Vielse hjemme i huset

I kirkebøkene kan man se at enkelte brudepar ble viet "i huset".

Noen trolovede par ønsket å bli viet i hjemmet sitt, eller det som skulle bli hjemmet deres. Vi tenker da ikke på borgerlige vielser, men vielser foretatt av en prest i kirkelig regi. Vielse i huset kunne man få tillatelse til etter søknad.

I forordning 13. mars 1683 heter det (II, 4) at når bryllupet er berammet, skal enhver la seg vie i kirka, eller - når de har kongelig tillatelse - "i deres egne Huse".

Bevilling til hjemmevielse 1791.
Arkivverket, Biskopen i Kristiansand.

Hjemmevielse måtte det søkes om til kongen. Tillatelsene, det vil si bevillingsbrevene, kan finnes i for eksempel bispearkivene.

Her er et eksempel på hvordan et bevillingsbrev for hjemmevielse så ut.

Tellef Børrusen og Asper Halvorsdatter fikk tillatelse 15. april 1791 til å bli viet hjemme i huset, uten forutgående trolovelse og lysning.

For slik tillatelse måtte paret betale 11 riksdaler. Det var ganske mye. For den summen kunne man kjøpe for eksempel to kyr eller ti geiter. Det var helst folk fra de høyere sosiale lagene som søkte om vielse i hjemmet. På den måten ble vielsen en mer eksklusiv - eller ekskluderende - handling, som ikke hvem som helst hadde adgang til å bivåne på samme måte som hvis vielsen skjedde i kirka. Kanskje var dette motivet, i tillegg til at man på den måten viste at man hadde god økonomi.

Paret ovenfor ble viet 11. juli 1791. Her er vielsen deres innført: Kirkebok for Herefoss 1780-1816, s. 30.

Søknadene om vielse i huset kan være kassert i Danske Kanselli. Men bevillingsbrevet skal være bevart (som kopi) i kanselliarkivet, i tillegg til det eksemplaret som ble sendt til biskopen med kongens eller kanselliets signatur.

Se også bloggartikkelen min om søknader og bevillinger til vielse mellom slektninger.

«... udi Slægt eller Svogerskab»

I gamle rettsprotokoller ligger det utallige vitneutsagn om slektskap.

På 1500-, 1600- og 1700-tallet var det forbud i Danmark-Norge mot å gifte seg med tremenning. Det var også forbudt å gifte seg med tremenning til avdøde ektefelle, og med dem som var i enda nærere slekt. (Dette framgår av kirkeordinansen av 2. september 1537, ekteskapsordinansen av 19. juni 1582, kongebrev av 6. mai 1589 og Norske lov 1687, 3-18-9.)

I Norge hendte det ofte at man giftet seg med noen fra samme bygd eller nabobygd. Da var sjansen stor for at man var i nokså nær slekt med hverandre, særlig i små bygdesamfunn hvor begges beste- og oldeforeldre hadde bodd.

Man kunne søke kongen om lov til å gifte seg hvis man var i slekt i forbudte ledd. Mange søkte og fikk tillatelse.

Tremenningene Sofie og Bjørn

I 1738 ønsket Bjørn Pedersen og Sofie Asgautsdatter i Lister og Mandal å gifte seg. De var tremenninger. Det vil si at de var i slekt «i tredje ledd». De hadde altså felles aner tre ledd tilbake. Derfor søkte de kongen om tillatelse. Kongen innvilget søknaden under forutsetning av at de skaffet seg vitne på at de ikke var i nærere slekt enn de påsto. Dette var en typisk - det vil si representativ - sak.

Bevillingsbrevene fra kongen er innført i Danske Kansellis kopibokserie som kalles Norske registre (såkalte åpne brev). Kongens svar 12. september 1738 på søknaden fra paret ovenfor er innført her (lenke): Danske Kanselli, Norske registre 1737-1738, fol. 476a.

Vitnemålet (tingsvitnet) på slektskapet i slike tilfeller ble som regel skaffet i retten når det var tingsamling etter at bevillingsbrevet var mottatt. Tingsvitnet er innført i rettsprotokollen (tingboka).

Sofie og Bjørn skaffet vitner på tinget i Helvig ved Farsund 2. mars 1739. To vitner kunne bekrefte at Bjørns farfar, Sivert Salvesen, var broren til Sofies farfar, Torgie Salvesen. Tingsvitnet er innført her (lenke): Lister sorenskriveri, Tingbok 1738-1740, fol. 91b.

Samme dag som Sofie og Bjørn skaffet vitner på slektskap, gjorde to andre par det samme på samme sted, som vi kan se i tingboka.

Bevillingsbrev

Korrespondansen som gjaldt ekteskapsbevillinger gikk normalt gjennom biskopen. Derfor kan det ligge en del saksdokumenter i bispearkivet. I arkivet for biskopen i Kristiansand stift ligger det for eksempel en utskrift av tingsvitnet i saken til Sofie og Bjørn.

Ekteskapsbevilling 1791.
Arkivverket,
Biskopen i Kristiansand

I bispearkivet kan det også ligge et originalt eksemplar av bevillingsbrevene fra kongen. Ut på 1700-tallet ble det vanlig med trykte skjemaer.

Her er ekteskapsbevillingen i 1791 til Peder Larsen fra Egersund og Ingeborg Torgiesdatter fra Helleland. De var altså fra dagens Rogaland. De to var søskenbarn.

Kongen forutsatte at paret skulle bevise på behørige steder at de ikke var nærere «udi Slægt eller Svogerskab» enn søskenbarn.

Kongen forutsatte også at paret skulle betale noe til hospitalet siden selve bevillingsbrevet ikke kostet noe.

Ikke søkeplikt 1770-1775

Under Johan Friedrich Struensee, som var den egentlige makthaveren i Danmark-Norge fra 1770 til 1772, ble det innført en rekke reformer. Blant annet kunne tremenninger og søskenbarn gifte seg uten å søke om tillatelse. (Forordning 27. desember 1770 og 3. april 1771.) Men i 1775 kom det igjen påbud om å søke om dispensasjon i slike tilfeller. (Forordning 14. desember 1775.)

Påbudet om å søke falt bort i 1800, unntatt ved ekteskap med enke etter bror, morbror eller farbror. (Forordning 23.05.1800.) Omkring 1800 forsvinner mesteparten av slike søknader fra kanselliets kopibøker fordi bevillingsmyndigheten ble delegert til amtmann/stiftamtmann.

Søknadene er kassert

I Digitalarkivets brukerforum i 2012 ga en kollega av meg i Riksarkivet, Tor Weidling, en nyttig redegjørelse for kildene som finnes der. Lenke: Digitalarkivets brukerforum, innlegg fra Tor Weidling 2. august 2012.

Om ekteskapssøknadene skriver Weidling: «I forbindelse med søknad om ekteskapsbevilling mottok nok Danske Kanselli både en søknad fra de som ønsket å gifte seg og som regel også andre vedlegg - f.eks. attester fra lokale embetsmenn, kollegaer og slektninger, saksreferat fra behandling i tamperetten osv. osv. Søknadsdokumenter er vanligvis arkivert i serien "Norske innlegg". Dessverre kom det bestemmelser på sent 1700-tall og ved inngangen av 1800-tallet som ga Danske Kanselli adgang til å kassere dokumentene i mange sakstyper. Min erfaring er at saksdokumentene til ekteskapsbevillinger er systematisk luket ut fra "Norske innlegg". Jeg antar at det samme er tilfelle i den tilsvarende serien i det danske Rigsarkivet som omfatter søknader mv. fra Danmark.

Det er jo veldig leit med disse arkivkassasjonene som ble foretatt i gammel tid i Danske Kanselli, for søknadene med vedlegg ville ha vært en virkelig godbit for slektsforskere. Heldigvis finnes det altså noe materiale i f.eks. bispearkiver, men det hadde jo vært greit å ha et samlet materiale for hele Norge som hadde dekket godt over 100 år.»

Her kan det legges til at etter 2012 er Norske registre og Norske innlegg fram til 1799 skannet og publisert på Digitalarkivet. Der kan man finne ekteskapsbevillingene og undersøke om enkelte søknader kan være bevart.

"I all tarvelighet"

Barnefattigdom før i tida var noe man forsøkte å råde bot på ved forskjellige tiltak.

Blant de viktigste årsakene til barnefattigdom i dag er at foreldrene er enslige forsørgere eller uten arbeid. Samme trekk var blant årsakene til fattigdom i eldre tid.

Et av virkemidlene man tok i bruk for å hjelpe barn som var hardest rammet av fattigdom, var legater.

Kong Karl Johans legater

Karl Johan var konge i Sverige og Norge fra 1818 til 1844. Han opprettet en rekke legater for å avhjelpe blant annet trengende personer i en by eller en region.

I 1828 opprettet kongen et legat for Kristiansand. Der i byen gikk legatet som regel bare under navnet "Kong Carl Johans legat". Mer presist skulle det anvendes til "Opfostring og Opdragelse af fattige Børn eller trængende Forældres Børn, samtlige af Almue-Classen i Christiansands Bye".

Legatet besto av en gave - en kapital - på 2000 spesidaler. Legatet skulle bestyres av fattigvesenet i byen. Kapitalen skulle stå urørt, mens rentene skulle utdeles to ganger i året til noen få fattige barn under konfirmasjonsalder.

Pengestøtten kunne brukes til mat, klær eller annet som var viktig for barna. I 1872 søkte en mann om støtte til sønnen på 13 år, som gikk på allmueskole. Det var vanskelig for faren å skaffe bøker til sønnen "og dels at give ham den Frihed udenfor Skoletiden, som er nødvendig for at han kan lære sine Sager".

Søknad fra 11-åringen Petra Emilie Pedersen 28. mai 1886 om fattigstøtte.
Arkivsenter sør, Kristiansand by, Fattigvesenet, Kong Carl Johans legat. 

Jente søker om hjelp

Søknadene om legatstøtte er ofte skrevet og signert av barnets mor eller far. Av og til er det signert av barnet og skrevet i jeg-form. Som vedlegg til søknadene er det attest fra lærer om barnets evner og oppførsel på skolen.

I 1886 søkte den 11 år gamle Petra Emilie Pedersen om å få en porsjon av Kong Carl Johans legat for fattige barn i Kristiansand.

I søknaden står det at foreldrene hennes ikke kunne leve sammen.

Av faren fikk hun ikke noen ting til underhold, verken mat eller klær.

Bare mora underholdt jenta "i al Tarvelighed". Derfor våget jenta å nære håp om at andragendet måtte komme i gunstig betraktning, som det står i brevet.

Alt tyder på at det er mora som har skrevet søknaden, men det er trolig jenta selv som har signert egenhendig med navnet sitt.

På baksiden har mora bekreftet at opplysningene i søknaden er korrekte. Læreren på pikeskolen hvor jenta gikk, kunne opplyse om at hun var både flittig og flink. Petra Emilie fikk ingen støtte. Av 24 søkere var to av guttene de heldige.

Norges første dampskip

Rundt år 1900 var seilskutetida stort sett over. Da hadde dampskipene forlengst kommet.

Norges første dampskip het "Constitutionen". Hun kom nybygd til Norge i 1826.

Hjuldamper

"Constitutionen" på Kristiansands vesterhavn.
Gouache av A.M. Appel 1828. Vest-Agder-museet.

"Constitutionen" ble bygd i England for den norske staten. Fra 1827 gikk skipet i rute mellom Kristiansand og Kristiania.

Skipet var 99 fot (31 meter) langt. Til sammenligning er for eksempel det tremastede stålskipet "Statsraad Lemkuhl" 98 meter langt.

"Constitutionen" var en hjuldamper. Det vil si at den hadde dampmaskin og skovlhjul som laget framdrift.

"Skibladner", bygd i 1856, er verdens eldste operative hjuldamper i rutegående trafikk.

17. mai 1829

I 1829 ble «Constitutionen» del av en spesiell hendelse i Kristiania.

"Constitutionen" ankommer havna i Kristiania 17. mai 1829.
Gouache av M.F. Dalager. Oslo bymuseum.

Ved ankomsten på grunnlovsdagen var mange samlet på festningsvollene og i Bjørvika for å ønske skipet velkommen.

Fra festningen ropte Henrik Wergeland «Leve Constitutionen! Hurra!» da skipet kom inn. Wergeland hilste selvsagt ikke skipet, men Grunnloven. Dermed trosset han forbudet som den gang eksisterte mot å markere 17. mai.

Da båten la til kai, ropte flere det samme. Dette førte til det såkalte torvslaget på Stortorvet seinere på dagen.

Besetningen

Besetningens størrelse og stillinger på "Constitutionen" bar preg av at dette var et dampskip og ikke et seilskip.

Statsarkivet i Kristiansand
Privatarkiv D/1105, kopibok 1842-1843.

Lederen hadde tittelen "Chef". I 1840-årene var premierløytnant Anton Christian Nicolai Rørdam sjefen. Rørdam var overtollbetjent i Mandal 1853-1860 og deretter tollinspektør i Arendal.

Som sjef var det han som førte protokollene om bord. Kopibøkene, med gjenpart av utgående brev, forteller blant annet om driften av skipet. Den ene kopiboka, som man ser et utsnitt av her, viser månedslønna til besetningen som mønstret på 1. april 1842.

Blant mannskapet var styrmannen, båtsmannen, tømmermannen, kokken, tre matroser, førstemaskinisten, andremaskinisten, førstefyrbøteren, andrefyrbøteren og tre drenger.

Sjefen hadde en månedslønn på 60 spesidaler, mens hver matros tjente 7 spesidaler. I tillegg var det lønnsutgifter til los og hjelpelos.

Omringet av småbåter

I 1842 var ruteplanen slik at "Constitutionen" gikk fra Kristiania hver lørdag morgen og ankom Kristiansand søndag kveld. Returen gikk fra Kristiansand mandag ettermiddag med ankomst Kristiania onsdag ettermiddag.

På sørgående gikk skipet innom Arendal søndag ettermiddag og på nordgående tirsdag morgen. Når skipet ankom blant annet Arendal, pleide det å bli omringet av småbåter. Dette skjedde i så stor grad at Rørdam stadig ble hindret i å sette skovlhjulene i bevegelse. Dermed var det fare for at dampskipet kunne drive i land.

Dette så Rørdam seg nødt til å klage over i brev til byfogden i Arendal 30. april 1842. På grunn av fare for at dampskipet kunne "overseile" småbåtene, ba Rørdam byfogden om å påse at bare båter som førte passasjerer eller pakkegods til dampskipet, kunne komme i nærheten.

"Constitutionen" ble hogd opp i 1871.

Innføring av trafikkskilt

Tre forbudsskilt og fire varselskilt var de første trafikkskiltene som ble innført i Norge.

Sam Eyde med bil på Dal i Ullensaker i 1907.
Nasjonalbiblioteket.

De første årene av 1900-tallet var biler en sjeldenhet å se på norske veier. Skulle man ut på langtur, måtte man søke amtmannen om tillatelse til å kjøre.

For eksempel søkte Sam Eyde i juni 1906 om lov av amtmannen i Nedenes til å kjøre gjennom amtet (Aust-Agder). Den nye bilen hans skulle komme fra Tyskland til Kristiansand. Derfra skulle den kjøres til Kristiania. Imidlertid ble planene endret, da bilen skulle komme direkte fra Tyskland til Kristiania.

Korrespondanse om slike saker, for eksempel mellom 1900 og 1912, finner man i amtmannsarkivene. Der er det også rapporter om ulykker og nesten-ulykker, ikke minst situasjoner hvor hester har blitt vettskremt og løpt løpsk.

Etter mønster fra Tyskland

Trafikkskiltene fra 1913. Statsarkivet i Kristiansand,
Amtmannen i Nedenes.

I 1913 kom norske myndigheter til at tida var inne for å innføre trafikkskilt. Hensikten var å få varslet motorvognførerne om hva slags innskrenkninger eller forbud som fantes på veistrekningene på landet og i byene. Lov av 21. juni 1912 om bruk av motorvogner påla lokale myndigheter om varsling av dette.

Veidirektøren hadde merket seg at Tyskland hadde innført tre forskjellige forbudsskilt. I tillegg opplyste han at det var innført fire internasjonale skilt som varslet om fare. Veidirektøren foreslo at Norge skulle ta i bruk alle de sju skiltene for å oppfylle lovens krav om varsling.

Forslaget ble vedtatt av myndighetene - Det kongelige departement for de offentlige arbeider - i 1913.

De tre førstnevnte skiltene anga forbud mot henholdsvis kjøring med motorvogn, kjøring med motorvogn og motorsykkel og kjøring over 15 km i timen.

De fire varselskiltene anga henholdsvis skarp kurve, veikryss, jernbaneovergang i plan og åpen renne tvers over veien.

Sertifikat

Førerkortregister. Statsarkivet i Kristiansand,
Biltilsynet i Kristiansand.

For å få tillatelse til å kjøre en strekning, måtte man ha sertifikat. Det var det politiet som utstedte. Politiet førte også register over motorvogner og motorvognførere.

I 1926 ble Statens bilsakkyndige (biltilsynet) opprettet. Registre over motorvognførere kan finnes i begge disse arkivene. Her er registerkortet for en person som tok førerkort for motorsykkel i 1927 og for motorvogn i 1928.

Borgerlige vielser på 1800-tallet

Hvis man leiter forgjeves etter en vielse i kirkeboka, kan forklaringa være at vielsen skjedde borgerlig.

Borgerlig vielse ble innført i Norge ved den såkalte dissenterloven av 16. juli 1845. Ifølge lovens paragraf 6 ble det tillatt for dissentere å bli viet hos notarius publicus. Med "dissentere" mentes her personer som ikke var medlemmer av Den norske kirke, det vil si statskirka. Ingen av de to som ville gifte seg med hverandre, kunne tilhøre en annen religion enn kristendommen, men den ene eller begge kunne tilhøre et trossamfunn utenfor Den norske kirke eller ikke tilhøre noe samfunn.

Funksjonen som notarius publicus ble som regel ivaretatt av den som var byfogd eller byrettsskriver i byene og av sorenskriveren på landet. Notarialprotokollene inneholder svært mange ulike typer forretninger, blant annet borgerlige vielser.

En borgerlig vielse i 1879

I 1879 bestemte et kjærestepar i Kristiansand seg for å inngå ekteskap med hverandre. De to var styrmann Otto Olai Pettersen, 28 år, og Hanne Caroline Borch, 26 år. Paret oppsøkte notarius publicus 16. mars.

Statsarkivet i Kristiansand, Kristiansand byrett,
Notarialprotokoll 1878-1880.

Begge var utmeldt av statskirka og tilhørte ikke noe samfunn. De hadde hver sin forlover som bekreftet at paret ikke var beslektet eller besvogret med hverandre. Ingen av de to hadde heller vært gift før.

Paret ba om å få opprettet et dokument i henhold til 1845-lovens paragraf 6. De kom tilbake for å bli viet 19. mars. Dokumentet som ble satt opp, lyder slik:

Vi undertegnede, nemlig jeg Styrmand Otto Olai Pettersen og jeg Hanne Caroline Borch, der begge ere udtraadte af Statskirken uden at henhøre til noget specielt Samfund eller Menighed, gjøre herved vitterligt i Henhold § 6 i Lov af 16 Juli 1845 angaaende Dissenter, at vi nu indgaa Ægteskab med hinanden, og erklære vi os saaledes for Ægtefolk.

Så ble dokumentet lest opp langsomt og tydelig for paret, som deretter signerte. Paret måtte betale 5 kroner og 60 øre i gebyr. To notarialvitner bekreftet at alt hadde gått rett for seg.

Blandede ekteskap

Hvis den ene parten var «luthersk», det vil si medlem av statskirka, skulle man i henhold til 1845-lovens paragraf 7 bli viet i statskirkas regi. Ved lov av 24. september 1851 fikk jøder adgang til å bosette seg i Norge. Sistnevnte lov hadde to paragrafer. Den første paragrafen opphevde forbudet mot at jøder innfant seg i riket. I paragraf 2 heter det:

Loven af 16de Juli 1845 om dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være Medlemmer af Statskirken, udvides til ogsaa at gjælde med Hensyn til dem, der bekjende sig til den mosaiske Tro.

Fra 1851 ble altså jøder, selv om de tilhørte en annen religion enn kristendommen, betraktet på lik linje med dissentere i denne sammenhengen. Dermed kunne jøder fra 1851 gifte seg borgerlig hvis begge var jøder, eller hvis den ene var jøde og den andre ikke-jødisk dissenter.

Men hvis den ene var jøde og den andre statskirkemedlem, skulle paret gifte seg i statskirka. Det første paret i Norge av denne kategorien som ble viet av en statskirkeprest, var jøden David Jacobsen og den "lutherske" Gustava Theresie Jensen. De ble gift i Risør i 1861.

Fra 1863 hadde alle ikke-kristne lov til å gifte seg borgerlig. I 1891 fikk forstanderne av dissentermenigheter vielsesrett. I 1918 fikk alle rett til å gifte seg borgerlig, og nå ble det vanlig å føre en egen protokollrekke over slike vielser. Fra nå av fikk også andre, for eksempel lensmenn, vielsesrett.

Mange notarialprotokoller er ikke digitalisert og tilgjengelige på nett (Digitalarkivet), men kan kun ses på statsarkivenes lesesaler.

Frontkjempere og ulike kilder

I april 2021 vekker NRK sin serie «Frontkjempere» heftig debatt.

I serien deltar gamle menn som var frontkjempere under andre verdenskrig. Det vil si at de kjempet frivillig på nazistenes side.

Debatten dreier seg både om frontkjempernes ytringer, handlinger, holdninger og motiver og om serieskaperens bruk av kilder. Mange historikeres kritikk av serien går blant annet ut på at det gis et skjevt bilde fordi gamle frontkjemperes synspunkter blir dominerende og får stå uten tilstrekkelig faktainformasjon og motrøster, selv om noen historikere bidrar med kommentarer i serien.

Det er verdifullt at tidligere frontkjempere kommer til orde på sine eldre dager, slik at vi får vite hva de hevder og tenker i ettertid. Jeg skal ikke komme med noe debattinnlegg, men bare med noen ord om kilder. Det finnes mange typer kilder som kan brukes til belysning av frontkjempernes motiver, holdninger og handlinger under krigen. Her skal nevnes noen eksempler på hva som kan benyttes når man ønsker å basere seg på mer enn bare gamle frontkjemperes forklaringer og erindringer i det 21. århundre.

Avisene under krigen

Agder Tidend 6. august 1941.

I avisene som utkom under krigen, er utallige frontkjempere intervjuet om hvorfor de bestemte seg for eksempel for å gå inn i Den norske legion eller å kjempe i Finland.

Dette utsnittet viser et par svært korte eksempler på svar. I noen tilfeller kunne svarene være litt mer omfattende. Det ble svart med ulike begrunnelser eller motiver.

Kamp mot "jødedommen", det vil egentlig si mot jøder, kunne være en del av svaret selv om kampen skulle foregå der hvor det fantes få jøder - her Finland. Jødedom og bolsjevisme gikk ofte hånd i hånd. Frykten var at Sovjetunionen, med sin kommunisme og angivelige "jødedominans", skulle overta Finland og dermed komme enda nærmere Norge.

Agder Tidend
30. oktober 1944.

Det er selvsagt viktig å ha i mente at en del stoff under krigen kan være trykt med endrede formuleringer etter sensur, men slike kildekritiske momenter går jeg ikke nærmere inn på her.

Det finnes også intervjuer med frontkjempere som var tilbake i Norge under krigen, og som fortalte om opplevelsene sine og kom med synspunkter på forskjellige forhold.

I dette intervjuet snakker vedkommende mye om Frontkjemperkontorets betydning. Intervjuet er gjengitt i flere aviser.

Denne mannen, som ikke lever lenger, kjente jeg som en fantastisk sympatisk person. I den nære kretsen hvor jeg traff han flere ganger, ble det aldri nevnt med ett ord hva han hadde gjort under krigen. Det er ikke et uvanlig fenomen. Det er først nå at jeg er klar over bakgrunnen hans fra krigen.

Ifølge mannens eget utsagn under krigen var han den første i Norge som ble "antatt" som frontsoldat. Han ble medlem av NSUF sommeren 1940 og medlem av NS like etter. Under tjeneste ved fronten ble han syk og kom hjem. Her ble han redaksjonssekretær for avisa Hirdmannen. Han kontrollerte stoffet og skrev selv artikler.

I en artikkel på nyåret 1941 forteller han om en hirdjulefeiring i 1940. Der hadde en fylkesfører snakket om "jødenes og frimurernes planer". Fylkesføreren "forberedte alle på en skjerpelse av kampen, og han mante hirden til et enda hårdere arbeide og til å være på vakt overfor motstandernes bakvaskelsesaksjoner".

Fædrelandsvennen
13. november 1941.

Frontkjemperen ble dømt etter krigen til fem års straffarbeid og inndragning av 7500 kroner.

Det ble også publisert intervjuer med frontkjempere mens de var ved fronten.

Her er et eksempel. Utsagnene til de to frontkjemperne levner ingen tvil om den ekstreme holdningen deres til jøder.

Den ene frontkjemperen forlanger at "jødespørsmålet" må bli løst på en ettertrykkelig måte.

Den andre regner med at noe drastisk vil skje med jødene når frontkjemperne kommer hjem.

Det hendte også at frontkjempere skrev brev hjem til Norge fra felten. Mennene var opptatt av ulike forhold, eller de la vekt på ulike temaer i brevene sine.

Brevene var stort sett myntet på familien og er oppbevart der hvis de ikke er gått tapt. I noen tilfeller har familien offentliggjort brevenes innhold.

Agder Tidend 3. mars 1942.

Noen ganger skrev frontkjemperne brev som var myntet direkte på offentligheten, for eksempel gjennom å bli trykt i en avis.

Frontkjemperen ønsket da å formidle synet sitt på ulike forhold som han hadde opplevd eller hadde tanker om.

Her er brevet fra en frontkjemper som presenterer tankene sine om forholdene i Sovjetunionen, om raser og om nasjonalsosialismen.

Germaneren
15. januar 1944.

En av frontkjemperne i TV-serien er Fredrik Jensen. Han døde i 2011. Av en eller annen grunn nevnes det ikke i serien at han var den høyest dekorerte norske frontkjemperen.

Jensen mottok blant annet jernkorset av andre og første klasse. Da han hadde fått jernkorset av første klasse, ble han intervjuet av Germaneren på nyåret i 1944. Ifølge avisa var Jensen den første nordmannen i Waffen-SS som fikk jernkorset av første klasse.

I intervjuet forteller Jensen litt om kampene han hadde vært med på. Nå var han hjemme i Oslo. Bildet viser et utsnitt av intervjuet. Jensen sier at Tyskland fører krigen for "vår rases beståen", og han tviler ikke på at Tyskland kommer til å vinne krigen. Han mener også at flere nordmenn burde kjempe på tysk side.

Harstad Tidende 23. januar 1945.

Jensen ble den eneste nordmannen som dessuten fikk det tyske kors i gull. Det mottok han i desember 1944.

Avisomtalen på bildet nevner litt av det som Jensen hadde vært med på, og hva som krevdes for å få korset i gull.

Jensen karakteriseres som en glødende idealist som kompromissløst gikk inn for Nasjonal Samlings program.

Jensens utsagn i intervjuene, og avisenes omtaler av han, under krigen står i sterk kontrast til hvordan Jensen uttaler seg på sine eldre dager i TV-serien. Der kan man få inntrykk av at han nedtoner, bortforklarer og ufarliggjør motivene og holdningene sine.

Avisene fra okkupasjonsårene er altså en viktig kilde til å utfylle bildet av frontkjemperne.

Likvidering av jøders eiendom

Utsnitt av ekteparet Dollers registrerte bo.
Riksarkivet.

Fra høsten 1942, da jødene i Norge var deportert, skulle jøders eiendom likvideres, det vil si inndras og avhendes, til fordel for staten. Et eget likvidasjonsstyre ble etablert for å organisere arbeidet. Salget av jøders leiligheter og innbo ble utført av bobestyrere.

I Aust-Agder ble NS-ordfører Mons Fuhr i Grimstad satt til å likvidere huset og det omfattende og verdifulle innboet til ekteparet Grete og Friedrich Doller, som var av jødisk herkomst.

Likvidasjonsstyret ga Fuhr beskjed om at Quisling hadde bestemt generelt at klær, sengetøy, bestikk, servise og mat skulle sendes til Frontkjemperkontoret i Oslo, som skulle fordele alt slik at det kom frontkjemperne til gode.

I mars 1944 henvendte frontkjemper Fredrik Jensen seg til Likvidasjonsstyret. Han var interessert i å overta eiendeler etter Doller for flere tusen kroner. Jensen skriver: ”Da jeg selv ikke har den nødvendige kapital, og heller ikke kan regne med noen støtte fra min families side pga. politiske uoverensstemmelser, søker jeg herved de tyske myndigheter om der kan bevilges meg en lettelse med betalingen av møblene.”

Jensen forteller videre at han var frontkjemper og SS-Untersturmführer i Waffen-SS og hadde tre års frontinnsats bak seg. Nå var han såret for tredje gang og krigsudyktig for lengre tid framover, men var fremdeles aktiv SS-fører. Han aktet å gifte seg og trengte tingene til å stifte hjem. Tingene var fra ekteparet Dollers herreværelse, dameværelse og et soveværelse og beløp seg til 4500 kroner. Jensen ville helst ha tingene gratis. Etter en dragkamp endte det med at han fikk betale i rater etter økonomisk evne. Til forloveden sin ville Jensen ha Grete Dollers klær og undertøy, men det fikk han ikke.

Jensen brukte altså innsatsen sin ved fronten som påskudd for å få overta en del av Dollers bo. Likvideringene av jøders bo kan dermed si noe om frontkjempernes holdninger til hvordan jøder skulle behandles.

Landssviksaker

Dom i landssviksak mot en frontkjemper.
Statsarkivet i Kristiansand.

Dokumentene i landssviksakene er selvsagt viktige når man vil granske opplysninger om frontkjemperne.

Landssvikmappene ligger i Riksarkivet. Der finner man blant annet forklaringer fra tiltalte og vitner og dommen.

Under landssvikoppgjøret er det grunn til å tro at mange frontkjempere ikke oppga det reelle motivet for valget sitt under krigen, men heller et slikt motiv som ga mildest mulig straff.

Derfor er det ikke uinteressant å utnytte alle uttalelsene som frontkjemperne kom med i avisene under krigen.

For Agder har Terje Nomeland vist at 80 % av frontkjemperne var medlemmer av NS, men at de færreste likevel oppga etter krigen at de hadde kjempet for nasjonalsosialismen. Nomeland har også funnet at frontkjemperne på Agder ble dømt til gjennomsnittlig fire års tvangsarbeid, og at de fleste ble løslatt etter at to tredeler av straffen var sonet.

Samme dom.

Dommen i landssviksakene finnes - i tillegg til i mappene i Riksarkivet - også innført i domprotokollene i arkivet etter domstolene, og de finnes i statsarkivene. I domstolsarkivene er det også gjenparter av tiltalebeslutninger og andre dokumenter.

Også i de lokale politi- og lensmannsarkivene finnes diverse dokumenter knyttet til landssviksakene, for eksempel gjenparter av rapporter og avhør.

Ovenfor er et eksempel på underrettsdommen mot en frontkjemper. Dommen viser hva slags opplysninger som spilte en rolle som premisser for straffeutmålingen, og domsslutningen viser hva straffen ble.

Avisenes rettsreferater

Fædrelandsvennen
14. februar 1947.

Fra sommeren 1945 og de neste årene ble landssviksaker omtalt i avisene, side opp og side ned. Tusenvis av navngitte nordmenn på landsbasis fikk holdningen sin brettet ut i offentligheten, i mange tilfeller med gjengivelse av vitneutsagn, og referatene endte med opplysning om hva som ble dommen.

Her er et lite utsnitt av et avisreferat fra landssviksaken mot en frontkjemper. Referatene kunne inneholde svært detaljerte opplysninger. For å gå til bunns i kildeundersøkelsene er det nødvendig å sammenligne rettsdokumentene med avisreferatene i tilfelle avisjournalisten har tatt med opplysninger som ikke går fram av rettsdokumentene.

Auksjonsprotokoller – en gullgruve for slektsgranskere og andre

Auksjonsprotokollene er en god kilde for å få innblikk i hva folk eide før i tida, men protokollene blir lite brukt.

Siden andre halvdel av 1600-tallet har det vært vanlig med offentlige auksjoner. Det var som regel sorenskriveren på landet, og byfogden eller en egen auksjonsdirektør i byene, som bestyrte auksjonene. På landet måtte sorenskriveren ofte bruke lensmannen eller en annen fullmektig til å avlaste seg med auksjonsarbeidet.

Hvis man hadde stor gjeld og ikke klarte å gjøre opp for seg, kunne det ende med tvangsauksjon. Men mange auksjoner ble utført frivillig og uavhengig av tvang. Det som ble solgt på auksjon, kunne være for eksempel et hus, innbo eller et fartøy.

Innbo på auksjon

I dette utsnittet fra en auksjon i Kristiansand i 1729 listes følgende opp under messing: et par lysestaker, en morter med støter, en gammel flat lyseplate uten pipe, en gammel ditto med hank, et gammelt strykejern uten hank og bolter.

En lyseplate var en plate eller skål med pipe eller tut til å sette lys i.

Auksjon kunne rekvireres når man ville kvitte seg med innbo og annet løsøre. Hvis man var for eksempel enke eller enkemann og hadde mye innbo som arvingene ikke var interessert i å overta, kunne man bestille offentlig auksjon og heller la salgsinntektene inngå i det som arvingene skulle ha seinere.

Auksjonsprotokollen blir da en ekstra spennende skriftlig kilde, for eksempel når man skal skrive slektshistorie eller granske materiell kulturhistorie.

Statsarkivet i Kristiansand,
Auksjonsprotokoll for Kristiansand, 1785-1796.

Og kanskje det aller meste av personens eiendeler ble solgt på auksjon, slik at det var lite igjen når det ble holdt skifte. Dermed finner man ikke nødvendigvis alt det som folk hadde eid, når man gransker skifteprotokollene.

Auksjonsforretningen er nemlig en detaljert oversikt over hva som ble solgt, i tillegg til hvem som kjøpte, og hva prisen var. Oversikten viser dermed hva selgeren hadde i huset sitt eller i gårdsbygningene.

Auksjonen som bildet viser to sider av, er fra august 1789 og utgjør hele 15 sider. I kjøkkenet ser man at det var for eksempel en malt slagbenk med skuffer, to trestoler og en støvkost med langt skaft. Av kobber fantes blant annet suppepanne og sukkerbrødform, av messing en kaffekvern, av tinn en rekke tallerkener med mer. Oversikten er altså uhyre detaljert.

Hus på auksjon

Også fast eiendom kunne selvsagt bli frivillig solgt på auksjon.

Auksjonsforvalteren skulle sørge for at det ble slått opp plakat på kirkedøra om auksjonen. I tillegg ble auksjonen varslet i forveien ved en såkalt «Auktions-Klokkens Omringning giennem alle Stadens Gader».

Etter hvert som byene etablerte trykkerier og utga aviser, ble auksjonene også annonsert der. 

Kristiansand bys avis i 1790 het Kristiansands Adresse-Kontors Efterretninger. I juni 1790 skulle Anders Christensen Watne selge huset sitt. I stedet for å selge på egen hånd, rekvirerte han auksjon av auksjonsdirektør Henrich Thaulow.

I slike tilfeller finnes både auksjonsforretningen innført i auksjonsprotokollen og det tinglyste auksjonsskjøtet i panteboka. Mye av den samme informasjonen finnes begge steder.

Privat hussalg

Mange prøvde først å selge eiendommen sin på egen hånd. Fant man ingen i slekta eller bekjentskapskretsen som var interessert, kunne man sette annonse i avisa 

De fleste som forsøkte å selge hus på egen hånd ved annonsering, var menn.

Men her har enka Marte en salgsannonse i mars 1790. Hun var «sindet», altså hadde til hensikt, å selge huset sitt. «Libhaberne», altså de interesserte, kunne henvende seg til henne for å se huset og forhandle om prisen.

---

At auksjonsprotokoller blir lite brukt av ulike granskere, påpekte også statsarkivar Alf Kiil i boka si "Arkivkunnskap. Statsarkiva" i 1969, s. 112.

Drept av ulv

I noen debatter for og imot felling av ulv hevdes det at ingen har blitt drept av ulv i Norge.

Andre sier at det ikke er kjent at noen i Norge er drept av ulv, eller at det ikke er dokumentert, eller at det ikke har skjedd i nyere tid.

Nettavisen sier i 2017, oppdatert i 2019: "Kun én person har blitt drept av ulv i Norge." Det skal ha vært ei seks år gammel jente i Sørum i 1800.

Rundt år 2000 fant jeg i en kilde at et barn i Risør ble drept av en ulv i 1765. Hendelsen ble nevnt i 2004 i publikasjonen Statsarkivet i Kristiansand. Dokumentene forteller. Riksarkivaren, skriftserie nr. 17, så den dokumenterte hendelsen har for så vidt vært kjent siden da.

Statsarkivet i Kristiansand, Biskopen i Kristiansand,
Fødte, viede og døde 1765.

I illustrasjonen står det på moderne norsk:

"I Risør prestegjeld og Nedenes prosti er et drengebarn 10 skritt fra foreldrenes hus blitt overfalt og drept av en grådig ulv."

Kilden, i dette tilfellet fra 1765, er det årlige skjemaet som biskopen sendte til sentralmyndighetene med tall over fødte, viede og døde i bispedømmet. Et eksemplar ligger også i bispearkivet, altså hos avsenderen. I disse skjemaene er ofte spesielle hendelser omtalt.

Det kan vel hende at ulv har drept flere mennesker i Norge gjennom historien. Noen tilfeller kan helt sikkert dokumenteres gjennom opplysninger i gamle arkiver og aviser. Astor Furseth har forsøkt å drøfte temaet i boka si Drept av bjørn og ulv i Norge, Landbruksforlaget 2005.

Politisk polarisering og antisemittisme

Den politiske polariseringen i mellomkrigstida inneholdt ofte antisemittiske ingredienser og motrøster.

Aktiviteten til de nye og sterke kreftene både til venstre og høyre i det politiske spekteret førte stadig til demonstrasjoner og sammenstøt i flere byer.

Hakekorset

Når tyske ambassader heiste hakekorsflagget 1. mai i 1930-årene, hendte det at aksjonister på venstresiden kuttet flagglinen, ble anmeldt og bøtelagt.

Når Einar Roses revy, med sangerinnen Botten Soot, framførte hakekorssangen med brodd til Hitler, ble det pipekonsert fra de høyreradikale ungdommene i salen.

Nazihilsen og uniformer

Når Anders Lange og den høyreaktivistiske organisasjonen Fædrelandslaget brukte sin hilsen med utstrakt høyre arm med åpen hånd, reagerte venstresiden og arbeiderpressen kraftig på det som ble kalt «nazihilsenen».

Det skjedde også når Fædrelandslagets ungdom marsjerte i tog med ensartede klær, som ble tolket som politiske uniformer. Det gjorde de for eksempel i Kristiansand 17. mai 1934. Fotoet i avisa Sørlandet viser ungdommene som gikk i tog den dagen.

Anders Lange var stadig i tottene på arbeiderpartifolk, delvis i slåsskamp, når han agiterte mot venstresiden.

Slike hendelser skjedde i hvert fall på Sørlandet. Det førte til avisskriverier, der arbeiderpresse og konservativ presse sto steilt mot hverandre.

Statsarkivet i Kristiansand, Kristiansand politikammer.

Mange av sammenstøtene førte også til politianmeldelse. I slike tilfeller er det mye interessant stoff å finne i politiarkivene i forbindelse med avhør. 

Her er et utsnitt av dokumentene i politisak etter Anders Langes møte like før kommunevalget i Vennesla høsten 1934, der det kom til basketak.

Emblemet i lagets logo er det samme som i fanen midt i fotografiet av toget.

Antijødisk ytring

I sammenstøtet med arbeiderdemonstranter i Vennesla ropte Lange: «Vet dere hvem det er som har narret dere til dette? Det er jødene. Det er det kommunistiske jødepakk som står bak denne ansamling.» 

Statsarkivet i Kristiansand,
D/1165 Avisa Sørlandet, 124.

Dette fotoet av Anders Lange er fra hans eldre dager. Men her har han utstrakt høyre arm med åpen hånd.

Ofte er antisemittisme på en eller annen måte en del av ingrediensen i de «polariserte» bruduljene i 1930-årene.

Dette er noe av det som jeg omtaler i boka «Denne seige rase». Antisemittisme på Agder inntil 1945, som utkom i januar 2021. Den er utgitt av ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter.