Hva var forklaringen på hareskår i gamle dager? I offentlige arkiver kan man finne eksempler på dokumentert folketro, det vil si hva folk i virkeligheten og i praksis trodde på.
Folketro i det førindustrielle samfunnet var preget av tanken om overnaturlige krefter som påvirket menneskenes liv og skjebne. Noen krefter kunne være onde og gjøre skade, mens andre var gode og til hjelp. Det var viktig å respektere kreftenes nærvær og følge visse regler for å sikre et godt forhold til kreftene.
Folketro ved graviditet
Forestillinger om overnaturlige sammenhenger fantes for eksempel i forbindelse med graviditet. Det var mye den gravide skulle passe seg for, slik at det ikke fikk negativ innvirking på barnet. Folketroen på dette området kan man lese om i blant annet I. Reichborn-Kjennerud: Vår gamle trolldomsmedisin, bd. II (Oslo 1933), s. 49-59.Et dominerende trekk i folketroen når det gjelder svangerskap, er at hvis den gravide så noe som gjorde et sterkt inntrykk så hun ble skremt, ville barnet få merke av det eller komme vanskapt til verden. Dette skal ha vært alminnelig folketro omtrent i alle land til alle tider. Den som gikk med barn, måtte unngå å være til stede ved f.eks. brann, slakting eller når noen kom stygt til skade. Hun måtte heller ikke se vanskapte mennesker eller visse dyr, særlig dyr som var helt uvanlige på stedet. Mest kjent er kanskje at hvis hun så snuten av en død hare, ville barnet få hareskår. Mange av forestillingene levde til langt ut på 1900-tallet.
Rapporter fra geistlige
På 1700- og 1800-tallet har de geistlige rapportert til sentralmyndighetene om forskjellige typer misdannelser hos nyfødte, f.eks. hareskår, større misdannelser i ansiktet og når noen hadde flere enn 10 fingre og 10 tær. Opplysningene ligger i bispearkivene i rapportene om fødte, viede og døde. Det var prestene og prostene som først rapporterte til biskopen, som igjen informerte sentralmyndighetene. Statsarkivet i Kristiansand har rapportene for Kristiansand stift for perioden 1762-1856. Prostiene i stiftet den gang var Øvre Telemark, Nedenes, Råbyggelaget, Kristiansand, Mandal, Lister, Dalane, Jæren, Stavanger, Ryfylke og Karmsund. Les mer om de geistlige rapportene for Agder her. |
| Statsarkivet i Kristiansand: Biskopen i Kristiansand, Fødte, viede og døde 1762-1785. |
Bjørn og apekatt
Så følger omtalen av et barn født i Håland på Jæren. Først beskriver biskopen misdannelsen: «J Haalands Kald udi Jædderens Provstie er fød til Verden eet levende Drenge-Barn, hvis Andsigt var vandskabt saaledes: At eet stykke Kjød staaende fast i Over-Læben imellem Næsen og Munden, bredt og fladt dog spids udad, stoed ud ret uden for Næsen, saa at det skiulede baade Næse-Borene og Munden, som i sin Aabning var ikkun liden og deelede sig i een trekandt.»Det mest spesielle er at vi får forklaring på hvordan barnet kan ha blitt slik ifølge mora. I dette tilfellet skriver biskopen: «Moderen tilskriver dette eet, i Begyndelsen af Hendes Frugtsommelighed uformodentlig Syn af een Biørn og Abekat, som nogle fremmede førde om her i Landet at see for Penger, hvilket Syn ved første Øyekast giorde een ugemeen Jndtryk hos Hende. Barnet levede over ½ Aar.»
Kraftig kombinasjon
I begynnelsen av svangerskapet hadde altså mora «uformodentlig», det vil si uventet, sett en bjørn og en apekatt som noen omreisende viste fram mot betaling. Synet hadde gjort et «ugemeen», det vil si uvanlig, inntrykk på henne. Mora mente altså at dette hadde forårsaket misdannelsen i barnets ansikt. At inntrykket kom ved første øyekast, understreker at det skjedde plutselig, noe mora muligens følte hadde forsterket misdannelsen i barnets ansikt. Kombinasjonen av å ha sett sjeldne dyr og samtidig blitt overrasket eller forskrekket, er typiske trekk for hva som var risikabelt for gravide. For øvrig var nettopp bjørnen et av de dyrene som ifølge gammel folketro utgjorde en stor fare for gravide, særlig hvis de gikk med guttebarn. Hvis bjørnen var en mannbjørn, det vil si et omskapt menneske, ville han ha tak i guttebarnet for å fostre det opp, for da kunne mannbjørnen bli menneske igjen. I vårt tilfelle skal vi kanskje ikke se bort fra at mora kan ha tenkt som så at misdannelsen var en hevn fra bjørnens side fordi han ikke kunne få tak i guttebarnet.I og med den forholdsvis sterke misdannelsen i ansiktet var det neppe noen overraskelse for biskopen at mora hadde sett intet mindre enn en bjørn og en apekatt. Det var trolig krysningen eller kombinasjonen av de to dyrenes snuter som man antok hadde formet barnets ansikt. Vi må regne med at biskopen fant forklaringa interessant, selv om han sikkert visste at dette var kjente tanker i datidas folketro, og han ønsket å informere sentralmyndighetene om forklaringa siden man her hadde et mulig bevis på årsakssammenheng.
------
Jeg publiserte en lignende omtale av saken i 2010 på Statsarkivet i Kristiansands nettsider.
