Folketallet i Finnmark - en gammel hodepine

Bekymring for lavt eller nedadgående folketall i mitt gamle hjemfylke Finnmark er ikke noe nytt i 2022.

Ikke minst det siste året har det skapt bekymring både lokalt i Finnmark og sentralt at det er for mye fraflytting, for lite tilflytting og en stadig eldre befolkning i Finnmark, kanskje særlig i øst. For eksempel er folketallet i Vardø halvert på 50 år.

Men Norge er ikke alene om å slite med dette. I Murmansk oblast (fylke), som omfatter Kolahalvøya, var folketallet 1,2 millioner i 1990, mens det var nede i ca. 730 000 i 2021.

Det har kommet flere forslag i år til tiltak for å lokke nordmenn til å bli værende i Finnmark eller å flytte dit. Blant forslagene er en doblng av barnetrygden, gratis barnehage og SFO, billigere flybilletter, lengre ferie, tilskudd til kjøp av bolig, en dobling av nedskrivingssatsene for ettergivelse av studielån og redusert personbeskatning.

Per i dag gjelder flere ordninger for den såkalte tiltakssonen, som er Finnmark og sju kommuner i Nord-Troms.

Allerede for over 300 år siden fantes det tiltak for å lokke folk til Finnmark, for eksempel fritak for skatt og militærtjeneste. Likevel kom det stadig meldinger til sentralmyndighetene om at Finnmark var i ferd med å bli avfolket og "nesten øde".

Forsvaret i Finnmark besto rundt 1680 av garnisonen på Vardøhus med én arkelimester (våpenoppsynsmann) og kun fem soldater - fra 1688 ti soldater.

Undersøkelseskommisjon i 1690

En av tidsperiodene hvor det ble satt fokus på økonomiske og andre forhold i Finnmark, var 1680-årene. Den gang hadde kjøpmenn i Bergen monopol på handel med finnmarkingene. Handelen besto særlig av mel og andre varer nordover og tørrfisk sørover.

Da bergenskjøpmennene klaget til myndighetene over blant annet at embetsmenn i Finnmark drev handel med innbyggerne, ble det nedsatt en kommisjon som skulle undersøke hvordan det egentlig sto til i Finnmark. Kommisjonen ble ledet av kansellisekretær Henrich Adelaer. Den undersøkte forholdene på hvert tingsted i Finnmark i 1690 og skrev en rapport på om lag 1200 sider.

"Folketelling"

Kommisjonen skriver selv at den ønsket blant annet å se "huorledes landet er bleven populerit", det vil si befolket. Hver eneste husstand er registrert. Hovedpersonen i hver husstand er oppgitt med blant annet navn, fødested, hvor lenge han hadde vært i Finnmark, hvem han eventuelt var hyrt av, og hvilke andre som var i husstanden. De siste er riktignok ikke navngitt.

Grunnen til at kommisjonen spurte om hovedpersonenes fødested og hvem de var hyrt av, var at hver bergenskjøpmann som handlet på Finnmark, hadde som en av pliktene sine å skaffe minst én mann og én kvinne til amtet årlig.

Tellingen omfatter alle "nordmenn" og sjøsamer. Fjellsamene deltok nemlig ikke i handel med bergenskjøpmennene. Til sammen er om lag 530 "nordmenn" registrert som innbyggere i Finnmark, inklusiv alle i husstanden, og ca. 290 samer.

I og med at hver eneste kystbeboer er med i tellingen, kan den godt kalles for en slags folketelling selv om den ikke oppgir navn på andre enn hovedpersonene.

Handelsvarer

Rapporten opplyser også om hvilke matvarer og andre varer hver husstand hadde mottatt i 1688 og 1689, og hvem familien handlet med.

Kommisjonsforretning over Finnmark 1690.
Riksarkivet, Danske Kanselli, Skapsaker, nr. 81:
Skap 15, pakke 125D.

Bildet viser et utsnitt av rapporten fra Talvik i Alta tingsted.

Der ser man blant annet opplysningene om husstanden til (min 7-tippoldefar) underfogd "Tommes Jonssen". Han var født i Skottland, hadde kommet fra Bergen til Finnmark på eget initiativ og vært der i 39 år, det vil i så fall si fra 1651.

Mannen hadde kone og fem barn. To av barna var gift og bodde et annet sted. Derfor var det fem personer i husstanden.

Familien kjøpte blant annet mel, malt, humle, erter, gryn, smør, kjøtt, flesk, talg, vadmel, tjære, snøre, hamp, angler og tobakk.

I Finnmark ble det ikke dyrket korn.

Det varierer hvor mye av hver vare husstandene kjøpte. Noen hadde dårlig råd og spiste sikkert mye fisk, mens embets- og tjenestemenn hadde et høyt forbruk av mel og andre varer sørfra. Betaling skjedde i form av tørrfisk.

Politisk mål

Det overordnede målet bak sentralmyndighetenes engasjement og politikk overfor Finnmark, både før, under og etter 1600-tallet, må etter alt å dømme ha vært å hindre at amtet ble avfolket og en herreløs fristelse for andre makter.

Ti år etter Adelaers undersøkelser startet den store nordiske krigen. Sammen med Danmark-Norge sto blant annet Russland for å bekjempe og svekke stormakten Sverige, noe som til slutt lyktes. Finnmark ble ikke berørt. Riksgrensen i Finnmark mot Sverige ble for øvrig fastlagt i 1751 og mot Russland i 1826.

Kilder

Adelaers kommisjonsrapport fra 1690 er interessant på flere måter, blant annet som kilde for slektsgranskere som har forfedre som bodde i Finnmark på den tida.

Kommisjonsrapporten finnes på Digitalarkivet.

Kommisjonsrapporten ble trykt i utdrag i Nordnorske Samlinger, bind 1, i 1938.
Der er ikke opplysningene om varer tatt med.

Roger Tronstad: Finnmarkshandelen i 1680-åra. Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1981. (Samme lenke som i kolonnen til høyre.)

I det kvenske språk

Mange av oss har aner som tilhørte en nasjonal minoritet.

Én slik gruppe er kvenene. Betegnelsen brukes ofte om finske innvandrere som kom til Nord-Norge før under og etter 1700-tallet fra Nord-Finland og Nord-Sverige, og etterkommerne deres.

En annen sak er at mange etterkommere i dag ikke lenger vil definere seg som kven eller tilhørende en kvensk kultur.

Språket

Ett kjennetegn på at man den gang ble definert som kven, var språket, det vil si at man snakket det opprinnelige morsmålet sitt. Ifølge Store norske leksikon er kvensk et østersjøfinsk språk som er nært beslektet med tornedalsfinsk i Sverige og med nordfinske dialekter.

Hvis man vil finne ut hva som var en persons morsmål, er folketellinger en type kilde som kan brukes. En annen type kilde, som jeg trekker fram et eksempel på her, er rettsprotokoller.

Tolk

På samme måte som i dag, måtte offentlige myndigheter før i tida benytte tolk når de skulle kommunisere med utlendinger som var på besøk i Norge eller med nye innvandrere. Det kunne være for eksempel i rettssaker hvor den fremmedspråklige var innstevnet som tiltalt eller vitne.

Når kvener ble involvert i for eksempel rettssaker som tiltalt eller vitne, ble det utnevnt tolk "i det Qvænske Sprog".

I rettsreferatet står det hvem som var edsvoren tolk. I dette tilfellet fra 1834 var det Hans Jacob Klæboe. Han navngis innledningsvis sammen med sorenskriveren og de to lagrettsmennene. 

Rettssak mot en "kvænpige" i Finnmark i 1834.
Statsarkivet i Tromsø, Vest-Finnmark fogde-/sorenskriverembete.

"Kvænpige"

Når tiltalte ble oppfattet som kven, framgår det ofte uttrykkelig. I denne saken ble tiltalte kalt "kvænpige".

I noen tilfeller framgår det om tiltalte også behersket andre språk eller ikke. I denne saken heter det at den tiltalte kvinnen "ikke er andet end det Qvænske Sprog mægtig". Det betyr trolig at hun behersket svært lite eller ikke noe norsk.

Når et vitne også ble oppfattet som kven, var det ikke like vanlig å nevne dette uttrykkelig. Likevel kan etnisiteten framgå av teksten. For eksempel heter det om to vitner i denne saken at de "forklarede sig gjennem Tolken". Det må bety at retten oppfattet også vitnene som kvenske av språk.

------------

Harald Lindbach er den som grundigst har undersøkt og gjort rede for kildemateriale som kan si noe om etnisitet, riktignok før 1800. Det gjorde han i doktoravhandlingen Minoritetspolitiske dokumentasjonsstrategier i Nordområdet på 1700-tallet. Det er en komparativ analyse av hvordan og hvor samer og kvener trer fram i arkivene til lokal- og regionalforvaltningen i Danmark-Norge og Sverige, med spesielt blikk på Nord-Troms, Jukkasjärvi og Enontekis.

Avhandlingen hans er tilgjengelig i Munin.

Militære ruller på 1700-tallet

Når man driver slektsgransking, er det kjærkomment å ha kilder som viser hvor personene var født.

Når man leter i en kilde fra 1700-tallet og finner en person som bodde på en navngitt gård, så er det vanskelig å finne tilbake til vedkommendes foreldre hvis personen var innflytter og man ikke vet hvilket prestegjeld personen var født i.

Mange militære ruller fra 1700-tallet og seinere har en egen rubrikk for fødested. En god del av rullene er ikke digitalisert - de er kun tilgjengelige på Arkivverkets lesesaler. Rullene omfatter vel å merke bare mannfolk. (Ett unntak er nevnt nedenfor.)

Arkivverket, Amtmannen i Lister og Mandal,
sjølegdsrulle for Hidra 1706.

Gjennom 1700-tallet kom det flere bestemmelser om føring av ruller for sjøforsvaret og landmilitsen. Flere militære og sivile embets- og tjenestemenn hjalp til.

Det ble satt opp ulike typer manntall og ruller enkelte år i de enkelte distriktene. Noen av listene omfatter alle menn, noen bare voksne menn, noen bare de vervede, noen har navn på fødested, og noen oppgir høyde på mannskapet.

Mange lister ble skrevet i et par eksemplarer, og da finner man i dag ofte for eksempel ett eksemplar i Riksarkivet og ett i statsarkivene.

Bildet her viser et utsnitt av en sjølegdsrulle for Hidra i 1706. I rullen er hver gård listet opp med blant annet navn på oppsitter og øvrige personer av hankjønn.I de tilfellene der oppsitteren var død, navngis i stedet enka.

For eksempel ser man øverst at Birgitte Larsdatter er nevnt. Hun hadde fem sønner. De to første var født i Bergen. Flere av sønnene var utenlands under registreringen.

Alle av hankjønn, ikke bare voksne, er registrert. Vi ser for eksempel at den yngste var et halvt år.

De som ble innrullert, det vil si registrert som mannskap, fikk et innrulleringsnummer. For eksempel ser vi under «Bugstad» at Jon Olsen fikk nr. 43, Berent Olsen 44, Hans Pedersen 45 og Casper Pedersen 46. For flere av dem står det at de var sjøvant.

Du kan lese mer om militære ruller her.

Et kart over Østlandet 1710-1718

Gamle kart kan være interessante å studere. Mange av dem ble laget til militære formål.

I perioden 1700-1721 herjet en storkrig i Nord-Europa. Den store nordiske krigen, som den gjerne blir kalt, ble utkjempet som en serie kriger mellom Danmark-Norge og blant annet Russland, Polen og Preussen på den ene siden og Sverige på den andre. Planen til Danmark-Norge og de allierte var å svekke Sverige som stormakt.

Svenskene slått av russerne

I slaget ved Narva (by i dagens Estland) i 1700 vant Karl 12. og svenskene over en mye større russisk hær. Men da svenskene prøvde å gå østover og tilintetgjøre den russiske hæren, døde størsteparten av Karl 12.s soldater av frost og sult.

Karl 12. ga ikke opp. I 1709 prøvde hæren hans å omringe Poltava i det russisk-kontrollerte Ukraina, men måtte gi opp. Karl 12. flyktet til Det osmanske riket og var der i fem år. I årene 1713-1716 klarte russerne å erobre deler av Finland, som var kontrollert av Sverige.

Svenskene mislykkes i Norge

Kart tegnet 1710-1718 av Abraham Christian Willars.
Rigsarkivet, København

Karl 12. kom til tilbake til Sverige og ga fortsatt ikke opp å beholde stormaktsposisjonen.

I løpet av årene 1710-1718 tegnet offiseren Abraham Christian Willars i Danmark et kart over Østlandet og grenseområdene i Sverige.

Retning nord er mot venstre i kartet. Hvis man forstørrer kartet, kan man se en stor mengde stedsnavn. (Du må kanskje laste ned og lagre kartet først.)

I ytterkantene er det innfelt små tegninger av en del norske byer med festningsanlegg.

Kartet kunne sikkert være nyttig å ha for dansk-norske hærførere under forberedelsene til mulige angrep fra svensk side.

Karl 12. angrep Norge i 1716 og på ny i 1718, men felttogene ble mislykket. Da Karl 12. ble drept ved Fredriksten i 1718, trakk svenskene seg tilbake.

Sverige sluttet fred med Danmark-Norge i 1720 og med Russland i 1721. Sverige hadde da mistet deler av Karelen med byen Vyborg, samt baltiske områder til Russland. Resultatet av krigen ble at Sverige ikke lenger var noen stormakt, mens Russland hadde blitt den dominerende makten i Øst-Europa.

En lukket og beryktet sekt

Da ei 18 år gammel jente brøt ut og tok affære, ble den lille sekten på Sørlandet oppløst.

Det hender at enkelte kristne «dissentersamfunn» i Norge blir omtalt kritisk i media. Menighetene mistenkes da blant annet for å utøve sosial kontroll av medlemmene, for ikke å tillate ytringsfrihet, for å ha et altfor strengt eller skjevt religiøst syn, for å praktisere rising av barn, eller for å pålegge eller forvente utstrakt gratisarbeid eller pengebidrag eller andre gaver fra medlemmene.

En svært liten og lukket sekt som ikke eksisterer i dag, ble på folkemunne kalt «Ivelandssekten». Den ble beryktet for flere av de nevnte trekkene.

Broder Ola

 Ola Johnsens bolig på Mosby i Oddernes.
Christianssands Tidende 15. februar 1933.

Sektens leder var Ola Johnsen. På folkemunne ble han kalt «broder Ola». Han var født i 1870, kom fra Oddernes og var tømmermann av yrke. Han hadde to barn fra første ekteskap, men ingen fra det andre.

Fra ca. 1914 begynte han å holde religiøse møter og fikk tilhengere som utgjorde et «samfunn» – en sekt – fra da av. Sekten ble ikke formelt registrert som et såkalt dissentersamfunn og var dermed uten et offisielt navn de første årene. Medlemmene bodde i Oddernes og Iveland. Sekten fikk rundt 20 medlemmer, både voksne og barn. Ingen av dem var medlemmer av statskirka. Det ser ikke ut til at sekten førte medlemsprotokoller.

Barna ut av skolen

I årene 1921–1929 hadde sekten fast tilholdssted på Frigstad i Iveland. Der hadde medlemmene felles husholdning. Åtte av medlemmene var barn, som alle var født før 1921. I disse årene kom flere av dem i skolepliktig alder. Våren 1925 ble en av skolene i bygda oppmerksom på at fem barn ikke møtte fram til undervisning. Den ene læreren tok da kontakt med de voksne i sekten og spurte hvorfor barna ikke kom på skolen. De voksne svarte at de ikke kunne akseptere bøkene som skolen benyttet i undervisningen. De godtok heller ikke at barna lærte å gå i takt, for det innebar at skolen var en krigsskole. Noen av fedrene var militærnektere.

Læreren tok saken opp med skolestyret, som henvendte seg til skoledirektøren. Han ba om at foreldrene måtte ilegges mulkt hvis de nektet å sende barna til skolen. Bøkene som ble brukt i undervisningen, var nemlig godkjent av departementet.

Rettssak om skolenekt

Da barna var holdt hjemme i seks uker, ble det rettssak. To fedre ble tiltalt for overtredelse av lov om folkeskolen av 1889 og 1908, som satte bøter for å holde barna borte fra skolen uten gyldig grunn.

De tiltalte likte ikke at barna lærte historie, geografi, naturkunnskap og lesing i lesebok og i ABC. At barna lærte noe annet enn regning, skriving og bibellesing, var i strid med sektens religiøse overbevisning. Sekten tillot sang, men ikke de som sto i Seips sangbok. Hjemme ble barna undervist kun i de fagene som sekten ønsket. «Vas», som fedrene uttrykte det, kunne barna nok av fra før.

Meddomsretten kom til at barna hadde fått mangelfull undervisning. De to tiltalte fedrene ble dømt til å betale både en bot og saksomkostninger. Begge vedtok dommen.

Sekten flytter

I 1926 ble sekten formell eier av en eiendom på Birkeland i Iveland. Ved utstedelse av skjøtet foreslo kontorfullmektig Olav Vaadne hos sorenskriveren at sekten skulle hete «Det kristelige Samfund paa Birkeland». Slik ble det, men sekten kom fortsatt ikke til å bli formelt registrert som et trossamfunn utenfor Den norske kirke. Sekten var også eier av en eiendom på Frigstad i Iveland fra 1927 til 1929. Våren 1929 flyttet Johnsen og enkelte sektmedlemmer fra Frigstad til den mer avsidesliggende gården Birkeland, mens noen ble boende på Mosby i Oddernes. Nå ble ryktene om sekten stadig sterkere.

Sektens bolig på Birkeland i Iveland.
Tidens Tegn 1. mars 1933.

Avhørene i 1929 I november 1929 bestemte to menn seg for å anmelde Ola Johnsen til politiet. De to, som ikke var sektmedlemmer, skriver: «Det er en nokså utbredt antagelse at det ikke bare er penger og jordegods som er felleseie, men at de til og med benytter kvinnene i fellesskap.» Derfor mente de to at barna ville bli «sedelig fordervet».

I politiavhør hevdet Johnsen at det ikke forekom noe annet felleseie enn materielle ting. For øyeblikket hadde sekten 21 medlemmer, derav fire kvinner på Mosby, og fire menn, fem kvinner og åtte barn på Birkeland. Barna ble undervist av Johnsens kone. Dette hadde sekten nå lov til mot at barna ble eksaminert av en skolelærer én gang årlig.

Naboer som ble avhørt, kunne ikke bekrefte at de hadde observert noe ulovlig. I avhørene hevdet både voksne og barn i sekten at de ikke var utsatt for tvang eller noe straffbart, selv om det forekom mye «klapping og klemming». De to som hadde anmeldt sekten, trakk anmeldelsen tilbake, og saken ble henlagt i desember på grunn av bevisets stilling.

Revysangen

Foto fra Rose-boka, av Einar Rose, Oslo 1941.

I desember 1929 ble en ny revy satt opp på Chat Noir. Innslagene dreide seg om temaer fra forskjellige historiske epoker.

Det siste innslaget var fra helt ny tid og gjaldt – av alle ting – Ivelandssekten. Det var akkurat på det tidspunktet politiavhørene ble omtalt i avisene.

Arne Svendsen laget tekst til en munter sang om sekten og «broder Ola Johnsen». Sangen ble et av de mest populære innslagene i revyen. Det var Lilli Andersen, Lalla Carlsen og Einar Rose som framførte sangen.

Sangen om Ivelandssekten ble innspilt
av andre artister på 78-plate i 1930.

Sangen kan man høre på Youtube under navnet «Ivelandssekten», framført av de tre artistene ovenfor.

Første vers av sangen lyder slik:

Vi har skilt oss ut fra jordens syndefulle slekt.

Broder Ola Jonsen har nu stiftet egen sekt.

Salomon i all sin visdom ei beskrive kan

hvor fagert og livsalig det er blitt på Iveland.

Kom kun til meg, kom kun til meg,

her i vår sekt er det plass for deg.

I et av de mer dristige versene heter det:

Allting har vi delt fra stol og bord til mark og eng.

Det siste som vi delte, var den gamle himmelseng.

Barna gjør opprør

I juli 1932 hadde Iveland skolestyre møte. Der fikk Ivelandssekten tillatelse til å drive privat skole også det kommende skoleåret. Men denne høsten kom det en dramatisk vending for sekten.

Et av sektens medlemmer var ei jente som nå fylte 18 år. En høstdag kom hennes fetter, som ikke tilhørte sekten, gående forbi Birkeland. Da jenta vekslet noen ord med ham gjennom vinduet, ble Johnsen så sint at han beordret jenta til å kle seg naken mens han prylte henne med bjørkeris i påsyn av de andre barna. Det var nemlig ikke tillatt å snakke med andre folk, for da ble barna «smittet». Under årene på Birkeland hadde bare to av de eldste barna fått besøke en nabogård et par ganger. Det hendte ofte at barna fikk juling av Johnsen.

Nå bestemte jenta seg for å ta affære. Hun og et par yngre brødre forlot Birkeland og fikk tilflukt andre steder i bygda. Der fortalte de om mishandlingen som de og andre barn var utsatt for.

Sektlederen får kalde føtter

Ola Johnsen ble nå redd for at sannheten ville komme for en dag. I november 1932 solgte han, på vegne av sekten, eiendommen på Birkeland, riktignok til et av sektmedlemmene. Og ved juletider flyttet han tilbake til Mosby og bodde der sammen med noen kvinnelige medlemmer. Sekten ble nå ansett for å være oppløst.

Barna får hjelp

Gunnar Kateraas og Osmund Kaabuland ble nå barnas hjelpesmenn. I januar 1933 dro de to mennene til kontorfullmektig Olav Vaadne i Evje sammen med den 18 år gamle jenta og en yngre bror. Der fortalte barna blant annet at Johnsen ga ris og juling, at de ikke fikk snakke med andre, at det hendte de ikke fikk mat, og at Johnsen ofte lå og slappet av i senga sammen med jentene. Jenta som hadde tatt affære overfor Johnsen, begynte å føle ubehag ved all «klemming og klining» da hun kom i tenårene og holdt seg derfor unna sektlederen. Hun mente at det kanskje var derfor hun fikk så mye juling seinere. Vaadne ba nå politiet om at saken ble rettslig etterforsket.

Rettssaken mot Johnsen

I februar ble Ola Johnsen pågrepet, varetektsfengslet og siktet for overtredelse av straffelovens paragraf 212, som gjaldt utuktig atferd og handling med barn under 16 år. I februar og mars ble det foretatt en rekke avhør i forhørsrettene i Torridal og Setesdal, både av Johnsen, tidligere sektmedlemmer og andre vitner.

Ivelandssekten ble mye omtalt i avisene, både på Sørlandet
og i Norge ellers. Tidens Tegn 1. mars 1933.

Johnsen nektet for å ha gjort noe utuktig mot jentene, men innrømte å ha kysset de voksne kvinnene. Han hevdet også at sekten anså kjønnslig omgang for en stor synd, og medlemmene praktiserte derfor total avholdenhet, også blant ektefeller, ifølge ham.

Ett tema som ble sentralt i saken, gjaldt «avvasking». Johnsen hadde nemlig kommet opp med idéen om at medlemmene skulle vaske hverandres kropper. Ifølge ham var vaskingen en renselsesprosess i åndelig betydning. Den eneste begrunnelsen Johnsen kunne vise til, var Hebreerbrevet i Bibelen, hvor det heter: «Så la oss komme fram med oppriktig hjerte og full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann.» Han begrunnet også vaskingen med at medlemmene skulle lære seg å se nakenhet uten at lystfølelsene ble vakt.

I avhørene av barna kom det ikke fram at Johnsen hadde gjort noe straffbart, men flere av dem hadde sett og opplevd uvanlig mye nakenhet og kroppskontakt. Ei 23 år gammel jente sa rett ut at hun hadde fått hele sin barndom ødelagt.

Resultatet

Etter alt grumset som kom fram i saken i 1933,
fikk avisene en negativ holdning til revysangen.
Tidens Tegn 27. februar 1933.

Johnsen ble løslatt fra varetekt i mars 1933. I mai bestemte statsadvokaten at det ikke var grunnlag for videre forføyning på grunn av bevisets stilling. 

Riktignok mente han at den typen ris som Johnsen utførte om høsten året før, var vold eller legemsfornærmelse og dermed forbrytelse mot straffelovens paragraf 228.

Men for det første forlangte ikke den 18 år gamle jenta at Johnsen skulle påtales for dette, og for det andre ville en straff bli ansett for avgjort fordi siktede allerede hadde utholdt 32 dagers varetekt.

Etter at saken var ferdig, krevde Johnsen erstatning til dekning av utgifter til forsvarer. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til at han skulle få 400 kroner av statskassa til dette.

For 18-åringen var nok det viktigste oppnådd, nemlig at både hun og de andre barna var fri og sekten oppløst. Vergerådet, datidas barnevern, ble koblet inn for å ta seg av barna.

---

Hovedkilden til stoffet er rettssaker som finnes i Statsarkivet i Kristiansand.

Denne artikkelen ble publisert i Fædrelandsvennen 18. februar 2022.

Avhør av to jøder i 1780

I 1780 dukket to jøder opp på sørkysten av Norge. Hvem var de, og hvordan forholdt myndighetene seg til dem?

Før 1851 hadde ikke jøder lov til å bosette seg i Norge. Det var likevel én gruppe jøder som hadde lov til å reise til og fra Norge i forbindelse med handel, nemlig "portugisiske" jøder, også kalt "portugisjøder" eller "sefardiske" jøder. Det vil i praksis si først og fremst spanske og portugisiske jøder og etterkommere av disse. Privilegiet fikk de i 1657. Mange av dem var svært velstående, og kongen i København hadde lånt store pengesummer av dem i 1650-årene.

I 1750 ble privilegiet stadfestet. «Jøderne af den Portugisiske Nation» skulle fremdeles få reise uhindret fram og tilbake i kongens riker og drive handel.

Pågripelse

Høsten 1780 dukket to jøder opp i Kristiansand. Byen hadde fått eget politimesterembete i 1776. En instruks det året sa at det var politimesterens oppgave å pågripe "jøder, tatere og andre ukristne mennesker som omløbe og besvige folk".

De to jødene ble pågrepet i Kristiansand 20. september 1780. Dagen etter iverksatte politiet avhør av de to.

Meyer Emanuel

Meyer Emanuel, som kanskje egentlig het Emanuel Meyer, framviste et latinsk pass utstedt i Amsterdam 28. desember 1779. Passet ble påtegnet av politiet i Rouen i Frankrike ved jødens ankomst der 22. august 1780. Derfra reiste han 29. samme måned med den hollandske kapteinen Willem Wessela til Norge.

Utsnitt av politiavhøret 21. september 1780.
Statsarkivet i Kristiansand.

I Sælør, en øygruppe i Lyngdal, forlot han skipet fordi han var syk og fordi skipet skulle gå videre med trelast. Han og kameraten ble satt i land av losene. Derfra gikk de to landeveien til Kristiansand.

De hadde ikke utgitt seg for å være jøder, men kjøpmenn. Han visste ikke at det var forbudt for jøder å oppholde seg i Norge. Underveis hadde han solgt noen alen bånd, og i Kristiansand gullringer, et sølvur, signeter og stokker.

Av en kjøpmann i Kristiansand hadde han tatt imot to tobakksdåser, åtte urkjeder, seks urbånd, fire spanskrør og tre tegnebøker. Trolig var det for å forsøke å selge varene. Ved forhøret leverte han tilbake fem urkjeder, fem urbånd, to spanskrør og tre tegnebøker, så kanskje han hadde solgt noe.

Han framviste også et futeral med fem gullsigneter med innlagte karneolsteiner, to små balsamdåser, to gullurnøkler, 34 alen silkebånd, 26 alen sorte silkebånd og 4 alen smale silkebånd.

Mannen var 32 år og født i Metz i Lothringen (Lorraine i Frankrike). Foreldrene var døde. Han hadde reist som kjøpmann rundt i Holland, Frankrike og Tyskland.

Moses Prag

De portugisiske jødenes synagoge i Amsterdam.
Fra Fouquet-Atlas 1760-1783.
Foto: bma.amsterdam.nl

Deretter framsto Moses Prag. Han hadde et hollandsk pass utstedt i byen Middelburg i Zeeland 24. august 1780, og med påskrift i Rouen.

Prag var 24 år og født i Amsterdam. Faren, som var i live og het Judas Emanuel Prag, var diamantsliper i Amsterdam. Moses Prag var også utlært diamantsliper.

For seks år siden reiste han til London og var der i tre år. Så dro han til Flandern og Brabant og handlet med «galanterie», det vil si pynt eller fine ting. Derfra dro han til Zeeland og til Rouen, hvor han traff Meyer Emanuel.

På de andre spørsmålene ga Prag samme svar som kameraten.

Edelsteiner

Gullsmeden Torgie Landås møtte under forhøret for å taksere noen safir- og rubinsteiner og andre galanterier som jødene hadde med seg. Verdien var 26 riksdaler. På den tida var det nok til å kjøpe et av de aller minste husene i Kristiansand, bestående av ett rom og kjøkken.

Husverten

Også jødenes husvert, Truls Henriksen, møtte i retten. Han hadde ikke meldt fra til myndighetene om de to reisende fordi han trodde at de var franske borgere fra et fransk skip.

Sendt bort

Etter at avhøret var innført i protokollen, tok politimesteren av avskrift og leverte til stiftamtmannen med spørsmål om hvordan saken burde løses. Stiftamtmannen svarte at de to skulle sendes til et land der de hadde tillatelse til å oppholde seg. Politimesteren sørget så for at de to ble sendt med et fartøy til Holland. Det gikk ofte skip fra Agder til Holland med trelast.

Det kom ikke fram noe uttrykkelig i avhøret om at den ene eller begge var å regne som portugisisk. De hadde tydeligvis heller ikke leidebrev, det vil si et slags visum eller en tillatelse til å besøke Norge. Det ser ikke ut til at de ble bøtelagt. Kanskje var det fordi myndighetene var i tvil om jødene kunne ha en portugisisk avstamning.

------------

Takk til pensjonert arkivar/historiker Oddleif Lian, som nylig oppdaget dokumentet.

I Frode Ulvunds bok Fridomens grenser 1814-1851. Handhevinga av den norske "jødeparagrafen" (Oslo 2014) kan man lese om andre jødiske personer som var i Norge før 1851.

Den gang samboerskap var ulovlig

I dag er samboerskap en vanlig form for samliv. Men før 1972 var det straffbart å praktisere ugift samliv.

I andre halvdel av 1800-tallet ble flere tusen kvinner og menn i Norge tiltalt og dømt for å ha bodd sammen som ektefeller uten å være gift.

Kriminalloven av 1842 sa dette om samboerskap: «Leve ugifte Personer sammen, som om de vare Ægtefolk, straffes de med Bøder eller Fængsel.»

Hvis den ene av samboerparet var gift, eller hvis begge var gift på hver sin kant, var straffen strengere. Da risikerte begge fengsel eller straffarbeid fra seks måneder til tre år, ifølge 1842-loven.

Ugift samliv ble ofte kalt konkubinat. Latin "concumbere" betyr å legge seg sammen med (noen).

Hvordan foregikk en rettssak mot et ugift samboerpar, og hva var straffen?

I samme seng

Ved folketellinga i 1891 bodde Laura Amalie Larsen og Johannes Eliassen Blomgren sammen i Stavanger. (I tellinga er hun kalt Laura Marie Larsdatter.) Laura var født i Kristiania i 1840. Johannes var født i Kronoberg i Sverige i 1842.

Da tellinga ble foretatt, har paret tydeligvis oppgitt at de var gift med hverandre. Men det skulle vise seg å være usant.

Politirapport 5. mai 1894 om samboerskap.
Statsarkivet i Kristiansand.

I 1892 dro paret til Kristiansand. Først leide de et rom sammen i Henrik Wergelands gate 61. Der bodde de i seks måneder. Så flyttet de til Kristian 4.s gate 49 i samme by, hvor de også leide et rom sammen.

Våren 1894 fikk politiet mistanke om at paret levde sammen «som ægtefolk uden at være det». Dermed kom en politibetjent på døra 5. mai og skrev rapport.

Johannes forklarte at han var ugift, at Laura «stellet for ham», altså at hun var hushjelp, men at de ikke delte seng. For øvrig var det hans hensikt å gifte seg med Laura, men hun hadde ikke klart å skaffe de nødvendige attester. Trolig var det snakk om dåps- og konfirmasjonsattest.

Laura forklarte seg på samme måte, men bemerket at hun hadde delt seng med ham.

En offisersfrue som eide huset, bekreftet at paret delte seng og levde sammen som ektefolk. Ifølge fruen hadde paret sagt til henne at de var gift.

Ellers opplyste Johannes at han var jernbanearbeider. Trolig var det på Setesdalsbanen, hvor anleggsarbeidet startet i Kristiansand i 1891.

Rettslig avhør

Politiet oversendte rapporten til byfogden og ba om rettslig avhør av paret, som skulle siktes for «at leve i Konkubinat».

21. mai måtte paret møte i forhørsretten i Kristiansands rådhus. Da kunne ikke Johannes nekte for at han hadde delt seng med Laura. Ifølge begge ønsket de å bli gift. Derfor ba de om 14 dagers frist for å skaffe nødvendige attester for henne fra Kristiania. Det ble innvilget.

Paret hadde nå knapt med tid for å unngå å bli dømt. Innen fristen møtte Johannes hos byfogden og fikk fristen forlenget til 13. juni.

Etterlysning

Lauras brev 4. juni 1894 til Johannes.
Statsarkivet i Kristiansand

Men så forsvant Johannes og Laura fra Kristiansand i begynnelsen av juni. Først dro Laura til Grimstad. Derfra sendte hun et brev til sin «kjære venn» Johannes, som hun lengtet etter, og ba ham om å komme så fort han kunne.

Politiet måtte nå etterlyse paret. I den forbindelsen var det vanlig å notere et signalement på personene.

Johannes var middels høy, hadde mørkt hår, brune øyne, brun bart, et fyldig ansikt, og han var tykkfallen. Laura var middels høy og sped. Hun hadde mørkt hår og brune øyne.

Paret ble pågrepet i Horten 2. august, transportert til Larvik og derfra med dampskip til Kristiansand.

Kl. 19 dagen etter ble begge satt i varetekt i Kristiansand kretsfengsel. Varetektsprotokollen sier at Laura hadde på seg sort kjole og at hun var 151 cm høy. Johannes hadde på seg frakk, bukser, hatt og sko, alt i sort.

Nye avhør

7. august ble det nye avhør i forhørsretten. Paret ble ført dit fra varetekt kl. 16. De to forklarte at det ikke kom noen attester, selv om Laura hadde skrevet til Vår Frelsers menighet i Kristiania. Det var derfor de forlot Kristiansand for å skaffe attestene i hovedstaden.

Laura ba nå politimesteren om hjelp til å skaffe attestene. Men i stedet ba han statsadvokaten om at de to siktede nå måtte tiltales for å ha levd i konkubinat.

Deretter ble paret brakt tilbake i varetekt fordi de ikke lenger hadde noe bosted i byen.

Dom

15. august ble det møte i meddomsretten i Kristiansands rådhus. Laura og Johannes ble igjen ført dit fra varetekt kl. 16. De erklærte seg skyldige. Paret ble dømt til å betale 40 kroner i bot, pluss 20 kroner i saksomkostninger. De vedtok dommen. Beløpet tilsvarte omtrent en månedslønn for en arbeider den gang.

Men siden begge var uformuende, og derfor ikke kunne betale boten, måtte de sone fem dagers fengsel på vann og brød. Paret ble derfor overført fra varetekt til straffesoning 20. august kl. 13, selv om de da hadde sittet 17 dager i varetekt. De ble sluppet fri 25. august kl. 13.

Til Østfold

Nå fikk Laura og Johannes sikkert nok av Kristiansand. Folketellinga i 1900 viser at de to nå bodde på Kjølberg i Borge i Østfold. Johannes oppgis å være teglverksarbeider, mens Laura hadde husstell som yrke. De to bodde sammen og oppgis også i denne tellinga å være gift. Uansett hadde de tydeligvis et mangeårig kjærlighetsforhold.

"Nedkriminalisering"

I 1902 fikk Norge ny straffelov. Den trådte i kraft 1. januar 1905. I lovens paragraf 379 ble konkubinat «nedkriminalisert» og definert som en forseelse i stedet for en forbrytelse. For å kunne ilegge straff, måtte samboerskapet vekke offentlig forargelse. I tillegg skulle det gis en advarsel før tiltale. Hjalp ikke det, risikerte man bøter eller fengsel inntil tre måneder.

Paragraf 379 ble opphevet ved lov av 21. april 1972, sammen med opphevelse av forbudet mot seksuell omgang mellom menn og opphevelse av forbudet mot "dyresex". Forbud mot det siste ble gjeninnført i 2009.

Hvor mange ble dømt?

Ifølge kriminalstatistikken ble ca. 7400 personer i Norge dømt for konkubinat i perioden 1845-1902. Halvparten var menn og halvparten kvinner. De ti siste årene var det en nedgang, hvor bare rundt 50 personer ble dømt årlig. Myndighetene sluttet altså gradvis å straffeforfølge konkubinat. Noen få av sakene gikk til Høyesterett. Etter 1905 pleide man ikke lenger å tiltale folk for konkubinat.

Hvorfor ble man samboere?

Mange hadde dårlig økonomi og bodde derfor sammen til de hadde råd til å holde bryllup. De planla altså å bli gift med hverandre. En annen type samliv startet ved at en kvinne som var for eksempel tjenestejente hos en ugift mann, havnet i et forhold med mannen. En tredje type var samliv i intellektuelle og radikale miljøer der man så på samboerskap som et alternativ til ekteskap. Det hendte også at eldre menn og kvinner som hadde vært gift før, flyttet sammen uten å gifte seg. Av og til kunne dette ha med arvemessige forhold å gjøre.

---
Samboerskap i andre halvdel av 1800-tallet kan man lese mer om blant annet her:
Kathrine Bergen Brekkens masteroppgave i historie, Universitetet i Bergen 2008.