Knut Hamsun og rettssaken om grøden på Nørholm

Høsten 1917 ble Markens grøde utgitt. Da Knut Hamsun mottok nobelprisen i litteratur for Markens grøde i desember 1920, var han midt inne i en bitter rettstvist om grøden på Nørholm.

Hamsun krevde erstatning for blant annet skjødesløs innhøsting på gården like før Hamsun-familien flyttet inn høsten 1918. Tvistesaken forstyrret og forsinket Knut Hamsun i forfatterarbeidet. Det forteller han om selv i et av brevene sine, som ligger blant dokumentene i tvistesaken.

I Hamsuns botid overtok etter hvert skrivemåten Nørholm (ubestemt form) for formen Nørholmen.

Til angrep

Da Knut Hamsun kom til Nørholm høsten 1918 med familien sin, var han tydeligvis misfornøyd med tilstanden på gården, og vreden ble raskt rettet mot tidligere eier, Ludvig Longum.

Knut Hamsuns redegjørelse 29. januar 1919, s. 4.
Statsarkivet i Kristiansand, Grimstad byfogd, Sivil sak 5/1919.

I en firesiders skriftlig redegjørelse 29. januar 1919, under et opphold i Lillesand, forteller Hamsun hva han hadde observert på Nørholm etter innflytting, og hvilke ankepunkter han ønsket å framføre mot Longum.

Hamsun forteller at han egentlig skulle flytte inn på Nørholm med familien sin 1. oktober, men at de måtte bo på hotell i Grimstad til 15. oktober fordi Longum ønsket å bli på Nørholm to uker ekstra. Longum blir beskyldt for blant annet å ha plyndret åkrene på Nørholm og unnlatt å utføre samvittighetsfull innhøsting. Longum beskyldes blant annet for å ha fjernet en båt og smieutstyr fra gården.

Kraftsalve

Hamsun kommer blant annet med denne kraftsalven:

«Ludvig Longum synes at mene at naar han optræder tilstrækkelig storartet saa skal man bli rædd ham og gi efter. Han tør forregne sig heri. Han trænger ind paa mit Rum i Grimstad og tordner, bander og truer: ”De skal komme til at trække det korteste Straa! De imponerer ikke mig!” Jeg er ikke kommet til Verden fortrinsvis for at imponere Kusker og Hestebyttere av Ludvig Longums Type, lat ham braute for sine Likemænd. Naar vort Opgjør er endt har jeg intet mere med ham at gjøre.»

Hamsuns framstilling var myntet på sakføreren hans. Men etter hvert ble skriftet et dokument i den påfølgende rettssaken, med de konsekvensene det fikk for personkarakteristikker begge veier.

I et forsøk på å få erstatning for manglene brakte Hamsun først saken inn for Grimstad forliksråd. Partene ble ikke enige, så saken ble henvist til retten.

Hamsuns vitner

Et av vitnene var Hilda Rønning. Hun var budeie på Nørholm vinteren 1918-1919 og gift med Ottar Rønning, som var Hamsuns brorsønn. Ekteparet Rønning kom til Nørholm 25. november 1918. I skriftlige forklaringer høsten 1919 og høsten 1920 opplyste Hilda Rønning at alt høy som hun hadde å gi til husdyrene på Nørholm vinteren 1918-1919, var skadet på grunn av dårlig innhøsting. Verken kyr eller sauer ville spise det, så hun måtte stadig kaste noe av høyet i gjødselkjelleren. Derfor måtte de kjøpe høy, halm og kraftfôr gjennom hele vinteren, blant annet ti tønner sild. Høy ble kjøpt på auksjon og halm av amtsagronomen. Dette til tross for at Hamsun hadde solgt eller slaktet tre kyr og fem sauer høsten 1918. Etter slaktinga var det igjen åtte voksne kyr, en kalv, fire sauer og to værer.

Agronom Anders Gledje kom til Nørholm 16. oktober 1918. Han var bestyrer av gården fra høsten 1918 til våren 1919. Gledje bekreftet Hilda Rønnings utsagn om det dårlige høyet. På hveteåkrene lå det igjen halm og bånd som kyrne hadde spist av og trampet på, så det bare måtte pløyes ned selv om også det var vanskelig å få til.

Strid om ved

Hamsuns brev 20. juni 1919.
Statsarkivet i Kristiansand,
Grimstad byfogd, Sivil sak 5/1919.

Et av tvistespørsmålene gjaldt retten til en del ved som lå på Nørholm. Hamsun mente at veden var hans siden den lå der da han overtok gården, og siden veden ikke uttrykkelig var unntatt fra handelen. Longum mente veden var hans.

Johan Petersen, tidligere eier av Nørholm, støttet Longum. Dette fikk Hamsun til å komme med en reaksjon mot Petersen i form av et brev 20. juni 1919, en uke etter at rettssaken hadde startet.

Hamsun var tydelig skuffet over at Petersen gikk i «ledtog» med Longum. Nå så forfatteren seg nødt til å fremstille Longum offentlig som den han var, nemlig en person som aldri gjorde en dags arbeid, men bare levde av å «eksploittere» andre.

Avgrødens ødeleggelse

Tida var inne til å forfatte en ny og fyldigere redegjørelse. Denne gangen skrev Hamsun 17 sider. Dokumentet er datert 29. september 1919.

Her går Hamsun grundig, systematisk og skarpt til verks i å argumentere mot Longums påstander. Framstillingen er – ikke overraskende – klart og godt formulert, og håndskriften er tydelig, pen og regelmessig - uten rettelser.

Hamsun kommer inn på jordbruksinteressen sin og tenker nok blant annet på sin lange befatning med romanen Markens grøde. Han sier: «Man vil forstaa at jeg med mine Forutsætninger, med mine ikke helt ukjente Jordbruksinteresser, men med Avgrødens Ødelæggelse like for Øinene umulig kunde ha erklæret mig tilfreds med nogensomhelst Del av Indhøstningen paa Nørholmen i fjor.»

Hamsuns redegjørelse 29. september 1919, s. 16.
Statsarkivet i Kristiansand, Grimstad byfogd, Sivil sak 5/1919.

Det er ikke minst Longums «samvittighetsløse innhøsting» som opprører Hamsun mest, og som stadig blir kommentert. Hamsun skriver for eksempel: «Midt i Norges Matnød da alle burde ha vist den Borgerpligt at værne om Landets Grøde lot Ludvig Longum Buskapen grassere i Hveteakrer og Hvetehæsjer.»

Stort tap

Hamsun var på ingen måte interessert i å bruke tid på en rettssak om det ikke var helt nødvendig. Men han hadde ikke noe valg. Vi får også høre at saken gikk ut over Hamsuns forfatterinnsats:

«Saken med Longum har tat mig meget bort fra mit egentlige Gjøremaal og hindret mig i at bli færdig iaar med et stort Arbeide jeg har under Hænder. At forstyrre mig i mit Arbeide er ikke det samme som at forstyrre en Kamerat av Longum i hans; det er ikke engang et Kontorarbeide som jeg kan sætte mig til med igjen efter at jeg er blit rykket ut av det, det tar ofte lang Tid at oparbeide paany den særlige Sindstilstand som passer til det Avsnit hvor jeg blev avbrutt. At jeg ikke iaar blev færdig med mit Arbeide betyder et meget stort Tap for mig.»

Det store forfatterarbeidet som Hamsun holdt på med i årene 1917-1920, gjaldt trolig romanen Konerne ved vandposten. Hamsun ønsket sikkert å ha fått den ferdig i 1919. Den ble ferdig sommeren 1920 og utgitt i november samme år.

Utfall mot Hamsun

Overrettssakfører P.A. Pedersen var rettsfullmektig for Ludvig Longum. Hamsun hadde påstått at Longum brukte å være i «en viss tilstand». Pedersen sa nå rett ut at det ikke er ukjent at Hamsun i tidligere dager «… yndede at sætte sig i slig tilstand længere tid ad gangen. Alderen, de 60 aar, har vel gjort ham varsommere». Videre mente Pedersen at det var ufint av Hamsun å kalle Longum for kusk og hestebytter. Hamsun hadde jo selv vært «tramp», anleggsarbeider med mer i USA.

Hamsun modererer seg

Hamsuns redegjørelse 25. mai 1920, s. 4.
Statsarkivet i Kristiansand,
Grimstad byfogd, Sivil sak 5/1919.

Etter å ha tenkt noen dager fant Knut Hamsun ut at han måtte skrive en ny redegjørelse. Det gjorde han i ro og mak under et opphold i Arendal. Skriftet er datert 25. mai 1920 og utgjør seks sider. Han mente nå at det kanskje var taktisk uheldig at de forrige brevene hans i sin helhet ble kjent for retten siden «... det er første Gang jeg skriver Indlæg og jeg mangler juridisk Teknik, for ikke at tale om juridisk Kyndighet».

Han benekter å ha gått beruset i lengre tid noen gang. Ifølge Hamsun selv var grunnen at han ikke hadde nerver til det. Brennevin hadde han ikke hatt i munnen før han var 29 år, men øl og vin hadde han smakt. Han hadde likevel ikke drukket lengre tid av gangen, slik det var påstått, for Hamsun var «… nægtet baade Lysten og Kræfterne til det». Men lystige kvelder på kafé hadde han opplevd, med konstruktive diskusjoner.

Hamsun argumenterer også med at han umulig kan ha ranglet i lengre tid i og med at han hadde skrevet noen og tretti tjukke bind siden 1889, i tillegg til bidrag i blader og tidsskrifter hjemme og i utlandet.

Vendepunkt og nobelpris

Høsten 1920 jobbet Ludvig Longums rettsfullmektig, P.A. Pedersen, på spreng for å finne måter å styrke Longums påstander. Agronom Omre hadde arbeidet noen dager med innhøstingen på Nørholm høsten 1918. Han hadde ikke sett at husdyrene til Longum tråkket ned hveteåkrene. Pedersen ville nå at Omre bekreftet dette ved ed i et møte 9. desember 1920. Det var dagen før Hamsun skulle motta nobelprisen i Stockholm!

Omre kan nok ha følt en smule ubehag ved å skulle komme med et avgjørende tingsvitne når alle visste at Hamsun skulle få nobelprisen dagen etter. Omre valgte å presisere at han riktignok ikke hadde sett at «kreaturene» til Longum gikk i hveteåkrene, men at han mange ganger så både «... kuene og hestene i begge havreakrene». Han fant det sannsynlig at de også måtte ha vært i hveteåkrene siden de ikke ble passet på godt nok.

Dermed samsvarte Omres forklaring bedre med Hamsuns påstander.

Dom

På byfogdkontoret i Grimstad ble det holdt ekstrarett 27. juni 1921 for å felle dom.

Retten kommenterte at i denne saken var det anvendt en skrivemåte som måtte betegnes som utilbørlig hvis det ikke hadde vært for «gjensidigheten». Begge parter hadde altså gått langt i sine personkarakteristikker. Særlig syntes retten at Longums sakfører hadde provosert, men at også Hamsun hadde gått langt allerede i sitt første skriv, skjønt det egentlig var en redegjørelse kun til Hamsuns sakfører. Alt i alt fant ikke retten det nødvendig å komme med noen forføyning.

Hamsun nedla påstand om at Longum skulle betale erstatning for: mangelfullt høstarbeid mens familien Hamsun hadde utgifter til to ukers opphold på hotell, ødelagte hveteåkre, fjerning av båt og manglende redskaper og verktøy i smia, samt at Longum skulle betale saksomkostningene.

Longum tilbakeviste de fleste av Hamsuns påstander og krav, men fikk ikke tilslutning av retten. Dommen var stort sett i samsvar med Hamsuns påstand. Sakens omkostninger ble imidlertid opphevd. Erstatningssummene skulle avgjøres ved skjønn. Skjønnet ble holdt ved ekstrarett på Nørholm 14. september 1921.

Slik ble erstatningsbeløpene:
-For mangelfullt høstarbeid mens familien Hamsun bodde på hotell: 300 kr.
-For nedtramping av åkre: 33 kr pr. mål.
-For manglende landauer og kjøreutstyr: 1500 kr.
-For manglende redskaper og verktøy i smia: 120 kr.

------------------------------------------------------------

Arkivkilder i Statsarkivet i Kristiansand

-Arendal byfogd, 0039 Justisprotokoll 1918-1921, s. 601-603.
-Grimstad byfogd, 0020 Tingbok 19 (1918-1921), fol. 76a, 80b-82a, 84a-b, 87a, 92a, 96a, 102a, 107a, 129b, 131b, 133b-134a.
-Grimstad byfogd, 0004 Dombok 1910-1923, fol. 105b-111b.
-Grimstad byfogd, 0005 Sivile saker 1917-1920, sak 5/19. (Ca. 150 sider. Deriblant fire brev - 28 sider - fra Hamsuns hånd.)
-Sand sorenskriveri, 0016 Tingbok 1915-1920, s. 280-282.
-Sand sorenskriveri, 0014 Ekstrarettsprotokoll 1914-1923, fol. 236b-240a.
-Sand sorenskriveri, 0026 Sivile saker 1919, sak 11/19.
-Sand sorenskriveri, 0029 Sivile saker 1921, sak 23/21.
-Grimstad forliksråd, 0012 Forliksprotokoll 1909-1923, fol. 248a.

-------------------------------------------------------------

Jeg publiserte en lignende artikkel i Fædrelandsvennen 13.12.2017.

Kristiansands byoppmåling 1786–1805

En av de største kulturskattene i Arkivsenter sør er Michael Rosings karttegninger over Kristiansands kvartaler.

I 1786 startet stiftskonduktøren, løytnant Michael Rosing, arbeidet med å oppmåle alle eiendommer i Kristiansand by. Byen utgjorde 54 kvartaler. Arbeidet ble avsluttet i 1805 og omfattet rundt 650 eiendommer.

Kartene

IKAVA, Kristiansand by, Magistraten, SK/0435b, Rosings kart 1793.

Rosing tegnet kart over hvert kvartal.

Her er et eksempel på hvordan et kvartalskart ser ut. Dette kartet viser byens vestre del, tredje kvartal, og det ble tegnet ferdig i 1793.

Hver eiendom er tegnet inn med grenselinjer. De røde markeringene er bygninger, og de små blå firkantene er brønner.

IKAVA, Kristiansand by, Magistraten, SK/0432b, Rosings kart 1803.

Også ytterkantene av byen ble tegnet med strandlinje, lasteplasser, brygger, sjøboder med mer.

Dette kartet viser byens nordøstlige hjørne med blant annet området Tangen. Kartet ble tegnet ferdig i 1803.

Det er her man i dag finner blant annet den populære bystranda med hotell og badeland.

Alle Rosings kart er skannet.

Grensebeskrivelser

Eiendomsopplysninger med nøyaktige grensebeskrivelser ble innført i en egen grunnmålingsprotokoll.

IKAVA, Kristiansand by, Magistraten, Grunnmålingsprotokoll 1786-1805, s. 371.

Grunnmålingsproto-kollen og kartene inngår formelt i arkivet for Kristiansand by, Magistraten, som oppbevares av Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS (IKAVA) i Arkivsenter sør.

Materialet utgjør en unik dokumentasjon av Kristiansand i årene rundt 1800.

Etter 1805 er det også foretatt tomtedelinger og andre oppmålinger som er innført i en rekke grunnmålingsprotokoller. Alt dette materialet bør være av interesse ikke minst for alle som har eiendom i byen.

Runene på klokken fra Åmotsdal

I arkivet for biskopen i Kristiansand er det en omtale fra 1765 av en runeinskripsjon på en liten klokke (bjelle) fra Åmotsdal kirke.

Hans Amundsen Wille (1714–1799) var sogneprest i Seljord prestegjeld i Øvre Telemark prosti, med blant annet Åmotsdal anneks, i 1765. Det året sendte han en omtale av runeinskripsjonen til biskopen i Kristiansand.

Willes tolkning

Wille skriver:

«Paa en liden Klokke i Aamodtsdalls Kirke, som er det øverste Annex i Sillejords Prestegield, fandt Jeg denne inscription. Klokken er som en liden haandklokke som blev brugt tilforn at ringe Presten i Predike-Stolen med. Rune Skriften er denne.»

Willes gjengivelse av runeinskripsjonen i 1765.

Så gjengir Wille runetegnene slik han oppfattet dem.

Deretter gjengir han det som han mente var betydningen på gammelt og nytt språk:

+ Unnulfer perthe kloko deisa

«Aanulv forærede denne Klokke»

Senere tolkning

I senere tid er inskripsjonen tolket slik i norrøn språkform:

+Unnulfr gerði klokku þessa

Og i moderne språk:

«Unnulf gjorde denne klokke»

Wille hadde rett i at runen for p fantes i inskripsjonen, og senere forskere har drøftet hvorfor ikke runen for g ble brukt. Det kan man lese om i litteraturen som er oppgitt nedenfor.

Klokken

Noen år etter 1765 kom klokken bort. Den «dukket opp» i Kolding i Jylland i 1876. Der oppdaget man runene, og klokken kom samme år til Nationalmuseet i København, hvor den ennå finnes.

Klokken er laget av malm og er ca. 17 cm høy. Den har vært tidfestet til 1200-tallet.

Klokken hang i stavkirken i Åmotsdal på Willes tid, men ble kanskje solgt på auksjon da stavkirken ble revet og en ny kirke oppført mot slutten av 1700-tallet.

Foto: Runeklokken fra Åmotsdal, Nationalmuseet i København. Av Orf3us - Eget verk, CC BY 3.0.

Arkivkilde

Statsarkivet i Kristiansand, Biskopen i Kristiansand, Fc A V Geistlig personalhistorie, 0004 Personalhistorie, 4.2 Adskillige presters levnedsløp.

Litteratur

Norges innskrifter med de yngre runer, 2, 1951, s. 219–224.

«... hendes fristende Adfærd ...» - Henrik Ibsen i Grimstad

I arkivene er det spor etter den unge Henrik Ibsen da han bodde i Grimstad og fikk barn med husets tjenestejente.

Henrik Ibsen ble født i Skien 20. mars 1828. Da han var ferdig med skolen, reiste han til Grimstad som 15-åring for å bli apotekerlærling. Det var i 1843 eller 1844. Han bodde i Grimstad til våren 1850. Da var han 22 år gammel.

Apoteket i Storgata

I Storgata 7 i Grimstad hadde apoteker Jens Arup Reimann en forretning da Ibsen kom til byen. I denne Reimann-gården var Henrik Ibsen apotekerlærling.

I en branntakst fra 20. juli 1846, som oppbevares i Statsarkivet i Kristiansand, finnes en beskrivelse av bygningen, altså mens Ibsen bodde der. Huset hadde tre soverom oppe. Nede var det stue, kjøkken, spiskammer og apotek. På tomta var det også tre uthus.

På bildet ser man huset i 1916. Huset ble senere flyttet og står nå i Vestregate 4 i Grimstad. I butikken var det for øvrig ikke bare salg av apotekervarer, men også postkontor. Butikken lå nede til høyre på bildet og stua nede til venstre.

17-åringen Henrik Ibsen signerer gjeldssak i forliksrådet

I sin barndom opplevde Henrik Ibsen farens gjeldsproblemer. Gjeld og problemer med å forsørge familien var noe som Henrik Ibsen selv fikk føle på kroppen i perioder av sitt voksne liv. Lån, gjeld og gjeldsbrev berøres i diktningen hans, for eksempel i «Et dukkehjem». Men også som tenåring under oppholdet i Grimstad fikk Ibsen befatning med spørsmål som hadde med gjeld å gjøre.

Den unge Ibsens arbeidsgiver i Grimstad, apoteker Jens Arup Reimann, slet mye med økonomien. Flere tinglyste dokumenter - og også referater i forliks- og byrettsprotokollene - vitner om det. Dokumentene finnes i Statsarkivet i Kristiansand.

Reimann må ha snakket mye med Ibsen både om regnskapsarbeid generelt, om apotekets økonomi og om hvilke løsninger som fantes når det kom til økonomiske problemer. Ibsen må også ha fått en viss innsikt i forliksrådets arbeid. I 1841 ble Reimann utnevnt til å fungere som forlikskommissær i en av kommissærenes fravær.

Henrik Ibsen signerer i to forlikssaker i 1845.
Statsarkivet i Kristiansand, Grimstad forliksråd,
Forliksprotokoll 1797-1848.

I 1840-årene har Reimann vært til stede i forliksrådet og signert som part i egne gjeldssaker. Høsten 1845 kom det opp to saker for forliksrådet som gjaldt Reimanns gjeld, men hvor apotekeren ikke hadde anledning til å møte selv. I stedet ga han Henrik Ibsen fullmakt til å stille som part i de to sakene.

I den ene saken var Reimann innkalt for ei gjeld på 11 spesidaler og 101 skilling. Når det ble inngått forlik i gjeldssaker, skulle man bestemme betalingstidspunktet. Reimann må antakelig ha snakket med Ibsen i forveien om beløp og terminer og mulige forliksløsninger. På vegne av apotekeren måtte den unge Ibsen gå med på at gjelda skulle betales med 1 spesidaler og 60 skilling ved utgangen av hver måned inntil hele gjelda var betalt. Hvis noen innbetaling uteble, skulle hele gjelda straks forfalle til betaling under eksekusjonstvang.

Den andre saken gjaldt ei gjeld på 12 spesidaler og 112 skilling. Også her ble forliket at Reimann skulle betale 1 spesidaler og 60 skilling hver måned.

Som representant for den ene parten, dvs. Reimann, kan vi her se at Ibsen har signert direkte i forliksprotokollen under de to sakene, begge ganger som «H. Ibsen». Begge sakene ble behandlet 13. august 1845. Denne kilden viser altså at Henrik Ibsen var en uvanlig betrodd mann i en alder av 17 år og 4 måneder.

Husstanden

Folketellingen 1845 for Grimstad finnes i Statsarkivet i Kristiansand. Den er datert 31. desember. Den inneholder ikke personnavn, men gir likevel litt dokumentasjon.

Der framgår det at 5 mannspersoner bodde i Reimann-gården. De var 40, 17, 8, 7 og 6 år gamle. Førstnevnte omtales som apoteker og må være Reimann. Den andre omtales som apotekerlærling og må være Henrik Ibsen. De tre neste må være sønnene til Reimann.

Videre nevnes 5 personer av hunkjønn. De var 38, 28, 19, 4 og 2 år gamle. Førstnevnte må være Reimanns kone, og de to minste må være døtrene i huset. Tellinga sier at husstanden hadde 2 tjenestefolk, og det må være de to kvinnene på 28 og 19 år.

Døra i Reimann-gården i andre etasje mellom
jenterommet (til høyre) og gutterommet.
Foto: Roger Tronstad.

I den ene enden av bygningen er det trapp opp til det minste soverommet (til høyre på bildet). Der lå de to tjenestejentene. Derfra er det dør inn til det midterste rommet, hvor Henrik og de tre sønnene i familien lå. Derfra går det dør inn til det største soverommet i den venstre enden av bygningen, der Reimann, kona og de små døtrene deres sov. Henrik måtte gå forbi tjenestejentene ned til apoteket og postkontoret når det kom tilreisende kunder om natta til sjøfartsbyen.

På tjenestejentenes rom var det ikke ovn. Derfor sto døra visstnok ofte åpen inn til gutterommet på vinterstid slik at jentene fikk varme fra vedovnen hos guttene. Jenterommet må ha vært fristende for den unge Henrik, men det var ikke den 19-årige jenta som lokket mest. Det var den mer voksne Else Sophie som Henrik ikke klarte å motstå en dag eller natt på nyåret 1846.

I et privat brev til en venn i Skien skrev Henrik den 20. mai 1844 at damene i Grimstad var «… ganske antagelige, og Du kan være overbeviist om, at jeg gjør alt for at erhverve mig deres Naade, som ogsaa er temmelig let at erholde».

Else Sophie

Den ene av de to tjenestejentene het Else Sophie Jensdatter Birkedalen. Kirkeboka for Vestre Moland viser at hun var født 18. januar 1818. Hun var altså 10 år eldre enn Henrik. Else Sophie kom fra Birkedalen under Lofthus i Vestre Moland.

Else Sophies morfar var for øvrig bondeopprøreren Christian Lofthus. Han hadde sittet mange år som fange på Akershus festning og døde i 1797. Else Sophie, som var oppkalt etter sin mormor, har helt sikkert fortalt Henrik mye om sin morfar. Den oppvakte Henrik fikk stor interesse for bondeopprøreren. Kanskje Henrik gjorde notater og ble umiddelbart fristet til å skrive om saken. Under årene i Grimstad startet han arbeidet med det skjønnlitterære prosaverket om bondeopprøreren Christian Lofthus - «Fangen paa Agershuus».

På nyåret 1846 ble den inderlige fortroligheten mellom de to fullbyrdet. Else Sophie ble gravid. Det er ikke utenkelig at familien Reimann var på nyttårsbesøk hos bekjente i Grimstad en av de første helgene i januar. Kanskje skjedde den erotiske stunden på en rolig søndag ettermiddag mens de unge hadde huset for seg selv, med julestemning, samtaler og god mat. Vi kan bare gjette.

Unnfangelsen må altså ha skjedd mens Henrik ennå var 17 år. Han ble 18 år i mars 1846. Else Sophie var 27 år og ble 28 år den 18. januar.

Barnet

Prestens kirkebok for Vestre Moland viser at «Hans Jacob Hendrichsen Birkedalen» ble født 9. oktober 1846 og døpt 25. oktober samme år. Mora oppgis å være «Pige Else Sophie Jensdatter Birkedalen». Barnets far var «Ungkarl og Apothekerdreng Hendrik Johan Ibsen fra Skien, men opholdende sig i Grimstad». Det var barnets mormor som ga opplysningene til presten.

Også klokkeren førte inn dåpsopplysningene i kirkeboka si. Han hadde fått opplysningene skriftlig fra barnets morfar.

Ingen av Else Sophies nære forfedre eller øvrige slektninger het Hans Jakob, så barnet ble muligens oppkalt etter Henrik Johan Ibsen, det vil si ved første bokstav i begge fornavnene.

Under graviditeten må Else Sophie ha flyttet fra Grimstad og tilbake til Birkedalen i Vestre Moland, hvor foreldrene hennes bodde.

Else Sophie krever bidrag

Kort tid etter dåpen må Else Sophie ha henvendt seg til lensmannen for å få utbetalt barnebidrag. I et brev 25. november 1846 til amtmannen i Nedenes spør lensmannen i Vestre Moland «… efter hendes Anmodning …» hvor stort bidrag Henrik Ibsen bør betale årlig for barnet deres. Som vedlegg fulgte fødselsattest for barnet fra presten i Vestre Moland.

Tre dager senere ber amtmannen om at byfogden i Grimstad innhenter erklæring fra Henrik Ibsen «… om han vedgaaer Paterniteten, og forøvrigt at medele de til Fastsættelsen af Bidragets Størrelse fornødne Oplysninger».

Fristende atferd og legemlig omgang

Byfogden må nå ha bedt apotekerdrengen om et skriftlig svar. Henriks erklæring til byfogden er datert 7. desember. Brevet er på to sider og har attenåringen Henrik Ibsens signatur. Brevet er antakelig ført i pennen av byfogden eller en av hans ansatte. Det lyder slik:

Henrik Ibsen vedkjenner farskap 7. desember 1846, s. 1.
Statsarkivet i Kristiansand, Amtmannen i Nedenes,
Journalsaker 1846.

Hr. Byfoged Preus

Opfordret af Deres Velbaarenhed til at erklære om jeg vedgaaer eller nægter at være Fader til et af Pigen Else Sophie Jensdatter Birkedalen født Drengebarn, som i Daaben den 25de October sidstleden er kaldet Hans Jacob, maa jeg herved ærbødigst meddele, at jeg ikke, uagtet Pigens Samqvem ogsaa med andre Mandspersoner paa den vedkommende Tid, bestemt tør fralægge mig bemeldte Paternitet, da jeg desværre med hende har pleiet legemlig Omgang, hvortil hendes fristende Adfærd og samtidige Tjeneste med mig hos Apotheker Reimann i lige Grad gav Anledning.

Jeg er nu i 20de Aar gl., eier aldeles Intet, uden nogle tarvelige Klæder, Skoetøi og Linned og skal om kort Tid forlade Grimstad Apothek, ved hvilket jeg som Lærling og altsaa uden nogen anden Løn, end Kosthold og de ovennævnte Fornødenheder, har opholdt mig siden Sommeren 1843. Min endnu levende Fader, til hvem jeg nødsages for det Første at begive mig, er en af de mindre Handelsmænd i Skien og befinder sig i høist maadelige Kaar.

Grimstad den 7de Decbr. 1846.
Ærbødigst
Henr Ibsen

Samme brev, s. 2.

Her sier altså Ibsen at han var i sitt tjuende år. Men det stemmer ikke helt. Han var i sitt nittende år. Altså var han 18 år gammel.

I litteratur om Ibsen står det at han kom til Grimstad i januar 1844, men i brevet sier han selv at det var sommeren 1843.

Når han sier at han snart skal forlate apoteket, må det ha vært fordi det gikk konkurs, og Ibsen visste kanskje ikke ennå at han fikk arbeid ved det nye apoteket.

Ibsens formulering antyder at Else Sophie kan ha hatt omgang med andre menn, og han påtar seg ikke uttrykkelig farskapet, men sier bare at han ikke med sikkerhet kan fraskrive seg det. For myndighetene var det godt nok som innrømmelse for bidragsplikten, og vi må bare tro at Ibsen også var den biologiske faren til barnet. I hvert fall var Else Sophie sikker på det.

Noen mener at dette vanskelige farskapet og tanken på Else Sophie sammen med andre menn og hennes fristende atferd gjenspeiler seg i «Den Grønklædte» og hennes avkom i «Peer Gynt».

Fastsetting av bidraget

Byfogden oversendte Ibsens erklæring til amtmannen 9. desember. Samtidig skrev byfogden kort og godt at Ibsen «… vedgaaer Paterniteten …». Altså tolket man det slik at apotekerdrengen vedkjente seg farskapet.

Byfogden skrev også at etter apoteker Reimanns og fleres forsikring er Ibsens «… Formuesomstændigheder og indskrænkede Udsigter for Livet aldeles som af ham i Erklæringen anført».

Deretter ble sakspapirene oversendt til lensmannen i Vestre Moland 11. desember for at han kunne få se barnets fødselsattest. Attesten må antakelig ha manglet fødselsdato. Fødselsdatoen var viktig for lensmannen. Bidraget skulle beregnes fra datoen for fødselen. Derfor ser det ut til at han fikk presten til å føye til barnets fødselsdato på attesten. Så sendte han sakspapirene tilbake til amtmannen 16. desember «… tilføiet Barnets Fødselsdato».

Amtmannens resolusjon om barnebidrag kom 18. desember. Det ble bestemt at Henrik Ibsen skulle betale 8 spesidaler årlig til barnet var 5 år, deretter 7 spesidaler årlig til barnet var 10 år, og så 6 spesidaler årlig til fylte 15. år. Betalingen skulle skje kvartalsvis. Til sammen på de 15 årene skulle altså Ibsen betale 105 spesidaler.

Farskapssaken ble sikkert omtalt i Grimstad på den tida, og den unge Ibsen må nok ha opplevd en del ringeakt, anger og tunge stunder. Peer Gynt får høre av trollheksa at «Ungen faar du fostre, din fodlette Fant!». Det samme ble altså Ibsen pålagt i økonomisk forstand. En annen assosiasjon til Ibsens ungdomssynd får man i «Gengangere», hvor kaptein Alving satte barn på tjenestejenta Johanne.

Apoteket flyttes til Østregate

Høsten 1846 måtte Reimann gi opp virksomheten sin. Forretningen ble solgt på tvangsauksjon 28. august. På det tidspunktet var Else Sophie gravid.

Apoteket i Henrik Ibsens gate 14
i Grimstad. Foto: Roger Tronstad.

Nå ble apotekvirksomheten med interiør flyttet til en bygning i Østregate 2. Apoteker Lars Nielsen overtok driften i 1847. Henrik Ibsen fulgte med som apotekermedhjelper og ble innlosjert der.

Eiendommen (Østregate 2) heter i dag Henrik Ibsens gate 14, hvor bygningen står ennå og er kjent som Ibsenhuset og Grimstad bymuseum. Bygningen ble etablert som Ibsenmuseum allerede i 1909. Mye av interiøret var blitt tatt vare på, og bygningen ble restaurert slik det var mens Ibsen bodde der.

Kunstnerisk arbeid

Det var i apotekbygningen i Østregate at Ibsen for alvor kom i gang med forfatterskapet sitt. Ibsen og apotekeren bodde og sov i vaktsturommet. Det var der Ibsen skrev de eldste diktene vi kjenner til. Fra årene 1847-1850 er det bevart tretti dikt av ham.

Det var også der han skrev sitt første drama, Catilina, under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Catilina er et versedrama i tre akter. I femogtyveårsutgaven sier Ibsen i forordet: «Dramaet "Catilina", det arbeide hvormed jeg betraadte forfatterbanen, er skrevet i vinteren 1848-1849, altsaa i mit enogtyvende aar…Jeg befandt mig den gang i Grimstad, henvist til ved egne kræfter at erhverve det fornødne til livsophold og til undervisning for at kunne gaa op til student-eksamen.»

Rommet til Ibsen og apotekeren.
Foto: Roger Tronstad. 

Han skriver også at han «… sad indeklemt af livsvilkår og omstændigheder». Ibsen hadde litt bedre plass på soverommet nå enn i Reimann-gården, men nå måtte han dele rom med en voksen mann. Det var slett ikke uvanlig før i tida at folk levde tett innpå hverandre og hadde lange arbeidsdager og følte seg ufri. Men for unge Ibsen var det muligens ekstra hardt, i tillegg til å leve med farskapssaken. Enkelte regner med at dette har hatt innvirkning på personligheten hans. Da han senere i livet opplevde suksess og fikk mer penger, dyrket han behovet for privatliv nesten til det ekstreme.

Mens Ibsen bodde i Grimstad, begynte han også arbeidet med «Normannerne», som han senere døpte om til «Kjæmpehøien». Ibsen utfoldet seg også innen malerkunst. Han laget flere tegninger og malerier under årene i Grimstad. Ibsenhuset har flere av disse kunstverkene.

Ibsen forlater Grimstad

Våren eller sommeren 1850 flyttet Ibsen til hovedstaden for å ta artium. Han var på etterskudd med 2 spesidaler som skulle betales i barnebidrag i juli. Mens Ibsen bodde i Oslo, ble bidragene sendt fra stiftamtmannen i Kristiania til amtmannen i Nedenes, som sendte dem videre til fogden i Nedenes. Enkelte år er det mye korrespondanse mellom disse embetene om manglende bidrag, innkreving og betaling. Siden barnet var født 9. oktober, ble det ene kvartalet satt til 9. oktober – 9. januar hvert år.

I august 1850 kom bidraget for 9. april – 9. juli 1850. I desember 1850 kom bidraget for kvartalet 9. juli – 9. oktober. I mai 1851 kom bidraget for perioden 9. oktober 1850 – 9. januar 1851.

Nå ble det enda vanskeligere for Ibsen å skaffe penger. Han klarte det ikke på egen hånd. Da sommeren kom, ble han pålagt å utføre tvangsarbeid på Akershus festning, først for å skaffe 2 spesidaler for 1. kvartal og så 2 spesidaler for 2. og 3. kvartal. Men så kom en redning. Høsten 1851 arrangerte Ole Bull en konsert i hovedstaden. Ibsen fikk oppdraget med å skrive prolog og sangtekst, og dermed fikk han penger til å betale barnebidrag. I desember 1851 kom bidraget for de tre kvartalene januar-oktober.

Nyttårsaften 1851 skrev fogden i Nedenes til amtmannen i Nedenes at Ibsen nå skulle være teaterdikter i Bergen og at man måtte sørge for å få inn bidraget for 9. oktober 1851 - 9. januar 1852. Amtmannen henvendte seg så til stiftamtmannen i Bergen med opplysning om Ibsens bidragsplikt, og etter noen uker kom pengene.

I 1858 ble Ibsen gift i Bergen med Suzannah Thoresen. Sønnen Sigurd ble født i 1859. Han var altså 13 år yngre enn sin halvbror, Hans Jakob Henriksen. Sigurd Ibsen ble forfatter, jurist og diplomat. Hans Jakob Henriksen levde i fattigdom og med alkoholproblemer. Han var gift tre ganger og fikk mange barn, men har visstnok ingen etterkommere i live i dag.

---
Jeg publiserte dette for flere år siden på Statsarkivet i Kristiansands nettsider, men de eksisterer ikke lenger.

Trakassering av Norges første kvinnelige politibetjent

Norges første «politikvinne» ble ansatt ved Kristiansand politikammer i 1910. Snart ble den dyktige betjenten utsatt for ubehageligheter fra en mannlig kollega.

Det resulterte i at Norge fikk et tidlig eksempel på rettssak som gjaldt trakassering av en kvinnelig ansatt.

Elise Mathilde Henriksen var født i 1866 på Nøtterøy. I 1898 var hun i Kristiansand. Der fødte hun en sønn. Hun var da ugift og ansatt i en butikk. I 1900 bodde hun i Bergen og var «kolonialhandlerske». Der fikk hun en sønn til. Det ser ut til at hun valgte å sette begge barna til oppfostring hos andre.

Politibetjent Mathilde Henriksen.
Foto i Hjemmet nr. 53/1911.

«Utekontakt» og bestyrer

Under årene i Bergen rundt 1900 fikk Mathilde Henriksen sterk interesse for å hjelpe vanskeligstilte kvinner. Etter arbeidstid gikk hun i gatene og hjalp prostituerte. Omtrent i årene 1905–1907 var hun bestyrer på «Kvindehjemmet» på Grini i Bærum. Deretter bodde hun i Bergen igjen som bestyrer tre år ved «Indremissionens Redningshjem for Kvinder».

Nå hadde hun markert seg som en myndig og sosialt engasjert person.

Politibetjent

Den kvinnelige betjenten i Kristiansand skulle spesielt passe på at kvinner og barn ikke begikk eller ble utsatt for straffbare handlinger.

I 1911 utarbeidet politikammeret en beskrivelse av hvordan uniformen skulle se ut. I ukebladet Hjemmet var det foto og omtale av betjenten i 1911. Bladet skriver: «Som man ser, tager kvinde-politibetjenten sig ganske godt ud i sin dragt.»

Siste side av Mathilde Henriksens brev 8. mai 1912
til Ole Olsen Haraldstad.

Kjærlighetsbrev

En av Mathilde Henriksens kollegaer var politisekretær Ole Olsen Haraldstad. Han var for øvrig medlem av bystyret. Som bystyremedlem og politiansatt var han sterkt imot at byen skulle ha kvinnelig politi.

I 1912 bemerket Haraldstad overfor betjenten at hun hadde barn utenfor ekteskap, og han rådet henne til å flytte fra byen. Mathilde Henriksen ble sjokkert og tok dette opp med sin sjef.

Haraldstad, som var ugift, forandret seg nå til det milde og var en periode tilsynelatende forelsket i kollegaen, og hun ble da oppriktig glad i ham. Haraldstad besøkte henne tre kvelder mens de hadde et kjæresteforhold noen uker våren 1912.

I mai skrev Mathilde Henriksen et tre siders brev til ham, der man kan se at hun strever med følelsene sine. Helt til slutt i brevet ber hun om at det blir brent når han har lest det.

Sirkulære 1912.

Skittent sirkulære

I oktober 1912 ble det sendt et notat som rundskriv til flere av byens embetsmenn. Der sto det blant annet at frøken Henriksen var en «tøs».

Notatet var anonymt forfattet og skrevet på maskin.

Spørsmålet for betjenten var nå hvem som sto bak, og om det var grunnlag for å gå til anmeldelse.

Anmeldelse

I en skriftlig og signert framstilling i februar 1913 til politimesteren kom Haraldstad med graverende påstander om betjenten. Han beskyldte henne for å ha et forhold til en gift mann og for å ha ligget med mannfolk hjemme hos seg flere ganger i 1912. Han varslet også at han ville ta dette opp i bystyremøte samme måned.

Mathilde Henriksen valgte nå å levere politimesteren en anmeldelse. Der begjærte hun Haraldstad tiltalt og straffet for ærekrenkende uttalelser. Hun forklarte politimesteren om det kortvarige kjæresteforholdet, og hun ba ham om å snakke med Haraldstad og forhindre at dette ble nevnt i bystyret og publisert.

Straffesak

I Kristiansand var det forhørsrett i mars–april 1913. Haraldstad nektet først for å ha hatt noe med «sirkulæret» å gjøre, men tilsto til slutt at han var forfatteren. Haraldstad innrømte også at han bare kjente til at Mathilde hadde hatt «en mann» hjemme hos seg nattestid, og det var han selv.

Siste side av Mathilde Henriksens redegjørelse 22. mai 1913.

Politibetjenten var nå redd for at alle skulle tro at hun hadde latt seg «beligge». Derfor valgte hun i mai 1913 å gjøre skriftlig rede for forholdet. Det var bare et vanlig intimt kjæresteforhold uten noen «usædelighet». Ved en anledning var Haraldstads tilnærmelser riktignok så kraftige at han hadde prøvd å rive av henne klærne for å få sin vilje, men det hadde hun avverget.

Saken ble behandlet i Kristiansand høsten 1913. Hele 60 vitner ble innkalt. Mathilde Henriksen fikk mye sympati og støtte under saken fra blant andre borgermesteren og politimesteren.

Haraldstad ble dømt til 1 ½ års fengsel og til å betale 1000 kr i erstatning til politibetjenten. Beskyldningene mot henne ble mortifisert. Retten fant beskyldningene falske og graverende og rettet mot en vergeløs kvinne. Hun hadde for øvrig en årslønn på 1200 kr og Haraldstad 1900 kr. Haraldstad anket dommen til Høyesterett, men anken ble avvist. Han sonte ett år i Botsfengselet i Oslo. I 1914 ble han løslatt på prøve.

Reaksjoner

Like etter at dommen var avsagt, skrev flere aviser at dette var en av de uhyggeligste sakene av sitt slag som hadde vært ført for en norsk domstol. Haraldstad hadde oppført seg uridderlig og umandig og fått den dommen han fortjente. Mathilde Henriksen fikk stor sympati og støtte.

Pensjonist

I 1917 ble politibetjenten gift med tidligere forretningsfører N. Heilmann Rasmussen fra Danmark. Fra da av brukte Mathilde etternavnet Heilmann. Hun fikk ikke flere barn.

Som 65-åring oppnådde Mathilde Heilmann formelt aldersgrensen i 1931, men hun fikk stå et år til, selv om det var det uvilje innen politiet mot å forlenge stillingen. Etter avgangen ble det igjen kraftige diskusjoner om stillingen. For eksempel uttalte politimesteren i 1936 at den mannlige konstabelstyrken måtte økes kraftig før man kunne tillate seg å ha «en politimessig luksusgjenstand som en kvinnelig politibetjent».

Mathilde Heilmann døde i 1944 og er gravlagt på Kristiansands kirkegård. Hun har ingen nålevende etterkommere. En sønnesønn døde i 2010. Kvinnenettverket ved Agder politidistrikt bærer i dag navnet «Mathildes Etterfølgere».

Litteratur

Roger Tronstad: ”Elise Mathilde Henriksen – Norges første politikvinne”, i Norsk Politihistorisk Selskaps Årsskrift 2010, s. 9-21.

Det er publisert noen korte omtaler av Mathilde i diverse aviser og blader gjennom årene, blant annet i Hjemmet nr. 53/1911 og Hjemmet nr. 47/2010.

Arkivkilder

Statsarkivet i Kristiansand, Kristiansand politikammer, Justisdom 53/1913, pakke 893. Illustrasjonene ovenfor er hentet derfra.

Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS, Kristiansand by, Formannskapet, Journalsaker 1910, eske 51, jnr. 1567/10, og Kvinnelig politibetjent 1931-1935, eske 238.

Hviler husenes historie i veggene?

Det sies ofte om eldre hus at de har «historie i veggene». For eksempel ser man stadig uttrykket i boligsalgsannonser, uten at verken selger eller megler kan framvise noen bygningshistorikk.

Formuleringen «historie i veggene» får svært mange treff ved søk på nett. Alle bygninger har sin historie. Som regel finnes den i form av skriftlig informasjon i arkivene, så man behøver ikke å nøye seg med bare å fornemme at det ligger eller hviler historie «i veggene».

Av og til sier salgsannonsen: «Byggeår ukjent.» Da er det viktig å være klar over at byggeåret vel å merke er ukjent for selger og megler, men alderen kan av og til la seg finne i arkivene. I arkivene kan man ellers finne opplysninger om for eksempel bygningsmessige endringer som har vært foretatt gjennom tiden. Mange huseiere har ikke skaffet seg denne informasjonen. En grunn kan være at mange ikke vet hva de kan finne, eller hvor de skal henvende seg.

I Norge er det ca. 2,5 millioner boliger. Av dem er halvparten eneboliger. Annenhver nordmann bor i enebolig. Av alle boliger i Norge ved folke- og boligtellingen i 2011 var 17 % bygget før 1946, ifølge Statistisk sentralbyrås statistikk. Mange eneboliger er bygget på 1800-tallet og tidligere.

Sannsynligvis vil det være av interesse og nytte for mange huseiere å kunne se hva som er foretatt med huset gjennom årenes løp. I forbindelse med salg kan det også hende at mange potensielle kjøpere ville føle seg mer fornøyd om de fikk seg forelagt en så god teknisk historisk dokumentasjon som mulig, og ikke bare en dagsfersk tilstandsrapport.

For mange er det også spennende å vite så mye som mulig om dem som har eid huset og bodd der, men her vil jeg bare omtale tekniske eller fysiske historiske bygningsopplysninger med noen få eksempler.

Byggesaksmappene

Kommunenes tekniske etater har hatt som en av sine oppgaver å behandle byggesøknader. I de såkalte byggesaksarkivene er det derfor fasade- og plantegninger og korrespondanse i forbindelse med oppføring eller ombygging av de enkelte bygningene i kommunen. Fotografier forekommer også.

Hvis man vil vite hva som eventuelt finnes om for eksempel sitt eget hus, henvender man seg til kommunen eller til den depotinstitusjonen som kommunen har avlevert byggesaksmappene til.

Noen kommuner har skannet byggesaksarkivet sitt. Ett eksempel er Kristiansand. Denne kommunen har i tillegg gjort materialet, det vil si historiske byggesaker for perioden 1893–2003, tilgjengelig på nett, der alle kan gå inn og hente fram bygningsinformasjonen om de enkelte adressene.
https://www.kristiansand.kommune.no/politikk-og-administrasjon/innsyn/offentlig-journal/#historiske-byggesaker-1893-2003

Andre kommuner er i gang med å digitalisere materialet (i 2017), blant annet Farsund. Her ser vi eksempel på tegninger av Frelsesarmeens hus i Sundeveien 12 i Farsund i 1923. Tegninger og korrespondanse ligger i Farsund kommunes byggesaksarkiv.

Tilsvarende tegninger og annen informasjon fra ett eller flere tidspunkter kan man ofte finne i byggesaksmappen for den enkelte bolig, enten den er eid av en privatperson eller en annen type eier.

Det er ikke avgjort om alle kommuner som er i ferd med å digitalisere byggesaksarkivet sitt, vil gjøre informasjonen åpent tilgjengelig på nett.

Annet kommunalt snadder

Rådhusgata 20 i Kristiansand i 1899.
Interkommunalt arkiv i Vest-Agder, Kristiansand by, Formannskapet, Dc 648.

Mange bygninger har vært eid av kommunene selv. Da kan man også finne informasjon andre steder i kommunearkivet enn i mappene for byggesaker.

For eksempel kan det ligge tegninger og annen informasjon om kommunale bygninger i arkivet for formannskapet.

Her ser vi tegning av fasaden til Rådhusgata 20 i Kristiansand i forbindelse med ombygging i 1899. Bygningen var da eid av en privatperson, men ble kjøpt av Kristiansand kommune i 1916.

Rådhusgata 20 i Kristiansand.
Foto: Roger Tronstad 2017.

Omvendt kan bygninger som en kommune har eid, være solgt til privatpersoner. For de private eierne er det da viktig å være klar over hvor bygningens tekniske dokumentasjon kan finnes.

Man kan ikke regne med at kommunene skanner og publiserer denne typen arkivserier, som altså ikke tilhører byggesaksarkivet.

Husenes alder

Når et hus er gammelt, er det ofte ingen opplysninger om alderen i byggesaksarkivet. Som eksempel kan vi ta for oss Skippergata 89 i Kristiansand. Her ser vi en tegning i forbindelse med oppføring av en kvist i 1894. Korrespondansen har ingen opplysning om husets alder. Byggeåret kan man av og til finne andre steder.

Skippergata 89 i Kristiansand. Tegning fra 1894
i Kristiansand kommunes byggesaksarkiv.

Man kan for eksempel undersøke tinglyste dokumenter. (De finnes på Digitalarkivet.) Skippergata 89, det vil si tomta, ble oppmålt 21. juni 1811 og kjøpt av en privatperson 28. juni. Skjøtet sier at tomta skulle brukes «… til derpaa at opføre et nyt Vaaningshuus med mer».

Eieren måtte nå låne penger. Pantebrevet, som er datert 8. juli, opplyser at eiendommen besto av tomt med «… Huus, bestaaende af en 2 Etage Tømmerbygning hvori en underste Etage er en Stue og et Kammer samt Kiøkken med Skorsteen, og i anden Etage en Sahl og et Kammer.»

Huset ble altså oppført sommeren 1811, trolig i perioden 28. juni til 8. juli. Det kan selvsagt ha blitt påbegynt før 28. juni, og det behøver ikke å ha vært helt ferdig 8. juli. I de dagene var det lyst nesten døgnet rundt, mange kan ha deltatt i arbeidet, og kanskje var huset helt eller delvis ferdig laftet og konstruert i forveien og bare hentet og satt sammen i tidagersperioden.

En annen type kilde hvor man kan finne husets alder, er branntakstene. Fra midten av 1760-årene ble det vanlig å brannforsikre bygninger i byene. På landet ble dette vanlig fra midten av 1840-årene. I branntakstprotokollene er hver bygning beskrevet, i mange tilfeller ca. hvert tiende år.

I november 1811 ble Skippergata 89 brannforsikret første gang, det vil si eierens «… paa en forhen øde Tomt opbygte nye Huus». Det sto altså ikke noen bygning der før 1811. At huset ikke ble forsikret før november 1811, kan tyde på at det ikke var helt ferdig før da, det vil si at høsten gikk med til innredning. Ved branntaksten i 1906 heter det for øvrig at man ikke visste når huset var bygd.

Husbeskrivelser

Hvis man er på jakt etter opplysninger om oppussings- og vedlikeholdsarbeid, nytter det som regel ikke å se i byggesaksarkivet, for kommunen hadde jo bare å gjøre med det som man måtte søke om tillatelse til.

Branntakstene derimot inneholder ofte mer detaljerte beskrivelser, hvor man kan følge husets utvikling gjennom hvert tiår med for eksempel lengde, dybde, høyde, antall rom, dører, vinduer, ovner og forbedringer. Beskrivelsene kan være svært detaljerte og lange. Vi skal bare nevne noen korte eksempler som gjelder Skippergata 89.

Ved branntaksten i november 1811 heter det at huset hadde bord- og steintak. De to rommene nede hadde hver sin jernkakkelovn. Kvisten var av bindingsverk. Bygningen hadde 6 fag vinduer. I 1813 var huset forbedret både inn- og utvendig og forsynt med ny kledning. I 1837 var huset malt utvendig mot gata, og kvisten hadde fått kjøkken og kakkelovn. I 1846 hadde det ene rommet på loftet fått gipsede vegger, og huset hadde sju fag vinduer, ti dører og tre jernkakkelovner. I 1856 var hele huset malt utvendig, et bislag var oppført, og i første etasje var det ene rommet nå tapetsert og et annet panelt. I 1880 hadde huset fått nytt gulv og nye vinduer. I 1895 var det innredet skomakerbutikk med disk i første etasje.

På denne måten kan man sette opp et mangesidig dokument med husets bygningshistorikk. En utfordring er selvsagt at beskrivelsene som er eldre enn ca. 1870, er med gotisk håndskrift. Arkivverket kan ikke påta seg å utarbeide en slik historikk, det må man selv utføre.

Branntakstprotokollene ligger i statsarkivene og er som regel ikke digitalisert. Takstbeskrivelsene skulle imidlertid (og heldigvis) utstedes i to-tre eksemplarer. I de tilfellene der branntaksten har kommet bort, det vil si det lokale eksemplaret, kan man finne et eksemplar i Riksarkivet i arkivet for Norges Brannkasse.

Statsarkivene og rettssikkerhet

I forskjellige sammenhenger har det vært sagt at statsarkivene er viktige for folks rettssikkerhet. Hva innebærer dette egentlig?

Hvert år får Arkivverket henvendelser fra mange tusen nordmenn som trenger hjelp til å dokumentere noe som ligger litt tilbake i tid. Det gjelder ofte grenser og rettigheter til eiendommer. Felles for slike saker er at de er viktige for enkeltmenneskers tarv, det vil si i juridisk og økonomisk forstand.

Som regel kommer henvendelsene fra privatpersoner, men ofte er det advokater og eiendomsmeglere som trenger hjelp. Bakgrunnen kan være nabokrangel, rettssak eller salg av eiendom.

Bare i en viss utstrekning har Arkivverket skannet og lagt ut på Digitalarkivet slike arkivserier som inneholder informasjon om eiendomsgrenser og -rettigheter. Det er vanskelig for særlig privatpersoner å finne fram relevante opplysninger i materialet som ligger på Digitalarkivet - for ikke å snakke om alt det som ikke er digitalisert.

Arkivverket får også mange spørsmål om personlige forhold tilbake i tid, for eksempel farskapssaker. Slik dokumentasjon kan ofte være velferdsmessig viktig, for eksempel følelsesmessig, i tillegg til å kunne ha juridiske og økonomiske følger. Men nedenfor vil jeg kun komme inn på eiendomssaker.

Spesialkompetanse

Spørsmålene om eiendommer gjelder som oftest opplysninger som finnes i dokumenter som er fra rundt 30 til rundt 200 år gamle, og som er avlevert til statsarkivene fra blant annet diverse domstoler. Organene beholder som regel materialet sitt selv til det er rundt 30 år gammelt.

Å framskaffe slike opplysninger krever at de arkivansatte har spesialkompetanse på flere felt og om eldre tidsperioder, blant annet kunnskaper om jurisdiksjonsområder, domstolshistorikk, saksbehandlingshistorie, ankeordning, gårddelings- og matrikkelsystem, arkivtilfang, oppsporingsmetodikk og tyding av gotisk håndskrift.

Grenser og rettigheter

Til de fleste eiendommene (gårds- og bruksnumrene) finnes det ett eller flere dokumenter med grensebeskrivelse, for eksempel målebrev, skylddeling eller jordskifte.

For mange eiendommer finnes også ett eller flere dokumenter med opplysninger om servitutter. En servitutt er en begrenset rådighetsrett over en annens eiendom. Rettigheten kan innebære å benytte beitemark, slåtter, en vei, brygge eller brønn, rett til å hogge trær eller fiske i elva, rett til å oppføre naust eller kvern, eller rett til lyng- og torvtak, for å nevne noen eksempler. For den som må avse eller innrømme en adgang til for eksempel en vei over sin eiendom, betraktes bestemmelsen som det som ofte kalles en heftelse.

Noen bestemmelser som knytter seg til en eiendom, oppfattes direkte som en byrde, for eksempel plikt til å vedlikeholde en vei eller et gjerde.

Når en rettighet har eksistert i lang tid, forekommer det ofte at innehaverne har mistet sitt eksemplar av den skriftlige dokumentasjonen, og kanskje har det oppstått tvist med naboen. Da får statsarkivene ofte spørsmål om å framskaffe informasjonen.

Dokumenter med beskrivelse av grenser, retttigheter og heftelser kan finnes i arkivene etter ulike instanser. Her skal nevnes noen korte eksempler på enkelte typer arkiver.

Forlik

Register til forliksprotokoll for Bakke, Gyland og Tonstad 1797-1831.

Forliksrådene ble etablert i 1797 under navn av forlikskommisjoner. Her startet mange eiendomstvister. Noen av dem endte med forlik, mens andre ble henvist til rettsapparatet.

Et nyere register som er laget til forliksprotokollen for Bakke, Gyland og Tonstad 1797–1831 illustrerer at svært mange saker som gjaldt grenser og rettigheter, ble behandlet av forlikskommisjonen.

En av sakene i 1797 gjaldt en grensetvist mellom gårdene Homme og Ronås i Gyland. Saken inneholder blant annet vitneutsagn og grensebeskrivelse. Den endte med forlik.

Bygdeting

Karttegning - Vanse prestegård, Knivsland og Åmdal 1779.
Vanse prestearkiv, B-III-5, kart SK/0012.

På landet var bygdetinget domstolen i første instans, for eksempel på 1700-tallet. Der fikk sorenskriveren mange eiendomssaker til avgjørelse.

Sakene innebar ofte befaring på eiendommen – på åstedet – og kalles derfor gjerne åstedssaker.

Forretningene er som regel innført i ekstrarettsprotokollene og inneholder opplysninger om grenser og rettigheter.

I 1781 fikk sorenskriveren i Lister en åstedssak til behandling. Den gjaldt Vanse prestegård, Knivsland og Åmdal. Amtskonduktør Michael Rosing tegnet situasjonskart som ble lagt fram i saken. Et eksemplar av kartet finnes i Vanse prestearkiv.

Lagting

Karttegning - Konsmo 1794.
Kristiansand lagdømme, 43, sak 324, kart SK/0512.

Fram til 1797 var de regionale lagtingene ankeinstans for dommer som var felt på bygdetingene.

Noen eiendomssaker havnet i lagtinget til lagmannens avgjørelse. Forretningene med avgjørelser om grenser og rettigheter er innført i lagtingets domsprotokoller. I tillegg finnes diverse andre dokumenter til mange av sakene.

I 1794 fikk lagmannen på Agder en sak som gjaldt området mellom Konsmo kirke og gjestgivergården til Tosten Omundsen. Premierløytnant Thomas Bast Flinthough tegnet kart som finnes blant saksdokumentene i lagtingsarkivet.

Stiftsoverrett

Karttegning - Vimrevåg og Reistad på Hidra 1837.
Kristiansand stiftsoverrett, sak 160/1837, kart SK/0532.

Fra 1797 var de regionale stiftsoverrettene ankeinstans for dommer som var felt på bygdetingene. For sivile saker, blant annet eiendomssaker, gjaldt dette fram til 1927.

Forretningene med avgjørelser om grenser og rettigheter er innført i stiftsoverrettens domsprotokoller. I tillegg finnes diverse andre dokumenter til mange av sakene.

I 1837 havnet en grensetvist til behandling i Kristiansand stiftsoverrett. Saken gjaldt grensa mellom gårdene Vimrevåg og Reistad på Hidra. Til bruk i saken tegnet konstituert amtskonduktør U.F. Møllerop et kart som ligger blant saksdokumentene i arkivet etter stiftsoverretten.

Herredsrett

Utsnitt av dom om grensen mellom eiendommer i Bakke 1945.
Flekkefjord herredsrett, sak A 30/1945.

Fra 1600-tallet og ut 1900-tallet har sorenskriverne besørget tinglysing av eiendomsdokumenter. Dokumentene er innført i pantebøker, og de finnes i skannet versjon på Digitalarkivet.

I tillegg har sorenskriverne som nevnt behandlet eiendomstvister. Fra 1927 kalles slike saker for A-saker.

I 1945 behandlet Flekkefjord herredsrett en sak om grensen mellom eiendommer i Bakke. Saken var først behandlet i forliksrådet. Fra herredsretten ble dommen anket til Agder lagmannsrett.

Jordskifte

Jordskifterettene er særdomstoler som behandler og avgjør jordskiftesaker, det vil si spørsmål om grenser og rettigheter til for eksempel landbrukseiendommer. Fra 1859 og hundre år framover het etaten Utskiftningsvesenet. Formålet med etaten var særlig å gi gårdbrukerne større sammenhengende jordteiger. Sakene gjelder innmark eller utmark. Statsarkivene oppbevarer alle jordskiftesaker fram til slutten av 1900-tallet. Protokollene inneholder lange forretninger, ofte på flere titalls sider, med svært mye informasjon om grenser og rettigheter til flere av brukene.

Utfordringer

Statsarkivene får mange henvendelser hver dag fra folk som trenger opplysninger om gamle eiendomssaker. Henvendelsene kan være tidkrevende å behandle, og de utgjør en betydelig del av de ressursene som Arkivverket disponerer.

For enkeltmenneskers rettssikkerhet er statsarkivene viktige som forvaltere av de aktuelle arkivene og av den nødvendige spesialkompetansen. Det betinger at statsarkivene til enhver tid har de nødvendige ressursene til å hjelpe folk med å framskaffe dokumentasjonen når den både etterspørres og finnes.

Svært mye av det aktuelle arkivmaterialet er ikke digitalisert (per 2017), og det finnes derfor normalt kun i original (papirformat) i statsarkivene. Det gjelder for eksempel forlikssaker, jordskiftesaker og tvistesaker.

---
Illustrasjonene er fra arkiver som finnes i Statsarkivet i Kristiansand.

Runer i arkivene – Flatdal-steinen

I arkivet for biskopen i Kristiansand er det en omtale fra 1765 av runesteinen i Flatdal i Seljord.

Før i tida var mange prester opptatt av kulturhistoriske og andre temaer, for eksempel runesteiner. I arkivene etter geistlige kan man derfor finne opplysninger om runeinskripsjoner.

Hans Amundsen Wille (1714–1799) var sogneprest i Seljord prestegjeld i Øvre Telemark prosti i 1765. Det året sendte han en omtale av runesteinen i Flatdal annekssogn til biskopen i Kristiansand.

Willes tolkning

Han innleder med å si: «En curieux Ruune-Sten ligger uden for den lille Kirke-Dør af Fladdalls Annex Kirke i Sillejords Prestegield med denne inscription.» Så har han skrevet ned runetegnene slik han oppfattet dem, sammen med en gjengivelse med latinske bokstaver.

Willes gjengivelse av runeinskripsjonen i 1765.

Deretter forklarer han teksten:

«Ogmol er ikke mere til i Rusde. (Meningen er denne: Dette er Gaardens Navn han har beboet.) Artug er Ogmols Søn eller paarørende, han beder Thor den allformaaende Gud, at han vil tage hans nemlig Ogmols Siel i Gammen eller Glæden. Derfor er denne Sten ritet eller inscriberet. De gamle Norske kaldte skrive rita, deraf er voris ritse eller tegne kommet.

Af denne inscription sees, at Thor har været de Norske Folkes Jupiter, At de under Thors Navn tilbedet den Allformaaende eller Almægtige Gud, at de have troet Sielen har været til før den kom i Legemet. Derfor beder Artug At Gud vilde vider eller igien tage Ogmols Siel, At Sielen var udødelig, At de Effterlevendes Bøn Samt hæderlig Begravelse kunde befordre den fra Legemet adskilte Siels velgaaende. I det øyemerke bad Artug for Ogmol og giorde ham denne inscription paa hans Grav-Sten.»

Wille gjorde imidlertid en grov feil, ifølge senere forskere. Han tolket inn gudenavnet Tor og mente derfor at inskripsjonen måtte være fra hedensk tid («... ber Tor allmektige gud ...»).

Senere tolkning

Hundre år etter Wille kom Sophus Bugge til at runetegn nr. 24 og 25 ikke skulle tolkes som gudenavnet Tor, men i stedet slik at meningen ble: «... ber den allmektige Gud ...». Dermed måtte inskripsjonen dateres til kristen tid.

Fra Norges innskrifter med de yngre runer, 2, 1951, s. 216.

Steinen har denne inskripsjonen, ifølge dagens forskere:
+ okmote : ræist runar þesar ?uk biþr þørs almakan kuþ | at han take / uiþr s?l kamas : er þese stæin likr ibir +

I moderne norsk blir det:
+Ogmund(e) ristet disse runer, og ber den allmektige Gud at han vil ta imot Gamals sjel, han som denne steinen ligger over+

Det største stridspunktet ble altså Thor, kontra þørs.

Runesteinen er en liggende gravstein. Den er nå datert til middelalderen, trolig perioden 1150–1200.

Arkivkilde

Statsarkivet i Kristiansand, Biskopen i Kristiansand, Fc A V Geistlig personalhistorie, 0004 Personalhistorie, 4.2 Adskillige presters levnedsløp.

Litteratur

Norges innskrifter med de yngre runer, 2, 1951, s. 214–219.

En bauta over eidsvollsmenn

Hvert år på 17. mai blir det holdt tale ved mange av bautaene som er reist rundt om i landet til minne om dem som satt i Riksforsamlingen våren 1814 og sørget for at Norge fikk en grunnlov.

En av bautasteinene står på Kristiansand kirkegård og har navnet til seks eidsvollsmenn. Hvorfor er nettopp de seks hedret? Hvorfor står de fleste av dem uten fornavn? Og hvorfor er ikke alle eidsvollsmenn med tilknytning til Kristiansand hedret på samme måte?

«de her hvilende 6 eidsvollsmenn»

Bautastein i Kristiansand over eidsvollsmenn.
Foto: Roger Tronstad 2008.

To menn ble valgt for Kristiansand by til Riksforsamlingen våren 1814. Den ene var kjøpmann Ole Clausen Mørch, og den andre var residerende kapellan Nicolai Wergeland.

I den forstand er det altså disse to som er Kristiansands eidsvollsmenn – altså byens egne valgte utsendinger. Begge de to bodde i Kristiansand våren 1814.

På bautasteinen står imidlertid disse seks navnene - skrevet slik: D. Hegermann, O. C. Mørch, A. Sibbern, Bendeke, Just Ely og P. Johnsøn.

Mange år før 1914 gjennomførte man en undersøkelse fra Eidsvoll Verk og fant ut når og hvor alle eidsvollsmennene i Norge var gravlagt. Kristiansand bystyre valgte å reise et monument på Kristiansand kirkegård nettopp til minne om «de her hvilende 6 eidsvollsmenn».

Kirkegården

Kristiansand kirkegård rett utenfor sentrum av byen ble tatt i bruk i 1821, og i løpet av de nærmeste årene ble det gradvis slutt med gravlegging rundt domkirka inne i kvadraturen.

Samme bautastein fra motsatt vinkel.
Foto: Roger Tronstad 2008.

Alle de seks som er nevnt på steinen, ble gravlagt på Kristiansand kirkegård: offiser Just Henrik Ely i 1824, amtmann Claus Bendeke i 1828, kjøpmann Ole Clausen Mørch i 1829, offiser Diderich Hegermann i 1835, underoffiser Peder Johnsøn i 1836 og offiser Henrik Frederik Arild Sibbern i 1863.

I 1905 vedtok Kristiansand bystyre at kommunen skulle overta «smykning» og vedlikehold av gravstedene til Hegermann, Mørch, Sibbern og Johnsøn. Etterkommerne samtykket i dette med takknemlighet. Kommunen ønsket også å ta ansvaret for de to andre gravstedene, men de var ikke lenger synlige på kirkegården.

I 1914 sjekket man at alle de seks – og ingen andre eidsvollsmenn – var registrert som gravlagt på Kristiansand kirkegård. Alle de andre eidsvollsmennene er gravlagt andre steder i Norge. For eksempel er det minnebauta i Trondheim over eidsvollsmannen Gabriel Lund fra Lister fordi han bodde i Trondheim ved livets slutt.

Bruk av bauta

Forslag til bautaens utseende.
IKAVA, Kristiansand by, Formannskapet, Daa, eske 249.

Ikke alle eidsvollsmenn har fått bautastein. En av dem er Nicolai Wergeland, som er gravlagt på Eidsvoll kirkegård. Men allerede i 1837, mens Nicolai Wergeland bodde på Eidsvoll som prost, ble Eidsvollsbygningen kjøpt av en gruppe privatfolk med Henrik Wergeland i spissen, som ønsket at bygningen skulle bli et nasjonalt minnesmerke. Dette førte senere til at Eidsvollsbygningen ble et museum. Det nasjonale minnesmerket ligger altså i den kommunen hvor Nicolai Wergeland er gravlagt.

Et alternativ for Kristiansand bystyre i 1914 kunne ha vært å la bautaen omfatte alle de eidsvollsmennene som hadde bodd i Kristiansand, men det ville nok ha blitt vanskelig og tidkrevende å finne ut helt nøyaktig hvem som på et eller annet tidspunkt hadde bodd i byen. En annen sak er at en slik praksis på landsbasis kunne ha ført til at én og samme person ville ha havnet på bautastein i flere kommuner.

Et enklere alternativ hadde vært å ta med bare navnene på de to eidsvollsmennene som var byens utsendinger våren 1814.

Men begge deler ville være et brudd på en praksis med å ha en minnebauta over dem som er gravlagt på vedkommende kirkegård.

Skrivemåte

I 1914 var det ønskelig at navnene på bautaen skulle skrives nøyaktig slik som vedkommende eidsvollsmann selv hadde skrevet det da han signerte Grunnloven.

Brev om skrivemåten av mennenes navn.
IKAVA, Kristiansand by, Formannskapet, Daa, eske 249.

I brev til borgermesteren i Kristiansand i februar 1914 kunne Selskabet til Eidsvoldsbygningens Udstyr opplyse nøyaktig hvordan de seks eidsvollsmennene hadde stavet navnet sitt i grunnlovsdokumentet. Og nettopp slik ble de seks navnene risset inn i bautaen. Derfor står for eksempel Bendeke uten fornavn.

Wergeland ikke glemt

Det var altså ikke aktuelt å la bautaen omfatte navnene på alle eidsvollsmenn som har bodd i Kristiansand før eller etter 1814. To eksempler er stiftamtmann Niels Emanuel de Thygeson og sogneprest Laurentius Andreas Oftedahl.

Men hva med eidsvollsmannen Johan Storm Munch – han døde jo som biskop i Kristiansand i 1832? Munch er gravlagt ved domkirka, og ikke på Kristiansand kirkegård, så derfor var heller ikke han verdig til å tas med på bautaen.

På bautaen står navnene til to eidsvollsmenn som bodde i Kristiansand da de ble valgt våren 1814. Den ene er Ole Clausen Mørch. Den andre er Peder Johnsøn, som ikke ble valgt for Kristiansand by, men for sjøforsvaret.

En av de mest kjente eidsvollsmennene var Nicolai Wergeland. I 1914 ønsket Kristiansand kommune å hedre minnet hans. For det første ble han valgt til Riksforsamlingen som representant for Kristiansand by, og han bodde selvsagt i byen da han ble valgt. For det andre kom navnet hans naturlig nok ikke med på bautaen, og han fikk heller ikke noe annet minnesmerke i Kristiansand i 1914.

Under avdukingen av bautaen 17. mai 1914 holdt borgermester Knudtzon tale. Foruten de seks på steinen fant Knudtzon grunn til særlig å minnes den mann som hadde representert Kristiansand sammen med Mørch, nemlig Nicolai Wergeland. På denne dagen ble i tillegg Nicolai Wergelands grav på Eidsvoll besmykket med en krans fra Kristiansand kommune. «Dette viser at våre tanker er hos ham», sa Knudtzon.

---

Jeg hadde en nesten likelydende kronikk i Fædrelandsvennen 21. juni 2008 under tittelen «Kristiansands eidsvollsmenn».

Jeg publiserte en lignende artikkel i 2014 på Statsarkivet i Kristiansands nettsider, men de eksisterer ikke lenger.