Avistroll før i tida

«Hiin anonyme Skumler opfordres til at demaskere sig. Efterkommer han ikke denne Opfordring, erklæres han herved for en Løgner og Æreskjænder.»

Mange nettaviser i dag har problemer med kommentarfeltene sine, blant annet ved at folk kaller hverandre idioter i stedet for å debattere konstruktivt. Noen aviser har derfor stengt kommentarfeltene.

Oppfordringen i sitatet ovenfor ble rettet mot et «avistroll» i 1816. Anonyme, skriftlige personangrep er nemlig ikke et nytt fenomen. Det var nokså vanlig allerede for et par hundre år siden. Så allerede den gang strevde man med samme type utfordringer og debatter om anonymitet og personangrep som i dag.

Skumler

Anonyme troll, for eksempel i avisene på 1800-tallet, ble kalt for «skumlere», i hvert fall i skriftspråket, som var dansk. En skumler betyr en person som kritiserer noen eller noe på en nedsettende, ondskapsfull, sur eller forurettet måte. Vår tids verb «å skumle» betyr ifølge Bokmålsordboka «å snakke nedsettende».

Hans Abel Hielm.

Jonas Anton Hielm.

Mange skumlere falt for fristelsen til å skrive nedsettende om andre personer, for eksempel om motstandere i debatter om samfunnstemaer. Mange reagerte negativt på dette, men enkelte mente likevel at de som hetset andre i avisene, egentlig bare skjemmet seg selv ut. En innsender sa det slik i 1816: «Skulde der endog gives saa slettænkende Mennesker som fandt sin Glæde i offentlig at skrive mod en saadan Mand, saa vilde en saadan Skumler kuns prostituere sig selv, thi for den uskyldig Angrebne var det en let Sag at gjendrive en saadan.»

Hans Abel Hielm var utgiver av Det norske Nationalblad fra 1815. Broren, jurist og politiker Jonas Anton Hielm, forsynte ham med anonyme, frimodige avisinnlegg. Avisa ble saksøkt for injurier, og begge brødrene ble innblandet i rettssaker. I den ene saken ble Hans Abel Hielm først dømt til landsforvisning, men fikk straffen redusert til en bot i Høyesterett. Jonas Anton Hielm opplevde blant annet å bli avskjediget som regjeringsadvokat for anonyme, injurierende ytringer rettet mot Christian Magnus Falsen.

Anonymitet

Grunnloven innførte trykkefrihet, og etter 1814 ble det helt vanlig å ytre seg anonymt eller pseudonymt, enten man bare kom med et ufarlig avisinnlegg eller med kraftige meningsytringer om en sak eller en person. Men mange skrev under fullt og ekte navn, også når ytringene var temmelig ærenærgående. Noen av dem karakteriserte anonymitet som «dette Skjermbræt for Uslinger».

Utsnitt av nidvers rettet mot Nicolai Wergeland. I 1816 utga Wergeland  den provoserende boka Danmarks politiske forbrytelser mot Norge anonymt. Det medførte et skred av reaksjoner, blant annet dette nidverset. Alle skjønte hvem som var bokforfatteren, som i nidverset kalles et troll. "Kryb kuns i Skjul Du lede Trold!" Christiansands Adresse-Contors Efterretninger 1. februar 1817.

Noen tilfeldige eksempler på pseudonymer som forekom i norske avisene på 1800-tallet, er: «P», «Ola Normand», «Anonym Normand», «En anden anonym Normand», «Norsk Bondemand», «Thorstein Agdeside», «En Eenøiet» «Nullius addictus» og «A lover of lawful Liberty».

For å redusere risikoen for å bli anmeldt eller tiltalt for ærekrenkelse den gang, brukte hetserne – enten de var anonyme eller ikke – enkelte ganger å anonymisere offeret delvis. Det kunne skje ved for eksempel en forkortelse av offerets navn («D» eller «Herr D») eller ved å utelate bokstaver inne i navnet («D…n»).

Det var stadige diskusjoner i avisene etter 1814 om bruk av anonymitet. Noen mente at anonyme personangrep ikke burde være tillatt, selv om angrepene ikke var ærekrenkende. Andre, for eksempel redaktører, mente at anonymitet måtte være tillatt for at trykkefriheten skulle blomstre, og så fikk man heller bekjempe personangrep på andre måter. En avisinnsender i 1816 mente at personangrep fra skumlere ikke var så viktig å bry seg om fordi slike usle «Hjernefostre» bare ble døgnfluer og fort glemt.

Anonyme eller pseudonyme meningsytringer som gjaldt saker, altså ikke personer, var svært vanlig gjennom 1800-tallet. Mange insisterte på å være anonyme eller bruke pseudonym i et avisinnlegg om en sak fordi de mente at den etterfølgende debatten dermed ville konsentrere seg om saken og ikke om personen. Resultatet ble likevel mange ganger at det kom personangrep i motinnleggene eller spekulasjoner om hvem som startet debatten, og hvem som var de anonyme eller pseudonyme debattdeltakerne. Enkelte irriterte seg over anonyme og pseudonyme meningsytringer som gjaldt saker, og mente at skumleren egentlig skammet seg over egne ytringer, og at modige menn ikke ville trenge å benytte anonymitet.

Skamskrift

En publikasjon eller for eksempel et avisinnlegg som inneholdt ondskapsfulle eller ærekrenkende ytringer, ble ofte kalt «skamskrift» eller «paskvill». Personangrep ble ofte framført i form av niddikt, gjerne ispedd ironi eller sarkasmer.

En av dem som kritiserte skumlerne i 1816, mente at de hånende uttrykkene «blot fødes af et satyrisk Lune, opvakt ved personlig Animositet fordi Rigdom og Anseelse Stedse ere Torne i den Ringeres og Uformuendes Øie». På samme måte vil kanskje noen i dag mene at nettrollenes spydigheter som er rettet mot enkelte kvinnelige bloggere, skyldes animositet, det vil si forbitrelse eller nag, fordi de er misunnelige på ofrenes popularitet og inntekter.

Injurie og straff

Dokumenter i rettssaken mot en aviseier i Kristiansand i 1815.
Avisa hadde publisert anonyme påstander om en person,
som deretter anmeldte aviseieren. Statsarkivet i Kristiansand,
Kristiansand stiftsoverretts arkiv.

Grunnloven satte forbud mot blant annet å trykke falske og ærekrenkende beskyldninger mot andre. Hvis noen ble anklaget for å ha brutt forbudet, skulle det straffes etter eldre bestemmelser. Da risikerte man for eksempel bøter og tukthusopphold, tilpasset graden av ærekrenkelse eller utilbørlighet.

Men siden det var lov etter 1814 å uttrykke seg anonymt, ble spørsmålet hvem som i så fall skulle dømmes i tilfelle lovbrudd. Da gjaldt den eldre bestemmelsen om at forleggeren eller avisutgiveren måtte dømmes hvis han eller hun ikke ville oppgi den anonyme forfatterens navn. I årene etter 1814 ser man derfor stadig i avisene at utgiveren minnet om at innsendere måtte huske å legge ved navnet sitt, slik at utgiveren kunne oppgi det til retten i saker hvor det skulle felles straffedom for injurierende innlegg.

---------------------
Artikkelen sto på trykk i Fædrelandsvennen 2. mars 2019.