Hviler husenes historie i veggene?

Det sies ofte om eldre hus at de har «historie i veggene». For eksempel ser man stadig uttrykket i boligsalgsannonser, uten at verken selger eller megler kan framvise noen bygningshistorikk.

Formuleringen «historie i veggene» får svært mange treff ved søk på nett. Alle bygninger har sin historie. Som regel finnes den i form av skriftlig informasjon i arkivene, så man behøver ikke å nøye seg med bare å fornemme at det ligger eller hviler historie «i veggene».

Av og til sier salgsannonsen: «Byggeår ukjent.» Da er det viktig å være klar over at byggeåret vel å merke er ukjent for selger og megler, men alderen kan av og til la seg finne i arkivene. I arkivene kan man ellers finne opplysninger om for eksempel bygningsmessige endringer som har vært foretatt gjennom tiden. Mange huseiere har ikke skaffet seg denne informasjonen. En grunn kan være at mange ikke vet hva de kan finne, eller hvor de skal henvende seg.

I Norge er det ca. 2,5 millioner boliger. Av dem er halvparten eneboliger. Annenhver nordmann bor i enebolig. Av alle boliger i Norge ved folke- og boligtellingen i 2011 var 17 % bygget før 1946, ifølge Statistisk sentralbyrås statistikk. Mange eneboliger er bygget på 1800-tallet og tidligere.

Sannsynligvis vil det være av interesse og nytte for mange huseiere å kunne se hva som er foretatt med huset gjennom årenes løp. I forbindelse med salg kan det også hende at mange potensielle kjøpere ville føle seg mer fornøyd om de fikk seg forelagt en så god teknisk historisk dokumentasjon som mulig, og ikke bare en dagsfersk tilstandsrapport.

For mange er det også spennende å vite så mye som mulig om dem som har eid huset og bodd der, men her vil jeg bare omtale tekniske eller fysiske historiske bygningsopplysninger med noen få eksempler.

Byggesaksmappene

Kommunenes tekniske etater har hatt som en av sine oppgaver å behandle byggesøknader. I de såkalte byggesaksarkivene er det derfor fasade- og plantegninger og korrespondanse i forbindelse med oppføring eller ombygging av de enkelte bygningene i kommunen. Fotografier forekommer også.

Hvis man vil vite hva som eventuelt finnes om for eksempel sitt eget hus, henvender man seg til kommunen eller til den depotinstitusjonen som kommunen har avlevert byggesaksmappene til.

Noen kommuner har skannet byggesaksarkivet sitt. Ett eksempel er Kristiansand. Denne kommunen har i tillegg gjort materialet, det vil si historiske byggesaker for perioden 1893–2003, tilgjengelig på nett, der alle kan gå inn og hente fram bygningsinformasjonen om de enkelte adressene.
https://www.kristiansand.kommune.no/politikk-og-administrasjon/innsyn/offentlig-journal/#historiske-byggesaker-1893-2003

Andre kommuner er i gang med å digitalisere materialet (i 2017), blant annet Farsund. Her ser vi eksempel på tegninger av Frelsesarmeens hus i Sundeveien 12 i Farsund i 1923. Tegninger og korrespondanse ligger i Farsund kommunes byggesaksarkiv.

Tilsvarende tegninger og annen informasjon fra ett eller flere tidspunkter kan man ofte finne i byggesaksmappen for den enkelte bolig, enten den er eid av en privatperson eller en annen type eier.

Det er ikke avgjort om alle kommuner som er i ferd med å digitalisere byggesaksarkivet sitt, vil gjøre informasjonen åpent tilgjengelig på nett.

Annet kommunalt snadder

Rådhusgata 20 i Kristiansand i 1899.
Interkommunalt arkiv i Vest-Agder, Kristiansand by, Formannskapet, Dc 648.

Mange bygninger har vært eid av kommunene selv. Da kan man også finne informasjon andre steder i kommunearkivet enn i mappene for byggesaker.

For eksempel kan det ligge tegninger og annen informasjon om kommunale bygninger i arkivet for formannskapet.

Her ser vi tegning av fasaden til Rådhusgata 20 i Kristiansand i forbindelse med ombygging i 1899. Bygningen var da eid av en privatperson, men ble kjøpt av Kristiansand kommune i 1916.

Rådhusgata 20 i Kristiansand.
Foto: Roger Tronstad 2017.

Omvendt kan bygninger som en kommune har eid, være solgt til privatpersoner. For de private eierne er det da viktig å være klar over hvor bygningens tekniske dokumentasjon kan finnes.

Man kan ikke regne med at kommunene skanner og publiserer denne typen arkivserier, som altså ikke tilhører byggesaksarkivet.

Husenes alder

Når et hus er gammelt, er det ofte ingen opplysninger om alderen i byggesaksarkivet. Som eksempel kan vi ta for oss Skippergata 89 i Kristiansand. Her ser vi en tegning i forbindelse med oppføring av en kvist i 1894. Korrespondansen har ingen opplysning om husets alder. Byggeåret kan man av og til finne andre steder.

Skippergata 89 i Kristiansand. Tegning fra 1894
i Kristiansand kommunes byggesaksarkiv.

Man kan for eksempel undersøke tinglyste dokumenter. (De finnes på Digitalarkivet.) Skippergata 89, det vil si tomta, ble oppmålt 21. juni 1811 og kjøpt av en privatperson 28. juni. Skjøtet sier at tomta skulle brukes «… til derpaa at opføre et nyt Vaaningshuus med mer».

Eieren måtte nå låne penger. Pantebrevet, som er datert 8. juli, opplyser at eiendommen besto av tomt med «… Huus, bestaaende af en 2 Etage Tømmerbygning hvori en underste Etage er en Stue og et Kammer samt Kiøkken med Skorsteen, og i anden Etage en Sahl og et Kammer.»

Huset ble altså oppført sommeren 1811, trolig i perioden 28. juni til 8. juli. Det kan selvsagt ha blitt påbegynt før 28. juni, og det behøver ikke å ha vært helt ferdig 8. juli. I de dagene var det lyst nesten døgnet rundt, mange kan ha deltatt i arbeidet, og kanskje var huset helt eller delvis ferdig laftet og konstruert i forveien og bare hentet og satt sammen i tidagersperioden.

En annen type kilde hvor man kan finne husets alder, er branntakstene. Fra midten av 1760-årene ble det vanlig å brannforsikre bygninger i byene. På landet ble dette vanlig fra midten av 1840-årene. I branntakstprotokollene er hver bygning beskrevet, i mange tilfeller ca. hvert tiende år.

I november 1811 ble Skippergata 89 brannforsikret første gang, det vil si eierens «… paa en forhen øde Tomt opbygte nye Huus». Det sto altså ikke noen bygning der før 1811. At huset ikke ble forsikret før november 1811, kan tyde på at det ikke var helt ferdig før da, det vil si at høsten gikk med til innredning. Ved branntaksten i 1906 heter det for øvrig at man ikke visste når huset var bygd.

Husbeskrivelser

Hvis man er på jakt etter opplysninger om oppussings- og vedlikeholdsarbeid, nytter det som regel ikke å se i byggesaksarkivet, for kommunen hadde jo bare å gjøre med det som man måtte søke om tillatelse til.

Branntakstene derimot inneholder ofte mer detaljerte beskrivelser, hvor man kan følge husets utvikling gjennom hvert tiår med for eksempel lengde, dybde, høyde, antall rom, dører, vinduer, ovner og forbedringer. Beskrivelsene kan være svært detaljerte og lange. Vi skal bare nevne noen korte eksempler som gjelder Skippergata 89.

Ved branntaksten i november 1811 heter det at huset hadde bord- og steintak. De to rommene nede hadde hver sin jernkakkelovn. Kvisten var av bindingsverk. Bygningen hadde 6 fag vinduer. I 1813 var huset forbedret både inn- og utvendig og forsynt med ny kledning. I 1837 var huset malt utvendig mot gata, og kvisten hadde fått kjøkken og kakkelovn. I 1846 hadde det ene rommet på loftet fått gipsede vegger, og huset hadde sju fag vinduer, ti dører og tre jernkakkelovner. I 1856 var hele huset malt utvendig, et bislag var oppført, og i første etasje var det ene rommet nå tapetsert og et annet panelt. I 1880 hadde huset fått nytt gulv og nye vinduer. I 1895 var det innredet skomakerbutikk med disk i første etasje.

På denne måten kan man sette opp et mangesidig dokument med husets bygningshistorikk. En utfordring er selvsagt at beskrivelsene som er eldre enn ca. 1870, er med gotisk håndskrift. Arkivverket kan ikke påta seg å utarbeide en slik historikk, det må man selv utføre.

Branntakstprotokollene ligger i statsarkivene og er som regel ikke digitalisert. Takstbeskrivelsene skulle imidlertid (og heldigvis) utstedes i to-tre eksemplarer. I de tilfellene der branntaksten har kommet bort, det vil si det lokale eksemplaret, kan man finne et eksemplar i Riksarkivet i arkivet for Norges Brannkasse.