Jente tiltalt for å ha preket

Andre juledag 1805 snakket 23-åringen Inger Olsdatter om Guds ord i en forsamling i Hornnes. Ikke lenge etter ble hun tiltalt for å ha holdt preken.

Inger Olsdatter var en av flere haugianerkvinner i Norge som drev forkynnelse i årene rundt 1800. Hvordan forklarte hun og vitnene seg i retten, og hvordan bedømte domstolen det som skjedde?

Forsamlingen andre juledag

Haugianerne. Malt av Adolph Tidemand i 1848.
Foto: Nasjonalmuseet / Lathion, Jacques. 

Andre juledag 1805 skulle det være gudstjeneste i Hornnes kirke.

Som vanlig dro mange av sognefolket fra gårdene sine om morgenen og samlet seg på gården Faret, som lå ved kirka. Der pleide de å vente til presten kom, særlig om vinteren, da det var kalt i kirka.

Mens de ventet på presten, ble det en del snakk om religiøse og moralske spørsmål.

Inger Olsdatter var aktiv og snakket høyt. Noen oppfattet det slik at hun nærmest holdt en preken.

Avhør tredje juledag

Tredje juledag måtte Inger møte på sorenskriverkontoret for å bli avhørt. Hun var 23 år, ugift og født i Gjerpen (i Telemark). Derfra kom hun til Fennefoss papirmølle i Hornnes rundt Sankthans i 1805 for å bestyre husholdningen til mølleeieren.

Inger Olsdatter forklarer seg 27. desember 1805.
Statsarkivet i Kristiansand, Vestre Råbyggelag sorenskriveri,
Forhørsprotokoll  1801-1808, utsnitt.

Hun nektet for å ha holdt en preken, for det hadde lensmannen advart alle mot å gjøre.

Flere vitner forklarte at Inger hadde snakket mens mange sto andektige rundt henne.

Vitnene mente at hun holdt preken, og derfor varslet de lensmannen, Ole Ramse. Men han svarte at han «ikke vyrede deres Fiaserie». Det vil si at lensmannen ikke brydde seg om vitnenes påstander.

Ramse mente til og med at menigheten gjerne burde la seg veilede og lære også av andre enn presten.

Vitnene påsto også at prestens medhjelper hadde etterlyst menigheten da presten ankom kirka.

Dom i underretten

Underretten mente at Inger hadde brutt det som konventikkelplakaten av 1741 bestemte.

Utsnitt av konventikkelplakaten av  13. januar 1741.

Plakaten var en forordning som blant annet forbød lekfolk, det være seg kvinner eller menn, å preke og forklare Guds ord ved vidløftig tale i konventikler, det vil si forsamlinger.

Retten innrømte at det ikke var bevist at Inger hadde forkynt noe annet enn rett lære, men det skjedde i hvert fall i en forsamling.

Retten viste også til reskriptet av 5. mars 1745 som hadde til hensikt å begrense utbredelsen av sekter i Norge.

Sorenskriveren i Setesdal dømte Inger til å bli satt i Kristiansands «Forbedringshus» for å bli undervist av presten så lenge som husets styre fant det nødvendig. I tillegg skulle hun betale saksomkostninger.

Frikjennelse i overretten

Dommen ble anket til Kristiansand stiftsoverrett. Overretten tolket bestemmelsene fra 1741 og 1745 slik at de skulle forebygge at ukyndige eller fanatiske mennesker av tåpelighet eller ondskap skulle forlede andre til villfarende lærdom.

Ingen av vitnene ville lenger påstå at Inger hadde preket. De kunne heller ikke bevise at Inger hadde sammenkalt til møte.

Stiftsoverretten noterer seg avgjørelsen i underretten.
Statsarkivet i Kristiansand, Kristiansand stiftsoverrett,
sak 47/1806, utsnitt av dokument.

Dessuten var det nå avklart at både Inger og andre hadde spurt flere ganger på Faret om presten hadde kommet. Da de fikk beskjed om at han var i kirka, gikk alle dit slik at gudstjenesten ikke ble forsømt. Inger hadde heller ikke «opkastet sig til Lærerske i Religionen».

For disse anklagene ble jenta frikjent i overretten.

Imidlertid innrømte Inger å ha «talt om Guds Ord», og at lensmannen hadde advart henne mot det. Derfor kom også overretten til at hun måtte betale saksomkostningene.

Hun hadde altså selv forårsaket mistanken om at hun preket, og dermed også medvirket til at det ble rettssak.

For øvrig kom overretten til at det var uhensiktsmessig at kvinnen var blitt dømt i underretten til opphold i et forbedringshus, for en slik anstalt, atskilt fra tukthuset, var ennå ikke etablert i Kristiansand stift.

Kort tid etter flyttet Inger Olsdatter til Kristiansand. Der kom hun i tjeneste hos kjøpmann Ole Nielsen Hauge. Han var broren til Hans Nielsen Hauge.

Dette var et kort sammendrag av den ene av flere rettssaker mot haugianere i årene rundt 1800. Det var for øvrig svært vanlig i straffesaker den gang at underrettene felte strenge dommer, mens det ble mildere straff eller frikjennelse i høyere instanser.

Arne Garborgs første selvbiografiske skrift

"En mindeværdig Dag i mit Liv." Det er tittelen på Arne Garborgs besvarelse til opptaksprøven på lærerskolen.

I arkivene etter seminarer, senere lærerskoler, kan man finne elevenes besvarelser i ulike fag. Noen av elevene ble senere kjente personer, for eksempel forfattere. En av dem var Arne Garborg.

Holt seminar

I 1839 ble det opprettet et seminar (lærerskole) for Kristiansand stift (bispedømme). Skolen ble lagt til Holt prestegård, like utenfor Tvedestrand. Elevene fikk prøve ut sine ferdigheter på barna ved Holt faste skole. I 1877 ble seminaret flyttet til Kristiansand. Der tok man i bruk den store tukthusbygningen etter at tukthuset var nedlagt året før.

Siste side av Arne Garborgs norskbesvarelse til opptaksprøven
på Holt seminar i august 1868. Statsarkivet i Kristiansand.

To kjente personer som gikk på Holt seminar, var Arne Garborg og den senere statsministeren Jørgen Løvland.

I årene 1868-1870 var Garborg elev ved Holt seminar. Der deltok han i sangkor og i debattmøter, og han bidro i en håndskrevet avis.

Garborgs karakterer

I arkivet etter Holt seminar ligger det fire besvarelser i norsk og tre i regning fra Arne Garborg.

Til opptaksprøven i august 1868 skulle elevene skrive om "En mindeværdig Dag i mit Liv". Da var Garborg 17 år. Han valgte å skrive om hans egen konfirmasjonsdag. Det må dermed regnes som det eldste selvbiografiske skriftet fra Garborgs hånd, og det er trolig ikke publisert eller særlig kjent.

I besvarelsen er Garborg kritisk til det sosiale presset som ble lagt på konfirmantene med hensyn til å skaffe seg nye og pene klær. Han avslører også hvordan presten lot seg påvirke av en gave for at en konfirmant fikk stå øverst på kirkegolvet. Garborg innrømmer også egen spenning og frykt for ikke å kunne svare på prestens spørsmål. Besvarelsen vitner om fin språkføring og godt ordforråd.

Statsarkivet i Kristiansand, Karakterprotokoll for Holt seminar.
Avgangseksamen juli 1870.

Imidlertid fikk Garborg bare karakteren 2/3, som vi ser under signaturen hans. Kanskje var det på grunn av hans kritiske holdning til hvordan konfirmasjonen ble gjennomført.

Han ble likevel totalt sett den beste eleven av 13 unge menn ved opptaket i august 1868.

Til avgangseksamen i juli 1870 fikk han høyeste karakter, det vil si 1, i norsk og historie, 2 i andre fag, men 3 i gymnastikk. Han fikk også gode karakterer i teoretisk pedagogikk, men ikke riktig så gode i praktiske lærerferdigheter.

Legg merke til at elevens egentlige navn var Aadne Evensen Garborg.

Det sivile luftverns arkiver - en neglisjert skatt

Én type kildemateriale som blir brukt lite av dem som forsker i temaer fra andre verdenskrig, er arkivene etter det sivile luftvernet.

I 1936 fikk Norge en lov om sivilt luftvern, og det ble etablert 27 luftvernkretser i byer og tettsteder. I 1945 var antall kretser økt til 42. Luftvernkontorene var underlagt politiet.

Etter krigen ble luftvernet omorganisert ved nye lover og skiftet navn til Sivilforsvaret.

Forberedelser

Det sivile luftvern i Kristiansand - personelløvelse i oktober 1939.

Allerede før Hitler gikk til angrep på Polen i september 1939, var det sivile luftvernet opptatt med å planlegge anskaffelse av svart blendingspapir som befolkninga skulle læres opp til å bruke.

I arkivet er det mye korrespondanse om dette, og man finner prøver på blendingspapir fra produsenter.

I oktober ble det gjennomført en personelløvelse der både disponible kvinner og menn deltok. Det er mye korrespondanse om dette og i tillegg fotografier fra øvelsene.

Det sivile luftvern i Kristiansand - loftsrydding i desember 1939.

På den tida skjønte man blant annet at tyskernes flytokter over Polen forårsaket husbranner når bombene falt gjennom hustakene.

Det ble nå vedtatt å iverksette en loftsrydding der alt brennbart materiale skulle fjernes fra loftet i alle byens bygninger.

Loftsryddingen ble ansett å kunne gjennomføres best i forbindelse med den årlige julerengjøringa.

Også dette temaet finnes det både korrespondanse om og fotografier.

Beskyttelse og kontroll

Evakueringsplaner. Det sivile luftvern Kristiansand.

I luftvernets arkiv kan man finne for eksempel et skjema for hver husstand i byen, med opplysninger om blant annet hvor husstanden ønsket å evakuere.

Det finnes også mye informasjon om tilfluktsrom og tegninger av tilfluktsrommene i byens private og offentlige bygninger.

Egne protokoller for blendingskontroll viser hvem som fikk bot for ikke å ha blendet for eksempel et vindu eller en sykkellykt godt nok.

Radioapparater

Under krigen måtte alle nordmenn som ikke var tyskvennlige, levere inn radioapparatene sine.

Brev fra norske tidligere krigsfanger og deres familier om å få tildelt radio.
Det sivile luftvern Kristiansand.

Mange fikk radioene tilbake etter krigen, men en god del radioer hadde kommet bort på forskjellig vis, blant annet ved tyveri.

Etter frigjøringa vendte de som hadde sittet som fanger og overlevd, tilbake til hjemmene sine. Hvis radioene deres ikke var å oppdrive umiddelbart, kunne de søke om å få utdelt et apparat likevel.

I søknadene fra fangene eller deres pårørende fortelles det ofte om hvor fangen hadde vært under krigen.

---

Eksemplene ovenfor er tatt fra arkivet for Kristiansand sivilforsvarskrets i Statsarkivet i Kristiansand. Det kan selvsagt variere hva slags informasjon som finnes i de forskjellige luftvernarkivene fra krigen.

Jeg publiserte en lignende artikkel med flere fotografier i Fædrelandsvennen 30.11.2019.

«To visit relatives»

Hvem var det som kom med passasjerskipene til Kristiansand for hundre år siden?

Martha Anderson. Foto tatt i 1921.

Martha Anderson i USA var en av mange som ønsket å besøke gamlelandet Norge. Hun var født i Kristiansand i 1873, var gift og bosatt i 223 Berkeley Place, Brooklyn, New York.

I mai 1921 bestemte hun seg for å reise til Norge med dampskipet «Stavangerfjord». Hun hadde ikke besøkt Norge etter at første verdenskrig startet.

Hun skriver: «My purpose is to visit relatives in Norway and to travel around for my health. Could not tell the duration of my stay in Norway. My first stop is in Christianssand my birth city, and after that I could not tell where I may go to in Norway.»

Kvinnen skulle ha med seg sønnen James og oppholde seg hos venninnen fru Abrahamsen i Rådhusgata 23 i Kristiansand.

Visum ble innvilget av Det Kgl. norske Generalkonsulat i New York.

Visumsøknader

Visum for innreise til Norge kunne man skaffe seg fra en norsk ambassade eller et norsk konsulat i det landet man bodde i. Søknadene som finnes i Statsarkivet i Kristiansand, inneholder mange opplysninger og er utstyrt med fotografi av vedkommende.

Lengden på oppholdet i Norge varierte. Noen skulle være på Sørlandet bare et par uker. Andre tok sikte på seks måneder eller et helt år, avhengig av formålet.

Nesten alle som søkte om visum for å gå i land i Kristiansand i 1920 og 1921, hadde ikke vært i Norge etter 1914. Under første verdenskrig var det nok mange som valgte å ikke reise. Da første verdenskrig var slutt i november 1918, kan det ha bydd på problemer for mange å få planlagt og gjennomført en reise allerede i 1919. Vi kan se på noen eksempler fra 1920 og 1921.

Besøke slekt

De fleste av visumsøkerne reiste for å besøke slektninger i Norge. Det gjaldt særlig folk fra USA. Mange reiste til Norge om sommeren, men noen også på vinterstid.

Olav T. Straume. Foto tatt i 1920.

Snekker Peder Enoksen i New Jersey, med familie, var blant dem som planla å bli så mye som et helt år på besøk hos slektninger fra sommeren 1920. De skulle være hos Enok Abrahamsen i Høllen i Søgne.

Olav T. Straume fra Hylestad var farmer i Thief River Falls i Minnesota i 1920. I mai fikk han visum en måned for å besøke nære slektninger i Setesdal.

Frieda Kuhlmann, født von Riegen, fra Bremen ønsket å være fire–fem uker i Kristiansand for å besøke broren sin, som var tysk konsul. Hun hadde også med seg sin far.

Noen av norskamerikanerne har skrevet visumsøknaden sin på engelsk og andre på norsk. En del av dem følte nok ikke at de var helt amerikansk ennå – byen eller bygda de ville besøke her på Agder, har flere av dem kalt for «hjemsted» eller «homestead».

For å jobbe

Noen av dem som ankom Kristiansand, var på forretningsreise og skulle besøke private firmaer med tanke på kjøp eller salg av varer.

Andre skulle på arbeidsoppdrag noen uker eller måneder eller begynne i ny, permanent jobb. De fleste av disse kom fra Danmark og Tyskland og var ingeniører og montører. De skulle arbeide hos for eksempel Kristiansands Automobil- & Motorforretning, Kristiansands Gassverk, Christianssands Bryggeri og ved elektrisitetsverk i blant annet Nomeland.

Noen var håndverkere. En av dem var Louis Friedrich Kühn fra Hamburg. Han var baker av yrke og skulle begynne i arbeid hos Gustav Kühn, som hadde konditori og kafe i Kristiansand. En annen var Gretchen Marie Wendt fra Tyskland, som hadde fått jobb som vever ved Høie Fabrikker.

En annen type oppdrag skulle Peter Damian Steidl foreta i august 1920. Han var katolsk prest fra Østerrike, bosatt i København. I Kristiansand skulle han holde foredrag for de katolske St. Josephs-søstrene. Han trengte å være her i ti dager, men fikk innvilget fire uker. Steidl hadde aldri vært i Norge før.

«Holiday»

En annen gruppe visumsøkere var dem som skulle til Agder for å oppleve friluftsliv. Mange av dem var velstående personer fra særlig Danmark og England. Noen skriver uttrykkelig at de skulle på «lystreise», «rekreasjon», «ferieopphold» eller «holiday». Andre skriver at det var «for health», «for pleasure» eller «for fishing».

Barbara Buchmaster. Foto tatt i 1920.

I august 1920 fikk en familie fra London tillatelse til å tilbringe seks ukers «holiday» på Vigeland i Vennesla. Familiefaren var Stanley Owen Buchmaster. Han var en kjent jurist, rikspolitiker og adelsmann. De andre i familien var kona Edith og døtrene Margaret, 27 år, og Barbara, 16 år. Ingen av dem hadde vært i Norge før.

Det var flere som ville til Vigeland. Dit var det nært å komme med tog fra Kristiansand for å fiske i Otra. En britisk kjøpmann skulle dit på «salmon fishing». En annen engelskmann skriver at han ville fiske i «Topdal river». En tredje skulle ha med seg tjeneren sin og være på Bredland i Åseral «to shoot ryper and fish for trout». En student fra Oxford opplyser at han ville til Åseral en måned på «pleasure journey and rod fishing» (stangfiske).

Lord Edward Theodor Salvesen, jurist i Edinburg, var eier av Risøbank i Mandal. Risøbank ble bygd i 1901 i engelsk stil til familien Salvesen. Lordens foreldre kom fra Mandal. Sommeren 1920 planla lorden å være to–tre måneder på eiendommen sin i Mandal sammen med sin fru Isabelle og tre tjenestekvinner. Han hadde også vært der i 1919.

Skipene

Mens seilskipene i andre halvdel av 1800-tallet brukte ca. en måned på overfarten, gikk turen unna på en uke eller litt mer med dampskip på begynnelsen av 1900-tallet.

Visumsøknadene oppgir hvilket dampskip hver enkelt skulle reise med. Mange av dem som tok turen fra USA til Norge, valgte å reise med «Frederik VIII» eller «Hellig Olav». Begge skipene tilhørte Scandinavian America Line.

DS "Stavangerfjord". Foto tatt ca. 1920.

Andre valgte å reise med for eksempel «Bergensfjord» eller «Stavangerfjord», som tilhørte Den norske Amerikalinje. Martha og James Anderson skulle reise med «Stavangerfjord», med avgang fra New York 27. mai 1921. De to var noen måneder i Kristiansand. Emigrantprotokollen viser at begge returnerte fra sørlandsbyen til USA 17. oktober.

«Stavangerfjord» hadde plass til 88 passasjerer på 1. klasse, 318 på 2. klasse og 830 på 3. klasse. Skipet foretok åtte tur/retur-reiser i 1920 og ni reiser i 1921. Når dette passasjerskipet tok sin vanlige tur fra Norge, det vil si ruten Kristiania–Kristiansand–Stavanger–Bergen–New York med emigranter, så returnerte det altså til Norge med norskamerikanere som ville tilbake for å besøke gamlelandet.

---

De tre portrettfotografiene ligger sammen med visumsøknadene i arkivet for Kristiansand politikammer i Statsarkivet i Kristiansand.

Referanse for fotografiet av «Stavangerfjord» er Statsarkivet i Stavanger.

Denne artikkelen ble også publisert i Fædrelandsvennen 11.08.2018.

Tegning av sjøbuer på 1700-tallet

I gamle rettsarkiver kan man av og til finne nydelige tegninger av bygninger.

Kartet

I forbindelse med en rettstvist om sjøbuer i Arendal i 1780-årene rekvirerte Lars Løcke denne karttegningen.

Tegning over sjøbuer i Arendal 1782. Statsarkivet i Kristiansand.

Den er i format 58 x 39 cm og er laget av den dyktige amtskonduktøren Michael Rosing i 1782.

Kartet inneholder tre fasade- og profiltegninger og et grunnriss.

Det ble også foretatt en oppmålingsforretning 19.-20. juli samme år over Lars Løckes og skipskaptein Jørgen Floeds sjøbuer.

Saken

Det var Løcke og Floed som hadde kommet i krangel med hverandre om forskjellige forhold knyttet til blant annet adkomst til sjøbuene. Det var trangt om plassen der sjøbuene sto, og det medførte mange praktiske problemer.

Løcke stevnet Floed, og tvisten ble først behandlet i åstedssak 29. august 1782 og deretter i lagtinget 28. august 1783.

Saken er altfor vidløftig til å bli gjort rede for her - dokumentene utgjør over 600 sider! Men tegningen viser hvordan sjøbuer kunne se ut og være plassert i bystrøk på 1700-tallet.

Peder Claussøn Friis

I Valle kirke i Sør-Audnedal henger et portrett av Peder Claussøn.

Prest og prost Claussøn er nok mest kjent som historisk-topografisk forfatter og sagaoversetter.

Prest og prost

Peder Claussøn Friis.
Malt av Peter Reimers. Foto: Kolbjørn Andersen.

Portrettet sier at Claussøn ble født i 1545. Allerede i 1566 overtok han som prest i Audnedal etter sin far, og han ble også prost i Lister prosti. I disse stillingene ble han sittende i nesten 50 år, til han døde i 1614. Portrettet er trolig laget i 1614, like før han døde i en alder av 69 år.

I 1575 ble Peder Claussøn medlem av domkapitlet i Stavanger (domkirkens styrende organ).

I Statsarkivet i Kristiansand oppbevares domkapitlets forhandlingsprotokoll 1571-1630. Der ser man at herr Peder var til stede for siste gang i juni 1614. Kanskje det var da han lot seg portrettere i stiftsbyen Stavanger.

Den tyske portrettmaleren Peter Reimers bodde for øvrig i Stavanger fra ca. 1612.

Herr Peder var en god og hjelpsom prest for sognefolket sitt, skjønt han ved et par anledninger ble innblandet i slagsmål og brukte kniven.

Brev skrevet av Peder Claussøn Friis 24. mars 1590.
Statsarkivet i Kristiansand.

Han har også skrevet mange brev, både som geistlig og på vegne av sognefolket. Her er et brev som vi vet at han har ført i pennen. Brevet er skrevet på Valle prestegård og datert 24. mars 1590. Det gjelder et forlik som herr Peder inngikk etter en episode i romjula året før.

Forfatter

Peder Claussøn er særlig kjent for sitt store forfatterskap. I historisk-geografiske verker skildret han Norges natur og næringsveier i en grad som ingen hadde gjort før ham. Hovedverket var Norriges Beskrivelse.

Han utga også beskrivelser over Island, Færøyene og Grønland og andre emner.

Papirsegl fra samme brev,
med navnet Peter Friis.

For det andre er Peder Claussøn kjent for å ha oversatt mange oldskrifter. Den som lærte ham gammelnorsk, var den lærde Jon Simonssøn, lagmann på Agder fra 1546 til 1575. Han bodde i Holum, nabobygda til Valle. De to satt med en mengde gamle håndskrifter, blant annet kongesagaer, lovbøker og islandske annaler, som Peder Claussøn oversatte. Han oversatte for eksempel Snorres Heimskringla etter oppdrag fra stattholderen i 1599.

Peder Claussøns skrifter ble utgitt etter hans død, delvis på 1600-tallet og delvis senere. De ble mye lest og bidro til å styrke den nasjonale renessansen og voksende nasjonalfølelsen i Norge.

Her er avskrift av Peder Claussøns brev fra 24. mars 1590.

---------

(Jeg publiserte dette for flere år siden på nettsidene til Statsarkivet i Kristiansand, men de sidene eksisterer ikke lenger.)

Uniformer til borgervæpningen

«Vaabenkjole af mørkeblaat Klæde med sort Underfoder, 7 Tomme over Knæet.»

På 1800-tallet og tidligere hadde våpenføre menn i norske byer plikt til å forsvare byen i ufredstider og ellers bistå i ordensvern og brannvern. Borgervæpning ble avskaffet ved lov i 1881.

I 1854 bestemte regjeringen at uniformsreglementet for borgervæpningen i Kristiansand skulle forandres. Bestemmelsen gjaldt infanterikorpset og jegerkorpset, og det ble laget nøyaktig beskrivelse og tegninger.

Infanterikorpset

Uniformer for Kristiansands borgerlige infanterikorps (offiser, stadshauptmann,
underoffiser og menig) 1854. Statsarkivet i Kristiansand, SK/0537.

Sjakoen (sylinderformet militært hodeplagg) skulle ha kokarde (hattepynt) av silke, det norske våpen av gult metall, hakereim av lakkert lær og blå ulldusk.

Stabens offiserer skulle ha trekantet hatt med blå fjærdusk.

Våpenkjolen skulle være mørkeblå med sort underfor, sju tommer over kneet, med åtte gule knapper og oppstående krage.

Det ble gitt nøyaktig beskrivelse for hver av de fire gradene.

Jegerkorpset

Uniformer for Kristiansands borgerlige jegerkorps
(offiser, overjeger og jeger) 1854.
Statsarkivet i Kristiansand, SK/0538.

Sjakoen skulle ha beslag av gult metall og det norske våpen i beslaget. I hakereimknappene skulle det være gule løvehoder.

Også her ble det gitt en mer detaljert beskrivelse for hver av de tre gradene.

Stemmerett for kvinner 1901–1913

Deltakelse i det politiske liv vil ikke føre til kvinnens frigjørelse, men tvert imot til «hendes Fornedrelse, til Hjemmets Forstyrrelse, Familielivets sukcessive Opløsning og et deraf uundgaaelig følgende Sædernes Forfald».

Dette mente stortingsrepresentant Johan Christian Heuch i fullt alvor i en debatt om kvinners stemmerett i Stortinget i 1890. Heuch ble biskop i Kristiansand året før.

Til slutt i debatten sa Heuch at hvis «Syndfloden» – det vil si kvinners stemmerett – ville komme, håpet han at den ikke kom i hans dager. Det ønsket fikk han ikke innfridd. I 1901 måtte han til og med se at sju kvinner ble valgt inn i Kristiansands bystyre. Heuch var biskop til sin død i 1904.

Begrenset stemmerett

Humoristisk innlegg i
Christianssands Tidende
14. oktober 1901.

Statsarkivet i Kristiansand, Amtmannen
 i Nedenes, Kommunevalg 1904, Ut-
skrift av valgprotokoll for Grimstad by.

I Norge fikk mange kvinner stemmerett ved kommunevalg fra 1901.

Det gjaldt kvinner som blant annet hadde betalt skatt siste året av en inntekt på minst 300 kr på landet eller 400 kr i byen, eller levd i formuesfellesskap med ektefelle som hadde betalt slik skatt.

Siden stemmeretten ikke gjaldt for alle kvinner, kalles den gjerne for begrenset stemmerett.

Reglene kom til å gjelde for kommunevalgene i 1901, 1904 og 1907. Det var kommunevalg hvert tredje år på den tida.

De samme reglene gjaldt for stortingsvalgene i 1909 og 1912. Det var også stortingsvalg hvert tredje år den gang.

Av valgresultatet for Grimstad i 1904 ser vi ovenfor at Marie Knutsen ble valgt.

Allmenn stemmerett

Norge fikk allmenn stemmerett for menn i 1898.

I 1910 ble det, med få unntak, innført allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg. Ordningen gjaldt fra og med kommunevalget samme år.

I 1913 fikk kvinner allmenn stemmerett ved stortingsvalg. Ordningen gjaldt fra og med stortingsvalget i 1915.

Anna Jensen

Anna Jensen, 32 år.

Hadde man stemmerett, var man også valgbar.

Allerede ved kommunevalget i 1901 ble kvinner valgt inn i kommunestyrer rundt om i landet. I Kristiansand ble sju kvinner valgt inn. En av dem var Anna Jensen. Hun var født i 1866 og var lærer av yrke.

Statsarkivet i Kristiansand, Kristiansand likningskontor,
Likningsprotokoll byskatt 1901.

Anna Jensen var ugift hele livet. I 1901 hadde hun stor nok inntekt til å få stemmerett ved kommunevalget. Vi ser at hun hadde en årsinntekt på 880 kr.

Anna Jensen ble gjenvalgt i 1904. Hun representerte Totalistene/Avholdspartiet.

Anna Jensen var spesielt opptatt av avholdssaken og misjon. Avholdssaken fikk hun engasjere seg i gjennom politikken. Da hun var ferdig som bystyrepolitiker i 1907, engasjerte hun seg i misjonsarbeid.

---
Jeg har skrevet mer om dette stoffet i:
Tronstad, Roger: «”Stemmerett forpligter”. Kvinner i politiske valg på Agder 1901–1913», i Johnny Haugen (red.): Kvinner på barrikadene. Stemmerettsjubileet på Agder. Agder historielag 2013 (Kristiansand 2013) s. 45–74.

Amtmennenes uniformer fra 1801

I 1801 bestemte kongen hva slags uniform som heretter skulle brukes av stiftamtmennene og amtmennene i Danmark og Norge.

Amtmannsuniform A fra
1801. Arkivet for Stift-
amtmannen i Kristiansand.

Amtmannsuniform B fra
1801. Arkivet for Stift-
amtmannen i Kristiansand.

Da kongen hadde bestemt hvordan uniformen skulle se ut, ble det sendt brev om dette fra Danske Kanselli til stiftamtmennene og amtmennene 5. desember 1801.

Sammen med brevet ligger tegning av de to uniformsvariantene.

Stiftamtmennene og amtmennene var datidas fylkesmenn. Amtmennene som bodde i de fire norske byene som hadde bispesete den gang, hadde tittelen stiftamtmenn. De hadde noen oppgaver i hele stiftet (bispedømmet) i tillegg til å være amtmann i eget amt.

Amtmannsuniform A fra
1801. Arkivet for Amtmannen
i Lister og Mandal.

Amtmannsuniform B fra
1801. Arkivet for Amtmannen
i Lister og Mandal.

Vanligvis skulle uniform B brukes, mens variant A var til høytidelige anledninger. Vi ser at den sistnevnte hadde blant annet broderier.

En prøve av broderiene fantes hos perlestikker Hielm i København, mens snorene til belte og støvler kunne fås hos gulltrekkeren, jøden Koria i København.

De to tegningene av uniform A er naturlig nok ganske like. Det er også de to av uniform B.

De to embetsarkivene med tegningene finnes i Statsarkivet i Kristiansand.

Snøbrøyting på 1800-tallet

«Saasnart der er falden 8 til 9 Tommer Snee, bør Sneeplougen kjøres.»

Slik heter det i lov av 1824 om veivesenet. Også på den tida var man selvsagt avhengig av å kunne ta seg fram på veiene på vinterstid. Snøbrøyting med hest og treplog kunne være svært tungt og strabasiøst. Det var heller ikke lett for reisende å ta seg fram med hest og slede ved store snøfall.

Snøfall 25. mars

Klage over snøbrøyting i 1886. Statsarkivet i Kristiansand.

I 1870 kom det snø blant annet i Flekkefjord-området 25. mars. I tillegg var det sterk vind, slik at det la seg fonner i veien. Ole Tønnesen Tjersland hadde brøytet hovedveiens åttende rode i Nes sogn med hest og plog om kvelden. Den sterke vinden fortsatte om natta. På grunn av mørke og snøfokk var det noen uheldige veifarende som kjørte utenfor veien, og som senere leverte klage over brøytingen.

Natt til 6. april samme år kom det mildvær som gjorde at snøen ble bløt. Postføreren fikk da problemer. Også han leverte klage over Tjerslands mangelfulle brøyting.

Til sitt forsvar forklarte Tjersland at han brøytet både tidlig og sent på dagen, og at han ikke kunne råde over været nattestid. Veiinspektøren støttet Tjersland, som slapp å betale mulkt.

Veimyndighetene

Ved loven av 1824 ble ansvaret for veier lagt til amtmennene. De kunne ansette veiinspektører. Dessuten hjalp lensmennene til i de enkelte bygdene, som var inndelt i roder ledet av rodemesteren. Blant oppgavene som de skulle sørge for, var bygging og vedlikehold av veier og broer og brøyting av snø.

Roder

Eksempel på en rode var strekningen Tofteland–Klepland i Søgne. Den var 5340 alen (3,3 km.) og strakte seg fra tredje rodepæl i Greipstad til Toftelandsbrua. Rodemester der i 1828 var Nils Tofteland. Gårdene Tofteland og Klepland skulle stille med fem hester hver.

«Sneeplougkjørsel»

Loven av 1824 om veivesenet hadde bestemmelser om snøbrøyting. Såsnart det var falt 8–9 tommer (20,9–23,5 cm) snø, skulle plogen kjøres. Hvis snøen var for hardpakket, skulle mannskap fra roden tilkalles for å skuffe.

Ny lov om veivesenet kom i 1851. Den sa at første brøyting skulle skje når 8–12 tommer (20,9–31,3 cm) snø hadde falt.

Gjennom flere hundre år var det bøndene selv som hadde ansvaret for vedlikehold og brøyting av veier forbi gårdene deres.

«Licitation»

Mange veistrekninger lå langt unna en gård. Da kunne jobben settes ut på anbud. I slike tilfeller fikk lensmannen i oppgave fra sorenskriveren, som var auksjonsforvalter, å avholde en offentlig «Licitation» der snøbrøytingen skulle «bortaccorderes». En lisitasjon var en slags auksjon, der den som ga det laveste budet, fikk tilslaget. Lisitasjonen var bekjentgjort i forveien. To vitner var til stede under budrunden, som ble utført for hver rode.

«Uvederhæftige» (urimelig høye) bud ble ikke akseptert uten at anbyderen skaffet en kausjonist. Hvis kausjonist ikke kunne skaffes, gikk oppdraget til den med nest lavest bud som var vederheftig, det vil si betalingsdyktig.

Betaling

Dokumentet med opplysninger om hvem som skulle brøyte, og hva prisen skulle være, ble kalt «accordforretningen». Den ble bekjentgjort tre ganger på kirkebakken. Deretter ble den sendt til formannskapet til godkjennelse hvis ikke amtmannen hadde innsigelser.

I noen tilfeller fikk anbyderen kontrakt på ett år, i andre tilfeller fem år. Noen ganger syntes formannskapet at prisen var for høy og bestemte at det heller skulle betales «for tour», altså for hver brøytetur. Det kunne jo lønne seg hvis det kom lite snø en vinter.

Plogen

«Entrepreneuren», som han ble kalt den gang, måtte selv skaffe snøploger. De måtte være laget i henhold til tegning som han fikk fra veibestyrelsen. På noen smale bygdeveier kunne plogene være 5 fot (1,57 meter) bred, 9 fot (2,83 meter) lang og 10 tommer (26,1 cm) høy. På de bredere hovedveiene måtte plogen være opptil 8 fot (2,51 meter) bred.

Hvis plogen ikke var i forskriftsmessig stand, skulle lensmannen eller rodemesteren skaffe en ny på entreprenørens regning.

Her kan du se tegning av treplog trukket av fire hester.

Presten kom ikke fram

I mars 1814 skulle det være valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Presten i Hommedal den gang het Henning Junghans Bugge. Hommedal prestegjeld besto av sognene Landvik, Eide og Herefoss. Bugge forsøkte å dra til Herefoss kirke for å holde bededag og valg 11 mars. Men i stedet måtte han fortelle dette i brev til stiftamtmannen to dager senere:

«Uagtet de bedste Foranstaltninger vare giorte og al muelig Anstrængelse blev anvendt, mødte dog den store Ubehagelighed at man ikke formedelst indtrufne gyselige Veir og Føre, kunne komme til Annexet Heigrefos, for der ligesom ved Landvig, den 11te dennes at afholde den befalede Bededag, og med samme, opfordre dette Sogns Almuesmænd til at aflægge deres Troeskabs Eed. Hr Reiersen med 8 Mand og Hæster for sig, var kommen ½ Miil paa Veien; men maatte, da det var ganske umueligt, længre at kiæmpe sig igiennem den uhyre store Snee og meget Vand, var han nødsaget til at vende tilbage, og ligesaa umueligt var det og for Almuen i Heigrefos Sogn at komme til Landvig Kirke. Deres Høivelbaarenhed ville gunstigst undskylde denne Mislighed, som paa ingen Maade kunne forekommes. I denne Uge, haaber ieg at det forsømte kan igien blive udført.»

---
Artikkelen er også publisert i Fædrelandsvennen 28.03.2018.
---
Kilder:
Stoffet ovenfor bygger på informasjon i arkivet etter Stiftamtmannen i Kristiansand.

Borgerkorpsuniformer fra 1803

Under napoleonskrigene ønsket sentralmyndighetene (v/Danske kanselli) i København å få en oversikt over antall menn i borgervæpningen i norske byer.

"Det frivillige Borger-
lige Artillerie Corps"
i Stavanger 1803.

"Borger Infanterie
Corpset" i
Stavanger 1803.

Borgervæpningen fungerte som ordensvern og brannvern i fred, men den måtte være forberedt på å forsvare byen i tilfelle krig.

Kanselliet ønsket også en beskrivelse av uniformen til de enkelte korpsene. «Men da en Tegning endnu bedre vilde oplyse Udseendet af de under Borgerbevæbningen hørende Corpsers forskiellige Uniformer, saa ønsker man sig saadanne meddelt fra ethvert Sted især.»

Brevet er datert 5. februar 1803 og er et rundskriv til stiftamtmennene i Norge.

En av oppgavene som stiftamtmann var å være overøvrighet (myndighet) over byene i stiftet. Det sørligste stiftet (bispedømmet) besto den gang av nåværende Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder og Telemark.

"Det  ridende Corps"
i Stavanger 1803.

Stiftamtmannen i Kristiansand formidlet henvendelsen videre til magistratene (administrasjonene) i byene i stiftet hans. Tilbake kom det beskrivelser av korpsenes størrelse og av uniformene. I saksmappa i stiftamtmannsarkivet ligger også tegning av uniformen til de tre borgerkorpsene i Stavanger. Tegningene er 16 x 24 cm.

Borgervæpning ble avskaffet ved lov av 28. mai 1881.

Kilde:
Statsarkivet i Kristiansand, Stiftamtmannen i Kristiansand, 0575 Innkomne brev fra Danske kanselli 1803. Tegning SK/579, 580 og 581.

Roald Amundsens sydpolhunder

Før sydpolekspedisjonens avreise fra Norge i 1910, ble hundene passet på og matet av en 13 år gammel jente.

Det var i Kristiansand-området at forberedelsene til sydpolferden fant sted sommeren 1910. Hundene ble avgjørende for Amundsens suksess.

100 hunder fra Grønland

Flekkerøy tollstasjon tar imot fartøy fra Grønland med 100 hunder.
Statsarkivet i Kristiansand, Flekkerøy tollstasjon, Vaktjournal.

Høsten 1909 var Amundsen i København og bestilte 100 grønlandshunder for levering i Norge i juli året etter.

Natt til 18. juli 1910 kom det danske dampskipet «Hans Egede» og ankret på Indre Flekkerøy havn utenfor Kristiansand etter 14 dagers stri overfart fra Grønland. Om bord var passasjerer som skulle til København, og 98 hunder. To av de 100 hundene hadde dødd underveis.

Fredriksholm ses til venstre. Kart i Riksarkivet.

I Flekkerøy tollstasjons vaktjournal ble det notert 18. juli at «Hans Egede» hadde kommet med hunder, utstyr og proviant til «Fram»-ekspedisjonen, blant annet ammassatter, som er den grønlandske betegnelsen for lodde. Den fanges i store mengder om våren og tørkes på klippene.

Skipet hadde også med seg skinntøy og tørrfisk fra Grønland til «Fram»-ekspedisjonen.

Rett ved Flekkerøy ligger den lille øya Fredriksholm med gamle festningsruiner. Der ble hundene plassert. Det var satt ned pæler med kjettinger i for å holde hundene fast.

Spiste en hest daglig

Det var Sverre Hassel og Henrik Adolf Lindstrøm som passet hundene den første uka, deretter overtok Oscar Wisting for Hassel. Amundsen var svært fornøyd med hundene. De var de største og kraftigste han hadde sett, men så kom de da også fra de beste hundedistriktene på nordvestkysten av Grønland.

Hundene ble matet med hestekjøtt hver dag. Det gikk med en hest daglig. Det var viktig å fôre hundene godt før den lange sjøreisen, for da ville de bare få tørrfisk. En dag la en hund på svøm mot land, men den ble skutt, og dermed var det 97 hunder igjen.

Hundedekk

Sørlandets Social-Demokrat 26. juli 1910.

Over fordekket på «Fram» ble det tømret et ekstra borddekk for hundene. Der ble det slått ned kramper med passende mellomrom for hundekjettingene. Hundedekket besto av løse lemmer som lett kunne fjernes for spyling og rengjøring. Over ble det montert en duk for å skygge for sola.

Da all proviant og alt utstyr var på plass i polarskipet, ble hundene tatt om bord på avreisedagen 9. august. «Fram» lå da for anker like ved Fredriksholm. Hundene måtte transporteres i båt til polarskipet. En motorbåt slepte en mindre båt med 10–12 hunder av gangen. Etter ca. tre timers strabasiøst slit klarte Lindstrøm og Wisting å få alle hundene om bord i «Fram».

Der ble hundene lenket i to rader på hver side av fordekket. Det var ikke plass til alle 97 der, så noen hunder måtte plasseres på kommandobroa, på akterdekk og der hvor det var en ledig liten plass. Noe kontakt må det ha vært mellom hundene, deriblant ti tisper. Etter fem måneders sjøreise var nemlig antallet hunder 116.

13-årig hundepasserske

I boka Sydpolen nevner ikke Roald Amundsen at mennene hans fikk hjelp med hundene av en 13 år gammel jente. Men det forteller avisene.

Lola og hundene på «Fram». Stillbilde fra filmen om
sydpolferden. Se nedenfor.

Jenta ble kalt Lola, kom fra Risør og var sommergjest på Indre Flekkerøy.

Hver dag fra morgen til kveld og i all slags vær i tre uker fikk hun bli med ut til Fredriksholm for å klappe og stelle hundene og gi dem mat og vann.

Dyrene satte stor pris på jenta. Hun kunne tumle og leke med dem akkurat som hun ville. Selv de sinteste av dem var som lam overfor Lola. Hundene prøvde ofte å slåss om maten når mennene var der. Men Lola kunne sitte rolig med fanget fullt av mat og dele ut til hundene, som satt pent og stille ved siden av henne.

Kinematografering

En av Kristiansands fotografer, Ferdinand Køhn, fotograferte og «kinematograferte» på avreisedagen både Lola, transporten av hundene om bord i «Fram» og livet på polarskipet. Køhn var for øvrig en av de første i Norge som begynte med filmopptak.

Sørlandets Social-Demokrat 8. august 1910.

På Nasjonalbibliotekets nettsider kan man se filmopptak av Lola, mannskapet og hundene på «Fram». Opptaket må være gjort utenfor Fredriksholm tirsdag 9. august 1910 om ettermiddagen, like etter at hundene var tatt om bord.

Opptaket av Lola, mannskapet og hundene på «Fram» starter etter 42 sekunder.
Kilde: Nasjonalbiblioteket.

Filmen som ble tatt opp på «Fram», skulle ifølge avisene ikke bli vist for publikum før etter Amundsens hjemkomst til Norge. Men filmen skulle bli fremkalt og kopiert av Køhn, og den positive kopien ettersendes til «Fram» på Madeira for å kunne vises på polarskipets «kinematografteater» i de arktiske strøk. Den negative filmen skulle pakkes i blikkesker og sammen med Amundsens øvrige verdisaker og bli innsatt i «Centralbanken for Norge».

Etter filming, aftensmat og avskjed la «Fram» ut fra Kristiansand om kvelden tirsdag 9. august med kurs mot Sydpolen. Polpunktet ble nådd 14. desember 1911, ikke minst takket være hundene.

...

Undertegnede har tidligere publisert noe av dette stoffet i Fædrelandsvennen og på Statsarkivet i Kristiansand sine nettsider, som ikke lenger eksisterer.