Å gå på legd

Sannsynligvis har alle nordmenn i dag forfedre som har gått på legd på grunn av ekstrem fattigdom. Hva innebar det å være «legdslem»?

Helt siden 1200-tallet – eller enda tidligere – har de aller mest trengende i Norge, med støtte i lovverket, blitt forsørget av bygdas bønder. Gjennom 1700-tallet ble ordningen satt mer systematisk i verk gjennom etablering av et offentlig fattigvesen i alle deler av landet.

Fattigkommisjonen i Landvik sogn (nåværende Aust-Agder)
setter opp legdsordningen i 1800. Statsarkivet i Kristiansand.

Fattigkommisjonene i sognene skulle inndele bygda i legder, det vil si kretser. Gårdene skulle pålegges å forsørge bygdas fattige etter kommisjonens fordeling.

De fattige ble kalt legdslemmer. I noen tilfeller skulle fattige personer få penger og/eller mat hjemme, det vil si hvis de hadde et fast rom på en gård, eller hvis de ikke kunne bevege seg.

Andre skulle settes på omgangslegd. Det vil si at de skulle føres fra gård til gård og oppholde seg en bestemt tid hos hver bonde og bli forsørget der.

Rike bønder måtte bidra mest og fattigere bønder minst.

Her ser vi at første legd i Landvik sogn i 1800 skulle bestå av Øvre og Nedre Tjore. Der var legdslemmet Anne Stie, «en gammel affældig Pige», altså en eldre, ugift kvinne. Gjeruld Nielsen skulle forsørge henne med 2 skjepper (ca. 35 liter) og 1 notting, det vil si poteter. (1 tønne = 8 skjepper = 24 nottinger.) I femte legd ble Gunnild Tergiesdatter forsørget av Molland, Bakke og Lien. Kvinnen var krøpling og måtte «omflyttes», det vil si støttes eller bæres, rundt i legden. Oversikten viser hvor mange måneder, uker og dager hver gård skulle huse og forsørge kvinnen.

Det har vært praktisert en rekke ulike ordninger for å forsørge de fattigste gjennom hundreårene, for eksempel hjelp fra slektninger, hjelp fra bygdefolk gjennom en legdsordning, penger som ble gitt av frammøtte i kirker, penger fra bøter ved lovbrudd, fattigskatt, gratis skolegang i fattigskoler m.m.

Dette har jeg gjort rede for i artikkelen «Fattigvesenet i Kristiansand på 1700- og 1800-tallet», i Kathrin Pabst og Tonje Tjøtta (red.): «at maatte erholde en liden Hjelp». Fattige og fattigvesenet på Agder fra 1786 til 1920 (Vest-Agder-museet 2016) s. 14-73.