Et gløtt inn i husets livshistorie

Er du på jakt etter beskrivelse av en gammel bygning? Da må du undersøke takseringene i forbindelse med brannforsikring.

Mange ønsker å vite om det eksisterer gamle beskrivelser av et hus. Noen ønsker dette for å flette beskrivelsen inn i slektshistoria for å få fram hvordan de enkelte familiene bodde. Andre trenger opplysningene ved restaurering av huset, mens enkelte vil ha dokumentasjonen i forbindelse med kjøp og salg av eiendommen. Men svært mange har ikke skaffet seg denne gullgruven av informasjon.

Det startet i byene midt på 1700-tallet

Ved forordning i 1761 ble et system for brannforsikring innført i byene i Danmark. I Norge var Risør en av byene som valgte å innføre en lignende taksering det året. Der ble det satt opp en kort beskrivelse av hver bygning, med opplysning om blant annet antall rom og ovner, takstsum og eierens navn. Andre norske byer innførte branntaksering i 1765. Et unntak er Kristiania, som hadde en frivillig brannforsikringsordning allerede fra 1755.

En forordning i 1767 påla brannforsikring av bygninger i alle norske byer. Alle hus skulle takseres hvert tiende år. Det kunne også skje før ti år hadde gått hvis huset for eksempel var vesentlig forbedret eller hadde fått et tilbygg. Takseringsarbeidet ble utført av en gruppe utnevnte taksasjonsmenn. Det kunne være for eksempel byens brannmester sammen med en snekkermester, en murermester og en annen håndverker.

Bygårdene beskrives

De eldste branntakstene er som regel kortfattede, og så øker de i informasjonsmengde jo lenger fram i tid man kommer. Et eksempel på en kort beskrivelse av en beskjeden eiendom i Kristiansand i 1765 er dette: «Anne Jensdatter Liens tilhørende lidet Huus bestaar af 2de Værelser med 1 Kackelovn, samt Kiøcken med Skorsteen. I Gaarden en Sidebygning til Hestestald.»

I tillegg står husenes nummer eller brannummer. For noen byer oppgis også bydel, kvartal, rode eller gatenavn. Uansett finner man som regel greit ut hvilken gateadresse eiendommen tilsvarer i dag, for eksempel ved å sammenligne med panteregistrene.

I mange tilfeller kan man også lese for eksempel at huset var en laftet tømmerbygning med bord- og steintak og kjeller, og vi får husets lengde, bredde og høyde og antall etasjer og vinduer.

Uthusene var ofte av bindingsverk. Noen beboere hadde eget bryggerhus med bakerovn og innmurt kobberkjele og jerngryte.

Ved å granske alle branntakstene for en enkelt byeiendom kan man sette opp en fyldig framstilling av hvordan både våningshuset og uthusene har utviklet seg gjennom 200 år. Bygningsbeskrivelser kan også forekomme i blant annet skifte- og auksjonsdokumenter i for eksempel første halvdel av 1700-tallet, som man kan supplere med.

Loven av 1845 - taksering starter på landet

I 1845 kom en ny lov om brannforsikring av bygninger. Fra nå av ble det frivillig å forsikre bygningene i byene, men de aller fleste valgte likevel å fortsette i forsikringsordningen.

Også på landet skulle brannforsikring være frivillig, skjønt det var det også før 1845-loven. Før 1845 var det imidlertid få vanlige bygninger på landet som ble forsikret – helst gjaldt det rikmannsgårder og embetsgårder. Men fra 1846 valgte de fleste å brannforsikre hus og uthus på landet, riktignok sjelden husmannsbygninger.

Som i byene skulle bygninger på landet takseres hvert tiende år, og oftere hvis det skjedde større bygningsmessige endringer. På landet var som regel lensmannen takstbestyrer. Bygningene i bygd og by ble inndelt i forskjellige brannforsikringsklasser. Billigst var det å forsikre murhus, mens spinkle uthus med spon eller halm på taket var dyrest, og det var alltid billigere å brannforsikre på landet enn i byene.

Maling, tapet og innlagt vann

Innledningsvis i dokumentene, delvis også før 1845, står dato for forrige takst. På den måten kan man jobbe seg bakover hvis man vil oppspore alle takster på en eiendom.

Branntaksten for hovedbygningen på gnr. 25, bnr. 7 i Tveit (i Agder)  i 1887.
Branntakstprotokoll i Statsarkivet i Kristiansand.

Eiendommene på landet er normalt oppgitt med matrikkel- og løpenummer, fra 1880-årene med gårds- og bruksnummer.

Byeiendommer er ofte angitt med gatenavn og matrikkelnummer, og etter hvert gatenummer. Først er bolighus beskrevet, deretter uthus, boder og utedo.

For våningshus i by og bygd får vi som regel oppgitt antall og type rom, og om rommene var panelt, malt eller tapetsert. Vi får også antall dører, vinduer og ildsteder.

Benker og annet veggfast inventar, og for eksempel maskineri i industribygg, kan være nevnt. Fra tiårene rundt 1900 får vi ofte opplyst om huset har fått vann, badekar, avløp og elektrisitet.

Det ble ikke laget kart eller tegninger i forbindelse med branntakstene, verken før eller etter 1845.

Kildene

Forsikringsordningen ble som regel kalt «Den Almindelige Brandforsikrings-Indretning for Bygninger». Fra 1913 ble navnet endret til Norges Brannkasse.

Som hovedregel finnes branntakstene i to eksemplarer. Det ene ble den gang sendt inn til de sentrale brannforsikringsmyndighetene. Disse eksemplarene ligger i dag i Riksarkivet. Det andre eksemplaret ble beholdt lokalt. Disse har som regel vært oppbevart i statsarkivene. I mange tilfeller har det ene eksemplaret gått tapt, og da er det viktig å sjekke på det andre stedet.

Mange av branntakstprotokollene rundt om i landet er nå skannet, og snart skal alle være tilgjengelig på nett (digitalarkivet.no).