelp til å livberge seg, og adgangen til lovlig tigging ble gradvis begrenset.

---

Juss

–Ifølge løsgjengerloven av 31. mai 1900 ble tigging på offentlig sted forbudt i Norge. Loven trådte i kraft fra 1. august 1907.

–Løsgjengerloven av 1900 ble opphevet i 2006. Fra 1. juli dette året ble det tillatt med tigging som ikke er plagsom.

–Fra 20. juni 2014 er det opp til den enkelte kommune å bestemme om det skal vedtas forbud mot tigging.

–Det er ikke forbud mot tigging ved dørene i form av å be om godteri under haloween eller ved å gå julebukk.

–Plagsom og aggresiv tigging kan etter omstendighetene rammes av bestemmelsene om avvisning, bortvisning og fjerning, og av ulike bestemmelser i straffeloven, som ordensforstyrrelser, hensynsløs adferd, tvang, trusler og bedrageri.
---

Artikkelen er publisert i Fædrelandsvennen 17.08.2016.

Datering av Henrik Wergelands første brev

Henrik Wergelands første kjente brev er av noen datert til 1814 og av andre til 1816. Hva er det rette? Wergeland ble født i 1808.

I sine Optegnelser og Breve (i Nasjonalbibliotekets samling NBO, Ms.8° 265) har Nicolai Wergeland notert om Henrik:

«Det første han skrev, var et Brev til hans Fader paa Rigsforsamlingen. Han var da 6 Aar. Brevet lød saaledes: Gode Fader, maa jeg heller komme ind i Bauns Skole. Jeg længes inderlig efter at see dig igjen. Gode Fader, vil du unde mig at komme paa Comedie, thi jeg har ikke været der meere end en Gang og den Gang fik jeg ikke seet mere end den første Acht med Liniedands og lidt i de andre Achter og det meste af den sidste saa at jeg ikke fik seet alle de Konste Dhrr: Paran og Winther gjorde, og mere har jeg ikke at skrive dig til.»

(Sitatet fra Henriks brev er trykt i Samlede Skrifter, V 1, 1. Der er «Bauns» feilaktig gjengitt som «Rauns» og «Konste» som «Konster».) Det har vært to teorier om når Henrik skrev brevet. Noen har ment 1814 og andre 1816. Vi skal se litt på dette, på hvem Paran og Winther var, og på hva slags forestilling Henrik Wergeland kan ha sett.

Husket faren feil?

Nicolai mener altså at Henrik skrev brevet i april/mai 1814. Det var da Nicolai satt i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Denne dateringen var lenge gjeldende, slik som bl.a. i Samlede Skrifter, som ble utgitt i perioden 1918–1940. I en kronikk i Aftenposten (nr. 325) 19. juli 1961 argumenterte Eli Ansteinsson for at brevet heller må være skrevet i juni 1816, altså da Henrik var 8 år. Leiv Amundsen foretok derfor en korrigering i Brevene til Amalie: med andre supplementer til Wergelands samlede skrifter vesentlig fra Jonas Skougaards samlinger (1974). Der sier Amundsen at Henriks brev er fra juni 1816. (Amundsen sier imidlertid feilaktig at kronikken sto i Aftenposten 16. juli 1961.) Den nevnte rettelsen er også tatt inn i Wergelands skrifter, 8. bind, s. 434 (Amundsen red. 1962).

Ved å undersøke Christiansands Addresse-Contoirs Efterretninger for sommeren 1816 fant Eli Ansteinsson at artistfølget Paran og Winther opptrådte i Kristiansand fra 1. juni til 14. juli det året. Hun fant også i samme avis at Nicolai Wergeland var i hovedstaden de samme ukene. I og med at hun ikke kunne finne noen annonse i avisa for Kristiansand våren 1814 om artistene, kunne hun forståelig nok konkludere med at Henriks brev måtte være skrevet sommeren 1816. Om ikke dette kan betraktes som bevis, kan man i hvert fall si at det var svært sannsynlig at hun hadde rett.

Artistliv, skuespillere og akrobater tidlig 1800-tall

I boka Fra det gamle Kongens København (Davidsen 1910) finnes det mange opplysninger om artistliv, skuespillere og akrobater i København i tiårene rundt 1800, bl.a. litt om Paran og Winther, på s. 63–71. På slutten av 1700-tallet fikk København besøk av artistgrupper som ga forestillinger bestående av skuespill, komisk pantomime, linedans og gymnastiske øvelser. Det ble svært populært og var datidas underholdningstilbud for «den gemene hop» i de større byene. Artistene kom fra bl.a. England, Italia og Tyskland og ble til en viss grad giftet inn i hverandres miljø. Etter hvert (muligens rundt 1806) ble den engelskfødte franskmannen og akrobaten Jacques Paran og tyskeren Johan Friedrich Winther knyttet til selskapet. Gruppen hadde forestillinger rundt om i danske byer muligens inntil ca. 1814.

Søknaden fra Paran og Winther, mai 1816.
Statsarkivet i Kristiansand, Stiftamtmannen i Kristiansand,
eske 1326, Innkomne brev, jnr. 420/1816.

Paran og Winther i Kristiansand 1816

I mai 1816 kom Paran og Winther med følge til Kristiansand. Som nevnt har det lenge vært kjent at avisene fra den tida forteller om dette.

I tillegg finnes et arkivdokument som opplyser om det samme. I et brev til stiftamtmannen i Kristiansand 14. mai det året (ifølge brevjournalen) søkte Paran og Winther om tillatelse til å vise forestillinger i linedans, gymnastikk og pantomimer. Dagen etter ga stiftamtmannen svar til politimesteren. Svaret kan ikke ses å være bevart, men søknaden må ha blitt invilget.

I søknaden står det også at artistene hadde vært i Drammen og Kristiania i en tid av 10–11 måneder og at de hadde opplevd «megen Biifald». Det vil altså si at gruppen hadde vært i Norge, trolig sammenhengende, siden juni/juli 1815.

Annonserte i Christiania Intelligentssedler 1815

I Christiania Intelligentssedler (nr. 95) 28. november 1815 har Paran og Winther annonse om at de åpner sitt nyoppbygde teater «paa Revieret» i hovedstaden 3. desember. De hevder å ha høstet bifall i flere av Europas hovedsteder. Dette tyder muligens på at selskapets forestillinger i Kristiania startet 3. desember 1815, og at artistene ikke hadde opptrådt der før. Annonser med forestillingenes innhold finnes i avisene i hovedstaden fram til begynnelsen av mai 1816. Disse annonsene ser det ut til at Eli Ansteinsson har oversett. Hun sier nemlig at artistenes besøk i Norge sommeren 1816 – dvs. i Kristiansand – var det første og eneste.

I Comediehuset, Kristiansand 1816

I Kristiansand ble det innkalt til generalforsamling i Det dramatiske Selskab 30. mai 1816 i Comediehuset. Møtereferatet sier at Paran og Winther hadde skrevet til styret for Det dramatiske Selskab 24. mai og bedt om å få bruke Comediehuset til linedans, gymnastikk og pantomimer. Med 11 mot 3 stemmer ble det vedtatt at artistene kunne bruke Comediehuset mot at det ble levert tilbake i samme stand som det ble mottatt. (Statsarkivet i Kristiansand: Privatarkiv D/0046, Det dramatiske Selskab, boks 1, forhandlingsprotokoll 1805–1821.)

Avisannonse for artistene Paran og Winthers
opptreden i Kristiania.
Christiansands Addresse-Contoirs Efterretninger,
nr. 44, 1. juni 1816.

Artistenes kunngjøringsannonse i avisa 1. juni lyder slik:

«Med høi Øvrigheds Tilladelse, vil Undertegnede, Mandag den 3de og Tirsdag den 4de Juni, have den Ære at give et stort Divertissement i 5 Acter. 1ste Act: med Liniedands, 2den Act: viser Hr. Paran Herculus Styrke og Pyramider. 3de Act: Legems Øvelser. 4de Act: Voltigeerkonster paa slap Linie. og 5te Act en comisk Pantomian kaldet Harleqvin Skelet, eller Pieros Forskrækkelse.»

Når så Henrik forestillingen?

I brevet til faren fortalte Henrik at han hadde sett første akt med linedans, litt i de andre aktene og det meste av den siste. Artistene hadde avisannonser i Kristiansand fram til 13. juli 1816. Repertoaret varierte litt fra gang til gang, men stort sett var det fem akter. Forestillingen 3. og 4. juni 1816 ser ut til å ha likhetstrekk med det som Henrik beskrev, så kanskje det var den han fikk se en del av. I hvert fall står det uttrykkelig at det skulle være linedans i første akt.

I hver annonse står det at skueplassen skulle være i Det dramatiske Selskabs teater, at inngangen ble åpnet kl. 18, at forestillingen begynte kl. 19, og at billetter kunne kjøpes hos Paran i hans losji hos Simon Friis eller ved inngangen. Simon Friis må være identisk med mannen som bodde i hus nr. 454 i Dronningens gate, dvs. styrmann Johan Simon Friis, faren til Henrik Wergelands venninne Louise. Louise og Henrik gikk hos en nabodame (i nr. 451) i Dronningens gate for å lære å lese. Den populære skuespilleren og kraftkaren Paran bodde altså hos familien Friis denne sommeren. Det var nok spennende for Henrik og andre barn i nabolaget.

Artistene spilte flere Harlequin-roller, bl.a. «Harlequin Sukkerbager». I 1830 utga Henrik Wergeland farsen Harlequin Virtuos.

Nicolai Wergeland i Kristiania på Henriks bursdag i 1816

Sommeren 1816 var Nicolai Wergeland i Kristiania. Han dro i slutten av mai og kom tilbake i midten av juli. Ansteinsson gjetter at han var i hovedstaden på vei til og fra Eidsvoll i forbindelse med søknaden om å bli prest der. I så fall kan det være grunnen til at han synes å huske i ettertid at han var i Riksforsamlingen da han fikk brevet fra Henrik.

Under oppholdet brevvekslet Nicolai med Alette, og han ventet spent hver dag på om postbudet hadde med seg brev til ham. Et brev som Nicolai skrev til Alette 17. juni, er bevart. (NBO, Ms.8° 265.) Der forteller Nicolai først hvordan han lengter etter Alette og etter brev fra henne. «For at trødste mig derover, sætter jeg mig ned og underholder mig med dig, min Sjæls sødeste Tanke, det er mig det bedste Middel til at fordrive mine langsomme Timer.»

På denne dagen, mens Nicolai var i hovedstaden, fylte Henrik 8 år. Det tenkte Nicolai selvsagt på. Han skriver: «Det er i Dag Hendriks Fødselsdag, den første Frugt af vor uforanderlige Kjærlighed, Gud velsigne ham, og lad ham engang kunne glæde os for vore Møjer med ham, en Bøn som jeg sikkert haaber vil blive bønhørt.» Sannsynligvis fikk Nicolai brevet fra Henrik få dager før eller etter dette.

Artistene i tragisk ulykke

Vi får håpe at Henrik fikk se en hel forestilling før artistene dro. Senere på året endte det imidlertid tragisk for artistgruppen. Om høsten hadde følget forlatt byen. Teateret skulle nå starte sin vintersesong, og styret ønsket å overta lokalet den 22. september i samme brukbare stand som det ble overlevert. I et brev 7. september 1816 til Paran og Winther forklarte styret dette. (Statsarkivet i Kristiansand: Privatarkiv D/0046, Det dramatiske Selskab, boks 1, forhandlingsprotokoll 1805–1821.)

Det som i stedet skjedde, var at mange i artisttruppen omkom i et forlis utenfor Kristiansund i begynnelsen av desember 1816. Blant de omkomne var Paran, hans engelske kone, linedanserinnen Louise, født Price, deres fire barn, Winthers gravide kone Charlotte, født Casorti, Winthers to sønner av første ekteskap, deres to norske tjenestepiker og en utenlandsk tjener. Dette har Winther skrevet om i Trondhjems Adresse-Contoirs Efterretninger 4. mars 1817. Han overlevde forliset som eneste i truppen. Dette må ha gjort sterkt inntrykk på Henrik Wergeland da han fikk vite det.

1814 eller 1816?

Det må nok anses som nærmest bevist at Henrik Wergelands brev vedrørende Paran og Winther er fra 1816 og ikke 1814. Nicolai Wergeland har trolig husket feil. Det ville riktignok ha virket mer sannsynlig at sønnen var 6 år enn 8 år da han skrev noe for første gang. Men det siste skal vi ikke ta for bokstavelig. Faren mente kanskje at dette var det første brevet sønnen sendte til noen, og ikke det første han i det hele tatt skrev.

Det finnes ikke spor i avisa og heller ikke i arkivene av at artistene var i Kristiansand våren 1814. Det endelige beviset vil være kilder som kan bekrefte positivt at artistene var et annet sted våren 1814.

Litteratur

-Amundsen, Leiv (red.) 1962. Wergelands skrifter. Folkeutgaven, 8. bind, s. 434. Oslo: Cappelen.
-Amundsen, Leiv (red.) 1974. Brevene til Amalie: med andre supplementer til Wergelands samlede skrifter vesentlig fra Jonas Skougaards samlinger. Oslo: Cappelen.
-Davidsen, J. 1910. Fra det gamle Kongens København. København: Gyldendal.
------------

Mer om Henrik Wergelands omgivelser i Kristiansand kan leses i Vest-Agder-museets årbok for 2008.
------------

Denne artikkelen publiserte jeg første gang i 2008 på nettstedet wergeland2008.no

Radesyken på Agder

På 1700- og 1800-tallet herjet den såkalte radesyken. Det var en alvorlig sykdom som ikke minst hadde utbredelse på Agder. Sykdommen er av stor medisinalhistorisk interesse.

Sykdommen

Fra begynnelsen av 1700-tallet til midten av 1800-tallet ble svært mange nordmenn rammet av den såkalte radesyken, særlig på Sør- og Sørvestlandet. Ordet kommer av «rata/raten», som betyr dårlig, ond, ussel. De fleste med radesyke hadde ondartede sår på kroppen, knuter på armer og bein, innsynkning av neseroten, gjennombrudd av ganen, og nesens ytre deler kunne bli «oppspist» av sårdannelser.

1800-tallslegen W. Boeck har definert denne jentas
sykdom som syfilis. Tegning: Ludvig Losting.

De fleste med radesyke led som regel av gammel (tertiær) syfilis. Sykdommen var en smittsom, kronisk forløpende, ondartet og destruktiv sykdom. Ofte ble navnet på sykdommen også brukt på spedalskhet (lepra) og delvis skjørbuk og skabb. På den tida var man ikke så godt i stand til å skille disse og andre sykdommer fra hverandre, særlig når enkelte av symptomene lignet. Noen av dem som angivelig hadde radesyken, ville nok ha fått andre diagnoser i dag enn tertiær syfilis.

Sykdommen angrep alle aldre og var særlig utbredt på landsbygda. Man ble ikke bare smittet ved kjønnslig omgang. Når først ett familiemedlem var smittet, ble de andre også lett syke på grunn av dårlige hygieniske forhold.

Professor Christian Wilhelm Boeck mente på midten av 1800-tallet at i hvert fall en del av tilfellene som legene på 1700-tallet kalte radesyke, egentlig var syfilis.

Medisinalhistorisk betydning

Det er flere grunner til at radesyken er av stor medisinalhistorisk interesse. Radesyken var det første medisinale problemet som myndighetene både sentralt og lokalt gikk aktivt inn for å løse på en organisert måte. Sykdommen var en viktig del av bakgrunnen for at mange sykehus ble opprettet. Datidas diskusjon omkring radesyken resulterte i de første medisinske publikasjonene i Norge.

Leger ansettes og sykehus opprettes

I 1758 ble legen i Mandal, Honoratus Bonnevie, beordret til Stavanger og Egersund for å undersøke radesyken. Der hørte han av gamle folk at sykdommen skal ha kommet til Stavanger-kanten i 1709 med et russisk orlogsskip. Kort etter at russerne hadde reist, ble flere av «Fruentimmerne» rundt Stavanger angrepet av veneriske sykdommer. Samtidig skal det ha ligget en dansk ostindiafarer ved Egersund. Derfra skulle sykdommen også ha spredt seg. Det er ikke avklart hvor eller hvordan radesyken oppsto.

I 1772 sendte sentralmyndighetene flere leger til Norge for å helbrede de radesyke, bl.a. Heinrich Deegen og Heinrich Steffens. De skulle reise rundt i Kristiansand stift, dvs. dagens Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder og Telemark. Fogden skulle peke ut steder der 10-20 pasienter kunne samles til behandling. Legene kom snart fram til at det trengtes et sykehus.

Flere radesykeleger ble for øvrig ansatt også andre steder i landet.

Kristiansand hadde et radesykehus fra 1761 til 1765 og fra 1807. I 1770-årene ble det opprettet radesykehus i Stavanger, Skien og Flekkefjord og etter hvert flere steder.

Radesykehuset i Flekkefjord

Heinrich Deegen fra Oldenburg ble den første legen ved sykehuset i Flekkefjord. Han var beordret av sentralmyndighetene i 1774 til Flekkefjord som provinsialkirurg for å behandle de radesyke i Lister og Mandals amt. Deegen arbeidet for å få opprettet et sykehus i Flekkefjord. I 1774 hadde han en fullstendig plan med beskrivelse av alt som trengtes.

Sykehuset i Flekkefjord ble formelt opprettet ved reskript 21.12.1775. Foranledningen var den «… her til Lands grasserende saa kaldede Rahde Sygdom, hvilket betyder det samme som een skammelig Sygdom efter Bøndernes maade at tale paa». (Stiftamtmann Hagerup i innberetning 24.05.1771.)

Høsten 1776 sto sykehuset klar til å motta pasienter. De åtte første pasientene kom inn i løpet av uka 11.-18. november. To kvinner ble ansatt som «de opvartende».

Radesykehuset i Flekkefjord ca. 1775. (Statsarkivet i Kristiansand,
Flekkefjord sykehus, Journal 1776-1812.)

Her ser vi Deegens grunntegning av sykehuset. Pasientsengene sto sammen to og to, og det var 12 senger i det ene rommet og 8 i det andre.

Heinrich Deegen, Medicus et Chirurgus, engasjerte seg svært mye og skrev ei avhandling: «Noget om Radesygen» (Kristiansand 1788). Der sier han blant annet: «Radesygen er en under denne Benævnelse bekient og iblandt Beboerne af det vestlige Norge stærk graserende Sygdom.» Deegen mente at radesyken kan ha kommet til landet med nordmenn som først hadde utvandret til Holland og andre steder.

Deegen døde i 1792. Honoratus Bonnevie overtok og ledet sykehuset fram til 1796. Fra 1777 drev Bonnevie et slags radesykehus i Mandal i et hus som tilhørte ham selv. Han var både apoteker og gjestgiver ved siden av. Bonnevie hadde tillatelse til å behandle de radesyke som det ikke var hensiktsmessig å bringe til sykehuset i Flekkefjord. Deegen i Flekkefjord hadde hatt overtilsyn med Bonnevies virksomhet i Mandal. I praksis kom folk vest i amtet til sykehuset i Flekkefjord, mens de radesyke i øst ble sendt til Mandal.

Sykehuset i Flekkefjord ble reorganisert ved reskript 4. januar 1799. Da ble Flekkefjords landfysikat (distriktslege) opprettet, og han skulle samtidig være lege ved sykehuset. Distriktet omfattet forøvrig hele Lister fogderi fram til 1836, da det ble delt i henholdsvis Flekkefjord og Lyngdal legedistrikter.

Ved reskript 12.09.1781 ble det i tillegg til de to sykestuene i Mandal og Flekkefjord bygd en «incourablestue» for de uhelbredelig syke.

I de skriftlige kildene betegnes sykehuset i Flekkefjord lenge som et rent «radesykehus» selv om det også fantes en del spedalske blant pasientene. Amtsformannskapet besluttet imidlertid 9. juli. 1841 (brev av 31. juli samme år) at sykehuset fra 1. januar 1842 skulle være for alle slags syke, unntatt sinnssyke. Fra da av er det offisielle navnet Lister og Mandals Amtssykehus, men betegnelsen radesykehus hang igjen til langt uti andre halvpart av 1800-tallet. Da Lister og Mandal amt i 1919 ble Vest-Agder fylke, skiftet naturlig nok sykehuset i Flekkefjord navn til Vest-Agder Fylkessykehus.

Nytt sykehus i Flekkefjord sto ferdig i 1954, og siden har det gamle sykehuset vært pleiehjem (fram til 1972) og deretter tilholdssted for ulike foreninger.

Pasientene i Flekkefjord

I løpet av årene 1776-1800 ble det behandlet mange hundre pasienter. Pasientene var i alle aldersgrupper. De som skulle innlegges, fikk reisepass og rett til en hest til lands og en båt og to mann til vanns. Noen av reisepassene er bevart.

Radesyk familie 1804. (Statsarkivet i Kristiansand,
Flekkefjord sykehus, Pasientprotokoll 1776-1806.)

Her ser vi at det kom inn en familie i 1804; Hendrik Tostensen, 30 år, Gjertrud Gulene Danielsatter, 23 år, Tobias Hendriksen, 3 år, og Ane Maria Hendriksdatter, 1 ¼ år. De kom fra Indre Svennevik i Å i Lyngdal. De ble innskrevet 10. mai 1804 og «udgik helbredet» 7. juli samme år.

Diagnosen varierer både innen denne familien og blant andre pasienter. Hos de fleste ser det ut til å ha vært overfladiske sårdannelser, hos mange på kjønnsdelene.

Kirkebøkene viser at både Gjertrud og Hendrik levde helt til 1841. Hendrik var gårdbruker og maler. Det var han som sto for dekoreringen av den nye Austad kirke, som ble bygd i 1801-1802. Sønnen Tobias ble gift, fikk barn og emigrerte til Amerika. Kirkeboka viser at lille Ane Maria døde i desember 1804, men vi vet ikke hva som var årsaken.

I behandlingen av pasientene ble det først og fremst brukt kvikksølv. De syke fikk piller eller ble smurt inn med kvikksølvsalve. Tanken var at sykdommen skulle forsvinne med alt spyttet og svetten som oppsto. Rett som det var, forekom kvikksølvforgiftninger der tunga hovnet opp, tennene løsnet og munnen ble full av sår.

Pasientene fikk to måltider om dagen; middag kl. 11 og aftens kl. 18. Til middag var det som regel oksekjøtt, kjøttsuppe eller havregrøt. Til aftens var det nesten alltid byggmelsgrøt.

Pasientjournalene viser at de aller fleste ble utskrevet fra sykehuset i helbredet tilstand. Som regel tok det noen måneder. Enkelte ble utskrevet etter noen uker eller etter et år. Noen få døde under oppholdet, og enkelte ble utskrevet uhelbredet. Man finner også andre kategorier, f.eks. noen som reiste hjem uhelbredet pga. dødsangst.

Rundt midten av 1800-tallet rapporteres det fra flere hold at radesyken var gått sterkt tilbake. Det antas at grunnene kan ha vært bedre hygiene, bedre kosthold og bedre kunnskaper om sykdommer og behandling.

Arkiv

I 1950-årene ble det gamle arkivet fra radesykehuset i Flekkefjord funnet i et lite tilgjengelig loftsrom i de gamle sykehuslokalene. Arkivet ble levert inn til statsarkivet av fylkeslege Litleré. Der ble det ordnet og katalogisert i 1958 og på nytt i 1996. Omfanget utgjør 3,0 hyllemeter. De eldste arkivstykkene går tilbake til 1776.

Det finnes også mye arkivmateriale om sykehuset i Flekkefjord på 1700- og 1800-tallet i arkivene etter Stiftamtmannen i Kristiansand og Amtmannen i Lister og Mandal.

Arkivsakene gir mye informasjon for den som vil granske sykehus, leger, pasienter, sykdommer og behandling. Også bygdebokforfattere og slektsgranskere kan finne litt kjøtt og blod til enkeltmenneskene.

------

Denne artikkelen publiserte jeg i 2011 på Statsarkivet i Kristiansands nettsider, men de eksisterer ikke lenger.

Litteratur:

W. Boeck, D.C. Danielsen: Samling af Iagttagelser om Hudens Sygdomme. Andet Hefte (Christiania 1860).

B. Bjorvatn, A. Danielsen: «Radesyken - en norsk tragedie», i Tidsskrift for Den norske legeforening 24/2003

A.K. Lie: «Tanker om radesyken i Norge – "Den hentærer sine Offere langsomt"», i Tidsskrift for Den norske legeforening 24/2003.

Jøder reddet av nazister – to ulike eksempler

Det finnes flere eksempler på at nazi-vennlige personer i Norge reddet jøder fra arrestasjon og deportasjon under andre verdenskrig. Her skal jeg nevne to ulike tilfeller.

Gisela Wilmersdoerffer

En av jødene som jeg forteller om i boka mi Jøder på Agder 1851–1945, er Gisela Wilmersdoerffer. Hun var tysk og født i i 1868. I mange år fram til 1939 bodde hun i Berlin sammen med en norsk venninne. I august 1939, to uker før verdenskrigen brøt ut, dro de to til Norge og slo seg ned i Arnevik utenfor Arendal.

Høsten 1942, da jødiske kvinner skulle arresteres, var det flere i lokalsamfunnet i Dypvåg og Flosta som ønsket å gjøre noe for å hindre at jødinnen ble pågrepet. Blant dem var lensmann Berge Helle Kringlebotn og Bernt Berntzen, som var ordfører etter krigen. De var ikke medlemmer av NS. I desember 1942 oppdaget Statspolitiet at Gisela Wilmersdoerffer ikke var arrestert. På nyåret 1943 fikk politiet i Arendal ordre om å arrestere jødinnen. Berntzen fikk beskjed om dette av Kringebotn og kontaktet Gisela Wilmerdoerffer, som hadde studert medisin. Sammen la de en plan.

Berntzen kontaktet en kvinnelig lege som var NS-medlem. Hun het Ragnhild Vogt Hauge og bodde i Arendal. 10. januar 1943 kjørte Berntzen legen til jødinnen. Legen var forståelsesfull og villig til å skrive en attest på at jødinnen var alvorlig syk, selv om det ikke stemte. I attesten står det blant annet at 74-åringen hadde hjertefeil og åndedrettsbesvær og neppe ville overleve en reise til Oslo.

Hensikten med å benytte en lege som var medlem av NS, var selvsagt at sjansen da ville være større for at Statspolitiet ville ta attesten for god fisk. Det skjedde da også. Statspolitiet stolte på legen og ga ordre om at jødinnen ikke skulle arresteres. Hun fikk bo i fred gjennom krigsårene.

Gisela Wilmersdoerffers brev
22.08.1945, side 1. Riksarkivet.

Gisela Wilmersdoerffers brev
22.08.1945, side 2. Riksarkivet.

Det mest spesielle er at legen var villig til å gjøre dette, med den faren for reprimande eller det som verre var, hvis nazi-myndighetene hadde oppdaget bløffen.

Under landssviksaken mot Ragnhild Vogt Hauge etter krigen ble episoden trukket fram som en formildende omstendighet under straffeutmålingen. Et av dokumentene som ble lagt fram under saken, var et brev fra august 1945, hvor Gisela Wilmersdoerffer uttalte seg positivt om legen.

Jødinnen døde i 1969 i en alder av 101 år. Hun var altså slett ikke dødssyk i 1942.

Hugo Adler

Like før krigen kom den tsjekkiske familien Adler til Talvik i Finnmark. Hugo Adler, født 1895, var lege og spesialist i behandling av tuberkulose. I Talvik arbeidet han ved tuberkulosesanatoriet. Han hadde kone og to barn. Sønnen Jakov, født 1931, gikk i samme klasse som min far. Læreren var min farfar, Ole Tronstad. En tid etter krigsutbruddet okkuperte tyskerne skolebygningen, og farfar tok i bruk sitt eget hjem til skole.

I slutten av oktober 1942 ble Hugo Adler arrestert, i likhet med jødiske menn ellers i Norge. Han ble brakt til Gestapo i Hammerfest. Der ble han undersøkt av en SS-lege, som tilfeldigvis kjente igjen Adler fra en legekonferanse før krigen. Adlers kone, som hadde fått følge med mannen til Hammerfest, snakket fortrolig med SS-legen og overtalte ham til å konstatere feilaktig at Hugo Adler hadde tuberkulose. Dermed fikk Adler vende tilbake til Talvik som pasient. Tyskerne var livredde for å bli smittet av tuberkulose. Miljøet rundt familien Adler røpet ikke til tyskerne at Hugo Adler egentlig var frisk.

Høsten 1944 måtte familien Adler evakuere fra Finnmark, i likhet med andre finnmarkinger. Etter en tid kom familien seg over til Sverige. Jakov Adler har fortalt familiehistorien i boka Flukten fra nazistene, av John Solsvik, utgitt i 2015. Boka er omtalt blant annet her: http://www.scandinavianjewishforum.com/#!copy-of-blog-norway/cmuz

I sistnevnte eksempel var det altså ikke en norsk NS-person som var helten, men en av okkupantens egne. Likheten var at begge valgte å innta en risikabel holdning, de viste medmenneskelighet, sørget for uriktig legeattest, og begge ble sett på som troverdige av tyskerne.
---

Med bakgrunn i de nevnte historiene kan man spørre seg selv: I hvilke situasjoner vil jeg i dag hjelpe en forfulgt person til å slippe unna pågripelse? Og hva er jeg villig til å risikere?