Dokumentert folketro i 1772

Hva var forklaringen på hareskår i gamle dager? I offentlige arkiver kan man finne eksempler på dokumentert folketro, det vil si hva folk i virkeligheten og i praksis trodde på.

Folketro i det førindustrielle samfunnet var preget av tanken om overnaturlige krefter som påvirket menneskenes liv og skjebne. Noen krefter kunne være onde og gjøre skade, mens andre var gode og til hjelp. Det var viktig å respektere kreftenes nærvær og følge visse regler for å sikre et godt forhold til kreftene.

Folketro ved graviditet

Forestillinger om overnaturlige sammenhenger fantes for eksempel i forbindelse med graviditet. Det var mye den gravide skulle passe seg for, slik at det ikke fikk negativ innvirking på barnet. Folketroen på dette området kan man lese om i blant annet I. Reichborn-Kjennerud: Vår gamle trolldomsmedisin, bd. II (Oslo 1933), s. 49-59.

Et dominerende trekk i folketroen når det gjelder svangerskap, er at hvis den gravide så noe som gjorde et sterkt inntrykk så hun ble skremt, ville barnet få merke av det eller komme vanskapt til verden. Dette skal ha vært alminnelig folketro omtrent i alle land til alle tider. Den som gikk med barn, måtte unngå å være til stede ved f.eks. brann, slakting eller når noen kom stygt til skade. Hun måtte heller ikke se vanskapte mennesker eller visse dyr, særlig dyr som var helt uvanlige på stedet. Mest kjent er kanskje at hvis hun så snuten av en død hare, ville barnet få hareskår. Mange av forestillingene levde til langt ut på 1900-tallet.

Rapporter fra geistlige

På 1700- og 1800-tallet har de geistlige rapportert til sentralmyndighetene om forskjellige typer misdannelser hos nyfødte, f.eks. hareskår, større misdannelser i ansiktet og når noen hadde flere enn 10 fingre og 10 tær. Opplysningene ligger i bispearkivene i rapportene om fødte, viede og døde. Det var prestene og prostene som først rapporterte til biskopen, som igjen informerte sentralmyndighetene. Statsarkivet i Kristiansand har rapportene for Kristiansand stift for perioden 1762-1856. Prostiene i stiftet den gang var Øvre Telemark, Nedenes, Råbyggelaget, Kristiansand, Mandal, Lister, Dalane, Jæren, Stavanger, Ryfylke og Karmsund. Les mer om de geistlige rapportene for Agder her.

Statsarkivet i Kristiansand: Biskopen i Kristiansand,
Fødte, viede og døde 1762-1785.

Vi skal se på et utsnitt fra biskopens rapport eller skjema for 1772, det vil si gjenparten som ligger i bispearkivet. Rubrikken heter «Remarquables Ting», altså bemerkelsesverdige fenomener, blant de fødte. Først står det at 11 par tvillinger kom til verden det året i bispedømmet.

Bjørn og apekatt

Så følger omtalen av et barn født i Håland på Jæren. Først beskriver biskopen misdannelsen: «J Haalands Kald udi Jædderens Provstie er fød til Verden eet levende Drenge-Barn, hvis Andsigt var vandskabt saaledes: At eet stykke Kjød staaende fast i Over-Læben imellem Næsen og Munden, bredt og fladt dog spids udad, stoed ud ret uden for Næsen, saa at det skiulede baade Næse-Borene og Munden, som i sin Aabning var ikkun liden og deelede sig i een trekandt.»

Det mest spesielle er at vi får forklaring på hvordan barnet kan ha blitt slik ifølge mora. I dette tilfellet skriver biskopen: «Moderen tilskriver dette eet, i Begyndelsen af Hendes Frugtsommelighed uformodentlig Syn af een Biørn og Abekat, som nogle fremmede førde om her i Landet at see for Penger, hvilket Syn ved første Øyekast giorde een ugemeen Jndtryk hos Hende. Barnet levede over ½ Aar.»

Kraftig kombinasjon

I begynnelsen av svangerskapet hadde altså mora «uformodentlig», det vil si uventet, sett en bjørn og en apekatt som noen omreisende viste fram mot betaling. Synet hadde gjort et «ugemeen», det vil si uvanlig, inntrykk på henne. Mora mente altså at dette hadde forårsaket misdannelsen i barnets ansikt. At inntrykket kom ved første øyekast, understreker at det skjedde plutselig, noe mora muligens følte hadde forsterket misdannelsen i barnets ansikt. Kombinasjonen av å ha sett sjeldne dyr og samtidig blitt overrasket eller forskrekket, er typiske trekk for hva som var risikabelt for gravide. For øvrig var nettopp bjørnen et av de dyrene som ifølge gammel folketro utgjorde en stor fare for gravide, særlig hvis de gikk med guttebarn. Hvis bjørnen var en mannbjørn, det vil si et omskapt menneske, ville han ha tak i guttebarnet for å fostre det opp, for da kunne mannbjørnen bli menneske igjen. I vårt tilfelle skal vi kanskje ikke se bort fra at mora kan ha tenkt som så at misdannelsen var en hevn fra bjørnens side fordi han ikke kunne få tak i guttebarnet.

I og med den forholdsvis sterke misdannelsen i ansiktet var det neppe noen overraskelse for biskopen at mora hadde sett intet mindre enn en bjørn og en apekatt. Det var trolig krysningen eller kombinasjonen av de to dyrenes snuter som man antok hadde formet barnets ansikt. Vi må regne med at biskopen fant forklaringa interessant, selv om han sikkert visste at dette var kjente tanker i datidas folketro, og han ønsket å informere sentralmyndighetene om forklaringa siden man her hadde et mulig bevis på årsakssammenheng.

------
Jeg publiserte en lignende omtale av saken i 2010 på Statsarkivet i Kristiansands nettsider.

Sjørøveri rundt Agder anno 1611

For mange representerer sjørøveren noe spennende og dramatisk. I den vanlige stereotypien er han på jakt etter en nedgravd skattkiste full av gullmynter og smykker.

Men bildet stemmer dårlig med virkelighetens sjørøveri. Hvordan sjørøveriet foregikk på Norges kyst, kan man finne ut litt om i arkivene. Vi skal se på noe som skjedde for ca. 400 år siden.

Krig

Sommeren 1611 hadde Danmark-Norge nettopp havnet i krig med Sverige (Kalmarkrigen 1611–1613). Det var fare for at bøndene på Agder-kysten skulle bli innkalt til svenskegrensen. Da slo sjørøverne til langs kysten – også på land.

Utsnitt av et av dokumentene fra 1611. Riksarkivet.
Vi ser blant annet ordene Manddals Leen, Siørøffuer og Siørøffuere.

Allmuen måtte søke hjelp hos lagmannen på Agder og fogden i Mandal. De drøftet den akutte situasjonen som hadde oppstått og rapporterte til stattholderen at utenfor Mandals len var 4 sjørøverskip sett, men at det fantes 14 til sammen. Lagmannen og fogden ba om at 100 bønder i Mandals len måtte få slippe militærtjeneste «... til redning og behjelpning om samme skjelmer her i lenet ville noe sted gå landgang, som er å frykte, for å spolere, røve og forplyndre allmuens hus og boliger».

Yndet sjørøver-farvann

På 1500- og 1600-tallet, men også før og etter, herjet sjørøvere langs norskekysten. Særlig var farvannet utenfor Lindesnes og bortover mot Lista et yndet område for sjørøverskipene. På den tida var Østersjøen et viktig område for handel i Nord-Europa. Mange av fartøyene som gikk inn og ut av Skagerrak, havnet ofte ufrivillig opp mot Agder-kysten på grunn av ugunstig vind. Men mange navigerte også bevisst til de fikk Lindesnes i syne for å unngå de farlige danske strendene.

Kart 1768. Statens kartverk.

Sjørøverne lå ofte på lur i skjærgården, men de gikk også hyppig inn og ut, fram og tilbake, og speidet etter rikt lastede handelsfartøyer på vei øst- eller vestover. Sjansen var stor for å kunne se mange handelsfartøyer hver dag om sommeren. Også inne i havnene kunne sjørøverne støte på fartøyer som lastet eller losset.

Det hendte at sjørøvere gikk i land og stjal husdyr og annet, også lengre østover på Agder-kysten, bl.a. på Flekkerøy og der hvor det var både havn og bebyggelse. Det hjalp nok til en viss grad å få etablert festning i Flekkerøy havn fra midten av 1500-tallet og kongelige skip som patruljerte, men sjørøveriet fortsatte i lang tid og skapte periodevis stor frykt hos allmuen på kysten.

Bakmenn

Mange av sjørøverne kom fra bl.a. Skottland, Irland, Holland og Frankrike, kanskje særlig Dunkerque. Det krevde ofte litt kapital for å komme i gang med sjørøvervirksomhet. Av og til var bakmennene dømte rikmannssønner eller utstøtte fyrsteslektninger.

Piraten Stede Bonnet fra England,

hengt for piratvirksomhet i 1718.

USA, Library of Congress.

Et eksempel som ofte har vært nevnt, er Kristian 2., som tapte den dansk-norske tronen i 1523 til Fredrik 1. Kristian prøvde å vinne tronen tilbake ved hjelp av sjørøveri, og han engasjerte flere skipskapteiner og sjørøvermannskap. Planen var å tjene penger på salg av røvergods for å skaffe orlogsfartøyer og leiesoldater. Det kom til flere harde basketak, bl.a. i Hillesund ved Mandal i 1526, hvor mange av sjørøverne ble drept.

Bergen varsles

I april 1611 var en «sjørøver eller fribytter» ofte å se i sjøen mellom Lindesnes og Skudesnes, særlig utenfor Kvitsøy. Kongen fikk beskjed og instruerte borgermester og rådmenn i Bergen 27. april. Med «plynderi og røveri» angrep sjørøveren stadig fartøyene til innbyggerne og til dem som seilte til og fra Bergen. Kongen beordret at sjørøveren og hans medfølge ble tatt «med list eller makt» og stilt for retten. Hvis sjørøverne viste seg å ha tillatelsesbrev fra en «potentat» (hersker), skulle plyndrerne fengsles, og kongen skulle ha beskjed.

Når sjørøveriet ble begått vestenfor Agder og berørte en handelspart i Bergen, ble altså Bergen bys domstol koblet inn og kunne felle dom. Men hvis røverne hadde kaperbrev, måtte kongen se nærmere på saken og finne ut hvem som hadde rett til det beslaglagte godset. Hvis sjørøvere slo til langs Agder-kysten, var det lagmannen på Agder som måtte ta seg av saken. Agder hadde ennå ikke noen by med egen domstol.

Røver skip

Brevet til stattholderen fra Bendix Olufsøn, lagmann på Agder, og Jens Rasmussøn i Holum, fogd i Mandal, er datert 9. juni 1611. Der skriver de at flere «skjelmske parti» (ekle bander), har oppholdt seg langs land under Agder i det siste.

En av sjørøverne kom med et skip 3. juni til «Vester Risør» (Risøy ved Mandal). En flokk som var utrustet med «spisser» (lanser) og musketter, kom til havnen i en «esping» (liten båt) og tok med vold et hollenderskip med folk og gods.

Skipperen ble ikke tatt, for han var i land for å ordne med lasten. Bonden Rasmus Homsvig var på skipet for å hjelpe mannskapet med innlasting. Han ble også tatt, men sluppet fri senere.

Samme dag som hollenderne mistet skipet, overfalt røverne et annet skip i havnegapet. Dette fartøyet hadde vært på Lista og losset rug, bygg og malt. Etter at røverne hadde tatt alle penger som var om bord, friga de skipet.

Da samme sjørøver la ut fra land i skipet sitt, klarte noen bønder fra Halse å komme seg om bord. Men de oppdaget fort at sjørøveren hadde stort mannskap og mye ammunisjon. Blant sjørøverne var en nordmann eller danske. Han spurte ut bøndene om hvor mange menn som var utskrevet til krigen fra Mandals len. Da bøndene svarte «Enda ingen», ble sjørøveren skuffet.

Folk skremt

Så forteller lagmannen og fogden at skipet gikk fram og tilbake et par dager og så inn i Hillesund. Der tok røverne noen fartøyer og hugget «porter» (skyteglugger) i dem for å bruke dem til sjørøveri.

Daglig gikk sjørøverne med fire skip fram og tilbake, av og til inne i havnene, og målte dypet. Innbyggerne ved sjøen kunne ikke føle seg trygge verken natt eller dag. Flere av dem måtte berge med seg eiendeler inn i skogen.

5. juni tok røverne et skotsk skip utenfor Lindesnes. Det kom seilende fra Skjernøysund og skulle vestover. Røverne var franske, hollandske, irske og fra andre nasjoner. Det skal ha vært 14 andre sjørøverskip i samme følge. Det var usikkert hvem som eventuelt hadde sendt dem hit. Det kunne godt være en «forjaget herre» fra England eller Irland.

Her langs lenet er det mange sjørøvere fordi det finnes så mange gode havner, minte lagmannen og fogden om og ba om at 100 menn i Mandals len måtte få slippe militærtjeneste for å bli hjemme og beskytte hus og hjem mot sjørøverne inntil orlogsskip fra Danmark eller Holland kunne komme og ta seg av beskyttelsen.

Kongen innvilger

I brev til kongens kanselli 18. juni sier krigskommissærene på Akershus seg enige i ønsket fra Mandals len, og de ber om at kongelige skip sendes dit til unnsetning.

Ved kongebrev 18. juli 1611 ble søknaden innvilget. Bøndene i Mandals len fikk bli hjemme for å holde vakt der hvor sjørøverne fryktes å kunne angripe. I stedet måtte bøndene betale en skatt for å dekke utgiftene til mannskap som måtte stille til militærtjeneste i stedet for dem.

_______________________________________

Kilde

Dokumentene i saken fra 1611 ligger i Riksarkivet, Danske Kanselli, Norske innlegg.