Rasehygiene og slektshygiene

Mange setter opp stamtavle når man gransker egen eller andres slekt. Men også innen husdyravl benyttes stamtavler.

I husdyrhold har avlskunnskap alltid vært viktig. Men det var særlig etter første verdenskrig at rasehygienen i Norge førte til mer systematiske framgangsmåter i husdyravlen. Det var viktig å finne ut hvilke dyr som burde pare seg med hverandre for å få gode avkom. Men like viktig var det å dokumentere hvilke dyr som faktisk hadde paret seg med hverandre, og hvem avkommet var.

Stamtavle for oksen Stella-Gutt

Stamtavle for oksen Stella-Gutt, født i Lyngdal i 1940.
Statsarkivet i Kristiansand, arkivet for Fylkeslandbruks-
selskapet i Vest-Agder.

I mai 1941 ble oksen Stella-Gutt solgt fra en privatperson til Hægebostad fealslag. I august samme år ble det satt opp stamtavle for oksen.

Oksens mor, Stella, var også hans farmor. Oksens mormor, Stjerna, var dermed også hans farmors mor. Oksens morfar, Stokmann, var følgelig også Stella-Gutts farmors far.

Også Stella-Gutts tippoldemor Sara og tippoldefar Frøy er oppført.

Stamtavla er egentlig en innmeldingsblankett til utstilling og stambokføring.

Dyrskue og stambøker

For noen av dyrene i skjemaet ovenfor står stamboknummer. For eksempel hadde Stella-Gutts farmors mor, Stjerna, stamboknummer 888.

Den første trykte stamboka i Norge var første bind av stambøkene for Lyngdalsfe, trykt i 1923. I stambøkene er dyrene oppført med navn, stamboknummer og av og til navn på både oldeforeldre, besteforeldre, foreldre og barn. Det ble ofte arrangert dyrskue eller fesjå for å kåre okser, kyr og andre husdyr til stambøkene.

En viss grad av innavl var akseptert så lenge rasen ble holdt så ren som mulig. I retningslinjene for dyrskue for okser het det:

Uksar må for å kunna stillast ut høyra til ein rase som alsleidingi hev godkjent for distriktet. Ætti må vera rasetypisk og kjend til og med alle besteforeldre. Dei kan ikkje dømast når dei fører meir enn 1/16 blod frå andre rasor.

I storfeavlen var feavlslagene sentrale men hensyn til å holde felles okser til bruk i avlen. Feavlslag begynte å bli etablert rundt om i Norge fra om lag 1890. Medlemmene i laget kunne bruke oksene til avl. Som nevnt ble Stella-Gutt lagsokse i 1941.

Slektshygiene

På begynnelsen av 1900-tallet begynte rasehygieniske tanker og teorier i forbindelse med mennesker å vinne innpass i Norge.

I 1929 var den tyske rasehygienikeren Eugen Fischer på besøk i Oslo og holdt foredrag. Under krigen ble han sentral i nazi-Tysklands utryddelsesprogram. I Oslo sa Fischer at det ville være interessant om nordmenn kunne granske slekta si flere generasjoner tilbake via kirkebøker, slik at man kunne finne ut hvor ren den norske rasen egentlig var.

I 1920- og 1930-årene ble det også fart i arbeidet med å skrive og publisere gårds- og slektshistorie for mange kommuner i Norge.

I mellomkrigstida kom det forslag og krav fra mange hold om blant annet tiltak for å hindre at folk med "uheldige arveegenskaper" skulle få barn. Og i 1934 vedtok Stortinget en lov om tvangssterilisering, som kom til å bli brukt overfor "tatere", "åndssvake" og andre. Ved lovbehandlingen sa saksordfører Erling Bjørnson fra Bondepartiet følgende:

Det er naturlig at valget til å fremme denne proposisjon er falt på en bonde. For ingen ser bedre enn gårdbrukerne den uhyre fordel en gjennomført rasehygiene har for gårdsdriften og dermed for det hele land. Dette gjelder ikke bare buskapen, men også alle nyttevekster som landbruket er avhengig av. På den ene siden går våre bestrebelser ut på å sikre en kraftig, avlsdyktig og ytende stamme, på den andre siden å befri den for snyltedyr og ukrutt. Bare ugresset koster landbruket mange millioner i året.

Det var naturlig nok bøndene, Norges Bondelag, offentlige landbruksorganer og Bondepartiet som var mest opptatt av arvelæren i forbindelse med husdyravl.

Stamtavle for en jødisk  person
i Norge i 1942.
Riksarkivet, Sosialdepartementet.

Et annet trekk var at mange ble opptatt på denne tida av å agitere blant annet mot innvandring av "fremmede". En av de mest ihuga var Anders Lange. Foran kommunevalget i 1934, da han var sørlandssekretær i Fedrelandslaget, agiterte han for "Norge for nordmenn!", til fortrengsel av "farvet pakk".

Anders Lange fikk ofte synspunktene sine gjengitt i Bondepartiets nest største avis, Agder Tidend. Lange hadde mye felles med Bondepartiet, blant annet å snakke varmt om norske produkter og annet som var typisk norsk, og advare mot alt "fremmed". I 1973 startet han Anders Langes parti, som seinere ble Fremskrittspartiet.

Det mest ekstreme utslaget av raseteoriene var selvsagt registreringen og utryddelsen av jøder under andre verdenskrig. I Norge ble det satt opp stamtavler for å finne ut hvem som var "fulljøde", "halvjøde" og "kvartjøde", som grunnlag for videre skjebne.

--------------------

Om feavlens historie, se for eksempel:
Skjervold, Harald: «Storfeavlen gjennom hundre år», i Norske Melkeprodusenters Landsforbund 100 år 1881-1981, s. 385-455. Oslo 1981.

Om Anders Lange, Fedrelandslaget og annet kommer det mer i boka mi om antisemittisme på Agder inntil 1945, som utgis i januar 2021.