En lukket og beryktet sekt

Da ei 18 år gammel jente brøt ut og tok affære, ble den lille sekten på Sørlandet oppløst.

Det hender at enkelte kristne «dissentersamfunn» i Norge blir omtalt kritisk i media. Menighetene mistenkes da blant annet for å utøve sosial kontroll av medlemmene, for ikke å tillate ytringsfrihet, for å ha et altfor strengt eller skjevt religiøst syn, for å praktisere rising av barn, eller for å pålegge eller forvente utstrakt gratisarbeid eller pengebidrag eller andre gaver fra medlemmene.

En svært liten og lukket sekt som ikke eksisterer i dag, ble på folkemunne kalt «Ivelandssekten». Den ble beryktet for flere av de nevnte trekkene.

Broder Ola

 Ola Johnsens bolig på Mosby i Oddernes.
Christianssands Tidende 15. februar 1933.

Sektens leder var Ola Johnsen. På folkemunne ble han kalt «broder Ola». Han var født i 1870, kom fra Oddernes og var tømmermann av yrke. Han hadde to barn fra første ekteskap, men ingen fra det andre.

Fra ca. 1914 begynte han å holde religiøse møter og fikk tilhengere som utgjorde et «samfunn» – en sekt – fra da av. Sekten ble ikke formelt registrert som et såkalt dissentersamfunn og var dermed uten et offisielt navn de første årene. Medlemmene bodde i Oddernes og Iveland. Sekten fikk rundt 20 medlemmer, både voksne og barn. Ingen av dem var medlemmer av statskirka. Det ser ikke ut til at sekten førte medlemsprotokoller.

Barna ut av skolen

I årene 1921–1929 hadde sekten fast tilholdssted på Frigstad i Iveland. Der hadde medlemmene felles husholdning. Åtte av medlemmene var barn, som alle var født før 1921. I disse årene kom flere av dem i skolepliktig alder. Våren 1925 ble en av skolene i bygda oppmerksom på at fem barn ikke møtte fram til undervisning. Den ene læreren tok da kontakt med de voksne i sekten og spurte hvorfor barna ikke kom på skolen. De voksne svarte at de ikke kunne akseptere bøkene som skolen benyttet i undervisningen. De godtok heller ikke at barna lærte å gå i takt, for det innebar at skolen var en krigsskole. Noen av fedrene var militærnektere.

Læreren tok saken opp med skolestyret, som henvendte seg til skoledirektøren. Han ba om at foreldrene måtte ilegges mulkt hvis de nektet å sende barna til skolen. Bøkene som ble brukt i undervisningen, var nemlig godkjent av departementet.

Rettssak om skolenekt

Da barna var holdt hjemme i seks uker, ble det rettssak. To fedre ble tiltalt for overtredelse av lov om folkeskolen av 1889 og 1908, som satte bøter for å holde barna borte fra skolen uten gyldig grunn.

De tiltalte likte ikke at barna lærte historie, geografi, naturkunnskap og lesing i lesebok og i ABC. At barna lærte noe annet enn regning, skriving og bibellesing, var i strid med sektens religiøse overbevisning. Sekten tillot sang, men ikke de som sto i Seips sangbok. Hjemme ble barna undervist kun i de fagene som sekten ønsket. «Vas», som fedrene uttrykte det, kunne barna nok av fra før.

Meddomsretten kom til at barna hadde fått mangelfull undervisning. De to tiltalte fedrene ble dømt til å betale både en bot og saksomkostninger. Begge vedtok dommen.

Sekten flytter

I 1926 ble sekten formell eier av en eiendom på Birkeland i Iveland. Ved utstedelse av skjøtet foreslo kontorfullmektig Olav Vaadne hos sorenskriveren at sekten skulle hete «Det kristelige Samfund paa Birkeland». Slik ble det, men sekten kom fortsatt ikke til å bli formelt registrert som et trossamfunn utenfor Den norske kirke. Sekten var også eier av en eiendom på Frigstad i Iveland fra 1927 til 1929. Våren 1929 flyttet Johnsen og enkelte sektmedlemmer fra Frigstad til den mer avsidesliggende gården Birkeland, mens noen ble boende på Mosby i Oddernes. Nå ble ryktene om sekten stadig sterkere.

Sektens bolig på Birkeland i Iveland.
Tidens Tegn 1. mars 1933.

Avhørene i 1929 I november 1929 bestemte to menn seg for å anmelde Ola Johnsen til politiet. De to, som ikke var sektmedlemmer, skriver: «Det er en nokså utbredt antagelse at det ikke bare er penger og jordegods som er felleseie, men at de til og med benytter kvinnene i fellesskap.» Derfor mente de to at barna ville bli «sedelig fordervet».

I politiavhør hevdet Johnsen at det ikke forekom noe annet felleseie enn materielle ting. For øyeblikket hadde sekten 21 medlemmer, derav fire kvinner på Mosby, og fire menn, fem kvinner og åtte barn på Birkeland. Barna ble undervist av Johnsens kone. Dette hadde sekten nå lov til mot at barna ble eksaminert av en skolelærer én gang årlig.

Naboer som ble avhørt, kunne ikke bekrefte at de hadde observert noe ulovlig. I avhørene hevdet både voksne og barn i sekten at de ikke var utsatt for tvang eller noe straffbart, selv om det forekom mye «klapping og klemming». De to som hadde anmeldt sekten, trakk anmeldelsen tilbake, og saken ble henlagt i desember på grunn av bevisets stilling.

Revysangen

Foto fra Rose-boka, av Einar Rose, Oslo 1941.

I desember 1929 ble en ny revy satt opp på Chat Noir. Innslagene dreide seg om temaer fra forskjellige historiske epoker.

Det siste innslaget var fra helt ny tid og gjaldt – av alle ting – Ivelandssekten. Det var akkurat på det tidspunktet politiavhørene ble omtalt i avisene.

Arne Svendsen laget tekst til en munter sang om sekten og «broder Ola Johnsen». Sangen ble et av de mest populære innslagene i revyen. Det var Lilli Andersen, Lalla Carlsen og Einar Rose som framførte sangen.

Sangen om Ivelandssekten ble innspilt
av andre artister på 78-plate i 1930.

Sangen kan man høre på Youtube under navnet «Ivelandssekten», framført av de tre artistene ovenfor.

Første vers av sangen lyder slik:

Vi har skilt oss ut fra jordens syndefulle slekt.

Broder Ola Jonsen har nu stiftet egen sekt.

Salomon i all sin visdom ei beskrive kan

hvor fagert og livsalig det er blitt på Iveland.

Kom kun til meg, kom kun til meg,

her i vår sekt er det plass for deg.

I et av de mer dristige versene heter det:

Allting har vi delt fra stol og bord til mark og eng.

Det siste som vi delte, var den gamle himmelseng.

Barna gjør opprør

I juli 1932 hadde Iveland skolestyre møte. Der fikk Ivelandssekten tillatelse til å drive privat skole også det kommende skoleåret. Men denne høsten kom det en dramatisk vending for sekten.

Et av sektens medlemmer var ei jente som nå fylte 18 år. En høstdag kom hennes fetter, som ikke tilhørte sekten, gående forbi Birkeland. Da jenta vekslet noen ord med ham gjennom vinduet, ble Johnsen så sint at han beordret jenta til å kle seg naken mens han prylte henne med bjørkeris i påsyn av de andre barna. Det var nemlig ikke tillatt å snakke med andre folk, for da ble barna «smittet». Under årene på Birkeland hadde bare to av de eldste barna fått besøke en nabogård et par ganger. Det hendte ofte at barna fikk juling av Johnsen.

Nå bestemte jenta seg for å ta affære. Hun og et par yngre brødre forlot Birkeland og fikk tilflukt andre steder i bygda. Der fortalte de om mishandlingen som de og andre barn var utsatt for.

Sektlederen får kalde føtter

Ola Johnsen ble nå redd for at sannheten ville komme for en dag. I november 1932 solgte han, på vegne av sekten, eiendommen på Birkeland, riktignok til et av sektmedlemmene. Og ved juletider flyttet han tilbake til Mosby og bodde der sammen med noen kvinnelige medlemmer. Sekten ble nå ansett for å være oppløst.

Barna får hjelp

Gunnar Kateraas og Osmund Kaabuland ble nå barnas hjelpesmenn. I januar 1933 dro de to mennene til kontorfullmektig Olav Vaadne i Evje sammen med den 18 år gamle jenta og en yngre bror. Der fortalte barna blant annet at Johnsen ga ris og juling, at de ikke fikk snakke med andre, at det hendte de ikke fikk mat, og at Johnsen ofte lå og slappet av i senga sammen med jentene. Jenta som hadde tatt affære overfor Johnsen, begynte å føle ubehag ved all «klemming og klining» da hun kom i tenårene og holdt seg derfor unna sektlederen. Hun mente at det kanskje var derfor hun fikk så mye juling seinere. Vaadne ba nå politiet om at saken ble rettslig etterforsket.

Rettssaken mot Johnsen

I februar ble Ola Johnsen pågrepet, varetektsfengslet og siktet for overtredelse av straffelovens paragraf 212, som gjaldt utuktig atferd og handling med barn under 16 år. I februar og mars ble det foretatt en rekke avhør i forhørsrettene i Torridal og Setesdal, både av Johnsen, tidligere sektmedlemmer og andre vitner.

Ivelandssekten ble mye omtalt i avisene, både på Sørlandet
og i Norge ellers. Tidens Tegn 1. mars 1933.

Johnsen nektet for å ha gjort noe utuktig mot jentene, men innrømte å ha kysset de voksne kvinnene. Han hevdet også at sekten anså kjønnslig omgang for en stor synd, og medlemmene praktiserte derfor total avholdenhet, også blant ektefeller, ifølge ham.

Ett tema som ble sentralt i saken, gjaldt «avvasking». Johnsen hadde nemlig kommet opp med idéen om at medlemmene skulle vaske hverandres kropper. Ifølge ham var vaskingen en renselsesprosess i åndelig betydning. Den eneste begrunnelsen Johnsen kunne vise til, var Hebreerbrevet i Bibelen, hvor det heter: «Så la oss komme fram med oppriktig hjerte og full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann.» Han begrunnet også vaskingen med at medlemmene skulle lære seg å se nakenhet uten at lystfølelsene ble vakt.

I avhørene av barna kom det ikke fram at Johnsen hadde gjort noe straffbart, men flere av dem hadde sett og opplevd uvanlig mye nakenhet og kroppskontakt. Ei 23 år gammel jente sa rett ut at hun hadde fått hele sin barndom ødelagt.

Resultatet

Etter alt grumset som kom fram i saken i 1933,
fikk avisene en negativ holdning til revysangen.
Tidens Tegn 27. februar 1933.

Johnsen ble løslatt fra varetekt i mars 1933. I mai bestemte statsadvokaten at det ikke var grunnlag for videre forføyning på grunn av bevisets stilling. 

Riktignok mente han at den typen ris som Johnsen utførte om høsten året før, var vold eller legemsfornærmelse og dermed forbrytelse mot straffelovens paragraf 228.

Men for det første forlangte ikke den 18 år gamle jenta at Johnsen skulle påtales for dette, og for det andre ville en straff bli ansett for avgjort fordi siktede allerede hadde utholdt 32 dagers varetekt.

Etter at saken var ferdig, krevde Johnsen erstatning til dekning av utgifter til forsvarer. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til at han skulle få 400 kroner av statskassa til dette.

For 18-åringen var nok det viktigste oppnådd, nemlig at både hun og de andre barna var fri og sekten oppløst. Vergerådet, datidas barnevern, ble koblet inn for å ta seg av barna.

---

Hovedkilden til stoffet er rettssaker som finnes i Statsarkivet i Kristiansand.

Denne artikkelen ble publisert i Fædrelandsvennen 18. februar 2022.