«Skulde man ikke kunne ta sig sammen for at faa en Ende paa den babelske Forvirring som her raader med hensyn til Stavemaaden af Navnet paa vor egen By.»
Dette skriver Fædrelandsvennen i 1895. I tiårene rundt 1900 ble bynavnet skrevet på fire forskjellige måter. I ett og samme dokument, og i en og samme avisutgave, kunne navnet bli skrevet både med Ch og K og med enkel og dobbel s, for eksempel «Christianssand».
Noe måtte gjøres, men det var ikke lett å bli enig. Og i seinere tid har noen ønsket å gå tilbake til en gammel skrivemåte.
«Christiansand» – dominerende i 200 år
I 1641 ble Kristiansand grunnlagt av kongen som selv brukte å skrive navnet sitt med Ch - Christian 4. I grunnleggelsesbrevet av 5. juli 1641 står det at byen skulle hete «Christians Sand». På den tida fantes det ikke noen skriveregler, og brevet var ikke ment å instruere hvordan bynavnet skulle staves helt presis. Det lå snarere i kortene at skrivemåten kunne og ville bli inkonsekvent, slik som praksis var med mange navn og ord den gang.Hvis man undersøker i arkiver fra de første to hundre årene fram til rundt 1840, er «Christiansand» helt klart den dominerende skrivemåten. Det gjelder brev utstedt så vel av sentrale organ i København som av lokale og regionale myndigheter her til lands. Bruk av dobbel s forekommer sjelden.
«Kristiansand» – en midlertidig variant
Fra 1780 ble avisa Christiansandske Uge-Blade utgitt i Kristiansand. I 1790 overtok nye eiere. Fra da av og til 1815 ble byens avis hetende Kristiansands Adresse-Kontors Efterretninger. I den perioden ble byens navn skrevet «Kristiansand» i tillegg til «Christiansand», også i en og samme avisutgave. Men i håndskrevne brev og dokumenter var «Christiansand» som sagt dominerende.Dobbel s fra rundt 1840
Fra 1815 ble navnet på byens nevnte avis skrevet med Ch og fra 1835 med dobbel s. Fra 1839 utkom også avisa Christianssandsposten. Fra årene rundt 1840 ble dermed «Christianssand» en vanlig stavemåte av bynavnet i tillegg til «Christiansand», først i avisene og etter hvert i korrespondanse. Christianssandsposten opphørte i 1847.Den ene s-en i «Christianssand» var en genitivs-s. I en slik sammenheng kalles den også for en fuge-s.
K fra 1860-årene
I 1861 gikk byens avis over til å hete Kristianssands Stiftsavis og Adressekontors Efterretninger. Fra nå av økte bruken av K i bynavnet, både i aviser og i korrespondanse.Dette må ses i sammenheng med engasjementet til språkforsker Knud Knudsen. Han kom opprinnelig fra Holt ved Tvedestrand og er ofte kalt «bokmålets far». I 1860 henvendte han seg til Kirkedepartementet og foreslo endringer i rettskrivinga i skolen. Noen av forslagene ble vedtatt av departementet i 1862, blant annet at k-lyd skulle skrives med k i stedet for ch.
«… den babelske Forvirring»
I Fædrelandsvennens nevnte omtale i 1895 var avisa spesielt oppgitt over at kommunens forskjellige organ var inkonsekvent i bruken av K og Ch i eget og hverandres organnavn. Avisa ga flere eksempler på den inkonsekvente bruken og gikk inn for at K burde bli den enerådende forbokstaven.To år seinere tok samme avis opp spørsmålet på ny. Nå hadde nemlig hovedstaden innhentet en uttalelse om sitt eget bynavn fra to professorer, som anbefalte K i stedet for Ch. Dette tok de kommunale myndighetene konsekvensen av og startet overgangen til «Kristiania» fra 1897. Stavemåten med K hadde riktignok vært brukt i noen sammenhenger fra 1870-årene.
Fædrelandsvennen mente derfor at man nå hadde både et godt eksempel og sakkyndige autoriteter å støtte seg til for en endring i sør. «Her er jo – som vi tidligere har gjort opmærksom paa – Forvirringen fuldstændig endog i kommunale Dokumenter.»
De fire stavemåtene
 |
| Kommunale brev fra 1880-årene viser inkonsekvent bruk av K og Ch. Arkivsenter sør. |
De to variantene med K – «Kristiansand» og «Kristianssand» – passerte de to med Ch i løpet av 1880-årene, både i aviser og i korrespondanse. De to stavemåtene med Ch raste nedover fra første verdenskrig.
De to variantene med dobbel s – «Christianssand» og «Kristianssand» – var til sammen i flertall fra 1850-årene og til rundt 1920.
Ulike instanser vraker Ch
Etter hvert gikk alle offentlige organ over til å skrive bynavnet med K. Det skjedde til ulike tidspunkter og stort sett på eget initiativ. Også noen private bedrifter og foreninger valgte dette, men ikke alle. Noen få eksempler kan nevnes.I 1895 vedtok jernbanemyndighetene en skrivemåte for den planlagte Setesdalsbanens stoppesteder og stasjoner. Kristiansand skulle skrives med K og enkel s. Banen åpnet i 1896.
Et annet eksempel gjelder Stortinget. I stortingssalen var representantene plassert i alfabetisk orden etter det stedet de var valgt fra. Før valget i 1906 ble det bestemt at Stortinget heretter skulle skrive «Kristiania», «Kristians amt» og «Kristianssand» – altså ikke lenger med Ch. Dermed ble snekkere satt i sving med å montere benker i en ny rekkefølge i salen foran valget.
Et eksempel på forening er Kristiansands Handelsstands Forening, som besluttet i generalforsamling i 1917 å skrive den første tredelen av navnet sitt med K og enkel s. Gammel stavemåte ble likevel brukt delvis i flere år til.
Kristiansand kommunes forskjellige organ gikk over til K og enkel s til forskjellige tidspunkter, men praktiserte likevel stor grad av inkonsekvens gjennom mange tiår. Formannskapet tok i bruk K i trykte skjemaer fra 1890-årene og enkel s fra 1915 i trykte skjemaer.
Et minne om dansk og tysk
Etter hvert så mange på stavemåter med Ch som gammeldagse. Av og til kom dette til uttrykk i aviser.I Grimstad-Posten i 1902 minnet en innsender om at det i flere år hadde vært «autoriseret retskrivning» i både høyere og lavere skoler å skrive Kristiansands navn med K og med enkel s. Innsenderen kritiserte høyreavisa Christianssands Tidende for å holde fast ved Ch, «som man ikke alligevel havde nok som minder om dansketiden». Var man konservativ politisk, var man det også i rettskrivinga, mente innsenderen. Han karakteriserte også Ch-tilhengerne som «gammeldagse og tyske i sin bogstavering».
Kritikken gjaldt ikke bare Sørlandet. I ei trønderavis i 1905 ble forretningsfolk kritisert for ikke å gi slipp på det «tysk-danske Ch» i hovedstadens navn.
I 1909 spør en innsender i Fædrelandsvennen hvordan vi egentlig skulle skrive bynavnet vårt. «Enda held gamalkjære Folk paa, at Ch er gjævare enn K og at Namnet lyt skrivast med 2 Essar.»
Departementets pålegg i 1929
Da man kom til slutten av 1920-årene, var «Kristiansand» tatt flittig i bruk i både statlige og kommunale dokumenter. Men én statlig embetsmann holdt konsekvent fast ved det gamle. |
| Byfogdens signet til å lage seglavtrykk. Statsarkivet i Kristiansand. |
Ifølge departementet var den offisielle skrivemåten «Kristiansand». Den skulle fylkesmannen sørge for at byfogden fra nå av brukte både i embetsnavnet sitt og når han omtalte byen. I byfogdens stempel sto det nemlig «Christianssand byfogdembede».
Fylkesmannen syntes ikke at pålegget var urimelig, men han var litt skeptisk til bruk av enkel s. Derfor spurte han for sikkerhets skyld om byen virkelig ikke skulle hete «Kristianssand». Men det klare svaret fra departementet var at det skulle byen ikke hete.
Det var egentlig Hagbarth Lund som var fylkesmann. Men han var fraværende på den tida, så det var andre ved embetet som behandlet saken.
Byfogdens reaksjon
 |
| Johs. Norem |
(Bildet av Norem her er fra boka Christianssands Sparebank 1924–1974, av banksjef Alf Wennesland.)
Våren 1929 forfattet Norem en redegjørelse til departementet for synet sitt i saken. Der kommenterte han at «Christianssand» fortsatt måtte anses som riktig stavemåte i og med at den aldri hadde blitt forandret ved noen lov.
 |
| Byfogd Norems embetsstempel. Brevene viser at han skiftet skrivemåte sommeren 1929. Statsarkivet i Kristiansand. |
Byfogden ba derfor om at departementets anmodning måtte stilles i bero. I tillegg mente han at kommunens praksis med å skrive «Kristiansand» ikke var lovlig.
Han tillot seg også å bemerke at departementet selv hadde vært inkonsekvent i skrivemåten i brev i 1928.
Fylkesmannsembetet støttet Norem og overlot saken igjen til departementet. Men departementet sto på sitt og forlangte at byfogden skulle skaffe seg nye brevark med trykt embetsnavn og nye stempler. Og slik ble det.
Da Norem fylte 70 år i 1951, skrev Fædrelandsvennen at mannen aldri kunne forsone seg med at bynavnet måtte staves på en ny måte.
Samme fenomen i andre navn
Kristiansand er ikke det eneste bynavnet som har opplevd inkonsekvenser og endring i skrivemåten. For eksempel har Kristiania og Kristiansund blitt skrevet med både Ch og K, og Kristiansund og Fredrikstad har blitt skrevet med både enkel og dobbel s.Også i personnavn har fenomenet forekommet før i tida, særlig langt tilbake i tid, men delvis også fram til navneloven av 1923. For eksempel kunne Kristoffersen bli skrevet med Ch og K og med enkel og dobbel s, i tillegg til ff og ph. Både navneeieren selv og andre som skrev, kunne være inkonsekvent.
Mange bedrifter som ble etablert i Kristiansand på 1800-tallet, har Ch og dobbel s i seg. Aviser er nevnt. Et eksempel på gammel bedrift som har beholdt skrivemåten fram til i dag, er Christianssands Bryggeri, etablert i 1859. Et eksempel på forening er Christianssands Seilforening, stiftet i 1881.
Noen navn har gammel skrivemåte i seg, selv om virksomheten er av ny dato. Det gjelder for eksempel Christianssand Protestfestival. Andre nye bedrifter har valgt den eldste skrivemåten, for eksempel Christiansand Taxi.
Nye forslag om gammel skrivemåte
I 1999 mente noen lokalpolitikere i Kristiansand at byens navn burde skifte tilbake til Christianssand. Det ble hevdet av noen at dette var den opprinnelige, ekte, riktige eller beste skrivemåten. Språkviter Arne Torp frarådet å gå tilbake.I 2012 kom samme forslag opp igjen fra noen bypolitikere. Enkelte tilhengere hevdet at Ch og dobbel s var det opprinnelige og dermed riktige. I en avstemning på Fædrelandsvennens nettside i 2012 ville 56 % beholde dagens navn, mens hele 38 % ville ha Ch og dobbel s. Seks prosent ville ha K og dobbel s.
Paradoksalt nok ville altså ingen – bevisst eller ubevisst – ha det som egentlig var den eldste og lengst dominerende skrivemåten – «Christiansand».
--------------------
Denne artikkelen min sto på trykk i Fædrelandsvennen 15. april 2023.
