"Vest-nordvest" – skipsjournalene forteller

Skipsjournaler fra 1600-tallet til 1900-tallet er viktige kilder for blant annet klimaforskning.

I Rigsarkivet, København, finnes flere enn 700 hyllemeter med skipsjournaler, loggbøker og annet maritimt materiale fra tusenvis av danske skip. Mange av skipene var stadig i norske farvann, og journalene er dermed interessante for norske forhold.

Siden skipsjournaler inneholder daglige værobservasjoner og er interessante for klimaforskning, blir protokollene nå skannet og publisert.

Daglige opplysninger

Skipsjournal for Nellebladet 11.-12. juli 1749.
Rigsarkivet (København).
Foto: Roger Tronstad 2023.

Mange av journalene på 1700-tallet ser slik ut. Døgnet er inndelt i seks vakter på fire timer hver. Hver vakt er inndelt i åtte glass, det vil si halve timer.

Det som først og fremst noteres på venstresiden, er observasjoner om været gjennom døgnet. I en egen rubrikk for vind noteres vindretningen. I en rubrikk for vær opplyses det særlig om vindstyrke, luft og nedbør.

På høyresiden under «Mærkværdigt» – ikke i betydningen merkelig, men nevneverdig – får vi mange ulike opplysninger.

Det kan være så konkret informasjon som antall fat med vann og øl som blir tatt om bord, og tomme fat som blir tatt i land, til enhver tid.

Det kan være opplysninger om antall syke som blir tatt i land, salutter som blir avfyrt, sjalupper som går i ærender, kommunikasjon mellom skip med flagg, hvilken vei havstrømmen går, seilføring og mye annet.

Kongebesøk i 1749

Sommeren 1749 var kong Frederik 5. på norgesbesøk. Det var den siste reisen som en dansk-norsk konge foretok til Norge under eneveldet.

Samme journal, høyre side.

Frederik 6. var riktignok i Norge i 1788, men som kronprins.

Frederik 5. og hans nærmeste menn reiste til Norge med orlogsskipet Oldenborg. Tre skip som fulgte med, var orlogsskipene Nellebladet og Delmenhorst og fregatten Dokken.

Gjennom juni og begynnelsen av juli besøkte kongen Christiania og flere andre steder ved kysten av Østlandet.

Skipsjournalene gir mange detaljer om virksomheten om bord på fartøyene gjennom ukene i Norge.

Da skipene forlot Larvik 11. juli på vei tilbake til Danmark, framgår det for eksempel at jernverket salutterte med ni skudd, det samme ble gjort fra grevens residens i Larvik, mens folk som sto på land, ropte "ura" (slik teksten i bildet viser).

Kilder

De danske skipsjournalene begynner i 1675, men det finnes også journal fra 1650. En oversikt finnes her, hvor det framgår hvilke som er skannet/digitalisert. Hvis protokollen er skannet, står det "Læs arkivaliet". Hvis ikke, må protokollen bestilles til lesesalen.

I Norge finnes det en stor mengde vaktjournaler i fyrarkivene i statsarkivene, hvor det er opplysninger om været fra midten av 1800-tallet og framover.

Trygve Riiser Gundersen har skrevet om Frederik 5.s besøk i Norge på grunnlag av aviser fra den gang.

Reindrift og rettigheter

I Norge har noen samer rett til å utøve reindrift.

Det samiske reinbeiteområdet i Norge er inndelt i seks regionale beiteområder: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og det sjette Sør-Trøndelag og Hedmark.

Reindrift utenfor det samiske reindriftsområdet krever særskilt tillatelse.

Her skal jeg kort omtale to eksempler på 1900-tallskilder som dokumenterer rettigheter innen reindrift. Men det finnes svært mye annet materiale i arkivene, både fra 1900-tallet og tidligere.

Reinmerke og rettighet

Ved lov i 1888 ble registrering av reinmerker innført i Finnmark og i 1897 i andre områder.

Statsarkivet i Tromsø, Reindriftsforvaltningen i Vest-Finnmark,
Reinmerkeprotokoll Kautokeino 1935-2009.

Personer som har rett til reinmerke, har rett til å eie rein. Hver reineier har sitt registrerte merke, som skal snittes inn i reinens øre.

Bare personer av samisk slekt, innklusiv inngiftede, samboere og adoptivbarn, har rett til å utøve reindrift i samiske reinbeiteområder.

Reindrift må da være hovednæringen.

Også foreldrene eller besteforeldrene må ha hatt reindrift som hovednæringsvei.

Retten omfatter beite i fjell og utmark, opphold, flytting med rein, husvære, motorferdsel, gjerder og anlegg, brensel og trevirke og jakt, fangst og fiske.

Reinmerkeprotokollene dokumenterer hvem som har reinmerke, og hvordan merket ser ut.

Reinmerkeprotokoller finnes skannet på Digitalarkivet.

Reinbeitedistrikter og siidaer

Statsarkivet i Tromsø, Reindriftsforvaltningen i Finnmark,
Melding om reindrift 1935, distrikt 26, s. 1.

Det samiske reindriftsområdet er inndelt i 82 reinbeitedistrikter. Ett eksempel er nr. 15 Nuorta Sážžá/Nord-Senja. Et annet er nr. 25 Stierdná/Stjernøya.

Et reinbeitedistrikt er den administrative enheten for en eller flere siidaer (nordsamisk siida, sørsamisk sijte).

Reindriften er organisert i siidaer, det vil si familiegrupper som samarbeider om ulike oppgaver. Siidaens sammensetning kan variere, avhengig av blant annet årstider.

En siida eller siida-andel, også kalt driftsenhet, kan bestå av for eksempel en hovedperson, ektefellen, barna og andre slektninger eller bekjente.

Ved reindriftsloven av 1933 kom det klarere pålegg enn tidligere om å levere årlige meldinger om reindrift. Det var hovedpersonen i siida-andelen som skulle levere en slik årlig melding på et skjema. Der framgår det hvem som tilhørte siida-andelen, og hvor mange rein deltakerne eide.

Samme melding, s. 2.

I Nord-Norge er det vanlig å flytte reinen fra vinterbeitet på Finnmarksvidda til sommerbeite ute ved kysten. Meldingene opplyser som regel om hvor beitestedene var for de forskjellige årstidene.

Meldingene er som regel utfylt på ettervinteren og forklarer hvor reindriften skal foregå kommende vår, sommer, høst og vinter.

Noen ganger har hovedpersonen av en eller annen grunn ikke levert melding. Av og til har meldingen kommet bort. Og enkelte ganger står det ikke hvor beitestedene var.

Her ser vi meldingen som Mikkel Johansen Eira fylte ut i mars 1935. Familien hans hadde bosted i Kautokeino og oppholdt seg der hele vinteren. Om sommeren var reinen i distrikt 26 (som for øvrig het Lákkonjárga), og lå på vestsida av Altafjorden.

Meldingene i 1930- og 1940-årene viser som regel fra noen titalls til 150-200 rein per hovedperson. Sjelden er tallet så mye som 300-500. Tallet er nesten alltid avrundet til nærmeste 10, 50 eller 100. Enkelte barn hadde noen få rein.

Meldingene om reindrift dokumenterer altså hvem som har drevet denne næringen gjennom 1900-tallet, og hvilke beiteområder som ble brukt.

De som er tilknyttet den samiske reindriften, utgjør litt mer enn 3000 personer. Av dem er om lag 2200 i Finnmark. Det finnes ingen offisiell statistikk over hvor mange med samisk identitet som finnes i Norge, så det er umulig å si om dette dreier seg om for eksempel 40 000 eller 50 000 voksne og barn. Men i 2021 var ca. 20 000 personer registrert i Sametingets valgmanntall.

I 2015 var det 534 siida-andeler i Norge. Av dem var 375 i Finnmark.

Det finnes rundt 250 000 tamrein i Norge. Av dem er mer enn 185 000 i Finnmark. I 2015 var tallene henholdsvis 212 000 og 145 000.

Dagens administrasjon

Reindriftsnæringen er underlagt Landbruksdepartementet. Reindriftsforvaltningen, med betegnelsen Landbruksdirektoratet avdeling reindrift, har sin administrasjon i Alta. Avdelingen er departementets ytre fagetat og har ansvaret for forvaltning, veiledning og forskning innen fagområdet reindrift. Den regionale forvaltningen av reindriften er underlagt statsforvaltere i Troms og Finnmark, Nordland og Trøndelag.

---------------

Kilde for 1900-tallet: Statsarkivet i Tromsø, Lappefogden/reindriftsforvaltningen i Finnmark/Vest-Finnmark/Øst-Finnmark.

Kilde for dagens forhold: Landbruksdirektoratet (https://www.landbruksdirektoratet.no/nb/reindrift)

Bynavnet Kristiansand – en babelsk forvirring

«Skulde man ikke kunne ta sig sammen for at faa en Ende paa den babelske Forvirring som her raader med hensyn til Stavemaaden af Navnet paa vor egen By.»

Dette skriver Fædrelandsvennen i 1895. I tiårene rundt 1900 ble bynavnet skrevet på fire forskjellige måter. I ett og samme dokument, og i en og samme avisutgave, kunne navnet bli skrevet både med Ch og K og med enkel og dobbel s, for eksempel «Christianssand».

Noe måtte gjøres, men det var ikke lett å bli enig. Og i seinere tid har noen ønsket å gå tilbake til en gammel skrivemåte.

«Christiansand» – dominerende i 200 år

I 1641 ble Kristiansand grunnlagt av kongen som selv brukte å skrive navnet sitt med Ch - Christian 4. I grunnleggelsesbrevet av 5. juli 1641 står det at byen skulle hete «Christians Sand». På den tida fantes det ikke noen skriveregler, og brevet var ikke ment å instruere hvordan bynavnet skulle staves helt presis. Det lå snarere i kortene at skrivemåten kunne og ville bli inkonsekvent, slik som praksis var med mange navn og ord den gang.

Hvis man undersøker i arkiver fra de første to hundre årene fram til rundt 1840, er «Christiansand» helt klart den dominerende skrivemåten. Det gjelder brev utstedt så vel av sentrale organ i København som av lokale og regionale myndigheter her til lands. Bruk av dobbel s forekommer sjelden.

«Kristiansand» – en midlertidig variant

Fra 1780 ble avisa Christiansandske Uge-Blade utgitt i Kristiansand. I 1790 overtok nye eiere. Fra da av og til 1815 ble byens avis hetende Kristiansands Adresse-Kontors Efterretninger. I den perioden ble byens navn skrevet «Kristiansand» i tillegg til «Christiansand», også i en og samme avisutgave. Men i håndskrevne brev og dokumenter var «Christiansand» som sagt dominerende.

Dobbel s fra rundt 1840

Fra 1815 ble navnet på byens nevnte avis skrevet med Ch og fra 1835 med dobbel s. Fra 1839 utkom også avisa Christianssandsposten. Fra årene rundt 1840 ble dermed «Christianssand» en vanlig stavemåte av bynavnet i tillegg til «Christiansand», først i avisene og etter hvert i korrespondanse. Christianssandsposten opphørte i 1847.

Den ene s-en i «Christianssand» var en genitivs-s. I en slik sammenheng kalles den også for en fuge-s.

K fra 1860-årene

I 1861 gikk byens avis over til å hete Kristianssands Stiftsavis og Adressekontors Efterretninger. Fra nå av økte bruken av K i bynavnet, både i aviser og i korrespondanse.

Dette må ses i sammenheng med engasjementet til språkforsker Knud Knudsen. Han kom opprinnelig fra Holt ved Tvedestrand og er ofte kalt «bokmålets far». I 1860 henvendte han seg til Kirkedepartementet og foreslo endringer i rettskrivinga i skolen. Noen av forslagene ble vedtatt av departementet i 1862, blant annet at k-lyd skulle skrives med k i stedet for ch.

«… den babelske Forvirring»

I Fædrelandsvennens nevnte omtale i 1895 var avisa spesielt oppgitt over at kommunens forskjellige organ var inkonsekvent i bruken av K og Ch i eget og hverandres organnavn. Avisa ga flere eksempler på den inkonsekvente bruken og gikk inn for at K burde bli den enerådende forbokstaven.

To år seinere tok samme avis opp spørsmålet på ny. Nå hadde nemlig hovedstaden innhentet en uttalelse om sitt eget bynavn fra to professorer, som anbefalte K i stedet for Ch. Dette tok de kommunale myndighetene konsekvensen av og startet overgangen til «Kristiania» fra 1897. Stavemåten med K hadde riktignok vært brukt i noen sammenhenger fra 1870-årene.

Fædrelandsvennen mente derfor at man nå hadde både et godt eksempel og sakkyndige autoriteter å støtte seg til for en endring i sør. «Her er jo – som vi tidligere har gjort opmærksom paa – Forvirringen fuldstændig endog i kommunale Dokumenter.»

De fire stavemåtene

Kommunale brev fra 1880-årene viser inkonsekvent bruk av K og Ch.
Arkivsenter sør.

Det var særlig i perioden fra rundt midten av 1800-tallet til rundt 1920 at alle de fire stavemåtene var mye brukt i sørlandsbyen.

De to variantene med K – «Kristiansand» og «Kristianssand» – passerte de to med Ch i løpet av 1880-årene, både i aviser og i korrespondanse. De to stavemåtene med Ch raste nedover fra første verdenskrig.

De to variantene med dobbel s – «Christianssand» og «Kristianssand» – var til sammen i flertall fra 1850-årene og til rundt 1920.

Ulike instanser vraker Ch

Etter hvert gikk alle offentlige organ over til å skrive bynavnet med K. Det skjedde til ulike tidspunkter og stort sett på eget initiativ. Også noen private bedrifter og foreninger valgte dette, men ikke alle. Noen få eksempler kan nevnes.

I 1895 vedtok jernbanemyndighetene en skrivemåte for den planlagte Setesdalsbanens stoppesteder og stasjoner. Kristiansand skulle skrives med K og enkel s. Banen åpnet i 1896.

Et annet eksempel gjelder Stortinget. I stortingssalen var representantene plassert i alfabetisk orden etter det stedet de var valgt fra. Før valget i 1906 ble det bestemt at Stortinget heretter skulle skrive «Kristiania», «Kristians amt» og «Kristianssand» – altså ikke lenger med Ch. Dermed ble snekkere satt i sving med å montere benker i en ny rekkefølge i salen foran valget.

Et eksempel på forening er Kristiansands Handelsstands Forening, som besluttet i generalforsamling i 1917 å skrive den første tredelen av navnet sitt med K og enkel s. Gammel stavemåte ble likevel brukt delvis i flere år til.

Kristiansand kommunes forskjellige organ gikk over til K og enkel s til forskjellige tidspunkter, men praktiserte likevel stor grad av inkonsekvens gjennom mange tiår. Formannskapet tok i bruk K i trykte skjemaer fra 1890-årene og enkel s fra 1915 i trykte skjemaer.

Et minne om dansk og tysk

Etter hvert så mange på stavemåter med Ch som gammeldagse. Av og til kom dette til uttrykk i aviser.

I Grimstad-Posten i 1902 minnet en innsender om at det i flere år hadde vært «autoriseret retskrivning» i både høyere og lavere skoler å skrive Kristiansands navn med K og med enkel s. Innsenderen kritiserte høyreavisa Christianssands Tidende for å holde fast ved Ch, «som man ikke alligevel havde nok som minder om dansketiden». Var man konservativ politisk, var man det også i rettskrivinga, mente innsenderen. Han karakteriserte også Ch-tilhengerne som «gammeldagse og tyske i sin bogstavering».

Kritikken gjaldt ikke bare Sørlandet. I ei trønderavis i 1905 ble forretningsfolk kritisert for ikke å gi slipp på det «tysk-danske Ch» i hovedstadens navn.

I 1909 spør en innsender i Fædrelandsvennen hvordan vi egentlig skulle skrive bynavnet vårt. «Enda held gamalkjære Folk paa, at Ch er gjævare enn K og at Namnet lyt skrivast med 2 Essar.»

Departementets pålegg i 1929

Da man kom til slutten av 1920-årene, var «Kristiansand» tatt flittig i bruk i både statlige og kommunale dokumenter. Men én statlig embetsmann holdt konsekvent fast ved det gamle.

Byfogdens signet til å lage seglavtrykk.
Statsarkivet i Kristiansand.

Våren 1929 fikk fylkesmannen i Vest-Agder en henvendelse fra Justis- og politidepartementet om sørlandsbyens byfogdembete. Departementet hadde «festet sig ved» at byfogden skrev «Christianssand» i embetskorrespondansen sin.

Ifølge departementet var den offisielle skrivemåten «Kristiansand». Den skulle fylkesmannen sørge for at byfogden fra nå av brukte både i embetsnavnet sitt og når han omtalte byen. I byfogdens stempel sto det nemlig «Christianssand byfogdembede».

Fylkesmannen syntes ikke at pålegget var urimelig, men han var litt skeptisk til bruk av enkel s. Derfor spurte han for sikkerhets skyld om byen virkelig ikke skulle hete «Kristianssand». Men det klare svaret fra departementet var at det skulle byen ikke hete.

Det var egentlig Hagbarth Lund som var fylkesmann. Men han var fraværende på den tida, så det var andre ved embetet som behandlet saken.

Byfogdens reaksjon

Johs. Norem

Juristen Johs. (Enok Johannes) Norem var byfogd i Kristiansand den gang. Norem var en aktiv og bestemt mann med flere tillitsverv utenfor embetet, blant annet i Christianssands Kunstforening, Christianssands Byselskab og Christianssands Sparebank. Så også på disse områdene hadde han et nært forhold til en viss skrivemåte.

(Bildet av Norem her er fra boka Christianssands Sparebank 1924–1974, av banksjef Alf Wennesland.)

Våren 1929 forfattet Norem en redegjørelse til departementet for synet sitt i saken. Der kommenterte han at «Christianssand» fortsatt måtte anses som riktig stavemåte i og med at den aldri hadde blitt forandret ved noen lov.

Byfogd Norems embetsstempel. Brevene viser
at han skiftet skrivemåte sommeren 1929.
Statsarkivet i Kristiansand.

Han mente også at stavemåten var fastsatt av kongen i 1641.

Byfogden ba derfor om at departementets anmodning måtte stilles i bero. I tillegg mente han at kommunens praksis med å skrive «Kristiansand» ikke var lovlig.

Han tillot seg også å bemerke at departementet selv hadde vært inkonsekvent i skrivemåten i brev i 1928.

Fylkesmannsembetet støttet Norem og overlot saken igjen til departementet. Men departementet sto på sitt og forlangte at byfogden skulle skaffe seg nye brevark med trykt embetsnavn og nye stempler. Og slik ble det.

Da Norem fylte 70 år i 1951, skrev Fædrelandsvennen at mannen aldri kunne forsone seg med at bynavnet måtte staves på en ny måte.

Samme fenomen i andre navn

Kristiansand er ikke det eneste bynavnet som har opplevd inkonsekvenser og endring i skrivemåten. For eksempel har Kristiania og Kristiansund blitt skrevet med både Ch og K, og Kristiansund og Fredrikstad har blitt skrevet med både enkel og dobbel s.

Også i personnavn har fenomenet forekommet før i tida, særlig langt tilbake i tid, men delvis også fram til navneloven av 1923. For eksempel kunne Kristoffersen bli skrevet med Ch og K og med enkel og dobbel s, i tillegg til ff og ph. Både navneeieren selv og andre som skrev, kunne være inkonsekvent.

Mange bedrifter som ble etablert i Kristiansand på 1800-tallet, har Ch og dobbel s i seg. Aviser er nevnt. Et eksempel på gammel bedrift som har beholdt skrivemåten fram til i dag, er Christianssands Bryggeri, etablert i 1859. Et eksempel på forening er Christianssands Seilforening, stiftet i 1881.

Noen navn har gammel skrivemåte i seg, selv om virksomheten er av ny dato. Det gjelder for eksempel Christianssand Protestfestival. Andre nye bedrifter har valgt den eldste skrivemåten, for eksempel Christiansand Taxi.

Nye forslag om gammel skrivemåte

I 1999 mente noen lokalpolitikere i Kristiansand at byens navn burde skifte tilbake til Christianssand. Det ble hevdet av noen at dette var den opprinnelige, ekte, riktige eller beste skrivemåten. Språkviter Arne Torp frarådet å gå tilbake.

I 2012 kom samme forslag opp igjen fra noen bypolitikere. Enkelte tilhengere hevdet at Ch og dobbel s var det opprinnelige og dermed riktige. I en avstemning på Fædrelandsvennens nettside i 2012 ville 56 % beholde dagens navn, mens hele 38 % ville ha Ch og dobbel s. Seks prosent ville ha K og dobbel s.

Paradoksalt nok ville altså ingen – bevisst eller ubevisst – ha det som egentlig var den eldste og lengst dominerende skrivemåten – «Christiansand».

--------------------

Denne artikkelen min sto på trykk i Fædrelandsvennen 15. april 2023.

Tegnspråket for 200 år siden

I 1807 fikk norske geistlige tilsendt en oversikt over det danske tegnspråket.

Statsarkivet i Kristiansand,
Arendal prestearkiv, innkomne brev 1794-1813.

Den første døveskolen i Norden ble etablert i København i 1807. Den neste kom i Stockholm året etter, mens Norge fikk sin første døveskole i 1825 i Trondheim.

Døveskolen - "det Kongelige Institut for Døvstumme" - i København fikk sin fundas (vedtekter) 17. april 1807. Der framgår det blant annet at elevene kunne være gutter i alderen 8-14 år og jenter 7-13 år.

Grunnen til at jenter kunne starte et år tidligere enn gutter, var at jentenes "Siele-Evner almindeligen udvikles tidligere", ifølge fundasen.

Det ble også utarbeidet en plansje over fingerspråket eller håndalfabetet. Plansjen ble sendt blant annet til de geistlige, som hadde oversikt over hvor mange og hvilke døvstumme som fantes på hvert sted. Sammen med plansjen fulgte tre hefter.

Det ene heftet var instituttets fundas.

Det andre heftet var om døvstummeundervisningens historie, av professor Rasmus Nyerup, utgittt i 1806.

Det tredje heftet var om "Døvstumhedens Natur og de Døvstummes physiske Behandling", av Peter Atke Castberg, utgitt til den første årsfesten i instituttet 28. januar 1807. Castberg var dr.med. og bestyrer av instituttet. Ifølge han var det 515 døvstumme i Danmark.

"Et levende pigebarn"

Opplysninger om fødsler på 1900-tallet kan man finne flere steder.

Arkivverket, Flekkefjord helseråd,
Jordmorprotokoll 1902.

Det ene stedet er jordmorprotokollen. En slik protokoll skulle hver jordmor føre fra 1902.

Der finner man den fødendes navn, dato for fødselen og noen opplysninger om fødselens forløp og av og til barnets vekt eller annet.

Bildet viser noen av rubrikkene, slik de så ut gjennom mange tiår.

Det varierer nokså mye hvilken informasjon jordmora har oppgitt, særlig i rubrikken lengst til høyre. Det varierer også i hvor stor grad slike protokoller har blitt tatt vare på og blitt avlevert til for eksempel statsarkivene eller interkommunale arkiver.

Protokoller tilsvarende de som jordmødrene førte, ble også ført ved sykehus og fødselsklinikker.

En annen kilde er fødselsmeldingen. En slik melding skulle jordmødrene, fødselsklinikkene og legene sende til kommunens helseråd fra 1902.

Arkivverket, Flekkefjord helseård,
Fødselsmeldinger 1902.

Til forskjell fra jordmorprotokollen finner man i fødselsmeldingen navn på begge foreldrene, klokkeslett for fødselen og om barnet var født i eller utenfor ekteskap. Foreldrenes navn er sladdet i dette bildet.

Klokkeslettet er etter alt å dømme ofte avrundet til nærmeste time eller halvtime.

Meldingsskjemaene har lyseblå farge for jenter og rosa for gutter.

Fødselsmeldingene finnes som regel enten i statsarkivene eller i interkommunale arkiver.

En tredje kilde er fødselsregisteret som sogneprestene førte fra 1916 til 1982. Og en fjerde kilde, som er den mest kjente, er kirkebøkene. De dekker flere hundre år.

Fødselsregistre og kirkebøker er skannet og ligger på Digitalarkivet, men jordmorprotokoller og fødselsmeldinger er i svært liten grad skannet.

Separasjonsbevilling på 1800-tallet

Før i tida kunne man få separasjon eller skilsmisse enten ved bevilling eller ved dom.

Hvis det var omstendigheter i ekteskapet som var i strid med noe i lovverket, kunne man få separasjon eller skilsmisse ved å bringe saken inn for en domstol og få rettens kjennelse. Det kunne skje for eksempel hvis den ene var utro.

Bevilling

Hvis det ikke hadde skjedd noe som gikk på tvers av loven, kunne man ty til bevilling. Hvis for eksempel kjemien var for dårlig mellom de to i ekteskapet til at de klarte å holde ut med hverandre, kunne man søke om tillatelse til å leve atskilt.

Før 1800-tallet var det kongen som måtte gi bevilling til å bli separert eller skilt, hvis det ikke var aktuelt med dom. På 1800-tallet (når det ikke var aktuelt med dom) hadde stiftamtmennene og amtmennene myndighet til å innvilge separasjon. Skilsmisse måtte innvilges av Justisdepartementet på 1800-tallet.

Fra "bord og seng". Ekteparet Lund i 1878

I mars 1864 ble Carl Christian og Christine Lund viet I Haugesund. Han var 43 år og hun 37. De bosatte seg i Mandal. Der var Carl kjøpmann og bosatt fra før. Christine var fra Randers i Danmark.

Klampenborg Vandkur-Anstalt ca. 1860. Wikimedia Commons.

I 1878 leverte paret en søknad til amtmannen i Lister og Mandal om bevilling til å bli separert og bo atskilt. I søknaden, som begge har signert, forklarer de to at ekteskapet ble «høist ulykkeligt» etter kort tid. De kom ikke inn på nærmere detaljer.

Allerede sommeren 1864 dro Christine til Klampenborg Vandkur-, Brønd- og Badeanstalt ved København for å komme vekk fra situasjonen. Siden da hadde de forgjeves forsøkt å fornye og forbedre samlivet de neste 14 årene.

Ekteparet hadde ikke barn. Christine fraskrev seg nå enhver andel i fellesboet mot at mannen skulle betale henne 16 000 kroner. Begge søkte om tillatelse til å «leve adskilte med Hensyn til Bord og Seng».

Ekteparet Lund har signert separasjonssøknaden.
Søknaden og vedleggene ligger i arkivet etter
Stiftamtmannen i Kristiansand, eske 1939, i
Statsarkivet i Kristiansand.

Sognepresten i Mandal snakket med paret høsten 1864.

I 1878 syns han å huske at Carl Lund var ulykkelig i ekteskapet fordi kona var «anmassende», uten at hun ville innrømme det. Presten fant ikke at dette var god nok grunn til at Carl skulle tillate seg å søke om skilsmisse. Det ville være å begå en stor synd, hadde presten sagt til mannen. Ifølge presten hadde ikke Christine ønsket skilsmisse.

Christine hadde oppholdt seg borte fra mannen i lang tid. I 1878 var hun bare midlertidig i Mandal. Hun hadde bosatt seg i Helsingør i Danmark. Beløpet på 16 000 kroner fikk hun utbetalt.

Separasjonssøknaden ble innvilget. Tre år seinere fikk paret skilsmisse. Christine ble boende i Danmark.

---------  

I mange av sakene var også forliksrådet, fogden eller magistraten inne i bildet, for eksempel i forbindelse med ekteskapsmegling eller for å komme fram til forlik om fordeling av boet og førsørging av barn.

Korrespondansen i separasjonssaker kan av og til si litt om problemer og holdninger i ekteskapet. I forbindelse med en separasjonssøknad i 1881 (i samme arkiv som ovenfor) mente kvinnen at hun kunne fortsette samlivet hvis hun ble behandlet som hustru og ikke som tjenestepike. Dette var tidsepoken for bevisstgjøring og framveksten av kvinners rettigheter.

Det er skrevet flere bøker og masteroppgaver om separasjon og skilsmisse i eldre tid. Men i arkivene er det mer å finne for den som vil.

Kraftverk i vinden

I disse tider er vannkraft som energikilde et ofte omtalt tema i mediene.

Elektrisitetstilsynet var tidligere en statlig etat. En av oppgavene var å inspisere kraftanlegg. I arkivene etter Elektrisitetstilsynet finnes byggetegninger, rapporter og korrespondanse for alle anlegg rundt om i landet.

I dag er det 28. februar 2023. For 80 år siden, natt til 28. februar 1943 ble den berømte tungtvannsaksjonen utført.

Den skjedde på Vemork ved Rjukan. Sabotasjeoperasjonen var en av flere som bidro til at naziregimet ikke klarte å utvikle en atombombe.

I 2017 ble hydrogenfabrikkens kjeller, hvor tungtvannet hadde stått, gravd ut. Hydrogenfabrikken hadde egen kraftstasjon.

Dette brevet er kanskje foranlediget av sabotasjeaksjonen natt til 28. februar 1943.

Brevet ligger i eskene med arkivmateriale om Vemork og Rjukan i arkivet etter Elektrisitetstilsynet 3. distrikt i Arkivverket (Statsarkivet i Kristiansand).

Byhandel uten borgerskap

For å drive handel i en by på 1800-tallet, måtte man normalt ha borgerbrev, men ikke alltid.

På 16-, 17- og 1800-tallet måtte man ta borgerskap, det vil si erverve borgerbrev, for å kunne drive handels-, håndverks- eller skippernæring. Det var magistraten (byadministrasjonen) som utstedte borgerbrev.

I mange tilfeller kunne man likevel få tillatelse til å drive handel uten å måtte skaffe seg borgerbrev.

Kildene tyder på at det ofte gjaldt mennesker som var i en vanskelig livssituasjon, og som hadde lyst og evne til å produsere noe selv og selge det for å ha til eget nødvendig livsopphold. Det var ikke for å gjøre profitt.

Slike tillatelser ble gitt av magistraten, for eksempel gjennom hele 1800-tallet. Praksisen ble formalisert ved særlig handelslovene av 1842 og 1866.

Arkivsenter sør, Kristiansand by, Magistraten.

Det er mange eksempler på hvem som fikk tillatelse til å drive handel uten borgerskap:

-Enker: Mange av dem fikk lov til å bake og selge rugbrød i byen. Betingelsen var at noen kausjonerte for dem og forsynte dem fortløpende med rugtønner. Det kunne også gjelde salg av ost og annet.

-Separerte kvinner.

-Kvinner som var gift med en sjømann som hadde vært borte i årevis, og som man ikke visste om var i live.

-Kvinner som var gift med en syk mann som ikke klarte å ta seg av sin handel.

-Soldater som var avskjediget, for eksempel under napoleonskrigene.

Bildet viser en tillatelse som enka Marthe Larsdatter fikk av magistraten i Kristiansand i 1834.

Hun møtte opp i rådstuen 17. april og ba om lov til å fortsette samme handel som hun hadde drevet i mange år.

Handelen gikk ut på å selge kaker, øl, smørbrød og lignende, men med unntak av brennevin og andre sterke drikker. Hun skulle også selge "markfrugter", som antakelig var det som jorda kunne gi av spiselige vekster.

Søknaden ble innvilget.

Slike tillatelser ligger ofte sammen med borgerbrev i magistratsarkivene.