«Saasnart der er falden 8 til 9 Tommer Snee, bør Sneeplougen kjøres.»
Slik heter det i lov av 1824 om veivesenet. Også på den tida var man selvsagt avhengig av å kunne ta seg fram på veiene på vinterstid. Snøbrøyting med hest og treplog kunne være svært tungt og strabasiøst. Det var heller ikke lett for reisende å ta seg fram med hest og slede ved store snøfall.
Snøfall 25. mars
 |
| Klage over snøbrøyting i 1886. Statsarkivet i Kristiansand. |
Natt til 6. april samme år kom det mildvær som gjorde at snøen ble bløt. Postføreren fikk da problemer. Også han leverte klage over Tjerslands mangelfulle brøyting.
Til sitt forsvar forklarte Tjersland at han brøytet både tidlig og sent på dagen, og at han ikke kunne råde over været nattestid. Veiinspektøren støttet Tjersland, som slapp å betale mulkt.
Veimyndighetene
Ved loven av 1824 ble ansvaret for veier lagt til amtmennene. De kunne ansette veiinspektører. Dessuten hjalp lensmennene til i de enkelte bygdene, som var inndelt i roder ledet av rodemesteren. Blant oppgavene som de skulle sørge for, var bygging og vedlikehold av veier og broer og brøyting av snø.Roder
Eksempel på en rode var strekningen Tofteland–Klepland i Søgne. Den var 5340 alen (3,3 km.) og strakte seg fra tredje rodepæl i Greipstad til Toftelandsbrua. Rodemester der i 1828 var Nils Tofteland. Gårdene Tofteland og Klepland skulle stille med fem hester hver.«Sneeplougkjørsel»
Loven av 1824 om veivesenet hadde bestemmelser om snøbrøyting. Såsnart det var falt 8–9 tommer (20,9–23,5 cm) snø, skulle plogen kjøres. Hvis snøen var for hardpakket, skulle mannskap fra roden tilkalles for å skuffe.Ny lov om veivesenet kom i 1851. Den sa at første brøyting skulle skje når 8–12 tommer (20,9–31,3 cm) snø hadde falt.
Gjennom flere hundre år var det bøndene selv som hadde ansvaret for vedlikehold og brøyting av veier forbi gårdene deres.
«Licitation»
Mange veistrekninger lå langt unna en gård. Da kunne jobben settes ut på anbud. I slike tilfeller fikk lensmannen i oppgave fra sorenskriveren, som var auksjonsforvalter, å avholde en offentlig «Licitation» der snøbrøytingen skulle «bortaccorderes». En lisitasjon var en slags auksjon, der den som ga det laveste budet, fikk tilslaget. Lisitasjonen var bekjentgjort i forveien. To vitner var til stede under budrunden, som ble utført for hver rode.«Uvederhæftige» (urimelig høye) bud ble ikke akseptert uten at anbyderen skaffet en kausjonist. Hvis kausjonist ikke kunne skaffes, gikk oppdraget til den med nest lavest bud som var vederheftig, det vil si betalingsdyktig.
Betaling
Dokumentet med opplysninger om hvem som skulle brøyte, og hva prisen skulle være, ble kalt «accordforretningen». Den ble bekjentgjort tre ganger på kirkebakken. Deretter ble den sendt til formannskapet til godkjennelse hvis ikke amtmannen hadde innsigelser.I noen tilfeller fikk anbyderen kontrakt på ett år, i andre tilfeller fem år. Noen ganger syntes formannskapet at prisen var for høy og bestemte at det heller skulle betales «for tour», altså for hver brøytetur. Det kunne jo lønne seg hvis det kom lite snø en vinter.
Plogen
«Entrepreneuren», som han ble kalt den gang, måtte selv skaffe snøploger. De måtte være laget i henhold til tegning som han fikk fra veibestyrelsen. På noen smale bygdeveier kunne plogene være 5 fot (1,57 meter) bred, 9 fot (2,83 meter) lang og 10 tommer (26,1 cm) høy. På de bredere hovedveiene måtte plogen være opptil 8 fot (2,51 meter) bred.Hvis plogen ikke var i forskriftsmessig stand, skulle lensmannen eller rodemesteren skaffe en ny på entreprenørens regning.
Her kan du se tegning av treplog trukket av fire hester.
Presten kom ikke fram
I mars 1814 skulle det være valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Presten i Hommedal den gang het Henning Junghans Bugge. Hommedal prestegjeld besto av sognene Landvik, Eide og Herefoss. Bugge forsøkte å dra til Herefoss kirke for å holde bededag og valg 11 mars. Men i stedet måtte han fortelle dette i brev til stiftamtmannen to dager senere:«Uagtet de bedste Foranstaltninger vare giorte og al muelig Anstrængelse blev anvendt, mødte dog den store Ubehagelighed at man ikke formedelst indtrufne gyselige Veir og Føre, kunne komme til Annexet Heigrefos, for der ligesom ved Landvig, den 11te dennes at afholde den befalede Bededag, og med samme, opfordre dette Sogns Almuesmænd til at aflægge deres Troeskabs Eed. Hr Reiersen med 8 Mand og Hæster for sig, var kommen ½ Miil paa Veien; men maatte, da det var ganske umueligt, længre at kiæmpe sig igiennem den uhyre store Snee og meget Vand, var han nødsaget til at vende tilbage, og ligesaa umueligt var det og for Almuen i Heigrefos Sogn at komme til Landvig Kirke. Deres Høivelbaarenhed ville gunstigst undskylde denne Mislighed, som paa ingen Maade kunne forekommes. I denne Uge, haaber ieg at det forsømte kan igien blive udført.»
---
Artikkelen er også publisert i Fædrelandsvennen 28.03.2018.
---
Kilder:
Stoffet ovenfor bygger på informasjon i arkivet etter Stiftamtmannen i Kristiansand.
