Å skyte jula inn

I gamle dager var det vanlig å skyte jula inn på julaften. Av og til gikk det riktig galt.

I 1970 utga Olav Bø boka Vår norske jul første gang. Bø var dr. philos. og underviste i faget folkeminnevitenskap ved Universitetet i Oslo. I boka gjør Bø rede for alle ingredienser i den norske juletradisjonen. Ett innslag i tidligere julefeiring var å skyte jula inn. Bø omtaler skikken på én side i boka.

Også i enkelte bygdebøker og annen litteratur nevnes skikken, men som regel svært kort, ofte med en setning eller to. Både Bø og andre ser ut til å ha basert seg på det som eldre mennesker kunne fortelle om det som de hadde opplevd eller hørt fra sine foreldre. Bø tidfester ikke skikken annet enn å si at den selvsagt ikke kan være eldre enn skytevåpnene. Og han sier bare med én setning at det skjedde ulykker.

Når en mengde aviser nå er digitalt tilgjengelig, er det mulig å søke fram informasjon om faktisk utøving og konsekvenser av skikken. Avisene blir da en slags førstehånds kilder umiddelbart etter hendelsen, i stedet for indirekte, muntlige kilder om en skikk som skal ha eksistert for lang tid tilbake.

Hvorfor skyting?

Ifølge Bø var det vanlig i gamle dager at kirkene ringte jula inn klokka 17. Men i mange bygder lå gårdene så langt unna kirka at klokkene ikke kunne høres. Da var det et alternativ å avfyre et skudd om ettermiddagen for å markere – og kunngjøre for nabogårder – at jula hadde kommet til gards.

En annen forklaring bak skytinga kan ha vært at onde makter skulle skremmes bort, ifølge Bø. Det var mange vesener ute i tida etter lussidagen og solsnu, og de måtte skremmes bort før jul nettopp når de prøvde å komme fram når mørket seig på.

Agderposten 22. desember 1915.

Skytemetode

Det er uvisst når man begynte skikken i Norge med å skyte jula inn. Det kan kanskje ha skjedd i løpet av 1600- og 1700-tallet ved bruk av gevær. Det kan også ha skjedd til ulik tid i ulike landsdeler, og skikken behøver ikke å ha vært like vanlig overalt.

I 1863 oppfant Alfred Nobel dynamitt. Dynamitt ble så smått vanlig å bruke i Norge fra 1870-årene. Det ser ut til at dynamitt ble tatt i bruk fra slutten av 1800-tallet når man skulle skyte jula inn.

Alvorlige ulykker

Fra rundt 1900 og noen tiår framover melder avisene om ulykker i forbindelse med å skyte jula inn. Det ser ikke ut til å ha skjedd først og fremst ved bruk av gevær eller rifle, men ved å benytte dynamitt.

De vanligste skadene ser ut til å ha vært tap av fingre eller tap av hånda, men også alvorlige skader andre steder på kroppen. Mange overlevde likevel. Noen ble sendt til sykehus, og da kan man finne opplysninger i pasientjournalene. Det ser ikke ut til at lensmann eller politiet undersøkte saken når noen skadet seg selv ved et uhell på denne måten.

Mistet begge hender

Ett eksempel på alvorlig konsekvens av skikken skjedde julaften i 1901. Da skulle en 20 år gammel gutt skyte jula inn på hjemgården på Vestlandet. Faren hans var død, og han bodde sammen med mora og søstera.

Sophies Minde, Skådalen i Vestre Aker, 1902. Nasjonalbiblioteket. 

Om ettermiddagen hørte han at folk på andre sida av fjorden begynte å skyte, så da ville han svare med skudd. Han plasserte to dynamittpatroner sammen med lunte og tennsats på en stein i et gjerde.

Da lunta var tent, falt patronene ned. Men da gutten skulle ta dem opp igjen, smalt det. Begge hendene ble revet av. Han overlevde likevel og ble sendt med fartøyet «Firda» til legebehandling i Bergen.

Ved juletider i 1902 fikk gutten komme til Sophies Minde i Vestre Aker. Sophies Minde ble åpnet som vanførehjem i 1902. Hjemmet var oppkalt etter dronning Sofie, gift med kong Oscar 2.

Morgenbladet skriver 5. mars 1903 at gutten hadde lært å lage gjenstander, at han var ved godt mot og håpet etter hvert å kunne få kunstige hender og bli selvhjulpen.

Folketellinga i 1920 viser at vedkommende da bodde på hjemgården, var gift og hadde små barn.

Tradisjonen ebber ut

Avisomtaler av skyting i jula kan tyde på at skikken holdt seg til en viss grad gjennom mellomkrigstida der hvor skikken hadde vært vanlig. Men i årene før andre verdenskrig ser det ut til at det ble mer og mer vanlig heller å skyte inn det nye året. Avisa Nationen 23. desember 1939 har en liten artikkel om gamle juleskikker. Der heter det: «Man pleiet å skyte julen inn, som man nu skyter inn det nye året.»

I aviser fra midt på 1900-tallet sies det at skikken med å skyte jula inn var i ferd med å ebbe ut. I tiårene etter 1960 ble det omtalt nærmest som en raritet når noen skjøt jula inn.

Rasehygiene og slektshygiene

Mange setter opp stamtavle når man gransker egen eller andres slekt. Men også innen husdyravl benyttes stamtavler.

I husdyrhold har avlskunnskap alltid vært viktig. Men det var særlig etter første verdenskrig at rasehygienen i Norge førte til mer systematiske framgangsmåter i husdyravlen. Det var viktig å finne ut hvilke dyr som burde pare seg med hverandre for å få gode avkom. Men like viktig var det å dokumentere hvilke dyr som faktisk hadde paret seg med hverandre, og hvem avkommet var.

Stamtavle for oksen Stella-Gutt

Stamtavle for oksen Stella-Gutt, født i Lyngdal i 1940.
Statsarkivet i Kristiansand, arkivet for Fylkeslandbruks-
selskapet i Vest-Agder.

I mai 1941 ble oksen Stella-Gutt solgt fra en privatperson til Hægebostad fealslag. I august samme år ble det satt opp stamtavle for oksen.

Oksens mor, Stella, var også hans farmor. Oksens mormor, Stjerna, var dermed også hans farmors mor. Oksens morfar, Stokmann, var følgelig også Stella-Gutts farmors far.

Også Stella-Gutts tippoldemor Sara og tippoldefar Frøy er oppført.

Stamtavla er egentlig en innmeldingsblankett til utstilling og stambokføring.

Dyrskue og stambøker

For noen av dyrene i skjemaet ovenfor står stamboknummer. For eksempel hadde Stella-Gutts farmors mor, Stjerna, stamboknummer 888.

Den første trykte stamboka i Norge var første bind av stambøkene for Lyngdalsfe, trykt i 1923. I stambøkene er dyrene oppført med navn, stamboknummer og av og til navn på både oldeforeldre, besteforeldre, foreldre og barn. Det ble ofte arrangert dyrskue eller fesjå for å kåre okser, kyr og andre husdyr til stambøkene.

En viss grad av innavl var akseptert så lenge rasen ble holdt så ren som mulig. I retningslinjene for dyrskue for okser het det:

Uksar må for å kunna stillast ut høyra til ein rase som alsleidingi hev godkjent for distriktet. Ætti må vera rasetypisk og kjend til og med alle besteforeldre. Dei kan ikkje dømast når dei fører meir enn 1/16 blod frå andre rasor.

I storfeavlen var feavlslagene sentrale men hensyn til å holde felles okser til bruk i avlen. Feavlslag begynte å bli etablert rundt om i Norge fra om lag 1890. Medlemmene i laget kunne bruke oksene til avl. Som nevnt ble Stella-Gutt lagsokse i 1941.

Slektshygiene

På begynnelsen av 1900-tallet begynte rasehygieniske tanker og teorier i forbindelse med mennesker å vinne innpass i Norge.

I 1929 var den tyske rasehygienikeren Eugen Fischer på besøk i Oslo og holdt foredrag. Under krigen ble han sentral i nazi-Tysklands utryddelsesprogram. I Oslo sa Fischer at det ville være interessant om nordmenn kunne granske slekta si flere generasjoner tilbake via kirkebøker, slik at man kunne finne ut hvor ren den norske rasen egentlig var.

I 1920- og 1930-årene ble det også fart i arbeidet med å skrive og publisere gårds- og slektshistorie for mange kommuner i Norge.

I mellomkrigstida kom det forslag og krav fra mange hold om blant annet tiltak for å hindre at folk med "uheldige arveegenskaper" skulle få barn. Og i 1934 vedtok Stortinget en lov om tvangssterilisering, som kom til å bli brukt overfor "tatere", "åndssvake" og andre. Ved lovbehandlingen sa saksordfører Erling Bjørnson fra Bondepartiet følgende:

Det er naturlig at valget til å fremme denne proposisjon er falt på en bonde. For ingen ser bedre enn gårdbrukerne den uhyre fordel en gjennomført rasehygiene har for gårdsdriften og dermed for det hele land. Dette gjelder ikke bare buskapen, men også alle nyttevekster som landbruket er avhengig av. På den ene siden går våre bestrebelser ut på å sikre en kraftig, avlsdyktig og ytende stamme, på den andre siden å befri den for snyltedyr og ukrutt. Bare ugresset koster landbruket mange millioner i året.

Det var naturlig nok bøndene, Norges Bondelag, offentlige landbruksorganer og Bondepartiet som var mest opptatt av arvelæren i forbindelse med husdyravl.

Stamtavle for en jødisk  person
i Norge i 1942.
Riksarkivet, Sosialdepartementet.

Et annet trekk var at mange ble opptatt på denne tida av å agitere blant annet mot innvandring av "fremmede". En av de mest ihuga var Anders Lange. Foran kommunevalget i 1934, da han var sørlandssekretær i Fedrelandslaget, agiterte han for "Norge for nordmenn!", til fortrengsel av "farvet pakk".

Anders Lange fikk ofte synspunktene sine gjengitt i Bondepartiets nest største avis, Agder Tidend. Lange hadde mye felles med Bondepartiet, blant annet å snakke varmt om norske produkter og annet som var typisk norsk, og advare mot alt "fremmed". I 1973 startet han Anders Langes parti, som seinere ble Fremskrittspartiet.

Det mest ekstreme utslaget av raseteoriene var selvsagt registreringen og utryddelsen av jøder under andre verdenskrig. I Norge ble det satt opp stamtavler for å finne ut hvem som var "fulljøde", "halvjøde" og "kvartjøde", som grunnlag for videre skjebne.

--------------------

Om feavlens historie, se for eksempel:
Skjervold, Harald: «Storfeavlen gjennom hundre år», i Norske Melkeprodusenters Landsforbund 100 år 1881-1981, s. 385-455. Oslo 1981.

Om Anders Lange, Fedrelandslaget og annet kommer det mer i boka mi om antisemittisme på Agder inntil 1945, som utgis i januar 2021.

Slaveskipet «Fredensborg» - sjøforklaring

«Fredensborg» regnes som verdens best dokumenterte slaveskip som er gjenfunnet som vrak.

Skipet forliste utenfor Arendal i 1768, på vei fra Karibia til København. I 1974 ble vraket funnet av dykkere. Sjøforklaringen etter forliset er en av kildene som gjør rede for blant annet skipets siste dramatiske dager.

Slavehandel

Trekantfart brukes ofte som begrep for skipsfarten som foregikk fra 1500-tallet til 1800-tallet mellom Europa, Afrikas vestkyst og særlig Karibia. Blant varene som ble fraktet fra Europa til Afrika, var våpen og brennevin. I Afrika ble varene solgt i bytte mot mennesker, som ble tvangsfraktet til blant annet Karibia for å bli solgt som slaver. I Karibia var det store plantasjer, hvor det ble dyrket tobakk, sukker og bomull. Slike varer ble fraktet derfra og tilbake til Europa. Blant varene som europeerne tok med seg fra Afrika, via Karibia og til Europa, var elfenben og gull.

Sjøforklaring

«Fredensborg» var en fregatt som var eid av et dansk handelskompani. Fartøyet forliste på østsiden av Tromøy utenfor Arendal 1. desember 1768. Etter skipsforlis ble det vanligvis holdt sjøforklaring enten på stedet der forliset skjedde, eller på stedet hvor skipet var hjemmehørende. I dette tilfellet ble sjøforklaring holdt ved en såkalt sjørett i Tromøy 3. desember.

Sjøforklaringen oppbevares i Arkivverket, Statsarkivet i Kristiansand, og er innført i tingbok 27 (1762–1769) for Nedenes sorenskriveri, fol. 525b–526b.

Utsnitt av sjøforklaringen 3. desember 1768.

Ifølge sjøforklaringen gikk «Fredensborg» fra København 19. juni 1767. Skipet kom til Guinea 1. oktober. Derfra seilte skipet videre 23. april 1768 og ankom St. Croix i Karibia 9. juli. Skipet forlot St. Croix 15. september med kurs mot Danmark.

Da «Fredensborg» nærmet seg ankomst, blåste det opp til et kraftig uvær. Mannskapet bestemte seg for å søke havn i Norge. Skipet kom til Sandefjord 11. november. Derfra kunne skipet gå sørover 28. november i nordøstlig vind.

Men så dreide den kraftige vinden og blåste fra sørøst. Det ble umulig å gå mot Danmark, og mannskapet bestemte seg igjen for å søke havn i Norge. Da skipet var ikke langt fra Arendal 1. desember, ble det avfyrt tre skudd for å tilkalle los.

Klokka 15.30 kom losen Svend Jensen om bord fra Sandøya. Han forsøkte å lose skipet trygt i havn, men klarte ikke å unngå at skipet traff et skjær på Tromøy. Det ble deretter stående fast med babord side mot land. Alle om bord berget seg i land etter å ha brakt skipets «Expeditions Kiste» med skipsdokumentene i sikkerhet klokka 16.30. Hele natta ble det sørøstlig storm. Dagen etter kunne alle se at skipet hadde sklidd fra land og kantret over på styrbord side.

Det var sjøforklaringen i korte trekk.

Losen anklages

I ukene og månedene etter forliset ble det rettsavhør blant annet om losen Svend Jensens ansvar.

(Nedenes sorenskriveri, tingbok 27 (1762-1769), fol. 527b–529b, 531b–537b, 539a–541b, 542b–545a, 545b–547a.)

Handelskompaniet som eide «Fredensborg», anla sak mot losen for uforsvarlig losing. Etter vitneavhør på begge sider kom retten til at losen ikke kunne klandres. Han ble frifunnet 7. august 1769.
Losens frifinnelse 7. august 1769. Tingbok 28 (1769-1774), fol. 1b.

Skipsprotokollene

Da skipsmannskapet reddet seg i land 1. desember 1768, klarte de å få med seg skipsprotokollene. De utgjør et fyldig og detaljert kildemateriale som forteller hva som skjedde for hver dag fra sommeren 1767 til våren 1769. Der kan man lese blant annet at skipet hadde med seg 265 slaver ved avreise fra Afrika. Protokollene oppbevares i Rigsarkivet i Danmark.

Kapteinens skipsjournal

Skipsassistentens skipsprotokoll

Avskrift av kapteinens journal og skipsassistentens protokoll

Bergingsfolk

Utsnitt av notarialprotokollen i 1769,
med oversikt over bergingsmannskap. 

En lang rekke lokale mannfolk deltok i vakt- og bergingsarbeidet i ukene etter forliset.

Det ble satt opp nøyaktig oversikt over hvem som deltok, og hvilke dager de deltok med og uten egen båt. Dette var grunnlag for utbetaling av bergingslønn.

Oversikten er innført i notarialprotokoll 2 (1763-1673) for Nedenes sorenskriveri, fol. 175b-176a, 177b-179b.

Blant skipets mannskap var det noen nordmenn. Både de og det lokale bergingsmannskapet hadde således inntekter av slaveskipets virksomhet og skjebne.

Litteratur

Leif Svalesen: Slaveskipet Fredensborg og den dansk-norske slavehandel på 1700-tallet. Oslo 1996.
https://www.nb.no/items/833b6cce4224c13d4d0ac05dddb7a740?page=0&searchText=slaveskipet%20fredensborg

KUBEN - ressursside om slaveskipet:

https://www.kubenarendal.no/opplev-paa-kuben/utstillinger/slavegjort/

Knut Hamsun i rettstvist om skogen på Nørholm

Fra våren 1919 til sommeren 1920 lå Hamsun i strid om bruken av skogen på Nørholm.

I desember 1920 var Hamsun i Stockholm og mottok nobelprisen i litteratur for Markens grøde. Da var han i en langvarig rettsstrid om grøden på Nørholm. Den har jeg skrevet om tidligere:

http://arkivgransking.blogspot.com/2017/12/knut-hamsun-og-rettssaken-om-grden-pa.html

Sommeren 1920 var Hamsun nettopp ferdig med en rettssak om skogen på Nørholm. Den skriver jeg kort om nedenfor.

Da Hamsun kjøpte Nørholm i Eide av Ludvig Longum høsten 1918, var en del av skogen blinket og skulle ikke følge med i handelen. Den delen av skogen hadde nemlig Longum solgt til AS Vessøens Dampsag, Fevik i Fjære. Men våren 1919 hevdet sagfirmaet at det hadde rett til å blinke og hogge også ublinket furu og gran på sørvestsida av bekken som rant gjennom eiendommen.

Hamsun går til sak

Dette reagerte Hamsun på gjennom overrettssakfører N.B. Herlofson, som la saken fram for fogden i Nedenes i mars 1919. Nå hadde sagfirmaet begynt å blinke og hogge også ublinket skog både på sørvestsida av bekken og i annen ublinket skog på eiendommen. Herlofson ba da fogden om å nedlegge forbud mot dette.

Fogden arrangerte nå en såkalt forbudsforretning på sagfirmaet kontor. Der la firmaet fram en skoghandelskontrakt fra mars 1918, som omfattet all furu- og granskog ned til en viss størrelse. Kjøperne forbeholdt seg to års drift og rett til å kjøre hvor som helst i skogen og langs alle veier på eiendommen, samt fri opplagsplass ved og rundt Nørholmkilen. Trær som hindret opplagsplass langs stranda, kunne hogges ned. Prisen var 130 000 kr.

Vessøens Dampsag mente nå at den hadde rett til hogst på hele Nørholm. Hamsun, derimot, sa at kontrakten var ukjent for ham da han kjøpte Nørholm, og at han derfor kjøpte eiendommen i god tro. Den såkalte forbudsretten (fogdens representanter) ga Hamsun medhold, og firmaet ble ilagt forbud mot å blinke og hogge ublinket skog.
(Forbudsforretningen er innført i: Sand sorenskriveri, pantebok 58 (1918–1920), s. 283–284.)

Hamsun brakte nå saken inn for forliksrådet i Fjære for å oppnå erstatning for ulovlig blinking og hogst. Saken ble ikke løst i forliksrådet, men gikk videre til herredsretten.

Dommen i juli 1920

I herredsretten endte det med dom i juli 1920. Hamsun fikk medhold. Forbudet fra mars 1919 ble stadfestet. Vessøens Dampsag skulle betale Hamsun erstatning for all skog som ble blinket og hogd vinteren 1918/1919. I tillegg skulle sagfirmaet dekke Hamsuns saksomkostninger.
(Sand sorenskriveri, sivile saker 1919, eske 26, sak 7/1919.
Sand sorenskriveri, dombok 7 (1918–1922), s. 136–142.) 

Erstatningssaken sommeren 1920

Rett etter dommen gikk Hamsun til sak for å oppnå erstatning også for skader som var påført eiendommen i forbindelse med hogsten. Den ene skaden var at dampsagas tømmerkjørere hadde hogd opp golvet i ei løe på Nyhaven og brukt til brensel, og dessuten hadde de ødelagt døra i løa ved å bruke den som underlag for en hest. En annen skade var at kjørerne hadde ødelagt steinbrygga ved Nørholmkilen ved at de hadde veltet tømmerstokkene fra sleden utover brygga på en så uforsiktig måte at bryggas murvegger hadde blitt slått i stykker. Dette ville Hamsun ha erstatning for.

Knut Hamsuns egen avskrift av skoghandelskontrakt 1918.
Statsarkivet i Kristiansand.

I august 1920 ble det holdt ekstrarett og åstedssak på Nørholm for å besiktige skadene. Blant dokumentene som ble lagt fram, var en avskrift av hogstkontrakten fra mars 1918. Avskriften ser ut til å være med Hamsuns håndskrift.

Hamsuns advokat gjorde oppmerksom på at i hogstkontrakten hadde ikke sagfirmaet betinget seg rett til å benytte Nørholms brygge som opplag for de tunge tømmerstokkene. Selv om de hadde det, måtte de ha passet på å ikke skade brygga.

Hovedvitnet var Ottar Kristian Rønning, 29 år, gårdsbestyrer 1918–1919 og bosatt på Nørholm. Han opplyste at skaden på løa i Nyhaven ikke kunne påvises nå siden løa var revet og oppført et annet sted, og nytt golv var lagt.

Så ble brygga undersøkt. Rønning hadde oppdaget at firmaets tømmerkjørere lesset tømmerstokkene på brygga på en slik måte at murveggene løsnet og gikk i stykker. Noen av sprekkene var nå fylt igjen med sand og grus. Rønning kjente til at tømmerkjørerne hogde golvet i løa og brukte det til brensel, og at de ødela døra for å bruke den til underlag for en hest.

(Sand sorenskriveri, sivile saker 1920, eske 27, sak 9/1920.
Sand sorenskriveri, ekstrarettsprotokoll 14 (1914–1923), fol. 214a–215b.) 

Dommen i august 1920

Dommen gikk ut på at Vessøens Dampsag skulle betale Hamsun 500 kroner i erstatning for skade som tømmerkjørerne hadde påført steinbrygga vinteren 1918–1919 og 150 kroner for å ha hogd opp golvet i løa i Nyhaven og ødelagt døra, og i tillegg 250 kroner i saksomkostninger.
(Sand sorenskriveri, dombok 7 (1918–1922), s. 146–149.)

Ariske attester

I årene 1933-1945 måtte mange tyskere skaffe bevis på at de var av arisk avstamning. En del tyske innbyggere måtte skaffe bevis fra Norge.

Et par måneder etter at Hitler kom til makten som rikskansler på nyåret 1933, ble det vedtatt lover som gjorde det vanskelig for jøder på arbeidsmarkedet. Folk som ville beholde stillingene sine eller søke på nye, særlig ledende og akademiske stillinger, måtte dokumentere at de ikke hadde jødiske forfedre.

Brev fra en tysk kvinne som trengte dåpsattest i 1937
for en norsk ane. Statsarkivet i Kristiansand. 

I Tyskland bodde det en god del mennesker av utenlandsk herkomst. Noen av dem var tyske statsborgere eller hadde tenkt å bli det. Noen tenkte å skaffe seg en stilling. Andre trengte å komme inn på et studium.

Mange måtte henvende seg til sine herkomstland for å få attester som viste at de ikke hadde jødisk blod i årene. 

En del av innbyggerne i Tyskland var fra Norge eller hadde nære forfedre derfra. For dem som for andre gjaldt det å skaffe seg attester på at de var av arisk avstamning.

I årene før og under krigen måtte derfor ansatte i statsarkiv og prestekontor lete i arkivene for å finne forfedrene til tyskere som henvendte seg, slik at det kunne utstedes dåpsattest for bestemor og bestefar.

Dette var en konsekvens av Hitlers jødeforfølgelsesprosjekt.

«Han havde ingen erection»

Anna Matsdatter hevdet at hennes trolovede «havde ingen erection». Derfor krevde hun trolovelsen opphevd. Året var 1747.

Hvordan foregikk en skilsmissesak i eldre tid når det oppsto et vanskelig problem i forholdet?

I eldre tid, for eksempel på 1600- og 1700-tallet, kunne man søke om å få ekteskapet oppløst. Skilsmisse kunne innvilges blant annet ved utroskap og impotens. Man kunne også søke om å få opphevd en trolovelse, slik at man slapp å gifte seg. Også da måtte utroskap eller en annen betingelse være påvist for å få innvilget ønsket.

«Fejl og Ubeqvemhed»

Anna Matsdatter Vasland og Mikkel Gundersen Kvåle ble trolovet i Eiken i juni 1747. Ikke lenge etter merket Anna at saker og ting ikke sto slik til som hun hadde forventet. Utpå høsten bestemte hun seg for å ta ut stevning mot festemannen på grunn av hans «Fejl og Ubeqvemhed til Ægteskab». Anna var tydeligvis selvbevisst og ville ikke ha en mann som kanskje ikke kunne stifte familie med henne.  

Loven (av 1687) sa ikke uttrykkelig at impotens kunne være en gyldig grunn til å oppheve en trolovelse, for man skulle jo ikke ha seksuell omgang før ekteskapet. Men loven sa at hvis den ene hadde for eksempel en smittsom sykdom eller en annen slags «Krankhed» uten å fortelle om det før trolovelsen, kunne trolovelsen bli opphevd.

Hvis tilstanden oppsto etter at man ble trolovet, skulle man søke råd. Hvis ikke det hjalp, kunne opphevelse innvilges.

Spørsmålet var nå: Var Mikkel impotent, og ville en slik tilstand i så fall bli ansett som en «krankhed» i henhold til loven? Hvis Mikkel ikke var impotent eller «krank» nok, ville opphevelse ikke bli innvilget, og da måtte paret inngå ekteskap.

Avhør hos sorenskriveren

Saken ble behandlet i en tingsamling i november 1747. Flere vitner ble innkalt.

Like etter St. Hans hadde det ene vitnet lagt merke til at det ikke var noen «Kierlighed eller Forstaaelse» mellom de trolovede. Vitnet hadde prøvd å forlike dem, men forgjeves. Det tyder på at kjemien mellom de to kanskje ikke var den beste i utgangspunktet, og at mannen ikke var tilstrekkelig interessert.

Da hadde vitnet spurt paret rett ut «hvorleedes de havde befunden sig i Seng og Sæde». Mikkel svarte at «han hafde ved Sammenleje med sin Fæstemøe 2de Gange Elsked hende saaleedes som een Mand giør med sin Hustrue». Men da hadde Anna ropt «med Ord og sterke Eeder» at det aldeles ikke var riktig. Hun hadde ikke vært nærmere Mikkel enn sin egen far. Ellers hadde Anna fortalt vitnet at Mikkel «ej var som een anden Mand».

Kanskje mannen faktisk ikke visste hva et samleie var. «Sammenleje» betyr å ligge i samme seng. Samleie het den gang «leiermål».

Et annet av vitnene hadde for noen år siden hørt rykte om at Mikkel «ej skulle være som een anden Mands Persohn til at pleye Ægteskab med een Hustrue». Men vitnet la til at han en gang hadde badet sammen med Mikkel og sett ham naken, men kunne ikke se at det var noe unormalt med hans «Skabning». Altså hadde Mikkel i hvert fall et normalt kjønnsorgan.

Behandling i konsistorialretten

Ekteskapssaker skulle på den tida avgjøres i den såkalte konsistorialretten ved domkapitlet. Annas sak ble behandlet i juni 1748. Retten besto av stiftamtmannen, biskopen, stiftsprosten og rektor og en lektor ved latinskolen.

Anna Matsdatters sak. Statsarkivet i Kristiansand,
Biskopen i Kristiansand, Domkapittelsbok 1734-1856.

Annas forsvarer sa at det kunne nok hende at Mikkel «er skabt saaledes som en anden Mand», men likevel slik at lemmet ikke har «Erection».

Forsvareren mente tydeligvis at Annas påstand burde være godt nok bevis i saken. Han hevdet også at Mikkel ikke hadde klart å bevise det motsatte i og med «de mange Nætters Sammenleje, som ikke har udført noget Beviis om hans Beqvemhed».

I et forsøk på å styrke påstanden sin i retten valgte Anna å avsløre noen detaljer. Hun kunne fortelle dette om Mikkel:

«Den 3de Natt af de 2de første Nætter begynte han noget som skulde have Hensigt til at elske paa Egteskabs Maade. Men i hvorvel det 2de Gange blev anstillet af ham, saa gik det frugtesløs saaledes: at han havde ingen erection, men ganske nedlagt, hvilket hun med Eed vil godtgiøre.»

Anna sa også at han «efter den Tiid ikke har prøvet med hende den minste Kierlighed enten i Seng eller Sæde».

Mikkels forsvarer hevdet at det ikke forelå noe bevis på impotens, men bare påstander fra «dette ublue Qvindemenniske». Mikkel var imidlertid villig til å bli skilt fra Anna. Annas forsvarer bemerket at uttrykket «ublue» ikke burde brukes i denne sammenhengen siden «Ubeqvemhed» var en lovlig grunn til skilsmisse, og da måtte man jo fortelle om impotensen. Mikkels forsvarer hevdet at loven ikke ga anledning til å påstå noe uten at vitner kunne bekrefte det.

(«Ubeqvemhed», det vil i praksis si impotens i dette tilfellet, var en lovlig grunn til å få et ekteskap oppløst, men denne grunnen er som sagt ikke uttrykkelig nevnt i loven for trolovelse.)

Retten mente at det ikke forelå noe bevis på at Mikkel var impotent. Han ble oppfordret til å skaffe seg en attest fra legen, «Provincial Medicus» i byen, på at han hadde evnen. Retten mente nok at hvis han klarte det, ville man ha et tydelig bevis slik at det hele kunne komme til en avgjørelse.

Avgjørelsen

Mikkel gjorde som retten sa og gikk til byens lege for å la seg undersøke. Der må han ha vist seg fram i full mundur. Morgenen etter møtte nemlig Mikkel fram i retten med legeattest på at han hadde evnen.

Påfallende nok hjalp det altså for Mikkel å vise seg fram for en mann. Noen hadde nok hatt mistanke om at Mikkel var homofil, men hvilken legning han egentlig hadde, vet vi ikke.

Konsistorialretten konkluderte nå med at Anna ikke kunne legge fram bevis på at Mikkel var impotent, mens Mikkel derimot hadde bevist det motsatte.

Dermed hadde ikke retten noe valg. Dommen gikk ut på at «det lovlige og rituelle Trolovelses Baand» mellom Anna og Mikkel skulle stå ved makt og ekteskapet fullbyrdes.

Den førekteskapelige kontakten

Hvordan skulle myndighetene stille seg til at Anna kjente til trolovedens edlere deler allerede før de var gift? De hadde jo hatt en eller annen form for seksuell kontakt før ekteskapet.

Konsistorialretten følte at den måtte bemerke dette. Til slutt i dommen skriver retten at for den «alt for tiilige Sammenleje bør de være vedkommendes Tiltale undergiven».

Retten oppfordret påtalemyndigheten å vurdere tiltale for seksuell omgang før ekteskap. Kildene tyder på at det ikke ble reist noen slik tiltale. Grunnen kan kanskje være at det ikke var påvist at noe egentlig samleie hadde funnet sted. En annen grunn kan være at man i praksis så mellom fingrene på at trolovede festefolk hadde en viss seksuell kontakt.

Ekteskap

Nå var det ikke annet å gjøre for de to enn å gifte seg og la det stå til. Kirkeboka viser at de ble gift i Eiken høsten 1748. Etter alt å dømme må ting ha rettet på seg for Mikkel. Paret fikk nemlig flere barn og var gift i nesten 30 år. Anna døde i 1776. Skiftet etter henne ble holdt i 1777-1778. Arvinger var enkemannen Mikkel, to voksne sønner og ei datter på 20 år.

Vi vet ikke hvordan paret hadde det i ekteskapet, men i hvert fall hadde de gleden av å få barn.

Revolver i arkivet

I arkiver som politiet har avlevert til Arkivverket, hender det at gjenstander ligger som en del av bevismaterialet blant straffesaksdokumentene.

Foto: Gabriel Castro, Statsarkivet i Kristiansand.

Et ektepar på Sørlandet rundt 1920 som hadde tre små barn, slet med forholdet sitt og fikk separasjonsbevilling. Paret flyttet fra hverandre. Etter en tid kom de sammen igjen, og separasjonsbevillingen ble opphevet.

Men gnisningene oppsto på ny. Kona valgte å flytte fra mannen og innlede et forhold til en annen. Da anla ektemannen skilsmissesak. Sorenskriveren klarte først å overtale mannen til å inngå forlik, men så søkte paret fylkesmannen om opphevelse av ekteskapet etter forgjeves mekling hos sognepresten.

Imens skjedde det en alvorlig episode, som førte til at kona kontaktet politiet.

Konas forklaring

Ifølge kona kom mannen til hjemmet hennes og hadde med seg tre par sko til barna. Hun spurte mannen om han ikke visste at han ikke fikk lov til å komme dit. Da ble han sint og begynte å slå henne. Han siktet også med en revolver og sa at han ville skyte henne.

Hun løp ned til stranda og ropte på naboen, men mannen kom etter og truet henne på ny med revolveren. Da naboen og broren hennes kom, puttet ektemannen revolveren i lomma. Kona sa til mannen sin at han kunne være rolig, for nå skulle de snart skilles. Men da sprang mannen på henne igjen og slo henne i hodet. Broren hennes la straks ektemannen i bakken. Etter hvert ble sistnevnte likevel rolig og dro hjem til sitt.

Kona forklarte politiet at mannens hensikt var å true seg til seksuell omgang med henne. Hun forlangte nå at mannen ble tiltalt og satt i forvaring. Hun bodde alene med barna i huset, og det var langt til nærmeste nabo. Barna var vettskremte på grunn av farens oppførsel. 

Mannens forklaring

Mannen forklarte at han hadde en årslønn på 1000 kroner og betalte 780 kroner årlig i underholdsbidrag til kona og barna. For ikke lenge siden fikk han en bot på 25 kroner for ulovlig inntrengen i konas bolig.

Ifølge mannen hadde kona blitt sint på ham straks han kom med skoene til barna. Han slo henne ikke. Revolveren hadde han med for å skremme mannen som kona bodde sammen med. Våpenet var i ustand, så det kunne ikke brukes. Det var heller ikke ladd. Og dessuten hadde han ikke vist kona revolveren eller truet eller siktet på henne.

Mannen forklarte også at konas bror hadde kjeftet på henne under episoden. Dette bekreftet konas bror. Han hadde kritisert søstera for at hun hadde et forhold utenfor ekteskapet.

Foto: Gabriel Castro, Statsarkivet i Kristiansand.

Politiet undersøker revolveren

Etterpå fulgte politiet den mistenkte hjem og gransket revolveren. Det var en salongrevolver med en tom patron i.

Våpenet var riktignok i noe ustand, og patronen passet ikke til revolveren, men revolveren var ikke helt ubrukelig. Den kunne være et farlig våpen når den som brukte det, kjente manglene, ifølge politiet.

Mannen forklarte at han lenge før episoden hadde tatt kula ut av patronen og deretter avfyrt det løse skuddet.

Politiet kom til at det var skjellig grunn til mistanke om legemsfornærmelser og trusler. Truslene kunne medføre over seks måneders fengsel, og det var fare for nye trusler. Derfor ble mannen varetektsfengslet. "Den hos ham forefundne revolver beslaglegges som bevismiddel."

Utfallet

I den offentlige straffesaken mot mannen kom meddomsretten til at det ikke kunne bevises at han hadde siktet på kona med revolver og truet med å skyte henne. Han ble derfor frifunnet.

Ikke lenge etter fikk ekteparet innvilget skilsmisse.

Personkontroll under krigen

«Innehaveren av dette bevis skal alltid bære det på seg og på oppfordring forevise det for alle norske og tyske kontrollorganer.»

Slik står det på forsida av både grenseboerbevisene og passersedlene som voksne i Norge måtte ha under andre verdenskrig.

Noen grenseboerbevis, passersedler og søknader om slike er bevart – med eller uten foto – i en del av politi- og lensmannsarkivene.

Grensesoner

Fra 1940 ble det i Norge opprettet såkalte grensesoner, det vil si geografiske områder, der beboerne måtte skaffe seg legitimasjonsbevis.

Den første sonen gjaldt fra 1. juli 1940. Den het «Grensesone Øst» og besto av Østfold, Akershus, Hedmark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Hensikten var å ha kontroll med folk i grenseområdene mot Sverige.

Fra 7. september 1940 besto «Grensesone Vest» av Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Hensikten var å ha bedre kontroll med folk og ferdsel i sørlige og vestlige kyststrøk. Derfor var Bykle, Valle, Hylestad, Tovdal og Gjøvdal unntatt fra sonen.

Senere ble grensesonene utvidet, slik at nye kommuner kom til, blant annet Larvik og Kragerø. Noen indre strøk av landet ble derimot tatt ut av sonesystemet. Det gjaldt for eksempel Mykland og Åmli.

Grenseboerbevis

Alle personer over 15 år som bodde i en grensesone, måtte ha et såkalt grenseboerbevis. Først måtte man skaffe bevis for statsborgerskapet sitt. Den som ikke kunne det, skulle nektes grenseboerbevis. Da ble det gitt en frist på én måned. Kunne man fortsatt ikke skaffe nasjonalitetsbevis, skulle man utvises fra grensesonen.

Grenseboerbevis. Statsarkivet i Kristiansand, Lensmannen i Birkenes.

Det var politimesteren i byen og lensmannen på landet som hadde ansvaret for utstedelse av grenseboerbevis.

I tillegg til innehaverens signatur og fotografi hadde grenseboerbeviset opplysninger om navn, fødselsdato, fødested, yrke, nasjonalitet, bosted og politi- eller lensmannsdistrikt. Det framgikk også hvilke politidistrikter innehaveren hadde rett til å ferdes i.

Beviset hadde tekst på både tysk og norsk. Det hadde for øvrig også søknadsskjemaet for begge bevis.

Grenseboerbeviset var et slags pass, men kun til bruk i Norge. Uformelt ble det ofte kalt «pass» eller «grensepass».

Flytting

Hvis man flyttet til et annet politidistrikt, måtte man levere inn det gamle grenseboerbeviset og skaffe et nytt. I november 1940 flyttet Thora Amalie Vollan fra Birkenes til Kristiansand. Derfor leverte hun det gamle grenseboerbeviset tilbake til lensmannen i Birkenes og fikk et nytt i Kristiansand.

Noen av de innleverte grenseboerbevisene er uten foto. Det skyldes sikkert at innehaveren fikk beholde fotoet for å bruke det på det nye beviset.

Passerseddel

Passerseddel. Statsarkivet i Kristiansand, Lensmannen i Birkenes.

Hvis man skulle bevege seg til en annen grensesone, måtte man ha en såkalt passerseddel. Også den hadde tekst på både norsk og tysk og om lag samme type opplysninger som grenseboerbeviset. Både grenseboerbevisene og passersedlene kunne brettes slik at de ble ca. 10 x 15 cm.

I juli 1940 trengte handelsreisende Ragnvald Høygilt i Birkenes å dra til områder i Hedmark og i Trøndelag-fylkene. I søknaden står det at han skulle selge forbruksartikler. Han fikk passerseddel for tre måneder.

Mye å gjøre

Utstedelse av grenseboerbevis i «Grensesone Vest» startet i september 1940. Denne måneden hadde Fædrelandsvennen et intervju med konstituert politimester Rynning-Tønnesen. Han opplyste blant annet at hvis folk ville reise fra Sørlandet til Oslo, trengte de ikke passerseddel, for Oslo inngikk ikke i noen grensesone.

Det ble et tidkrevende arbeid for politiet med å utstede papirer, men det meste var gjort i løpet av få meneder. Også fotografene fikk svært mye å gjøre. Mange kunder klaget over at fotografene tok seg godt betalt. Og bokhandlene hadde reklameannonser for «smarte, billige hylstre til det nye pass».

Fram til slutten av januar 1941, da politiet i Kristiansand begynte å bli ferdig, var det utstedt nesten 18 000 grenseboerbevis og flere hundre passersedler. Men politiet presiserte at det kom søknader fra stadig nye ungdommer som fylte 15 år.

Kontroll

Politiet foretok hyppige kontroller med at folk hadde grenseboerbeviset på seg. Til å begynne med kunne man få en advarsel. Men det ble raskt oppdaget så mange voksne uten papirer at politiet måtte innføre mulkt, og størrelsen på den økte gjennom krigsårene.

En dag i 1942 oppsøkte politiet alle kafeer og hoteller i Kristiansand for å se om gjestene hadde grenseboerbevis. Politiet traff da blant annet en tysker som antakelig ikke så ut som en offiser eller soldat. Han hadde ikke legitimasjon på seg og ble innrapportert til det tyske sikkerhetspolitiet. Det var nemlig slik at alle utlendinger i Norge måtte bære grenseboerbevis, også tyskere.

En 18 år gammel gutt i Mandal ble bøtelagt under krigen, ikke for å ha glemt grenseboerbeviset sitt, men for å ha tegnet en bart på fotografiet, slik at portrettlikheten ble borte.

I Kristiansand var det portforbud, blant annet for barn under 16 år mot å oppholde seg ute etter klokka 20 i vinterhalvåret. Når politiet traff ungdommer ute om kvelden, ble grenseboerbeviset undersøkt for å se særlig om innehaveren var gammel nok. En kveld i mars 1942 ble ei 15 år gammel jente stoppet av politiet og mistenkt for å ha radert ut fødselsår og dato på beviset sitt for å skjule at hun ikke var 16 år ennå. Men saken ble henlagt, trolig fordi politiet ikke hadde godt nok bevis, og jenta hadde ikke skrevet inn et nytt årstall.

Dømt for juks

I 1943 ble ei jente dømt. Hun var født i mai 1926, men hadde selv skrevet sekstallet om til et femtall. I mai 1942 fylte hun 16 år. Politiet mente at forfalskingen av fødselsåret ble gjort for at jenta ville være seinere ute om kveldene, det vil nok si før mai 1942, da hun ennå var 15 år.

Men ved flere kontroller i 1942 ble politiet i Kristiansand klar over hva hun hadde gjort. Dermed ble hun pågrepet og siktet for dokumentfalsk. Statsadvokaten foreslo 30 dagers fengsel som straff. Forhørsretten la vekt på at jenta hadde tilstått, at hun var ung og hadde god vandel. Dommen ble på tretti dagers betinget fengsel med en prøvetid på tre år. Både jenta og vergen vedtok dommen.

---
Denne artikkelen sto på trykk i Fædrelandsvennen 21.03.2020.

Bråket rundt hakekorsflagget 1. mai

I 1930-årene ble det bruduljer i mange norske byer når det tyske konsulatet heiste hakekorsflagget 1. mai.

Siden 1890 har 1. mai vært arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. I Hitler-Tyskland ble 1. mai derimot gjort om til en slags nasjonal festdag fra 1933. Da den frie fagbevegelsen samtidig ble oppløst, førte det til sterke reaksjoner både i og utenfor Tyskland.

Hakekorsflagget. Wikimedia Commons.

I 1933 ble også nasjonalsosialistenes partiflagg, det vil si hakekorsflagget, tatt i bruk som offisielt flagg, og fra høsten 1935 ble hakekorsflagget eneste nasjonalflagg fram til våren 1945. Fra og med 1933 var det vanlig at tyske konsulater i ikke-tyske land heiste hakekorsflagget 1. mai og ved andre anledninger.

I mange byer førte konsulatenes bruk av hakekorsflagget til demonstrasjoner og aksjoner, blant annet kutting av flagglinen. Fredrikstad, Larvik, Haugesund, Bergen, Kristiansund og Narvik var blant byene hvor det var demonstrasjoner eller aksjoner 1. mai 1933.

I politiarkivene finner man dokumentene i straffesakene mot dem som aksjonerte mot hakekorsflagget. I avisene finner man til en viss grad omtale av det som skjedde, men da er omtalen gjerne farget av avisas politiske syn.

Kutting med barberblad

Tollbodgata 7 i Kristiansand 1. mai 1934.
Statsarkivet i Kristiansand, Kristiansand politikammers arkiv.

I Kristiansand var det rolig i 1933, men året etter braket det løs. 30. april gikk det rykter om at den tyske konsulen skulle heise hakekorsflagget 1. mai.

En arbeidsløs ungdom bestemte seg for å gå til aksjon. Han utrustet seg med en lang stang med barberblad på tuppen.

Om morgenen 1. mai ble hakekorsflagget heist på konsulatets balkong i andre etasje i Tollbodgata 7 i Kristiansand, hvor konsulen bodde. Aksjonisten gikk opp i andre etasje i nabohuset, Tollbodgata 9, hvor to arbeidergutter leide rom. Derfra klarte han å kutte den ene snora til hakekorsflagget.

En stor menneskemengde hadde nå samlet seg utenfor bygningen.

Rikstjenesteflagget. Wikimedia Commons.

Bare sekunder etter at flagglinen var kuttet, tok en fotograf bilde av flaggene. På fotografiet ser man hakekorsflagget til høyre med den ene linen avkuttet.

Til venstre på fotografiet er trolig det såkalte rikstjenesteflagget, som hadde sort stripe øverst, hvit i midten og rød nederst, med riksørnen midt på flagget. Rikstjenesteflagget var i bruk av tyske myndigheter fra 1933 til 1935.

Rettssak

Etter påtrykk fra konsulen, og på vegne av den tyske legasjon i Oslo, ble det iverksatt etterforskning, og aksjonisten ble pågrepet, avhørt og siktet.

Retten lot det være formildende at hakekorsflagget «[...] av siktede i likhet med store deler av befolkningen i Norge føles som en sterk provokasjon». På den andre siden fant retten at handlingen hadde «et terroristisk anstrøk».

Siktede ble i forhørsretten i august 1934 dømt til en bot på 50 kroner for brudd på straffelovens paragrafer 95 og 291. Den første satte bøter eller inntil ett års fengsel for blant annet å forhåne en fremmed stats flagg eller gjøre skade på en fremmed representants eiendom. Den andre paragrafen satte bøter eller inntil ett års fengsel for blant annet å påføre skade på noens gjenstand. Dommen var i tråd med utfallet av saken i blant annet Fredrikstad og Narvik året før.

Domfelte betalte imidlertid ikke boten og måtte derfor sone fem dager i fengsel i september. Det korte fengselsoppholdet tyder vel på at dommen var nokså mild.

Det ble iverksatt etterforskning også mot andre mistenkte i saken, men de ble frifunnet.

Scaveniuskartet

På begynnelsen av 1600-tallet ble det tegnet et nydelig kart over Stavanger bispedømme, med en mengde stedsnavn.

Scaveniuskartet, trykt i 1638 av Joan og Cornelis Blaeu.
Koninklijke Bibliotheek, Amsterdam.

I 1605 ble Laurits Claussøn Schouboe, også kalt (latinisert) Laurentius Claudii Scavenius, biskop i Stavanger.

Han sørget for at det for første gang ble tegnet et kart over Stavanger bispedømme. Det skjedde i ca. 1618.

Det opprinnelige kartet, som var tegnet av - eller i samarbeid med - Scavenius, har seinere gått tapt.

Men før originalen kom bort, var den grunnlaget for flere trykte gjengivelser.

Trykt i Amsterdam

Joan Blaeu, av J. van Rossum.
Instituut Collectie Nederland.

Kartet ble trykt i flere omganger og versjoner i 1630-årene og seinere, blant annet hos brødrene Joan og Cornelis Blaeu i Amsterdam. Joan Blaeu var boktrykker og kartograf.

Ovenfor er kartversjonen som ble trykt i 1638.

I kartusjen (ornamentet) nederst til venstre står tittelen på kartet: DIOECESIS STAVANGRIENSIS, & partes aliquot vicinae. Det betyr: Stavanger bispedømme, og noen naboområder.

Samme sted er kartet kreditert Scavenius, så han må på en eller annen måte ha hatt med utarbeidelsen av det opprinnelige kartet å gjøre. Scavenius døde i 1626, og kanskje havnet kartet hans i Amsterdam først etter det året, med tanke på utgivelse. Hollenderne var for øvrig svært engasjert i trelasthandel med Agder på 1600-tallet.

Splittet bispedømme

På begynnelsen av 1600-tallet, da det opprinnelige Scaveniuskartet ble laget, besto Stavanger bispedømme av dagens Agder, Rogaland, Hallingdal og Valdres. Bispedømmet besto altså av to geografisk atskilte deler med Bergen bispedømme mellom Hallingdal og Valdres i nord og resten i sør. På kartet ser man tydelig dette.

Ved innløpet til Hardangerfjorden på kartet står det: "Hic incipit iter per Dioecesim Bergensem in Hallingdaliam et Valdresiam". Det betyr: Her begynner reisen gjennom Bergen bispedømme til Hallingdal og Valdres. Det var nemlig slik at når biskopen i Stavanger skulle på visitas til Hallingdal og Valdres, reiste han med båt inn Hardangerfjorden i Bergen bispedømme og ble skysset opp gjennom Hardangervidda.

Kartet kan kanskje ha blitt laget delvis på grunnlag av biskop Scavenius sine observasjoner på visitasreiser. For å unngå den lange ferden som stavangerbiskopen måtte foreta, ble det en forandring av bispedømmets grenser, men først etter at Scavenius døde.

I 1631 ble Hallingdal og Valdres overført til Oslo bispedømme, mens Øvre Telemark ble overført fra Oslo til Stavanger bispedømme. Alle utgivelsene av Scaveniuskartet etter 1631 viser dermed hvordan bispedømmets grenser var før det året.

"... indstukket med Tusk"

Hva slags tatoveringer hadde norske menn på 1800-tallet?

Det er mange ulike grunner til at mennesker har tatovert seg siden urgammel tid. Det kan ha vært medisinske, terapeutiske, religiøse, rituelle, dekorative eller andre formål som lå bak.

«Tusk»

I arkiver fra slutten av 1800-tallet finner vi uttrykket «indstukket med Tusk» i betydningen «tatovert». Ordet tusj kan ha kommet til Norge på 1700-tallet fra det tyske substantivet Tusche og verbet tuschen og fra fransk toucher, som betyr å berøre (med farge). I Norge ble substantivet gjerne skrevet «Tusk» og betydde den gang sort blekk. I dag tenker vi på skriveredskapet tusj.

Tatoveringen kunne bli påført med en nål dyppet i en blanding av for eksempel aske, sukkerlake og olje. Fargen var ofte nesten sort eller litt blålig.

Det er uvisst hvor de fleste nordmenn fikk utført tatovering på 1800-tallet, og om noen gjorde det på seg selv. På slutten av hundreåret ble det utført tatoveringer blant annet i Nyhavn i København. Det skal ha startet på et bevertningssted i en kjeller, hvor den såkalte Tusch-Hans tatoverte kundene.
Københavns Museums artikkel.

Kilder

En kildetype hvor man kan finne informasjon om tatoveringer på 1800-tallet, er fangeprotokoller i fengselsarkivene. Der er de arresterte registrert, ofte med med blant annet kjennetegn. Noen av fangene hadde tatoveringer. Antallet fanger med tatoveringer må ses på som et minimumsantall, for fengselet kan nok ha oversett tatoveringene på enkelte fanger.

Vi kan ta noen eksempler på hva protokollene over varetektsfanger i Kristiansand kan fortelle. (Arkivet for Kristiansand kretsfengsel i Statsarkivet i Kristiansand.)

Motiver, initialer og årstall

I 1857 ble den 18 år gamle Jacob Jacobsen Rinden arrestert for tyveri og satt i varetekt i Kristiansand. Han hadde «… paa høire Haand indstukket med Tusk I I S 1857». Bokstavene I I S var selvsagt hans egne initialer – Iacob IacobSen. Bokstaven I ble ofte brukt for bokstaven J. Tatoveringen fikk han trolig i 1857.

Samme år hadde Rasmus Eilertsen et anker på høyre hånd og initialene R E på venstre hånd. Han var 22 år og malerarbeider. Det var svært vanlig å ha et anker på høyre hånd og egne initialer på venstre hånd. Hos noen var det omvendt. I 1862 hadde sjømannen Mikael Larsen et anker på venstre hånd og M L S på høyre. Noen hadde anker på begge hendene.

Ole Kristian Tønnesen ble arrestert i 1894. Han hadde fått
"indprikket" intialene sine, et anker, et hjerte og et fartøy.

Mange av dem som hadde tatoveringer, er oppgitt med andre yrker enn sjømann. Det kan selvsagt hende at noen av dem hadde vært til sjøs tidligere og fått tatoveringer, men det er mest sannsynlig at også mannfolk som aldri hadde vært til sjøs, lot seg tatovere.

Bruk av anker var naturlig for sjømenn. Men siden anker er symbol for håp, så var det ikke unaturlig at også andre valgte det som tatoveringsmotiv.

Når sjømenn valgte å tatovere initialene sine, kunne man tenke at det var fordi de da lettere ville bli identifisert hvis de omkom til havs og drev i land. Men det ser ut til at også andre yrkesutøvere valgte sine egne initialer. Forklaringa er kanskje ganske enkelt at det mest nærliggende når man skulle velge noen få bokstaver, var å ta sine egne.

Mange hadde initialene til andre personer enn seg selv. Det kunne nok helst være kjæresten, ektefellen eller andre nære slektninger. Tatoveringen skulle være et minne om noen man gjerne ville huske eller bli ofte påminnet om.

I 1857 ble matros Theodor Abrahamsen arrestert. Han hadde bokstavene A T A D på den ene hånda og C N A D på den andre. Muligens var det initialene til søstrene hans, for eksempel Anne Torine AbrahamsDatter og Caroline Nicoline AbrahamsDatter. På den ene hånda hadde han også et skipsanker «… indbrændt med Krudt», så det kunne også være en tatoveringsmetode.

Fire år senere ble Abrahamsen igjen arrestert. Denne gang mente de ansatte i fengselet å kunne lese bokstavene A F A D og A M A D. Dette tyder på at tatoveringene kunne være nokså svake eller stygt skrevet.

I 1860 hadde Reinert Torsen et anker på høyre hånd. Han var matros og kom fra Høllen i Spangereid. På Venstre hånd hadde han bokstavene R T S H og F 1842. Av kirkeboka ser man at han var født i 1842. Han hadde også årstallet 1858, som kan ha vært det året han ble konfirmert, dro til sjøs eller fikk tatoveringen. Mange hadde tatovert et årstall som kan stemme med en konfirmasjonsalder. Det var nokså vanlig at gutter dro til sjøs straks de var konfirmert.

I 1862 er det et eksempel på anker og stjerne på høyre hånd, og på venstre en krone i tillegg til initialene. Noen hadde krone og anker på høyre hånd og krone og initialer på venstre. Fra rundt 1865 opptrer også blomster og i 1870 et kors.

Mange tatoveringer

Ole Kristian Tønnesen ble arrestert igjen i 1895.

Fra 1880-årene ser det ut til å ha blitt vanligere med mange tatoveringer. Dessuten brukes nå «tatovere» som verb.

I 1885 ble en matros fra Kragerø arrestert for fyll og tigging. Det var mistanke om at han brukte feil navn. Det er ikke oppgitt noen tatoverte initialer, men han hadde «tatoveret» på høyre hånd et hjerte, ei stjerne og et anker, og på armen nedenfor albuen «en Dame». På venstre hånd hadde han ei stjerne, et anker og en sirkel med to ankre i kors.

I 1886 hadde en sjømann et tatovert armbånd over høyre arm, et anker og årstallet 1867 ovenfor tommelfingeren. Han var 37 år, så 1867 kan godt ha vært året da han dro til sjøs eller fikk tatoveringen. Han hadde også tatovert en ring på høyre langfinger. Ovenfor venstre håndledd hadde han tatovert et armbånd og et anker.

---

Man kan nok finne ut mye om tatoveringer i Norge på den tida ved å granske et større kildemateriale.

Hamsuns rettsstrid om kyrne på Nørholm

I 1941 ble sognepresten i Froland dømt til å betale erstatning til Knut Hamsun.

Knut Hamsun i Dubrovnik i 1938.
Nasjonalbiblioteket.

Fra våren 1936 til desember 1938 forpaktet Hamsun bort gården sin, Nørholm, til Fridtjof Halvorsen. På den tida var Hamsun på flere reiser i utlandet. I 1938 var han i Dubrovnik.

Forpaktningsytelser

Forpaktningskontrakten mellom Hamsun og Halvorsen ble inngått 20. mai 1936.

Forpakteren skulle yte Hamsun:

–fem liter nysilt melk daglig i vinterhalvåret
–åtte liter nysilt melk daglig i sommerhalvåret
–poteter og grønnsaker til husbruk
–to sekker hvete og to sekker rug hver høst
–en gris før jul hvert år
–ferdig kløyvd ved innstablet i vedskjulet
–gjødsel til hagen
–dekning av halve utgiftene til gårdens strøm
–dekning av utgiftene til forsikring av besetning, redskaper og avling
–vedlikehold av grøfter, diker, gjerder, veier, bygninger, pumpeverk og elektrisk anlegg
–oppsyn med ulovlig fiske og krypskytteri på eiendommen

Halvorsens to brødre, sogneprest Kristoffer Halvorsen i Froland og Sverre Halvorsen i Oslo, stilte seg som selvskyldnerkausjonister for forpakterens ansvar for 3000 kr.

Rettssak

Da gården ble overlatt til forpakteren, besto buskapen av 16 melkekyr, 1 okse, 1 foringsokse, 6 kviger, 6 kalver, 1 gris og 2 hester.

Da forpaktningsavtalen ble avsluttet i desember 1938, oppsto det uenighet om hvor mye forpakteren skyldte Hamsun. Bakgrunnen var særlig at det ble foretatt kjøp og salg av kyr i forpaktningsperioden, og at den ene kua, «Fjøra», døde et par uker etter innkjøpet.

Oversikt over besetningen på Nørholm 1936-1938.
Statsarkivet i Kristiansand, sak 91/1939 A ved Nedenes herredsrett.

Saken ble først prøvd i Froland forliksråd i november 1939, men partene kom ikke til enighet, og saken ble henvist til herredsretten.

Saksøker var Knut Hamsun. Prosessfull-mektigen hans var advokat Sigrid Stray. De saksøkte var Kristoffer og Sverre Halvorsen.

Det ble mye korrespon-danse og vitneavhør, og det ble satt opp oversikter over kyrne. Hamsun mente han hadde krav på erstatning av de to saksøkte.

De to brødrene på sin side mente at Hamsun krevde for høye beløp.

Rettsmøter ble holdt i rådhuset i Arendal 23. og 30. august 1941.

De saksøktes prosessfullmektig var overrettssakfører Leif Burull. Han var oppgitt over Hamsuns forsøk på å betegne brødrene Halvorsens beløpsopplysninger som uriktige. Burull skrev blant annet: «Vel er det så at det er forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker i den gemene verden, men heldigvis ennu ikke for en civil norsk domstol.»

Saken endte med at Hamsun vant. De saksøkte ble dømt til å betale ham 925 kr i forpaktningsoppgjør og 300 kr i saksomkostninger.